NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
IMPRESS-prosjektet undersøkte respons på stigende mengder mineralgjødsel-N i eng på to lokaliteter. Tørrstoffavlingen økte tydelig fra lave til moderate N-nivåer, men meravlingen ble liten mot toppen av gjødslingsstigen. Samtidig økte mengden høstet N og differansen mellom tilført mineralgjødsel-N og høstet N. Nitrogendifferansen er en partiell beregning og skal ikke tolkes som målt N-tap. Kløverinnholdet avtok med stigende N-tilførsel. Endringene i fôrkvalitet var ikke like entydige. Innholdet av råprotein og NDF kunne øke, mens FEm-innholdet og fordøyelighet kunne avta. Resultatene samsvarer med andre nyere norske forsøksresultater. De gir ikke grunnlag for å betrakte de høyeste tilførselsmengdene av N som optimale eller for å anbefale en generell økning i gjødslingsnormene. N-gjødslingen bør tilpasses forventet avling, kløverandel, antall slåtter, engalder og lokale vekstforhold.
Sammendrag
I forbindelse med reguleringsarbeid knyttet til Ravnsborg gård gnr./bnr. 28/54 i Hvalstad i Asker kommune er det behov for jordbruksfaglig utredning. Jordloven §§ 1 og 9 slår fast at ved omdisponering av god matjord bør jordressursene bevares. Rapporten vurderer jordas egenskaper, hydrologiske forhold, planteskadegjørere samt andre forhold. Det ble foretatt feltarbeid og befaringer 17. og 19. november 2025. Tiltaksarealet har to jorder hvor kun det ene (jorde 1) ble undersøkt i denne rapporten. Matjordlaget er moldholdig siltig mellomleire. Jordsmonnet er leirjord med leiranrikningsjikt. Det ble besluttet at deler av jorde 1 er forstyrret og ikke lenger kan regnes som jordbruksareal. Topplaget fra forstyrrede arealer kan brukes til grøntanlegg internt i prosjektet. Eiendommen er ikke registrert i floghavreregisteret. Jorde 1 er fri for PCN. I reguleringsprosessen ble det besluttet at jordbruksarealene på tiltaksarealet ikke skal nedbygges, og driften opprettholdes.
Sammendrag
Arealbrukssektoren (LULUCF) omfatter arealbruk og arealbruksendringer, med tilhørende utslipp og opptak av CO₂, CH₄ og N₂O. Framskrivningene bygger på Norges rapportering til FNs klimakonvensjon (NID 2026) og i hovedsak på observerte data for referanseperioden 2011–2024. De representerer en «business as usual»-utvikling basert på vedtatt politikk. Utviklingen levende biomasse, død ved, strø, og mineraljord i skog er framskrevet med SiTree og Yasso20 under klimascenarioet RCP 4.5. Netto opptak har gått ned siden toppårene 2008–2010. I referanseperioden var gjennomsnittlig netto opptak 14,5 mill. tonn CO₂-ekv. per år. Framskrivningene viser videre nedgang til om lag 2,2 mill. tonn per år i 2030–2050, før opptaket øker til 7,0 mill. tonn per år i 2090–2100. Utviklingen styres i stor grad av netto opptak i skog. Dyrka mark, utbygd areal, beite samt vann og myr er netto utslippskilder, og forventes å forbli det. De største utslippene kommer fra drenert organisk jord og avskoging, særlig til utbygd areal. Under EUs LULUCF-regelverk forventes et samlet underskudd mot netto-null-målet på om lag 11,1 mill. tonn CO₂-ekv. for 2021–2025. En evaluering av maskinlæringsmodeller for vekst og mortalitet tyder på at dagens metode kan overvurdere biomasseoppbyggingen i skog. En følsomhetsanalyse viser at 20 % økt hogst kan gjøre sektoren til en netto utslippskilde innen ca. fem år. Usikkerheten øker betydelig mot slutten av tidsserien.
Forfattere
Yngve RekdalSammendrag
Denne rapporten er eit utdrag av den fullstendige vegleiinga i vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000, og gjev ein omtale av vegetasjonstypar og bruk av tilleggsteikn. Vegleiinga tek først og fremst sikte på å bli brukt som ei handbok under feltarbeid. Kartleggingssystemet består av 44 vegetasjonstypar og 9 andre arealtypar. Typane er samla i 12 grupper. Under kartlegging blir det i tillegg brukt ei rekkje tilleggsteikn for å få fram viktig informasjon som ikkje ligg i beskrivinga av vegetasjonstypane.
Forfattere
Jakob GeipelSammendrag
This report evaluates the practical guidance accuracy of a John Deere 6130R tractor equipped with a John Deere AutoTrac autosteering system and a StarFire 6000 GNSS receiver. The experiment was conducted at NIBIO Apelsvoll, Norway, using a Trimble S3 robotic total station as an independent reference measurement system. Tractor trajectories were measured while driving along predefined guidance lines at travel speeds of 7, 10 and 13 km h-1. A total of 1097 position measurements were analysed. Mean cross-track deviations ranged from 4.2 to 5.2 cm, while standard deviations ranged from 3.3 to 4.0 cm. 95% of all observations remained within approximately 10 to 13 cm of the intended trajectory. Pass-to-pass deviations ranged from 0.7 to 2.9 cm, indicating good consistency between neighbouring guidance passes. The results indicate stable centimetre-level guidance performance throughout the tested operating range. Differences between travel speeds were small and are unlikely to be operationally important for most agricultural field operations. The measured guidance performance is compatible with the requirements of modern precision-agriculture applications such as tillage, sowing, fertiliser spreading and crop protection.
Sammendrag
Phytophthora ramorum er en karanteneskadegjører som kan infisere et bredt spekter av treaktige planter. Patogenet er internasjonalt kjent for å ha forårsaket omfattende skogepidemier i både USA og Storbritannia, der millioner av trær har gått tapt. Dette patogenet representerer derfor en betydelig risiko for norsk plantehelse, både i naturlige økosystemer og i grøntanlegg. Denne rapporten presenterer resultater fra overvåkings- og kartleggingsprogram gjennomført i 2025 for å undersøke forekomst av P. ramorum samt karakterisere genetiske linjer og multilocus genotyper. Programmet ble gjennomført på oppdrag fra Mattilsynet som også gjennomførte uttak av prøver.
Sammendrag
SUMMARY: This report presents the outcomes of a technical assignment carried out under the Forest Landscape Restoration (FLR) Project in Amhara, Ethiopia (2019–2024). The assignment aimed to develop a practical, remote sensing-based methodology for monitoring vegetation cover change in exclosure areas—sites designated for natural regeneration by excluding human and livestock activity. The assignment also included capacity building to strengthen local expertise in applying these monitoring methods. NORWEGIAN SUMMARY: Denne rapporten presenterer resultatene av et teknisk oppdrag utført under Forest Landscape Restoration (FLR) prosjektet i Amhara, Etiopia (2019–2024). Målet med oppdraget var å utvikle en praktisk, fjernmålingsbasert metodikk for å overvåke endringer i vegetasjonsdekke i eksklusjonsområder—områder som er utpekt for naturlig regenerering ved å ekskludere menneskelig og husdyraktivitet. Oppdraget inkluderte også kapasitetsbygging for å styrke lokal ekspertise i anvendelsen av disse overvåkingsmetodene.
Sammendrag
Rapporten presenterer resultater fra prosjektet «Demonstrasjon av omstilling til selektive hogster (DEMO)». Hovedmålet har vært å øke kunnskapen blant skogeiere, forvaltning og kunnskapsleverandører om omstilling av ensaldret skog til flersjiktet skog egnet for bledning. Metoden som har blitt testet er inspirert av forsøk i Nord-Amerika med omstilling av douglasgranplantasjer til skog med naturlig dynamikk. Der har man brukt ‘variable-density thinning’ (VDT) for å skape varierende tetthet som skal sette i gang foryngelsesprosesser på forskjellige tidspunkter og romlig spredt i bestandet. Metoden er her utviklet videre for å tilpasses omstilling til bledning i norsk skog med maskinell tynning. Det gis en beskrivelse av metoden, inkludert krav til egnede bestand. Det er gjennomført 15 praktiske drifter, samt etablert 4 feltforsøk hvor VDT testes ut. Erfaringene fra disse driftene utgjør grunnlaget for våre resultater og konklusjoner. Hovedfokuset har vært å teste metoden i grandominert skog. Det har imidlertid også vært interesse blant skogforvaltere for å teste metoden i furubestand. En tilpasning for å legge til rette for framtidig bledning i furudominert skog er derfor også beskrevet. De praktiske driftene og forsøksfeltene muliggjør undersøkelser av den videre utviklingen i bestandene de neste årtiene. Stikkord er etablering av foryngelse, vekstreaksjoner, stabilitet mot vindfelling, trærnes reaksjoner i tørkeperioder, og reaksjoner på skogbildet blant rekreasjonsbrukere.
