Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2026
Forfattere
Vegge, ÅseSammendrag
Seterdrift og bruk av utmarka til slått og beite har vore utbreitt i Noreg i lange tider, noko som har skapt unike semi-naturlege naturtypar. Men sidan 1800-talet har praksisen gått kraftig attende, og konsekvensen er at store delar av landskapet i Noreg no er i ferd med å gro att. Semi-naturlege landskap er blant dei mest artsrike økosystema i verda, og har potensiale til å bli svært produktive og gode beiteområde. Når dei opne landskapa gror att, står me i fare for å miste både det biologiske mangfaldet og beiteressursane. Det moderne jordbruket står ovanfor ei rekke utfordringar, og meir ekstensiv bruk av utmarka har blitt peika på som eit sentralt ledd i utviklinga av eit meir framtidsretta og berekraftig landbruk. Som eit ledd i dette er kunnskap om korleis me kan restaurere utmarksbeite heilt sentralt. I denne studien har eg sett på effekten av restaurering av utmarksbeite i to ulike område i Vingelen i Tolga kommune. Det eine området var fuktig, kjeldevasspåverka og dominert av høgstaudar, medan det andre området var noko tørrare og lågurtdominert. Delar av områda blei flatehogd, delar blei tynna, og delar var kontrollfelt. Beitedyr hadde tilgang til halve delen av dei to områda. Eg gjorde ruteanalysar av vegetasjonen og samla inn både arts- og miljødata. Den same datainnsamlinga har blitt gjort to år tidlegare, ei gong før hogst og tynning blei utført, og ei gong etterpå. Ved siste innsamlingsår hadde det gått tre år sidan hogst og tynning. Målet med studien var å finne ut kva type restaureringsbehandling som førte til betre beitekvalitet og auka plantediversitet i kvart av områda. Eg fann at korkje hogst, tynning og beitepåverknaden ikkje auka talet på artar, men endra artssamansetjinga i dei to områda. Kvaliteten på beitet har blitt betre som følge av hogst og tynning i det litt tørre området på grunn av auka grasdekning, og verre i det fuktige området på grunn av tilvekst av høgstaudar. I det tørrare området ser flatehogst ut til å gje den raskaste utviklinga av eng-vegetasjon og god beitekvalitet på kort sikt, men tynning kan likevel vere den beste metoden på lengre sikt ettersom flatehogst kan gje mykje strøproduksjon etter berre få år. I det fuktige området gjorde truleg rask plantevekst, høgstaudeutforming og svært lågt beitetrykk at hogst og tynning ikkje førte til betre beitekvalitet. I slike området vil det difor ikkje løne seg å rydde skogen med mindre ein har mange dyr å setje på beitet i etterkant. Tidshorisonten i dette prosjektet er likevel for kort til å sjå kva langtideffektar restaurering av utmarksbeite har. Prosjektet bør følgjast opp om nokre år for å få meir kunnskap om langtidseffektane av restaureringa som kan bli nytta i forvaltinga. Samstundes syner studien at restaurering av utmarksbeite, gjort på rett måte, også på kort sikt kan vere eit nyttig tiltak for å gjere jordbruket mindre ressurskrevjande og tilrettelagt for artsdiversitet ved å ta i bruk resursane utmarka har å by på.
Sammendrag
Nibio har intervjuet 14 gardbrukere i Valdres om stølsdrift. Undersøkelsen viser at økonomi og klimaendringer gjør fjellgarder med seterdrift sårbare.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Honningblom (Herminium monorchis) er kritisk truet i Norge. Rapporten beskriver protokoll for planlagt bevaringsutsetting høsten 2026 og et standardisert opplegg for videre overvåking. Det skal etableres nye populasjoner på Herfølsalta og i Vikerkilen på Hvaler, den eksisterende populasjonen på Filletassen skal forsterkes, og det skal etableres forskningspopulasjoner på Langøya ved Langesund og Tangane i Dalen Telemark. Norsk og svensk plantemateriale brukes etter økologiske, genetiske og forvaltningsmessige vurderinger. Plantene fordeles mellom delområder og plantes enkeltvis i små klynger i faste ruter. Hvert individ får en unik ID, slik at opplysninger fra oppformering og utplanting kan kobles til seinere registreringer av overlevelse, vekst, blomstring og reproduksjon. Samtidig registreres miljøforhold, vegetasjonsutvikling og skjøtsel. Oppfølginga skal gi kunnskap om hvilke egenskaper ved plantematerialet, lokalitetene og skjøtselen som gir best etablering, og danne grunnlag for å forbedre framtidige bevaringsutsettinger av honningblom og andre trua orkidéarter.
