Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Forfattere
Christian PedersenSammendrag
Møsvatn ligger åpent og isfritt, gresset gror og fuglene synger vårsang for full hals i midten av desember. Seniorforsker Christian Pedersen ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) advarer om at naturen kan bli lurt av de varme forholdene.
Forfattere
Christian PedersenSammendrag
Møsvatn ligger åpent og isfritt, gresset gror og fuglene synger vårsang for full hals i midten av desember. Seniorforsker Christian Pedersen ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) advarer om at naturen kan bli lurt av de varme forholdene.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eirin Marie Bjørkvoll Anders Lorentzen Kolstad Svein Olav Krøgli Bram Van Moorter Wenche Dramstad Manuela PanzacchiSammendrag
Bjørkvoll, E., Kolstad, A., Krøgli, S.O., Van Moorter, B., Dramstad, W. & Panzacchi, M. 2025. Strukturell konnektivitet i økosystemer. Forslag til metode og bruk av indikator i naturregnskaper. NINA Rapport 2686. Norsk institutt for naturforskning. Fragmentering, arealtap og minkende konnektivitet har negative konsekvenser for individers overlevelse og arters langsiktige opprettholdelse, og dermed økosystemenes tilstand og deres evne til å levere økosystemtjenester. Konnektivitet er derfor viktig for å opprettholde god økologisk tilstand. Naturregnskaper vil fremover være et viktig verktøy for å kunne følge med på utviklingen i den økologiske tilstanden i Norge, både på nasjonalt nivå og kommunalt nivå. Konnektivitet i økosystemer er én relevant indikator for å beskrive landskapsmessige egenskaper i slike naturregnskaper. Konnektivitet handler om arters bevegelse/spredning i et landskap, og er økologisk meningsfullt å vurdere for enkeltarter eller for flere arter samlet hvis de beveger seg i de samme områdene i landskapet. Økosystemer består av arter som det kan være relevant å vurdere samlet med hensyn til konnektivitet. Basert på en gjennomgang av eksiterende metoder i Norge og i andre land, foreslår vi i denne rapporten en enhetlig metode for å vurdere økosystemenes strukturelle konnektivitet. Vi har testet metoden for 1) lauvskog, 2) hei og åpen vegetasjon, og 3) naturskog i seks kommuner. Vi har utformet konnektivitetskart for disse økosystemene og beregnet indikatorverdier for konnektivitet som kan brukes i naturregnskap på kommunalt nivå. Det er mulig å oppskalere beregningen av konnektivitetskartene og indikatoren til nasjonalt nivå. Til slutt drøfter vi hvordan konnektivitet i bred forstand kan brukes i kommunal arealforvaltning. Vi foreslår å bruke metoden «Randomized shortest path» for å beregne konnektivitet i økosystemer. Grunnkart for arealanalyse og kartet Naturskog (v1) er brukt som input data for økosystemenes utbredelse, og Arealbruksintensitetsindeksen (ABI) som en indikator for menneskelig påvirkning som reduserer biomangfoldets fremkommelighet i landskapet. For naturskog ble også reduksjon i naturskogsnærhet brukt som et mål på hindringer mot bevegelse for artene. Skript og all input data er gjort åpent tilgjengelig. Resultatene fra de seks kommunene gir et bilde av konnektivitet som samsvarer godt med det vi ville forventet ut ifra bakgrunnsdata på utbredelse av økosystemtyper og utbredelse og intensitet av arealbruk. Konnektivitetskartene viser at konnektiviteten i økosystemene typisk øker med avstand fra tett befolkede områder og infrastruktur. Naturregnskapene viser at kommuner med større grad av urbanisering har lavere indikatorverdier for konnektivitet enn mer landlige kommuner. Med bakgrunn i at metoden kun krever offentlig tilgjengelige kartdata som input, og at beregninger kan gjennomføres med høy oppløsning for store områder, vurderer vi at metoden er lovende med tanke på bruk i naturregnskaper på kommunalt nivå i Norge. Per i dag har kommuner i liten grad tilgang på offisielle og standardiserte data som beskriver konnektivitet i økosystemene i Norge. I tillegg er lovverket knyttet til arealforvaltning lite konkret på hvordan konnektivitet skal ivaretas. Dermed kan det være utfordrende å ta hensyn til konnektivitet i arealplanlegging, til tross for at det er godt kjent hvor viktig konnektivitet er for den økologiske tilstanden. Vi beskriver i denne rapporten hvordan kommuner jobber med konnektivitet i dag, og hvilke behov for kunnskap og endringer i lovverk de ser hvis målet er å ivareta konnektivitet i større grad. Som del av denne foreslår vi hvordan den foreslåtte metoden for å beregne strukturell konnektivitet i økosystemer kan brukes i kommunal arealforvaltning og i kommunale naturregnskaper, og drøfter veien videre mot en operasjonell metode for hele landet.
