NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
I økologisk landbruk er det et mål at gårder med husdyr skal være mest mulig selvforsynt med fôr. Minimumskravet til egenprodusert fôr har over tid blitt høyere. Rapporten presenterer ni økologiske melkeproduksjonsbruk med produksjonsdata og gårdbrukernes tanker om og prioriteringer med hensyn til selvforsyning med fôr. Vi har beregnet ulike mål på gårdenes selvforsyningsgrad og diskuterer hvordan ulike strategier på gårdene virker inn på disse resultatene. De ni økologiske melkebrukene ble valgt ut for å representere ulike klimatiske forhold og tilnærminger til selvforsyning. Data ble samlet inn i 2018 gjennom intervjuer med gårdbrukerne. Resultatene viser at selvforsyning med fôr var et viktig mål for de økologiske melkeprodusentene, først og fremst styrt av egne verdier og mål for økologisk landbruk. Studien viser at ulike strategier kan brukes for å oppnå høy selvforsyningsgrad, avhengig av gårdens beliggenhet, arealgrunnlag, melkekvote og økonomiske situasjon. Bøndenes strategier for å øke eller beholde høy selvforsyningsgrad inneholdt ulike agronomiske tiltak: øke grovfôrkvaliteten gjennom forbedret gjødselhåndtering, drenering og oftere fornyelse av enga. Noen gårder kombinerte høy ytelse med egen produksjon av korn, proteinvekster og oljevekster, mens andre økte selvforsyningsgraden ved å redusere kraftfôrnivået. Alle gårdene i denne studien hadde en høy selvforsyningsgrad med fôr. I 2017 hadde alle over 70 % fôr fra gården eller regionen, medberegnet kraftfôr, som var kravet til regelverket som trådte i kraft i 2024. Selvforsyningsgraden til gårdene varierte mellom 61 % og 100 % på tørrstoffbasis når kun fôr produsert på gården ble inkludert, og mellom 78 % og 100 % når også norskprodusert fôr ble inkludert.
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi har i perioden 2013-2023 utført vegetasjonskartlegging i Vestvågøy kommune i Nordland. Kartlagt areal er totalt 415 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet.
Sammendrag
Rapporten gir en gjennomgang av metodikken som brukes i utvalgte europeiske land for å beregne direkte lystgassutslipp fra dyrka mark ved tilførsel av mineralgjødsel og husdyrgjødsel og en vurdering av overføringsverdi til Norge. Videre gir rapporten en vurdering av om Norge bør gå fra standard faktorer til en eller flere nasjonale faktorer og hvilke feltforsøk dette i så fall hadde krevd. Rapporten inneholder også en vurdering av om det er flere faktorer som bør disaggregeres enn vått/tørt klima og mineralgjødsel/husdyrgjødsel og hva dette i så fall vil kreve av nasjonale utslippsfaktorer.
Sammendrag
Flersjiktede og bredere kantsoner langs vassdrag anses som et aktuelt tiltak for å oppnå bedre vannkvalitet, økt naturmangfold og sikring mot (bekkekant)erosjon. Derfor ønsker Lørenskog kommunen en oppdatering av kunnskap om kantsoner, særlig om status for kantvegetasjon langs vassdrag i kommunens jordbruksområder, men også bedre oversikt over særlig erosjonsutsatte områder og en oversikt over aktuelle tiltak. Oppdraget omfattet (1) en kartanalyse med identifisering av bratte bekkekanter, manglende flersjiktet vegetasjon og smale kantsoner, (2) en feltbefaring med vurdering av dagens tilstand og utfordringer i representative områder, og (3) et tiltaksforslag med anbefalinger for forbedring av kantvegetasjonen der denne er mangelfull. Kart alene gir ikke et presist bilde av kantsonens økologiske kvalitet. Feltbefaring er nødvendig for å vurdere faktorer som artssammensetning, fremmede arter og biologisk mangfold. Kartanalysen kan hjelpe å identifisere «hot spots» til befaring og indikere hvor tiltak bør prioriteres, f.eks. bratte områder med helning over 20 grader og jordbrukstype. Det noe uklare arealtypen «åpen fastmark» er det nest mest vanlige arealet og ligger ofte mellom vassdrag og jordbruksområder. Det er ofte observert ensjiktet vegetasjon i disse arealene og disse arealene kan forbedres med f.eks. flersjiktet vegetasjon som bl.a. vil øke biomangfoldet. Majoriteten av arealer med fulldyrka jord i Lørenskog kommune har vegetasjonsdekke mesteparten av året. Denne er allikevel ofte ensjiktet og det anbefales utvidelse av bredde og artssammensetning også her. I tillegg, det mangler initiativer for kantsonearealer mot innmarksbeite. Rapporten beskriver relevante tiltak basert på litteratur, lokal arealbruk og vegetasjonsegenskaper, kommunikasjonsarbeid og digitale verktøy for å styrke arbeidet med kantvegetasjon. Men det påpekes også at kantvegetasjon alene ikke kan rense forurenset vann, da mange dreneringsrør leder urenset vann til vassdragene. Kartlegging av hydrotekniske anlegg kan gi bedre oversikt over avrenningsproblematikken. Et helhetlig landskapsperspektiv, med tiltak på tvers av sektorer og jordbrukstyper, er nødvendig for å forbedre den økologiske og kjemiske tilstanden i vassdragene.
