Sammendrag

Foreliggende rapport er en utredning av konsekvensene for reindriftsnæringen ved etablering av ny 132 kV kraftlinje på strekningen Leirosen – Meisfjord i Leirfjord kommune. Både planområdet og influensområdet har «stor verdi» for Røssåga/Toven reinbeitedistrikt. Samlet belastning for Røssåga/Toven reinbeitedistrikt er stor, og ethvert nytt inngrep vil redusere fleksibiliteten til distriktet. I anleggsperioden vurderes det at påvirkningen på reinen fører til at området blir «sterkt forringet». I driftsfasen er det vurderingen av mulig visuell påvirkning på reinen fra kraftlinja som fører til at influensområdet blir «noe forringet». Dette gir konsekvensgrad «-» (inkludert samlet belastning). Det er foreslått skadereduserende tiltak som er vurdert at reduserer de negative konsekvensene nok til å sikre framtidig drift i Røssåga/Toven reinbeitedistrikt.

Sammendrag

En oppsummering av utprøvinger med halsklaver på lam fra 1990-tallet viste at klaver kan ha tapsforebyggende effekt, spesielt i områder hvor gaupe er den dominerende rovdyrarten Carlsen m.fl. 2006, Hansen & Carlsen 2006). I disse forsøkene var Os kvikk-klave for lam en av klavetypene som skilte seg positivt ut. Denne klavetypen er også prøvd ut på reinkalver som forebyggende tiltak mot ørn og gaupe, med en tydelig tapsreduserende effekt (Eilertsen 2021). Intensjonen er at klaven fysisk skal hindre dødelige bitt fra rovvilt i hals/nakkeregionen (Mysterud & Warren 1994). Bruk av halsklaver på lam er et kostnadseffektivt tiltak som enkelt kan iverksettes på stor skala i sauenæringa, men den tapsforebyggende effekten har ikke tidligere vært testet mot kongeørn. NIBIO utførte derfor et to-årig prosjekt for å teste effekten av halsklaver på lam i et kongeørneutsatt område.

Til dokument

Sammendrag

I en årrekke har det pågått politiske diskusjoner og rettslige prosesser om hvordan statsgrunn i Nordland og Troms skal forvaltes. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i spenningene som har oppstått som følge av at antatt like utmarksområder forvaltes ulikt i ulike deler av landet. Mens fjelloven og statsallmenningsloven finnes sør for Nordland, er det Finnmarksloven som regulerer utmarka lengre nord. På statsgrunn i Nordland og Troms er det Statskog SF som har forvaltningsansvaret. Gjennom en kombinasjon av kvalitative metoder undersøker vi hvordan et utvalg aktører erfarer og forholder seg til forvaltningen av statsgrunn i Salten-regionen i Nordland. Vi finner tre dominerende tema som både tilhengere av dagens forvaltningsmodell og de som ønsker å innføre fjelloven og lokale fjellstyrer vektlegger i sin argumentasjon; økonomi, kompetanse og rettigheter. Alle aktørene posisjonerer seg med hensyn til de alternative forvaltningsmodellene, men det er ulikt hvor tydelig de tar stilling. Mens kommunene og lokale aktører mener det er på overtid å få innført fjelloven, vektlegger andre at Statskog sikrer allmennheten tilgang til å bruke utmarka. Kryssende konfliktlinjer, både langs sentrum-periferiaksen og mellom lokale aktører bidrar til å opprettholde status quo. Uavklarte samiske rettighetsforhold kompliserer situasjonen ytterligere.