Sammendrag
NIBIO lager årlig en oversikt over maskinelt høstbart og totalt jordbruksareal som kan være ute av drift. I denne rapporten sammenfatter vi data og analyser for perioden 2018 til og med 2024. This report compares mapped agricultural land with the agricultural area listed in applications for agricultural production subsidies between 2018-2024. The study shows that 13 percent of Norway’s agricultural land was apparently not being used for agriculture. The report discusses trends and reasons behind an apparent high level of farmland abandonment.
Forfattere
Linda Aune-Lundberg Margrete Steinnes Keshav Prasad Paudel Ellen Arneberg Maria Oldeman Lund Adina Moraru Sigbjørn Valde FossSammendrag
Nasjonalt grunnkart for arealanalyse er en sammenstilling av arealressurs- og arealbruksdata fra de norske primærdatasettene. Disse er supplert med en økosystemklassifikasjon. Datasettet kan kobles mot andre datakilder, f.eks. arealplaner, og benyttes som grunnlag for å utarbeide ulike typer arealregnskap. Grunnkartet er et samarbeidsprosjekt mellom NIBIO, SSB, Kartverket og Miljødirektoratet.
Sammendrag
Arealtilskudd beregnes ut fra geografisk sone og vekstgruppe. I dette oppdraget er bakgrunn for geografisk arealsoneinndeling i kommunene Bjerkreim, Gjesdal og Strand undersøkt, med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon fra offentlige dokumenter og litteratur (kap. 1). Kommunene Bjerkeim, Gjesdal og Strand har siden 1994 vært plassert i sone 3, sammen med jordbruksforetak i kommuner på Østlandet. I kapittel to er areal- og produksjonsgrunnlaget, utvikling i tal kyr og sau (2019-24) og utvikling i tilskuddssatser (2017-24) undersøkt. Utgangspunktet for gjennomgangen er kommunene Bjerkreim, Gjesdal og Strand (heretter; region BGS), men gjennomgangen synliggjør samtidig utviklingen for øvrige jordbruksforetak i sone 3 (heretter; region 3) og sone 5B (heretter; region 5B) . I region BGS dominerer grovfôrproduksjon, noe som også er tilfellet i region 5B. I region 3 er kornproduksjon dominerende, men slik produksjon er tilnærmet fraværende i region BGS og 5B. Dette har nødvendigvis økonomiske konsekvenser for foretakene i region BGS. For å synliggjøre hvor krevende jordbruksarealet er å drive, er det utarbeidet indikatorer på driftsvansker for region BGS, 3 og 5B i kapittel tre. Driftsvanskeindikatorene vurderer størrelse, helling, og form på jordstykkene. For fulldyrka og overlatedyrka jord ligger region BGS mellom region 5B og 3 når det gjelder størrelse og helling. Når driftsvansken vurderes etter jordstykkets form, kommer region BGS bedre ut enn øvrige regioner. Formen på innmarksbeitene viser størst driftsvanske i region BGS. Dette er relevant i og med at 56 % av innmarksbeitene i denne regionen er godkjent spredeareal for husdyrgjødsel.
Sammendrag
Studien undersøker hvordan vegetasjonsdekke (NDVI) og overflaterefleksjon (albedo) varierer gjennom året i norske utmarksområder som er beitet og ubeitet. Utmarkene har stor betydning for beitebruk, biologisk mangfold og karbonlagring, men endringer i landbruk og redusert beitepress påvirker vegetasjonen og kan ha klimakonsekvenser. Analysen bygger på satellittdata fra 18 lokaliteter i perioden 2019–2023. Resultatene viser tydelige sesongmønstre: NDVI er lav om vinteren og høy om sommeren, mens albedo er høy i snødekte perioder og lav når vegetasjon dominerer. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller mellom beitede og ubeitede områder samlet sett, selv om enkelte lokaliteter viste små variasjoner. Dette tyder på at sesong og fenologi har større betydning enn beite, og at metodiske begrensninger – særlig grov oppløsning i albedodata – kan maskere lokale effekter. Studien anbefaler bruk av høyoppløselige data og mer avanserte metoder for å bedre forstå klimaeffektene av endret beitebruk.
Forfattere
Finn-Arne HaugenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Finn-Arne HaugenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag