Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2023
Sammendrag
Dette er den norske oversettelsen av rapporten "Hotspots of genetic resources for animals, plants, and forests", som ble skrevet og publisert i forbindelse med EUs Horisont 2020-prosjekt GenRes Bridge i 2021. I rapporten deles erfaringer med å identifisere og avgrense verdifulle landskap (genressurs-«hotspots»), karakterisere/dokumentere landskap med stor genetisk variasjon, og diskutere et konsept for integrert bevaring og forvaltning av genetiske ressurser hos husdyr, nytteplanter og skogtrær på landskapsnivå.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Grete H. M. Jørgensen Inger Hansen Finn Arne Haugen Magnhild Garte Høiberg Lise Grøva Gabriela WagnerRedaktører
Per StålnackeSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ellen Elverland Tor Jakob Johansen Jørgen A.B. Mølmann Sigridur Dalmannsdottir Anne Linn Hykkerud Frøydis Gillund Hilde Halland Marit Jørgensen Yngve Rekdal Per K. Bjørklund Finn-Arne Haugen Erlend Winje Gabriela Wagner Tor-Arne Bjørn Jo Jorem AarsethSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er velkjent innen økologi at det er en sammenheng mellom variasjon i landskapet og det biologiske mangfoldet. Det er heller ingen hemmelighet at terreng er avgjørende for den geografiske fordelingen av ulike jordbruksproduksjoner i landskapet. Vi vet imidlertid lite om hvordan terreng påvirker variasjonen av landbrukets genressurser i form av arter, sorter og raser. Er det for eksempel slik at landskap med større variasjon i terreng er rikere på genressurser enn landskap med mindre variasjon i terreng?
Sammendrag
Det har ikke vært samme mistanke om forekomst av gen for horn i vestlandsk raudkolle. Men siden rasen i årene 1947–1990 var slått sammen med vestlandsk fjordfe, en rase der ca 1/3 av dyra er hornet, til sør- og vestlandsfe, kan en forvente at genet for horn også finnes i vestlandsk raudkolle. Denne bakgrunnshistorien er hovedmotivasjonen for å kartlegge forekomsten av genet for horn i alle seminokser av vestlandsk raudkolle. Av 65 okser var det kun tre okser som bærer genet for horn. Denne frekvensen er så lav at det ikke anses som nødvendig å sette inn spesielle tiltak for å redusere forekomsten ytterligere.
Forfattere
Anders Nielsen Lawrence Richard Kirkendall Johan A. Stenberg Per Hans Micael Wendell Paul Ragnar Berg Anders Bryn Sonya Rita Geange Kjetil Hindar Lars Robert Hole Erlend Birkeland Nilsen Brett Kevin Sandercock Eva Bonsak Thorstad Gaute VelleSammendrag
Key words: apiculture, biological control, Norwegian Environment Agency, Norwegian Scientific Committee for Food and Environment, predatory mites, risk assessment, varroa Introduction The Norwegian Environment Agency (NEA) have asked the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment for an assessment of adverse impacts on biodiversity concerning import and release of the predatory mite Stratiolaelaps scimitus as measure against varroa mites (Varroa destructor) in apiaries. The predatory mite is already in use in Norwegian greenhouses and polytunnels as a biological control agent against dark-winged fungus gnats in a various of plant cultures. The NEA has received an application for a new type of use: to combat varroa mites in apiaries. Background Varroa destructor (the varroa mite) is a species of parasitic mite that feeds externally on honeybees; it is considered one of the major threats to beekeeping world-wide due to its parasitic behaviour and because it acts as a vector for several viral and bacterial bee pathogens. Beekeepers in North America have begun experimenting with introducing Stratiolaelaps scimitus, a commercially available predaceous mite originally used for biocontrol in greenhouses and polytunnels, to control varroa mites, and several studies on the use of the mite in this context have been published recently. The Norwegian Environment Agency has asked VKM to assess the risk to biological diversity in Norway associated with this new use of S. scimitus, and to assess the effects of climate change on any risks that are proposed. Stratiolaelaps scimitus is a tiny (0.5 mm), soil-dwelling predaceous mite that in nature feeds on a wide variety of soil invertebrates, including fly