NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Marianne Bechmann Franziska Fischer Øyvind Kaste Hanne Ugstad Simen Wilsher-Lohre Anja Celine Winger Anne Falk ØgaardSammendrag
Undersøkelser viser at de negative miljøeffektene i en rekke områder av Oslofjorden er knyttet til svært høy tilførsel av nitrogen. Nedbørfeltet til Oslofjorden kan derfor identifiseres som sårbart område for nitrat ifølge nitratdirektivet og nitratdirektivet bør derfor gjelde for hele Oslofjordens nedbørfelt. Nitratdirektivet stiller krav om at spredning av husdyrgjødsel per gårdsbruk begrenses til 17 kg nitrogen per dekar jordbruksareal. Det stilles ikke krav til hvor mye nitrogen som kan tilføres med mineralgjødsel. Med dagens spredearealkrav for fosfor er det eiendommer med storfé og slaktesvin som kan ha overskudd av nitrogen i forhold til nitratdirektivets krav. De kan ha henholdsvis 25 og 21 kg nitrogen per dekar fra husdyrgjødsel. Grasproduksjon til storfé krever mye nitrogengjødsel, slik at gårdsbruk med storfé likevel ikke har et nitrogenoverskudd sammenlignet med avlingens behov. Kombinasjonen svin og korn vil ofte heller ikke gi nitrogenoverskudd hvis husdyrgjødsla spres jevnt på gårdens arealer. Flytting av husdyrgjødsel til andre gårdsbruk vil antagelig føre til økt bruk av mineralgjødsel på gården som transporterer vekk husdyrgjødsel. Gjennomføring av nitratdirektivet vil derfor sannsynligvis ikke eller i svært liten grad redusere total mengde nitrogen tilført jordbruksarealet i Oslofjordens nedbørfelt. Erfaring fra dagens sårbare område viser dessuten at det særlig er spredearealkravet med fosfor som følges opp av forvaltningen. Andre land som har iverksatt nitratdirektivet, har utviklet handlingsplaner for reduserte utslipp av nitrogen til vann som omhandler mer enn bare grensen for nitrogentilførsel med husdyrgjødsel.
Sammendrag
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har satt opp noen forslag til ulike vannmiljøtiltak som vurderes inkludert i ny forskrift om regionale miljøkrav i jordbruket. NIBIO har utredet hvilke effekter tiltakene kan ha på næringsstofftap, matproduksjon og kostnader. Tiltakene gjelder for areal med korn, oljevekster, potet og grønnsaker i tre virkeområder: Vestfold, Grenland og Midtre Telemark. Beregning av jord-, fosfor- og nitrogentap fra jordbruksareal er gjort med modellene Agricat2 og AGRITIL, med grunnlagsdata fra offentlige kart og dataregistre som inputdata. Tiltakenes effekter på matproduksjon er beregnet utfra forventet effekt på avling knyttet til endret jordarbeidingsmetode eller bortfall av produksjonsareal. Kostnader beregnes utfra forskjell i dekningsbidrag med og uten tiltak, inklusive maskiner og arbeid og eksklusive evt. tilskudd. Statsforvalteren har bidratt med lokalt tallgrunnlag for en del faktorer som er brukt i beregningene. Tiltakene som er vurdert, er som følger, med tiltakseffekt på fosfor- og nitrogentap beregnet som prosent reduksjon i forhold til totale tap fra alt jordbruksareal, og ingen andre tiltak gjennomført: 1) buffersoner rundt nedløpskummer: 1-5 % for fosfor og <1 % for nitrogen; 2) gras eller stubb i dråg: 15-30 % for fosfor og ca. 1 % for nitrogen, gras mer effektivt enn stubb; 3) buffersoner langs vassdrag: 10-20 % for fosfor og ca. 1 % for nitrogen; 4) stubb/plantedekke på flomutsatt areal: ikke tallfestet; 5) stubb/plantedekke på areal med stor til svært stor erosjonsrisiko: 30-45 % for fosfor og 1-3 % for nitrogen; 6) minst 60 % stubb eller plantedekke på alle foretakenes fulldyrkede areal: 30-45 % for fosfor og 1-4 % for nitrogen; og 7) fangvekster: 30-50 % for fosfor og 5-10 % for nitrogen, gitt etaberling i stubb på areal med stor til svært stor erosjonsrisiko eller 60 % plantedekke, og på 80 % av potet- og grønnsaksareal med tidligkulturer. Effektene er beregnet per kommune, og vil være annerledes for enkeltnedbørfelt med annen vekstfordeling enn i kommunene. Det er spesielt viktig i nedbørfelt med mye potet- og grønnsaksareal, der effekten av tiltak vil være større enn det som er beregnet per kommune. De fleste tiltakene vil gi noe avlingsreduksjon. Unntaket er fangvekst som sås etter potet og grønnsaker, og før eller etter høsting av korn. For grasdekke i dråg og grasdekte kantsoner tilsvarer avlingsreduksjonen hele avlingen man ville forventet på det beslaglagte arealet, her beregnet til totalt ca. 5400 tonn korn og 3300 tonn potet og grønnsaker. Kostnader ved gras i dråg er estimert til 1,5-3 mill. kroner på kornareal og 3,7-9,5 mill. kroner på potet- og grønnsaksareal. Tilsvarende kostnader for grasdekte kantsoner er henholdsvis 1,3-2,3 mill. kroner og 3,2-8,1 mill. kroner. På kornareal vil buffersoner med stubb i dråg eller langs vassdrag gi lavere avlingsreduksjon enn grasdekke. Forventet avlingsreduksjon ved endret jordarbeiding til korn i erosjonsrisikoklasse 3-4 er beregnet til 2000-2800 tonn, avhengig av om evenetuelt høstkorn blir direktesådd eller høstharvet. Dersom mer areal legges om (60 % stubb eller plantedekke), blir avlingsreduksjonen 4200-6000 tonn korn. Kostnadene ved jordarbeidingstiltakene er beregnet til mellom 7 og 20 mill. kroner.
Sammendrag
Denne rapporten presenterer resultater fra et prosjekt som hadde til formål å øke kunnskapen om effekten av å utelate fosfor på grasarealer med meget høye P-AL-verdier etter langvarig gjødsling med ulike typer husdyrgjødsel. Vi har gjennomført gjødslingsforsøk med fosfor både i veksthus og felt. Jorda, som ble brukt i veksthusforsøket, ble kartlagt ved hjelp av en rekke ulike kjemiske analyser for å best mulig kunne forklare avlingsresponsen på fosforgjødsel. Feltforsøkene ble gjennomført både i Nord-Norge og Sør-Norge. Vi fant ingen effekt av husdyrgjødseltype på hvordan fosforet er bundet i jorda. I veksthusforsøket viste P-AL en brukbar sammenheng med avlingsresponsen for fosforgjødsel. I feltforsøkene var det bare feltet med det laveste P-AL-nivået (P-AL 11) som viste signifikante avlingsutslag for fosforgjødsling. På de andre feltene ble det ikke registrert noe utslag på avling eller fosforopptak for økende mengde fosforgjødsling. På grunn av meget høye P-AL-verdier (P-AL>14) har jorda bidratt med nok fosfor til å dekke behovet til graset, og bekrefter dermed anbefalingen i NIBIOs gjødslingshåndbok om at det ikke er behov for fosforgjødsling når P-AL>14. Avlingsresultatene fra Nordland kunne ikke bekrefte et ekstra fosforbehov på grunn av kald jord om våren. Ved kald jord blir også veksten begrenset, og fosforbehovet blir da mindre.
Sammendrag
Tilrettelegging for blomsterrike arealer i hverdagslandskapet er viktig for å sikre mat og habitat til de pollinerende insektene. Et viktig spørsmål ved etablering av blomstereng er om blomsterfrø bør sås alene eller sammen med naturgras. Såing sammen med gras gir raskere dekning, men det er fare for at graset skal utkonkurrere markblomstene. Derfor er det viktig å velge konkurransesvake grasarter, -sorter og frøblandinger. De vanligste grasartene brukt til dette formålet er rødsvingel med lange utløpere (Festuca rubra ssp. rubra), sauesvingel (Festuca ovina) og engkvein (Agrostis capillaris). Målet med forsøket var å finne ut hvordan norsk sorter/populasjoner av naturgras påvirker etablering av blomstrende urter spontant og etter såing sammen med norsk blomsterfrøblanding. Konkurranseforholdet ble studert gjennom tre år i langgraseng (stor såmengde av gras og uten innsådd blomsterfrøblanding) og blomstereng (såmengde av gras redusert med 75% og med innsådd blomsterfrøblanding) i et forsøk Landvik fra 2018 til 2022. Til tross for større såmengde konkurrerte rødsvingel og sauesvingel mindre enn engkvein i etableringsfasen og ga rom for større etablering av markblomster. Med få unntak gav uforedlede populasjoner av engkvein og rødsvingel større dekning av markblomster enn norske rødsvingel- og engkveinsorter utvalgt for stor tørrstoffavling eller gode plenegenskaper. I løpet forsøksperioden ble det observert en stadig rikere blomstring. Til tross for liten såmengde av mange av artene ble fjorten av atten innsådde markblomster påvist de tre første årene etter såing av blomsterfrøblandingen. Best tilslag etter såing hadde tiriltunge etterfulgt av ryllik, prestekrage og rundbelg. Sammen med engsmelle og føllblom er dette arter som egner seg for hurtig etablering i norske blomsterenger og pollinatorsoner. Etableringen av selve demofeltet og innsamlingen av resultater ble finansiert via ‘Fra grasmark til blomstereng’ (10656). Selve rapportskrivingen ble finansiert av NIBIO Landvik gjennom NIBIO eiendom (19001 -G7).
Sammendrag
Landbruks- og Matdepartementet ga sommeren 2023 NIBIO i oppdrag å utrede effekter av suppleringsplanting med henblikk på potensialet for «karbon-fangst» og klimabidrag. Oppdraget omfattet en evaluering av følgende tiltak: 1. Suppleringsplanting etter tradisjonell kulturforyngelse (nyplanting) av gran. 2. Hjelpekultur (supplering) for å komplettere naturforyngelse av furu. 3. Behovet for hjelpekultur (supplering) for å sikre tilfredsstillende foryngelse etter lukkede hogster i granskog. 4. Hjelpekultur (supplering) for å komplettere naturforyngelse etter fjellskoghogst. Problemstillingene knyttet til hvert av tiltakene slik de er konkretisert av oppdragsgiver er gjengitt i kapittel 1. I løsningen av oppdraget er det benyttet en kombinasjon av data fra Resultatkartleggingen og Landsskogtakseringen, i tillegg til modellsimuleringer og gjennomgang av tilgjengelig litteratur. De to første tiltakene behandles samlet i rapportens kapittel 2, mens de to siste tiltakene belyses i kapitlene 3 og 4. Tiltak 1 og 2: Klimaeffekten av de to første tiltakene fram mot år 2100 er estimert ved å sammenligne akkumulert opptak av CO2 for et basisscenario uten supplering, med scenarier der det forutsettes et aktivitetsnivå som dekker opp behovet slik det er registrert i Resultatkartleggingen i perioden 2018-2022. Analysene gav som resultat at scenariet med supplering i både gran- og furuforyngelser gir et akkumulert meropptak på 34,6 Mt CO2 fram mot år 2100 sammenlignet med scenariet uten supplering. Supplering i kun granforyngelser gav som resultat et meropptak på 27,9 Mt CO2, mens meropptaket ved supplering i kun furuforyngelser ble estimert til 6,1 Mt CO2. Den akkumulerte forskjellen på 34,6 Mt CO2 mellom scenariet uten supplering og scenariet med supplering i både gran og furu utgjør et ekstra årlig opptak på 0,4 Mt CO2 når differansen fordeles over 80 år. Siden det meste av meropptaket kommer i siste del av perioden har tiltaket liten betydning for å nå klimamål for 2030 og 2050, men desto større effekt i et lengre tidsperspektiv. Basert på diskontert kostnad havner begge tiltakene i den lavere delen av kostnadskategorien «under 500 kr per tonn», uansett skogtype (treslag, bonitet). Tiltak 3 og 4: Resultatet ved naturlig foryngelse kan variere mye etter lukkede hogster i granskog. Noen vegetasjonstyper, for eksempel fattige utforminger av bærlyng- eller blåbærskog med tjukke råhumusmatter, skiller seg negativt ut. For hogstformer som skjermstillingshogst og gruppehogst vurderer vi at oppfølging av resultatet nokså raskt etter hogst, etterfulgt av suppleringsplanting der det er behov, vil kunne bidra til at plantetettheten er på et visst nivå. Men det er også store usikkerheter knyttet til effekten, fordi veksten er langsom og dødeligheten i foryngelsen nokså stor, ikke minst ved de gjentatte hogstinngrepene som kjennetegner lukkede hogster. Ved selektive hogster er det viktig å ha i bakhodet at innvoksingen (årlig rekruttering av nye trær inn i minste diameterklasse) ikke trenger å være veldig stor for å erstatte de trærne som hogges. Her er det også svært vanskelig å forutsi hvilke planteplasser i bestandet som vil sikre plantene god utvikling, over alle de tiårene som trengs før de vokser inn i dominerende tresjikt. Grunnet mangelfulle data og empiri for lukkede hogstformer, inkludert fjellskoghogst, er effekter på karbonopptak ved suppleringsplanting ikke kvantifisert, utover å angi et grovt estimat for fjellskoghogst i granskog i Innlandet fylke. Det årlige omfanget av fjellskoghogst i fylket var i perioden 2010-2022 i gjennomsnitt på 456 ha (Resultatkartleggingen, upubliserte data), og kontrollørene vurderte at det var behov for supplering på 48 prosent av dette arealet (218 ha).
Sammendrag
Rapporten gir oversikt over status for bevaringsverdige husdyr, skogtrær og kulturplanter i Norge for året 2023. Sentrale begreper i genressursarbeidet for husdyr, planter og skogtrær er definert og forklart.
Forfattere
Sigrun Hjalmarsdottir KværnøSammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2023. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2023 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2023: 61 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 11 % gras, 5 % vårkorn med høstpløying, 13 % høstkorn med høstpløying, 8 % høstharving til vår- og høstkorn samt frukt og bær, og 3 % poteter og grønnsaker. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte kantsoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2023 ble beregnet til henholdsvis 3,2 kilotonn SS og 5,6 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,5 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,7 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder. Andelen jordarbeiding om høsten var den laveste som var registrert i perioden 2014-2023, og følgelig var nivå på jord- og fosfortap også det laveste som var beregnet i samme periode.
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi utførte somrane 2022 og 2023 vegetasjonskartlegging av området Oppheimsdalen og Brekkedalen i Voss herad. Samla areal er 104 km². Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK25). Det er laga vegetasjonskart og to avleia temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriv metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstypar og deira fordeling i området. Det er gjeve ein omtale av beitekvalitet og beitekapasitet, samt nokre råd kring skjøtsel av kulturlandskap og beite.
Forfattere
Håvard EikemoSammendrag
Formålet med kartleggingsprogrammet «Skadegjørere i potet» er å få kunnskap om status med hensyn til forekomst av planteskadegjørerne lys ringråte (Clavibacter michigaensis spp.), mørk ringråte (Rastonia solancearum), rotgallnematodene Meloidogyne chitwoodi og M. fallax samt potetkreft (Synchytrium endobioticum) i norsk produksjon av mat- og industripotet. Denne rapporten omhandler status for potetkreft. Potetkreft er en fryktet sykdom i potetdyrkingen, siden den kan føre til totalt avlingstap hvis den ikke bekjempes. Den har ikke vært påvist i Norge siden 1994, men økende forekomster i Sverige og Danmark de siste årene har gjort sjukdommen mer aktuell. Utbruddene i Sverige og Danmark har også vært forårsaket av raser som kan angripe mange av de vanligste potetsortene i Norge. Formålet med dette OK-programmet er å sjekke tilstedeværelse av potetkreft i Norge, samt teste metodikken rundt visuell påvisning og molekylær testing for potetkreft. Selv om man regner potetkreft som ikke forekommende i Norge er det viktig å gjennomføre denne typen undersøkelser for å få dokumentert statusen. Totalt ble 291 prøver vurdert i 2023, og alle var negative ved visuell bedømmelse. Det ble heller ikke funnet noe mistenkelig som førte til at prøvene burde kontrolleres ved PCR. Av de 291 prøvene ble 50 prøver tilfeldig valgt ut for kontroll ved hjelp av PCR, og også disse var negative. Resultatene fra 2023 viser at status for potetkreft i Norge i henhold til ISPM 8 er å anse som «Absent: pest no longer present».
Sammendrag
Jordbærproduksjon i Nord-Norge har fått et løft på grunn av nye teknologier og lovendringer. Import av produksjonsklare jordbærplanter og bruk av veksttunneler muliggjør bærdyrking under tak, noe som gir en rekke fordeler. For å lykkes med en slik produksjonsform av jordbær i nord kreves det god planlegging og kunnskap. De nordnorske bærene er ettertraktet av kunder, og produksjonsformen er både spennende og interessant.