Erlend Winje

Stasjonsleder

(+47) 473 29 214
erlend.winje@nibio.no

Sted
Holt

Besøksadresse
Holtveien 66, 9269 Tromsø

Sammendrag

Reindeer-train-collisions (RTC) are a challenge for Norwegian society and the northern Norwegian train company Bane NOR with regard to animal welfare, wildlife ecology, animal husbandry, reindeer herding and the working environment for train drivers and employees of Bane NOR. On behalf of Bane NOR the Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) investigated putative technological solutions to improve RTCs. The study is a result of literature research, interviews with Bane NOR employees, reindeer herders, researchers, companies and road administration project leaders and an analysis of Bane NOR´s own database of animal-train-collisions. The RTC records of the last 11 years (jan 2008 – dec 2018) revealed that prioritizing preventive measures against collisions with female reindeer along the Saltfjellet region during winter, especially during the Arctic night, are most promising. This also happens to be the most damaging time of the year for reindeer herders as they struggle to find damaged animals in the dark. Expensive and timeconsuming search efforts are a major concern with regard to animal welfare. Additionally, damaged animals are often – if at all – found long after the accident and can not be brought into Connection with a specific RTC, i.e. the herders can not claim monetary compensation…….

Sammendrag

Dette pilotprosjektet har sett på hvilke kartdata som kan være relevante for å kartlegge konflikter ved reinkalving i tid og rom og benytte denne kunnskapen for å redusere kalvetap. Det er gjort en vurdering av hvilke data som finnes og hva de gir av relevant informasjon. Vi har også vurdert tilgjengelighet, geografisk dekning, teknisk format, kvalitet og rettigheter til bruk av dataene. Per i dag finnes ikke alle datakildene som er nødvendige for å lage risikomodeller for kalvetap eller gode kartapplikasjoner til bruk for å forebygge slike tap. Vi ser imidlertid muligheter for å utvikle konflikthåndteringsverktøy basert på eksisterende data. Slike verktøy kan sammenstille ulike kartkilder og dermed påvise eller forklare potensielle konflikter i tid og rom. Bruk av sporingsdata i denne sammenheng vil kreve metodeutvikling og tilrettelegging, samt avklaring av rettigheter til, og standardisering av, data. Ved tilgang til sanntidsdata kan det også utvikles verktøy som kan varsle konflikter ved reinkalving. Uten tilgang til sanntidsdata vil det kun være mulig å utvikle konflikthåndteringsverktøy for analyser av situasjoner og årsaker i ettertid.

Sammendrag

Det er i dag økende bruk av kadaverhunder til søk etter døde sauer i tapsutsatte beiteområder. Målet med dette prosjektet var å dokumentere hvor effektivt kadaversøk med hund er, sett i forhold til kadaversøk uten hund. Godkjente kadaverhundekvipasjer ble testet mot tilsvarende søk uten hund over en avgrenset periode i to forsøksopplegg: 1) i 0,5 km2 store felt med utlagte kadaver (eksperimentelle felt) og 2) i 4 km2 store delområder av tapsutsatte beiter (reelle felt). Totalt 16 hundeekvipasjer og 16 søkspersoner uten hund deltok i studien. I de eksperimentelle feltene fant kadaverhundekvipasjene signifikant flere av kadavrene som var lagt ut enn feltpersonell uten hund (23,8 % mot 2,5 %). Hundene fant like ofte kadavre som var antatt å være vanskeligst å finne (ferske og gjemte), som de som var antatt å være enklest å søke etter (gamle og åpne). I de reelle feltene var tallverdiene for antall kadaver funnet, antall ferske kadaver, antall gamle kadaver og antall kadaverfunn som lå åpent til nesten dobbelt så store ved bruk av hund sammenliknet med uten. Videre var effektiviten i søkene målt i antall kilometer per kadaverfunn og minutter per kadaverfunn godt over tre ganger så stor for kadaverhundekvipasjene. Søkspersonell uten hund fant ikke kadaver som lå gjemt, verken i eksperimentelle eller reelle felt, samme hvor systematisk søket var. På dette punktet var hundene helt overlegne. Totalt sett ble det funnet få, dagferske kadaver i de reelle feltene og dokumentasjonsgraden var lav. Forsøkets avgrensninger i tid og rom vanskeliggjorde dette. Resultater fra de eksperimetelle feltene viser imidlertid at kadaverhundekvipasjene ikke fant mer enn hvert fjerde av de utlagte kadavrene. Det kan derfor være grunn for Norske Kadaverhunder til å se nærmere på sitt eget kursopplegg og godkjenningsordning. Prosjektet har styrket vår mening om at kaversøkende hunder har sin største effekt når de benyttes i forbindelse med, eller ved mistanke om, en akutt skadesituasjon forvold av rovvilt. I slike situasjoner bidrar hundene, gjennom systematisk søk over et begrenset område, til å kartlegge skadeomfanget. Opprettelsen av kommunale/regionale kadaverhundlag og et beredskapsteam bestående av fellingslag med spisskompetente kadaverhundekvipasjer og sporingsekvipasjer, kan være veien å gå.