Ida Marie Bardalen Fløystad
Overingeniør
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Josefine Bergs Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Josefine Bergs Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Josefine Bergs Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Josefine Bergs Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Matti Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Josefine Bergs Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Nils Mahtte Eira Inga Margrete Lillevoll Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Oda Rustad Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i 48 hårfeller med luktstoff i et 1200 km2 stort område i Karasjok kommune (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2022. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse. Studieområdet sentralt i Karasjok var likt som i fjor (16 feller), mens studieområdet i Váljohka er utvidet til totalt 32 hårfeller i år mot 27 feller i 2021. Totalt ble det samlet inn 149 hårprøver (i tillegg til 2 ekskrementprøver), og 99 av disse prøvene (66 %) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 16 ulike bjørner (8 hannbjørner og 8 hunnbjørner) i det sammenhengende området Karasjok/Váljohka. Av disse 16 bjørnene var 5 bjørner (2 hannbjørner og 3 hunnbjørner) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for 4 av de 5 nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) viser resultatet i år flere bjørner (12 ind./0,30 bjørn pr.10km2) enn i samme område og tidsrom i de tre foregående årene (2019- 9 ind., 2020- 8 ind. og 2021 - 6 ind.). I de 32 hårfellene i Váljohka ble det påvist 6 individer (0,075 bjørn/10km2) som er det samme antallet som året før. Det ble påvist like mange bjørner i første halvdel (juni-juli) som i andre halvdel (juli-august) av prosjektet. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Ann Maret Eira Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Trond-Erik Markussen Geir-Arne Evanger Tor-Einar Bones Torfinn Strømseth Christina Martin Stig Ronald Sletten Gina Uthus Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie B. Hansen Oda Rustad Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i hårfeller med luktstoff i et 1075 km2 stort område i Karasjok kommune og i et 525 km2 stort område i indre Troms (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2021. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører. I Karasjok var området utvidet med studieområdet i Valjohka til totalt 43 hårfeller i år mot 16 feller i tidligere år. Her ble det samlet inn 178 hårprøver (i tillegg til 5 ekskrementprøver), og 106 (60%) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 11 ulike bjørner (6 hannbjørn og 5 hunnbjørn) i det sammenhengende området Karasjok/Valjohka. Av disse 11 bjørnene var kun 2 bjørner (en hann og en hunn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for begge de nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) ble prosjektet utført i samme område og tidsrom som i 2019 (9 ind.) og 2020 (8 ind.), og viser i år en liten nedgang i antallet bjørn (6 ind.) og bjørnetetthet (0,15 bjørn/10km2 mot hhv 0.23 og 0.20 bjørn/10km2). Tidsmessig informasjon viste at flest bjørner ble påvist i begynnelsen av august, mens kun én bjørn ble påvist i juni. For første gang ble det satt ut hårfeller for brunbjørn i indre Troms, med 21 hårfeller i 3 mindre områder. DNA- analysen viste at 2 av de 16 innsamlede hårprøvene (13 %) og 2 av de 4 ekrementprøvene var positive for brunbjørn, og det ble påvist 2 ulike bjørner (bjørnetetthet på 0,04 bjørn/10 km2). Begge var tidligere kjente bjørner som kun er påvist i dette området i indre Troms. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter gir unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn, og fremtidige prosjekter bør derfor utføres i større sammenhengende områder i flere påfølgende år slik som i Karasjok for å oppnå sikre resultater.
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2021 samlet inn prø-ver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for trettende år på rad. Av 1519 innsamlede prøver i 2021, ble 1513 inkludert i den genetiske analysen (949 ekskrement-prøver, 547 hårprøver, 13 vevsprøver og 4 urinprøver) og 61 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 777 prøver (51 %) en fullstendig DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 160 ulike brunbjørner: 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sam-menlignet med 2020, og var det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2010. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (68), Innlandet (66) og Trøndelag (25). Innlandet hadde i 2021 det høyeste antallet påviste indi-vider siden overvåkingsprogrammet startet i 2009. Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2021 var 69 % (110 individer) tidligere påvist i Norge, noe som er tilsvarende med 2020. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 116 indi-vider (73 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert at det var 8,1 ynglinger i 2021, noe som er en reduksjon i forhold til året 2020. De estimerte ynglingene i 2021 fordeler seg med 3,6 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,6 i region 6 (Trøndelag) og 2,9 i region 8 (Troms og Finnmark).
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Matti Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Katja Häkli Per John Aslaksen Anti Per Anders Eira Ann Maret Eira Johan Henrik Gaup Nikolai Pedersen Ingrid Helle Søvik Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
DNA-overvåking av brunbjørn i et totalt 650 km2 stort område i Karasjok kommune i Troms og Finnmark ble utført med hårfeller med luktstoff i 2 måneder fra juni til august i 2020. Overvåkingen ble utført i tre deler; et hårfelleprosjekt sentralt i Karasjok, et hårfelleprosjekt i Anàrjohka og et hårfelleprosjekt utført av et elgjaktlag i jaktfelt 28. Vi brukte et 5 x 5 km rutesystem med totalt 26 ruter med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter en måned til en annen lokalitet i samme rute. I tillegg var to hårfeller plassert på geografiske punkt av elgjaktlag i 2 uker. Det ble samlet inn til sammen 58 hårprøver fra hårfellene (i tillegg til 9 ekskrementprøver). For de 16 hårfellene sentralt plassert i Karasjok var 24 av de 48 innsamlede prøvene (50 %) positive for brunbjørn i DNA-analysen ved laboratoriet på NIBIO Svanhovd. Fra disse prøvene ga 22 prøver en fullstendig identifiserende DNA-profil som viste 8 ulike bjørner (3 hannbjørn og 5 hunnbjørn). Bjørnetettheten ble estimert til 0,20 bjørn/10km2 som er i samsvar med forrige år. Totalt ble det funnet 11 ulike bjørneindivider (5 hannbjørn og 6 hunnbjørn) for de 3 hårfelleprosjektene. Av disse 11 var 9 bjørner tidligere påvist, mens 2 av bjørnene (2 hannbjørner) var nye. Hårfelleprosjektetene bidrar med unik geografisk og tidsmessig informasjon om bjørneaktivitenen i området, og 4 av de 11 påviste bjørnene var i 2020 kun påvist igjennom hårfelleprosjektene.
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Bardalen Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2020 samlet inn prøver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for tolvte år på rad. Av 1361 innsamlede prøver i 2020, ble 1351 inkludert i den genetiske analysen (850 ekskrementprøver, 489 hårprøver, 10 vevsprøver og 2 urinprøver) og 67 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 708 prøver (52 %) en godkjent DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 150 ulike brunbjørner; 65 hunnbjørner og 85 hannbjørner. Dette var en økning på 1,4 % (2 individer) sammenlignet med 2019. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2011. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (66), Innlandet (52) og Trøndelag (29). Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2020 var 70 % (105 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en økning i gjenfunn med 4 prosentpoeng i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 112 individer (75 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert 8,5 ynglinger i Norge i 2020. Dette er det høyeste estimatet på antall ynglinger siden overvå-kingen startet i 2009. De estimerte ynglingene i 2020 fordeler seg med 3,1 i rovviltregion 5 (Inn-landet), 2,9 i region 6 (Trøndelag) og 2,5 i region 8 (Troms og Finnmark).
Forfattere
Alexander Kopatz Oddmund Kleven Ilpo Kojola Jouni Aspi Anita J. Norman Göran Spong Niklas Gyllenstrand Love Dalén Ida Marie Bardalen Fløystad Snorre Hagen Jonas Kindberg Øystein FlagstadSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Alexander Kopatz Oddmund Kleven Ilpo Kojola Jouni Aspi Anita J. Norman Göran Spong Niclas Gyllenstrand Love Dalén Ida Marie Bardalen Fløystad Snorre Hagen Jonas Kindberg Øystein FlagstadSammendrag
Knowledge about the connectivity among natural populations is essential to identify management units for effective conservation actions. Conservation-minded management has led to the recovery of large carnivore populations in northern Europe, possibly restoring connectivity between the two separated, but expanding brown bear (Ursus arctos) populations on the Scandinavian peninsula to the west and Karelia, a part of the large Eurasian population, to the east. The degree of connectivity between these populations has been poorly understood, therefore we investigated the extent of connectivity between the two populations using autosomal microsatellites and Y chromosome haplotypes in 924 male bears (the dispersing sex), sampled during a period of 12 years (2005–2017) across the transborder area where these two populations meet. Our results showed that the two populations are not genetically isolated as reported in earlier studies. We detected recent asymmetrical gene flow at a rate (individuals per generation) of 4.6–5.5 (1%) from Karelia into Scandinavia, whereas the rate was approximately 27.1–34.5 (8%) in the opposite direction. We estimated historical gene flow of effective number of migrants to be between 1.7 and 2.5 between the populations. Analyses of Y chromosome markers supported these results. Successful recovery and expansion of both populations led to the restoration of connectivity, however, it is asymmetric, possibly due to different recovery histories and population densities. By aligning monitoring between neighboring countries, we were able to better understand the biological processes across the relevant spatial scale. Brown bear Genetic structure Male gene flow Microsatellites Migration Recovery Ursus arctos Wildlife monitoring Y chromosome
Forfattere
Simo Maduna Jon Aars Ida Marie Bardalen Fløystad Cornelya Klutsch Eve Marie Louise Zeyl Fiskebeck Øystein Wiig Dorothee Ehrich Magnus Andersen Lutz Bachmann Andrew E. Derocher Tommi Nyman Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Loss of Arctic sea ice owing to climate change is predicted to reduce both genetic diversity and gene flow in ice-dependent species, with potentially negative consequences for their long-term viability. Here, we tested for the population-genetic impacts of reduced sea ice cover on the polar bear (Ursus maritimus) sampled across two decades (1995–2016) from the Svalbard Archipelago, Norway, an area that is affected by rapid sea ice loss in the Arctic Barents Sea. We analysed genetic variation at 22 microsatellite loci for 626 polar bears from four sampling areas within the archipelago. Our results revealed a 3–10% loss of genetic diversity across the study period, accompanied by a near 200% increase in genetic differentiation across regions. These effects may best be explained by a decrease in gene flow caused by habitat fragmentation owing to the loss of sea ice coverage, resulting in increased inbreeding of local polar bears within the focal sampling areas in the Svalbard Archipelago. This study illustrates the importance of genetic monitoring for developing adaptive management strategies for polar bears and other ice-dependent species.
Forfattere
Isobel Phoebus John Boulanger Hans Geir Eiken Ida Marie Bardalen Fløystad Karen Graham Snorre Hagen Anja Sorensen Gordon StenhouseSammendrag
Wildlife managers conduct population inventories to monitor species, particularly those at-risk. Although costly and time consuming, grid-based DNA hair-snag sampling has been the standard protocol for grizzly bear inventories in North America, while opportunistic fecal DNA sampling is more commonly used in Europe. Our aim is to determine if low-cost, low-effort scat sampling along roads can replace the current standard. We compare two genetic non-invasive techniques using concurrent sampling within the same grid system and spatially explicit capture–recapture. We found that given our methodology and the present status of fecal genotyping for grizzly bears, scat sampling along roads cannot replace hair sampling to estimate population size in low-density areas. Hair sampling identified the majority of individual grizzly bears, with a higher success rate of individuals identified from grizzly bear samples (100%) compared to scat sampling (14%). Using scat DNA to supplement hair data did not change population estimates, but it did improve estimate precision. Scat samples had higher success identifying species (98%) compared with hair (80%). Scat sampling detected grizzly bears in grid cells where hair sampling showed non-detection, with almost twice the number of cells indicating grizzly bear presence. Based on our methods and projected expenses for future implementation, we estimated an approximate 30% cost reduction for sampling scat relative to hair. Our research explores the application of genetic non-invasive approaches to monitor bear populations. We recommend wildlife managers continue to use hair-snag sampling as the primary method for DNA inventories, while employing scat sampling as supplemental to increase estimate precision. Scat sampling may better indicate presence of bear species through greater numbers and spatial distribution of detections, if sampling is systematic across the entire area of interest. Our findings speak to the management of other species and regions, and contribute to ongoing advances of monitoring wildlife populations.