Forfattere
Misganu Debella-Gilo Diress Tsegaye Richard Adade Deo D. Shirima Belachew GizachewSammendrag
Remote sensing is essential for mapping mangrove forest ecosystems, yet accuracy and spatial resolution remain limited, particularly in Africa, where mangroves are fragmented, reference data and cloud-free images are scarce. The state-of-the-art of mangrove forest mapping relies on native-resolution imagery using machine learning. This study evaluates deep learning methods using aggregated multi-date satellite imagery to improve mangrove mapping and national-scale area estimation. Super-resolution and semantic segmentation techniques were applied to Sentinel-2 (S2) and Sentinel-1 (S1) images, with training data derived from field observations and high-resolution drone and satellite imagery. Coastal regions of Tanzania and Ghana were used as representative study areas for eastern and western Africa, respectively. Results show strong classification performance, with S2 imagery alone achieving an Intersection over Union (IoU) of 85.8%. Adding S1 provided modest gains (IoU 86.3%), while super-resolution significantly improved the accuracy (IoU 88.5%). The combined super-resolved S2 and S1 dataset yielded the highest performance (IoU 89.2%). Wall-to-wall mapping and statistically rigorous validation and area estimation produced accurate results with quantified uncertainty. Tanzania showed high consistency (F1 = 96%; 1207 km2, 95% CI [1151.7, 1263]), while Ghana exhibited slightly higher uncertainty (F1 = 92%; 92.6 km2, 95% CI [87.5, 97.7]). Integrating deep learning with multi-date, multi-sensor fusion and super-resolution enables accurate mangrove mapping and area estimation for improved coastal management and restoration.
Sammendrag
Solid-state anaerobic digestion (SS-AD) offers a promising route for treating lignocellulosic biomass, yet challenges remain regarding process stability, limited understanding of microbial dynamics under leachate recirculation, and insufficient integration of digestate valorization pathways. This study investigated the thermophilic co-digestion of coffee husk (CH) with avocado and flower wastes at proportions of 90:5:5 (CH + 10%) and 80:10:10 (CH + 20%) on a dry weight basis, using a leachate-recirculated SS-AD system for biogas production, while the resulting digestate was utilized for bio-briquette. The 20% co-substrate mixture (CH + 20%) produced the highest methane yield at 263 mL CH4 g−1 VS, representing a 40% improvement over mono-digested CH. The recirculated leachate maintained relatively stable pH (7.6–8.1), supported hydrolysis and prevented volatile fatty acid buildup, thereby maintaning methanogenic activity. Microbial analysis indicated that the enrichment of Firmicutes and Proteobacteria fermenters, together with Methanosarcina-dominated acetoclastic‑hydrogenotrophic methanogenesis, improved system stability during the co-digestion process. The BMP tests demonstrated that CH + 20% showed the highest methane production at 390 NmL CH₄ g−1 VS. The digestate generated from SS-AD was subsequently valorized into bio-briquettes, producing calorific values of 16.4–17.1 MJ kg−1 and improved mechanical properties that meet solid biofuel standards. This integrated approach enhances overall energy recovery from biomass residues, demonstrating the effectiveness of leachate-recirculated SS-AD for circular bioresource management.
Forfattere
Dammen, Maren VedvikSammendrag
Veterinære parasittmidler er avgjørende for god dyrehelse og lønnsomhet i dyreproduksjonen. Samtidig kan de utgjøre en økotoksikologisk risiko, ettersom de ofte skilles ut umetabolisert og fortsatt er biologisk aktive i miljøet. Konsentrasjonene i avføring overstiger ofte giftighetsterskler for ikke-målarter, som for eksempel gjødselbiller. I tillegg gjør mangelen på lett tilgjengelige data om bruken av slike midler i Norge, og om deres nedbrytning under nordiske klimaforhold, risikovurderinger krevende. Hovedmålet med denne oppgaven var å vurdere de potensielle miljørisikoene knyttet til bruk av parasittmidler i Norge. Dette ble gjort ved å undersøke hvordan tilførselsmåte (spiking vs. naturlig utskillelse), temperatur, og varmkompostering påvirker nedbrytningshastigheten, uttrykt som halveringstid (DT50). Tre eksperimenter (A, B og C) ble gjennomført, og disse omfattet 11 ulike parasittmidler fra gruppene isoxazoliner, benzimidazoler og makrosykliske laktoner. Analysene ble utført ved hjelp av en modifisert QuEChERS-protokoll og LC-MS/MS. Metodevalideringen som ble gjort i Eksperiment A, viste ingen betydelige forskjeller i nedbrytningshastighet mellom ivermectin tilført via naturlig utskillelse fra hest og ved spiking. Dette gir støtte til bruk av spiking som en gyldig eksperimentell metode. Eksperiment B undersøkte nedbrytning i en blanding av jord og gjødsel ved tre temperaturer (6 °C, 12 °C og 20 °C) over 100 dager, for å representere typiske norske jordtemperaturer. Studien viste at nedbrytningen nesten stoppet opp ved lave temperaturer. Ved 6 °C var den estimerte halveringstiden for flere midler over 10 000 dager, noe som indikerer at de forblir stabile i miljøet gjennom vinterhalvåret. I Eksperiment C viste varmkompostering seg å være et effektivt virkemiddel. Halveringstiden for ivermectin ble redusert til 28 dager under varmkomposteringsforhold, sammenlignet med 56 dager i jord ved 20 °C. Lotilaner ble også nesten fullstendig nedbrutt under de samme forholdene, med en DT50 på 1 dag. Oppgaven gir også de første estimatene for halveringstid (DT50) i jord for afoxolaner, lotilaner og praziquantel. Resultatene indikerer at parasittmidlenes persistens i nordisk klima sannsynligvis er underestimert, fordi nedbrytningen er tilnærmet stanset i store deler av året, fra oktober til april. Varmkompostering fremstår som en lovende strategi for å redusere den økotoksikologiske risikoen før gjødsel spres på jordbruksarealer. Resultatene understreker behovet for systematisk overvåking av både bruk og resistensmønstre for å kunne foreta risikovurderinger i fremtiden.