Sammendrag
I prosjektet ForGran (2024-2028) undersøker vi avgang, vitalitet og tidlig utvikling hos plantet gran i ulike deler av Norge, med mål om å styrke kunnskapsgrunnlaget for vellykket foryngelse etter hogst. I 2025 ble 70 bestand og 684 sirkelprøveflater kartlagt, og 4474 kulturplanter ble registrert etter første vekstsesong. Resultatene viser at 79 % av bestandene hadde flere planter enn minimumskravet i forskrift om bærekraftig skogbruk. Etter første vekstsesong var 66 % av plantene vitale, mens 12 % var døde eller hadde kraftig nedsatt vitalitet. Gransnutebille var den vanligste registrerte skadeårsaken blant skadde planter, og barkskader var den vanligste skadetypen. De fleste plantefeltene var ikke markberedt, og plantene var satt rett i vegetasjonen eller ved stubbe. Analysene viste at enkelte planteplasser, særlig markberedningsgrop med høy plassering, omvendt torv med mineraljord, plassering ved stein eller død ved og plassering ved stubbe, hadde positiv sammenheng med vitalitet. Resultatene peker på at planteplass, markberedning og snutebillebeskyttelse kan ha stor betydning for plantenes tidlige etablering. Registreringene de neste årene vil gi et større samlet datamateriale og et bedre grunnlag for å gi anbefalinger til skogbruket. Som en del av prosjektet vil også et utvalg av bestandene registreres på nytt etter tre vekstsesonger. Dette vil gi sikrere svar på årsakssammenhenger over tid.
Sammendrag
De seks bevaringsverdige storferasene og norsk rødt fe representerer en viktig del av den norske husdyrgenetiske arven. Kunnskap om genetisk variasjon, slektskap og innavlsnivå er et sentralt grunnlag for bevaring og bærekraftig forvaltning av disse rasene. Denne rapporten presenterer resultater fra en omfattende genomisk analyse av de norske storferasene. Analysene omfatter populasjonsstruktur, slektskap, genetiske komponenter, migrasjonsmønstre, genomisk innavl og genetiske varianter i gener som koder for melkeproteiner. Resultatene er vurdert i sammenheng med et datasett som også inkluderer 23 nordiske og internasjonale referanseraser. Analysene viser at alle de norske bevaringsrasene har et tydelig genetisk særpreg, samtidig som de deler genetiske komponenter med andre norske og nordiske storferaser. Dølafe, telemarkfe, vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle domineres hver av én genetisk hovedkomponent som i stor grad er karakteristisk for den enkelte rasen. Østlandsk rødkolle og sidet trønderfe og nordlandsfe skiller seg ut ved å være dominert av to genetiske hovedkomponenter. Norsk rødt fe har en mer sammensatt genetisk bakgrunn og deler flere genetiske komponenter med de andre moderne nordiske røde rasene. Resultatene viser videre at ingen av de tradisjonelle rasene i Norden framstår som genetisk isolerte. Flere genetiske komponenter forekommer i både norske, svenske og finske raser, noe som tyder på at det over tid har vært utvekslet avlsmateriale mellom de nordiske landene. De tradisjonelle norske rasene viste imidlertid ikke tilsvarende slektskap med tradisjonelle danske raser, verken røde eller svart-hvite. Genomisk innavl, estimert ved hjelp av runs of homozygosity (ROH), viste forskjeller mellom rasene. Dølafe hadde høyest gjennomsnittlig genomisk innavl, mens vestlandsk fjordfe hadde lavest. Sammenligning med publiserte estimater av effektiv populasjonsstørrelse viste at innavlsnivå og effektiv populasjonsstørrelse ikke nødvendigvis beskriver de samme forholdene. Resultatene understreker betydningen av å vurdere genetisk variasjon, genomisk innavl og effektiv populasjonsstørrelse samlet ved forvaltning av bevaringsrasene. Analysene av melkeproteingener identifiserte 74 private proteinendrende genetiske varianter som ikke ble funnet i de nordiske referanserasene. De fleste av variantene forekom i gener med ukjent eller begrenset betydning for melkens egenskaper. Det ble imidlertid identifisert private varianter i de viktige melkeproteinene αS1-kasein og αS2-kasein. En variant i αS2-kasein hos dølafe, telemarkfe og vestlandsk fjordfe medfører at proteinet avkortes betydelig og kan påvirke proteinets funksjon. Samlet viser resultatene at de norske storferasene representerer betydelig genetisk variasjon og flere unike genetiske trekk. De ulike analysemetodene belyser forskjellige sider av rasenes genetiske sammensetning og viser at bevaring av genetisk mangfold krever en helhetlig vurdering av genetisk variasjon, slektskap, genetiske komponenter og innavlsnivå.