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Per Anders Eira Ann Maret Eira Beate Banken Bakke Inger Søvik Vilde Rushfeldt, Beddari Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
DNA-overvåkning av brunbjørn i et 400 km2 stort område nær Karasjok i Finnmark ble utført med hårfeller med luktstoff i 2 måneder fra juni til august i 2019. Vi brukte et 5 x 5 km rutesystem med 16 ruter med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter en måned til en annen lokalitet i samme rute. Det ble samlet inn 72 hårprøver fra hårfellene, og DNA-analysen i laboratoriet på Svanhovd viste at 54 av hårprøvene var positive (75 %) for brunbjørn. Av disse prøvene var det 45 prøver med en fullstendig identifiserende DNA-profil som viste totalt 9 ulike bjørner (0,23 bjørn/10 km2). Kjønnsfordelingen blant de 9 bjørneindividene viste 7 hannbjørner og 2 hunnbjørner. Av disse 9 bjørnene var 8 bjørner tidligere påvist, og en av de to hunnbjørnene var ny. Utvidet DNA-analyse med flere genetiske markører viste at 7 av bjørnene er nært beslektet, og der hunnbjørnen FI57 (påvist første gang i 2005) kan være mor til 5 hannbjørner med to ulike fedre. Bjørnene påvist i dette hårfelleprosjektet kan være viktig informasjon for lokalsammfunnet i Karasjok, da 7 av disse 9 bjørnene ikke ble påvist samme år igjennom det nasjonale vervåkningsprosjektet for brunbjørn i Norge.
Forfattere
Paul Eric Aspholm Kristin Forfang Cornelya Klutsch Ida Marie Bardalen Fløystad Vilde Rushfeldt Beddari Inger Søvik Beate Banken Bakke Tommi Nyman Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Abdelhameed Elameen Cornelya Klutsch Ida Marie Bardalen Fløystad Geir Kjølberg Knudsen Marco Tasin Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Knowledge about population genetic structure and dispersal capabilities is important for the development of targeted management strategies for agricultural pest species. The apple fruit moth, Argyresthia conjugella (Lepidoptera, Yponomeutidae), is a pre-dispersal seed predator. Larvae feed on rowanberries (Sorbus aucuparia), and when rowanberry seed production is low (i.e., inter-masting), the moth switches from laying eggs in rowanberries to apples (Malus domestica), resulting in devastating losses in apple crops. Using genetic methods, we investigated if this small moth expresses any local genetic structure, or alternatively if gene flow may be high within the Scandinavian Peninsula (~850.000 km2, 55o - 69o N). Genetic diversity was found to be high (n = 669, mean He = 0.71). For three out of ten tetranucleotide STRs, we detected heterozygote deficiency caused by null alleles, but tests showed little impact on the overall results. Genetic differentiation between the 28 sampling locations was very low (average FST = 0.016, P < 0.000). Surprisingly, we found that all individuals could be assigned to one of two non-geographic genetic clusters, and that a third, geographic cluster was found to be associated with 30% of the sampling locations, with weak but significant signals of isolation-by-distance. Conclusively, our findings suggest wind-aided dispersal and spatial synchrony of both sexes of the apple fruit moth over large areas and across very different climatic zones. We speculate that the species may recently have had two separate genetic origins caused by a genetic bottleneck after inter-masting, followed by rapid dispersal and homogenization of the gene pool across the landscape. We suggest further investigations of spatial genetic similarities and differences of the apple fruit moth at larger geographical scales, through life-stages, across inter-masting, and during attacks by the parasitoid wasp (Microgaster politus).