larvae, nematodes, nymphs of thrips, potworms (oligochaetes), springtails, and other mites. For over three decades, Stratiolaelaps scimitus has been produced commercially and the species is now used globally for biological control. The mite is applied to control a wide variety of organisms harmful to food production or to the production of ornamental plants, but especially to combat infestations of fungus gnat larvae, spider mites, flower thrips, and certain plant-feeding nematodes. The species is already used as a biocontrol agent in Norway in greenhouses, open plastic polytunnels used for protecting crops, and in various indoor plantings and fungiculture. Methods VKM established a project group with expertise in entomology, invasion ecology, honeybee behaviour and ecology, and risk analysis of biological control agents. The group conducted systematic literature searches and scrutinized the relevant literature that was found. In the absence of Norwegian studies, VKM relied on literature from other countries. Results and conclusions This VKM assessment concludes with medium confidence that introducing S. scimitus for use in beehives would not significantly increase the probability of establishment and spread of S. scimitus above that of its current use. We point out that there is no evidence that continuous use of S. scimitus in Norway, over decades, has led to its establishment outside of enclosures, including open polytunnels. The optimal temperature for development and reproduction is far higher than what is normally observed in Norway (~28 °C). Although lethal temperature has been reported to be as low as –5.2 °C, we still conclude that S. scimitus would not be able to establish permanent populations in Norway, not even in the southern part of the country as such temperatures are expected to occur in some years throughout the country. Future climate change is not believed to alter this conclusion, since periods with lethally cold temperatures are expected to still occur in the future.
Sammendrag
Metangassutslipp fra sau, storfe og geit utgjør rundt fire prosent av det totale norske klimagassutslippet. Mange av beregningene som utgjør grunnlaget for dette tallet, er imidlertid basert på utenlandske data, og det er flere forhold som ikke er tatt hensyn til.
Forfattere
Dorothee Kolberg Are Johansen Roar Lågbu Finn-Arne Haugen Nora Hua Ly Kok Ingvild Lauvland HøieSammendrag
NLR Nord Norge opplever at målkonflikten mellom å opprettholde matproduksjon i hele landet og klimatiltak stiller den nordnorske bonden overfor tilsynelatende uforenelige krav. Ved hjelp av litteraturstudie og bruk av arealdata og kart undersøkes behov og muligheter for bedre lokalt tilpasset datagrunnlag til klimaarbeidet på kommune- og gårdsnivå. Litteraturstudiet viser at metodikken i kommunalt klimaregnskap og Landbrukets klimakalkulator i liten grad tar hensyn til de nordlige driftsforholdene, og at sammenlikning av eget klimaavtrykk med andres har begrensninger. Det er viktig å se klimaarbeidet i sammenheng med bærkraftig arealforvaltning i jordbruket. Uttesting i Vestvågøy kommune og på fem testbruk viser at data og kart fra jordkartlegging og vegetasjonskartlegging kan være nyttige supplement i klimaarbeidet på kommune- og gårdsnivå. Rapporten sammenstiller forslag til forbedringer og oppfølgingsprosjekter.
Forfattere
Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Leif Erik Varsi Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i 20 hårfeller med luktstoff i et 500 km2 stort område i Tana kommune (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2023. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse, i tillegg til en kjønnsbestemt markør. Totalt ble det samlet inn 48 hårprøver (i tillegg til 3 ekskrementprøver). Av de innsamlede hårprøvene var 27 (56 %) positive for brunbjørn. Ingen av ekskrementprøvene ga treff på DNA fra brunbjørn. Det ble påvist 4 ulike bjørner (2 hannbjørner og 2 hunnbjørner). Av disse 4 bjørnene var alle tidligere identifiserte individer, og gir en bjørnetetthet på 0,08 bjørn/10km2. Det ble påvist flere bjørner i første halvdel (juni-juli) enn i andre halvdel (juli-august) av prosjektet. Hårfellemetoden med DNA-analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.