Forfattere
Philip Wallhead Helene Frigstad James Edward Sample Leah Amber Jackson-Blake Andre Staalstrøm Kristina Øie Kvile Ciaran Joseph Murray Paula Ramon Magnus Dahler Norling Eli Rinde Evgeniy Yakushev Kai Håkon Christensen Nils Melsom Kristensen Magne Simonsen Sigrun Hjalmarsdottir Kværnø Franziska Fischer Marianne BechmannSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Heidi Udnes Aamot Shiori Koga Katherine Ann Gredvig Nielsen Ulrike Böcker Guro Brodal Ruth Dill-Macky Anne Kjersti Uhlen Ingerd Skow HofgaardSammendrag
The breadmaking quality of wheat depends on the viscoelastic properties of the dough, largely determined by gluten quality. The latter is influenced by wheat genetics and environmental factors. To identify whether fungal infection can compromise gluten quality, greenhouse-grown spring wheat was inoculated with Fusarium graminearum or Fusarium avenaceum at flowering. Grain harvested at maturity was analysed for fungal infection (concentration of fungal DNA), thousand-grain weight (TGW), size distribution of glutenin polymers (proportion of un-extractable polymeric proteins, %UPP), gluten-degrading protease activity, and viscoelastic properties of gluten (maximum resistance towards stretching [RMAX] and extensibility). Fusarium graminearum caused severe infections, and strong negative correlations were observed between F. graminearum-DNA and TGW, %UPP and RMAX. Significant reductions in %UPP and RMAX were observed even when only 10% of the flour-blend originated from infected grain. The degradation of gluten proteins was attributed to both enzymatic activity and disrupted grain maturation. In contrast, F. avenaceum infections were less severe, with only slight reductions in TGW, %UPP, and RMAX, though signs of gluten-degrading enzyme activities were observed in the most infected samples. In summary, F. graminearum significantly compromised gluten quality through protein degradation and reduction in the proportion of large glutenin polymers. While F. avenaceum had a lesser impact on gluten quality, the risk of compromised grain entering the food chain may be greater than with F. graminearum, as neither F. avenaceum nor its associated mycotoxins are regulated. These findings highlight the importance of further research on how fungal infection influences the breadmaking quality of wheat.
Forfattere
Bolette BeleSammendrag
Naturressursene i utmarka og i fjellet har blitt høstet i tusenvis av år, for produksjon av mat, fôr, brensel og fiber. I det tette samspillet mellom folk og naturressursene oppstod det et stort mangfold av naturtyper og biologisk mangfold, en rekke kulturminner og ikke minst en stor kunnskapsbank (immaterielle kulturarv). Innskrivingen av den norske og svenske seterkulturen på UNESCO's verdensarvliste for immateriell kulturarv, gjør at seterkulturen nå får økt internasjonalt og nasjonalt fokus. Naturmangfoldet og semi-naturlige naturtyper representerer den biologiske kulturarven i seterlandskapet. I tillegg er også de gamle husdyrrasene en kulturarv, og de har en beiteadferd og diettpreferanser som er noe annerledes enn hos de moderne rasene. Setra har vært senter for produksjon av et stort mangfold av lokale produkter, og natur-og kulturinteraksjoner kan gjenspeiles i genuine terroir-produkter, produkter med stedspesifikt særpreg.