Forfattere
Benedicte Lissner Beddari Sergey Ogurtsov Sari Magga Jaru Kangasniemi Ida Marie Bardalen Fløystad Inger Søvik Tom Sotkajærvi Rolf Randa Leif E. Ollila Vetle Lindgren Beate Banken Bakke Vilde Rushfeldt Beddari Natalia Polikarpova Tuomo Ollila Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Siden 2005 har populasjonen av grenseoverskridene brunbjørn (Ursus arctos) i Trilateral Park Pasvik-Inari-Pechenga (Norge-Finland-Russland) blitt overvåket ved å bruke genetiske analyser av hår og ekskrement-prøver samlet inn opportunistisk i felt. En mer systematiske metode med hårfeller hvert fjerde år ble i 2007 startet opp for å samle inn bjørnehår til genetisk analyse. Metoden består i å sette ut 56 hårfeller med luktstoff i Norge, Finland og Russland i et 5 x 5 km2 rutenett (totalt ca. 1400 km2). Dette prosjektet ble gjentatt i 2011, 2015 og nå i sesongen 2019 med 58 ruter og ved bruk av samme metode som i 2007. I 2019 sesongen ble det samlet inn 182 prøver, der 66 av disse var fra Finland, 59 fra Norge og 57 fra Russland. For 144 (79,1 %) av de 182 hårprøvene var det positivt resultat i den bjørne-spesifikke analysen, og en komplett DNA profil kunne bestemmes for 136 av de positive prøvene. Det ble totalt påvist 47 forskjellige bjørner (25 hunner og 22 hanner). Av disse 47 individene var 24 påvist i tidligere år, mens 23 var til nå ukjente bjørner. Totalt ble det påvist 20 bjørner i Finland, 14 bjørner i Norge og 16 bjørner i Russland...
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Beate Banken Bakke Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2019 samlet inn prøver til DNA analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for ellevte år på rad. Av de 1229 prøvene som ble samlet inn i 2019, ble 1207 prøver inkludert i den genetiske analysen (716 ekskrementprøver, 475 hårprøver, 15 vevsprøver og 1 urinprøve) og 60 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 610 prøver (51 %) en full DNA-identitet, og det ble fra disse prøvene påvist 148 ulike bjørner; 57 hunnbjørner og 91 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sammenlignet med 2018. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2013. Forekomsten av brunbjørn var hovedsakelig konsentrert i fylkene Finnmark (61), Hedmark (42) og Trøndelag (34) som tidligere. Av det totale antallet bjørner påvist i 2019 var 66 % (98 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en økning i gjenfunn på 7 % i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 104 individer (70 %). Estimatet på landsbasis for 2019 på 7,0 årlige ynglinger var det nest høyeste anslaget siden overvåkningen startet i 2009, men en liten nedgang fra 2018 hvor estimatet lå på 7,7 årlige ynglinger. De estimerte årlige ynglingene i 2019 fordeler seg med 2,5 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,9 i region 6 (Trøndelag) og 2,6 i region 8 (Troms og Finnmark).
Forfattere
Alexander Kopatz Oddmund Kleven Jonas Kindberg Ilpo Kojola Jouni Aspi Göran Spong Niclas Gyllenstrand Love Dalén Ida Marie Bardalen Fløystad Snorre Hagen Øystein FlagstadSammendrag
Background The populations of brown bear (Ursus arctos) in northern Europe have been recovering or are in the process of recovery from a severe demographic bottleneck. Especially in the main popula- tions of Scandinavia and Finland, the number of individuals has been increasing substantially, compared to the population sizes estimated 20 years ago. Also, the populations have spatially expanded, putatively restoring connectivity and gene flow between these two, formerly separated populations. The Swedish Environmental Protection Agency (Naturvårdsverket) assigned a pro- ject to assess the connectivity and gene flow between the eastern and western parts of Fen- noscandia, Finland and Scandinavia. Objective Our objective was to detect possible immigration of brown bears from eastern Fennoscandia, specifically Finland, into Scandinavia. Material and Methods For the first time with continuous sampling of brown bears, we assessed the population genetic structure and gene flow between the brown bear populations of Scandinavia and Finland. We based our analyses on the dispersing sex, male brown bears, as females tend to be philopatric. Our target area was the county of Norrbotten in northern Sweden, at the border to Finland and Norway, representing the most likely area for potential eastern immigrants into Sweden. Previous research did not reveal any influx from Finland into Sweden. However, brown bear samples from Norrbotten have to a very limited degree been included in earlier studies on genetic connectivity