Forfattere
Siri Svendgård-Stokke Eva Solbjørg Flo Heggem Anne B. Nilsen Svein Olav Krøgli Sebastian Eiter Henrik Forsberg Mathiesen Jonathan Rizzi Torgeir Tajet Ole Einar Ellingbø TveitoSammendrag
Rapporten beskriver resultatene av arbeidet som er gjort i arbeidspakke 1 «Økt verdiskaping i norsk grøntnæring – Veivalg GS35 (GrøntStrategi mot 2035)», oppgavene 1.1 og 1.4. De naturlige betingelsene for grønnsaksdyrking er identifisert ved hjelp av stedfestet informasjon om jordsmonnets egenskaper, klimadata og terreng. Resultatene er framstilt i kartløsninga prosjektkilden Veivalg (https://kart19.nibio.no/kilden3). I tillegg er den geografiske utbredelsen av eksisterende grønnsaksdyrking undersøkt og sammenliknet med den geografiske fordelinga av de arealene som har høyt potensial for dyrking av grønnsaker. Det har også blitt utført bærekraftsanalyser på gårdsnivå.
Sammendrag
Dokumentet presenterer resultatene fra sortstesting av jordbær utført i 2024 ved NIBIOs forskningsanlegg i Tromsø og Apelsvoll. Hensikten med testen var å identifisere jordbærsorter som kombinerer høy avling med god smak og kvalitet, spesielt under de varierende vekstforholdene i Norge. Den største avlingen på engangsbærene sorter ble registrert hos sorten ‘Parlando’, etterfulgt av ‘Sonsation’ og ‘Falco’. Generelt hadde Tromsø høyere andel store bær sammenlignet med Apelsvoll, og det ble registrert lav utsortering av bær. Avlingen for remonterende sorter varierte fra 900 til 1150 g per plante. ‘Aurora Karima’ hadde høyest avling, mens ‘Florice’ og ‘Favori’ også hadde høye avlinger. Smaken av jordbær ble vurdert basert på sukker- og syreinnhold. ‘Jenkka’ og ‘Magnum’ hadde høyest sukkerinnhold, mens ‘Dahli’ og ‘Parlando’ hadde lavere innhold. Bær dyrket i Tromsø hadde generelt bedre smak enn de fra Apelsvoll.
Sammendrag
Stavanger kommune ønsker å gradvis å skifte ut flere av bartreslagene i Sørmarka med stedegne løvtrær. I denne prosessen må det tas hensyn til overvannshåndtering og rekreasjonsopplevelsene i dette populære friområdet. Vi gjennomførte en bestandskartlegging av skogen, vurderinger av andre kartfestede data og foreslår ulike tiltak og rekkefølger i gjennomføringen.
Sammendrag
Denne 14-årige studien fra Vindberg undersøker hvordan konvensjonell flatehogst og heltrehogst med uttak av hogstavfall (GROT) påvirker bakkevegetasjonens artsmangfold og artssammensetning. I alt ble 121 plantearter registrert i 70 faste vegetasjonsruter à 1 m². Før hogst forekom 87 arter. Etter 14 år var artsantallet økt til 92, men sammensetningen var vesentlig endret: 17 arter forsvant, mens 36 nye etablerte seg. Dette viser at hogst utløser omfattende og langvarige endringer, særlig som følge av økt lysinnslipp, endringer i mikroklima og høyere næringstilgang. Før hogst preget blåbær feltsjiktet. Arten ble sterkt redusert umiddelbart etter inngrepet, men reetablerte seg gradvis, spesielt i konvensjonelle ruter, hvor den etter 14 år nådde opprinnelig dekning. I disse rutene økte også forekomsten av smyle og småbregner. GROT-ruter hadde høyere dekning av nitrofile arter som bringebær og geitrams, som ikke var til stede før hogst. Disse artene etablerte seg i lysåpne og næringsrike forhold. Smyle ekspanderte raskt de første årene, men avtok mot år 14. I bunnsjiktet ble torvmoser, levermoser og bladmoser sterkt redusert etter hogst. Kun etasjemose og fjærmose økte gradvis i dekning. GROT-ruter hadde gjennomgående lavere dekning og færre mosearter. Artssammensetningen endret seg raskt etter hogst, fra dominans av skyggetilpassede arter til økt forekomst av lystolerante arter. Etter seks år begynte noen arter gradvis å nærme seg sin opprinnelige tilstand, men etter 14 år var vegetasjonen fortsatt preget av inngrepet.
Forfattere
Sigrun Hjalmarsdottir KværnøSammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2024. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2024 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2024: 64 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 13 % gras, 5 % vårkorn med høstpløying, 8 % høstkorn med høstpløying, 6 % høstharving til vår- og høstkorn, 2 % poteter og grønnsaker og 1 % frukt og bær. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte kantsoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2024 ble beregnet til henholdsvis 2,9 kilotonn SS og 5,1 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,3 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,4 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder. Andelen jordarbeiding om høsten var den laveste som var registrert i perioden 2014-2024, og følgelig var nivå på jord- og fosfortap også det laveste som var beregnet i samme periode.
Sammendrag
I dette prosjektet har NIBIO sammen med Østlandssamarbeidet, tilhørende fylkeskommuner og pilotkommuner arbeidet med å øke kunnskapen om areal som lagrer betydelige mengder karbon i jord og vegetasjon. Disse arealene omtales som karbonrike og er i dette prosjektet definert som skog, åpen myr, torvmark og tresatt myr og jordbruksareal med organisk grunnforhold. Et hovedmål med arbeidet har vært å belyse hvilken betydning karbonrike areal har for opptak og utslipp av klimagasser i Østlandssamarbeidets fylker. Prosjektet har produsert statistikk og kart som viser hvor de karbonrike arealene finnes i fylkene. Det er også gjort rede for hvor store karbonrike areal som har blitt bygget ned de siste årene. I tillegg er det påvist hvilke karbonrike areal som kan bli bygget ned dersom dagens arealplaner realiseres.