in the area. In addition to a large number of samples from Norrbotten and northern Finland, we included genotypes sampled in regions surrounding the target area: Västerbotten in Sweden, Troms and Finnmark in Norway and southern Finland. We utilized all samples and genotypes from male bears available, and, also, genotyped recently collected samples of male brown bears from the study area. Analyses on population genetic structure and gene flow among regions were based on 924 individual male brown bear STR-genotypes (12 short tandem repeats or microsatellite markers). In order to reveal patterns of male dispersal and the distribution of male linages we used brown bear samples genotyped with nine Y-chromosomal STRs from 826 males. KEY WORDS : connectivity, european brown bear, Fennoscandia, Finland, male gene flow, migration, population genetic structure, Scandinavia, Ursus arctos NØKKELORD : europeisk brunbjørn, Fennoskandia, Finland, genflyt, konnektivitet, migrasjon, populasjons genetisk struktur, Skandinavia, Ursus arctos
Forfattere
Seyda Özkan_Gülzari Grete H. M. Jørgensen Svein Eilertsen Inger Hansen Snorre Hagen Ida Marie Bardalen Fløystad Rupert PalmeSammendrag
Several non-invasive methods for assessing stress responses have been developed and validated for many animal species. Due to species-specific differences in metabolism and excretion of stress hormones, methods should be validated for each species. The aim of this study was to conduct a physiological validation of an 11-oxoaetiocholanolone enzyme immunoassay (EIA) for measuring faecal cortisol metabolites (FCMs) in male reindeer by administration of adrenocorticotrophic hormone (ACTH; intramuscular, 0.25 mg per animal). A total of 317 samples were collected from eight male reindeer over a 44 h period at Tverrvatnet in Norway in mid-winter. In addition, 114 samples were collected from a group of reindeer during normal handling and calf marking at Stjernevatn in Norway. Following ACTH injection, FCM levels (median and range) were 568 (268–2415) ng/g after two hours, 2718 (414–8550) ng/g after seven hours and 918 (500–6931) ng/g after 24 h. Levels were significantly higher from seven hours onwards compared to earlier hours (p < 0.001). The FCM levels at Stjernevatn were significantly (p < 0.001) different before (samples collected zero to two hours; median: 479 ng/g) and after calf marking (eight to ten hours; median: 1469 ng/g). Identification of the faecal samples belonging to individual animals was conducted using DNA analysis across time. This study reports a successful validation of a non-invasive technique for measuring stress in reindeer, which can be applied in future studies in the fields of biology, ethology, ecology, animal conservation and welfare.
Forfattere
Cornelya Klutsch Vetle Schwensen Lindgren Thrond Oddvar Haugen Natalia Polikarpova Paul Eric Aspholm Ida Marie Bardalen Fløystad Kristin Forfang Simo Maduna Tommi Nyman Hans Geir Eiken Per-Arne Amundsen Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Beate Banken Bakke Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2018 samlet inn prøver til DNA analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for tiende år på rad. Av de 1007 prøvene som ble samlet inn i 2018, ble 984 prøver inkludert i den genetiske analysen (720 ekskrementprøver, 252 hårprøver og 12 vevsprøver) og 53 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 447 prøver (45 %) en full DNA-identitet, og det ble fra disse prøvene påvist 138 ulike bjørner; 63 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Dette er en økning på 10 % (13 individer) sammen-lignet med 2017, mens kjønnsfordelingen bare har endret seg med 2% i samme periode. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2013, og det høyeste antallet hunnbjørn regi-strert siden overvåkningen startet i 2009. Forekomsten av brunbjørn er hovedsakelig konsentrert i fylkene Finnmark (49), Hedmark (44) og Trøndelag (32) som tidligere. Av det totale antallet bjørner påvist i 2018 er 59 % (81 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en reduksjon i gjenfunn på 6 % i forhold til i fjor. Dette er den laveste andelen gjenfunn siden 2009. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 87 indi-vider (63 %). Estimatet for 2018 på 7,7 ynglinger er det høyeste anslaget siden overvåkningen startet i 2009, og er en økning fra 2017 hvor estimatet lå på 6,9 ynglinger. I rovviltregion 5 (Hedmark) ligger antallet estimerte ynglinger i år, som i fjor, over bestandsmålet på 3 årlige ynglinger. De andre rovviltregionene ligger under bestandsmålet i 2018.
Forfattere
Grete H. M. Jørgensen Svein Eilertsen Inger Hansen Snorre Hagen Ida Marie Bardalen Fløystad Rupert Palme Seyda GültzariSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Jon Aars Tiago A. Marques Karen Lone Magnus Andersen Øystein Wiig Ida Marie Bardalen Fløystad Snorre Hagen Stephen T. BucklandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
The apple fruit moth Argyresthia conjugella (Lepidoptera, Yponomeutidae) is a seed predator of rowan (Sorbus aucuparia) and is distributed in Europe and Asia. In Fennoscandia (Finland, Norway and Sweden), rowan fruit production is low every 2–4 years, and apple (Malus domestica) functions as an alternative host, resulting in economic loss in apple crops in inter-mast years. We have used Illumina MiSeq sequencing to identify a set of 19 novel tetra-nucleotide short tandem repeats (STRs) in Argyresthia conjugella. Such motifs are recommended for genetic monitoring, which may help to determine the eco-evolutionary processes acting on this pest insect. The 19 STRs were optimized and amplified into five multiplex PCR reactions. We tested individuals collected from Norway and Sweden (n = 64), and detected very high genetic variation (average 13.6 alleles, He = 0.75) compared to most other Lepidoptera species studied so far. Spatial genetic differentiation was low and gene flow was high in the test populations, although two non-spatial clusters could be detected. We conclude that this set of genetic markers may be a useful resource for population genetic monitoring of this economical important insect species.
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Henrik Brøseth Beate Banken Bakke Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2017 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for niende året på rad. Det ble totalt samlet inn 1034 prøver i 2017 (776 ekskrementprøver, 249 hårprøver og 9 vevsprøver) hvorav 59 % var positive for brunbjørn. Det ble påvist 125 ulike bjørner; 55 av dem var hunnbjørner og 70 var hannbjørner. Antall påviste bjørn er på nivå med forrige år (125 bjørner, 51 hunnbjørner og 74 hannbjørner), men kjønnsfordelingen viser en større andel hunner i år. Beregninger av antall ynglinger i 2017 ligger på 6,9 ynglinger, som er en svak økning i forhold til tidligere år. Forekomsten av brunbjørn er hovedsakelig konsentrert i fylkene Hedmark (48), Finnmark (37) og Nord-Trøndelag (29) som tidligere. I tillegg er det påvist hunnbjørner i Troms (4) og Nordland (1). Av det totale antallet bjørner påvist i 2017 er 66 % (82 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en svak økning i gjenfunn i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 93 individer (74 %). DNA, brunbjørn, Ursus arctos, molekylær økologi, DNA profiler,overvåking, Norge, brown bear, molecular ecology, DNA profiles, monitoring, Norway
Forfattere
Kristin Forfang Snorre Hagen Abdelhameed Elameen Ida Marie Bardalen Fløystad Hans Geir EikenSammendrag
Undersøkelse av antibiotikaresistensmarkørgenet neomycin fosfotransferase II (nptII) i prøver fra 12 ville arter fra Norge I et prosjekt fra Miljødirektoratet har vi testa for tilstedeværelse av nptII genet i 219 prøver fra 12 ulike ville arter fra hele Norge. Utvalget av prøver inkluderte planter (løvetann, rødkløver og markjordbær), insekter (skogmaur, rognebærmøll og liten høstmåler), snegl (brunsnegl), fisk (ørret og rognkjeks) og pattedyr (rødrev, brunbjørn og isbjørn). Vi brukte to ulike sanntids-PCR (Real-Time-PCR) tester for å undersøke fo tilstedeværelsen av kopier av nptII-genet i de 219 prøvene. Vi fant at nesten alle prøvene var negative (99%), mens kun tre enkeltprøver (løvetann, rødkløver og skogmaur) viste et svært lavt nivå av nptII (3-4 kopier). De positive prøvene kan være naturlige varianter eller kontaminering fra forskningslaboratorier. Vi konkluderer med at der er behov for utvida undersøkelser innenen for dette fagfeltet.
Forfattere
Siv Grethe Aarnes Henrik Brøseth Beate Banken Bakke Ida Marie Bardalen Fløystad Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2016 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for åttende år på rad. Totalt ble det samlet inn 928 prøver i 2016 (680 ekskrementprøver, 240 hårprøver og 8 vevsprøver). Av disse prøvene var 67 % po-sitive for brunbjørn, og det ble påvist 125 ulike bjørner, hvorav 51 hunnbjørner og 74 hannbjør-ner. Dette er en svak nedgang sammenlignet med forrige år da det ble påvist 53 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Hed-mark (46), Finnmark (35) og Nord-Trøndelag (29). Av det totale antallet i 2016 er 63 % (79 indi-vider) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en noe lavere gjenfunnsandel enn forrige år. NØKKELORD : DNA, brunbjørn, Ursus arctos, molekylær økologi, DNA profiler, overvåking, Norge, DNA, brown bear, Ursus arctos, molecular ecology, DNA profiles, monitoring, Norway
Forfattere
Alexander Kopatz Hans Geir Eiken Rolf Randa Egon Sotkajærvi Paul Eric Aspholm Ida Marie Bardalen Fløystad Julia Schregel Siv Aarnes Snorre HagenSammendrag
Brunbjørn bestanden I Pasvikdalen I Sør Varanger I Finnmark har vært overvåket med feltinnsamling av ekskrementer og hår til DNA analyse siden 2005. I 2007, 2011 og 1015 ble hårfeller systematisk plassert i det trilaterale grenseområdet i Pasvik (Norge), Enare (Finland) og Pechenga (Russland) for å bestemme mer presist et minimum antall bjørner. Vi har i 2016 brukt nøyaktig den samme metodologien med 20 hårfeller i et 5 km x km rutenett i de nordlige delene av Pasvikdalen. Dette området har ikke før vært undersøkt systematisk med hårfeller. I løpet av 2 måneder (juniaugust) samlet vi inn 77 hårprøver og identifiserte 10 ulike brunbjørner (6 hoer og 4 hanner). Av disse var det 5 bjørner som var påvist i tidligere års DNA overvåkning, mens 5 bjørner (4 hoer og 1 hann) ble påvist for første gang i dette prosjektet.
Forfattere
Paul Eric Aspholm Alexander Kopatz Tom Sotkajærvi Siv Aarnes Julia Schregel Camilla Tobiassen Ida Marie Bardalen Fløystad Arnstein Solem Terje Ryeng Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Med bruk av 12 hårfeller ble det identifisert to ulike bjørn i kalvingslandet til reinbeitedistrikt 5A/5C i perioden fra 21. april til slutten av juni 2016. Data fra e- bjeller (Findmysheep), som ble båret av 100 simler, indikerte hvordan reinen brukte området i denne perioden. Ingen av de to bjørnene er kjent fra dette området før, og ingen av bjørnene som var kjent fra området i 2013, 2014 eller 2015 ble påvist i år.
Forfattere
Siv Aarnes Ida Marie Bardalen Fløystad Julia Schregel Ole Petter Laksforsmo Vindstad Jane Uhd Jepsen Hans Geir Eiken Rolf Anker Ims Snorre HagenSammendrag
The autumnal moth (Epirrita autumnata) is a cyclically outbreaking forest Lepidoptera with circumpolar distribution and substantial impact on Northern ecosystems. We have isolated 21 microsatellites from the species to facilitate population genetic studies of population cycles, outbreaks, and crashes. First, PCR primers and PCR conditions were developed to amplify 19 trinucleotide loci and two tetranucleotide loci in six multiplex PCR approaches and then analyzed for species specificity, sensitivity and precision. Twelve of the loci showed simple tandem repeat array structures while nine loci showed imperfect repeat structures, and repeat numbers varied in our material between six and 15. The application in population genetics for all the 21 microsatellites were further validated in 48 autumnal moths sampled from Northern Norway, and allelic variation was detected in 19 loci. The detected numbers of alleles per locus ranged from two to 13, and the observed and expected heterozygosities varied from 0.04 to 0.69 and 0.04 to 0.79, respectively. Evidence for linkage disequilibrium was found for six loci as well as indication of one null allele. We find that these novel microsatellites and their multiplex-PCR assays are suitable for further research on fine- and large-scale population-genetic studies of Epirrita autumnata. tri- and tetranucleotide microsatellites; multiplex PCR; Lepidoptera; population genetics