Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Forfattere
Ida Marie Bardalen Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen David Kniha Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
kommune (Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2023. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse. Studieområdet i Karasjok var likt som de fire siste årene. Gjennom de 16 rutene ble det samlet inn 109 hårprøver (i tillegg til 14 ekstra hårprøver som ble samlet inn utenfor disse rutene), og 88 av disse prøvene (81 %) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 10 ulike bjørner (2 hannbjørner og 8 hunnbjørner), og av disse var 2 bjørner (1 hannbjørn og 1 hunnbjørn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 11 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for de 2 nye bjørnene. Resultatene for årets hårfelleprosjekt viser at det ble påvist færre bjørner (10 ind./0,25 bjørn/10km2) enn i samme område og tidsrom i 2022 (12 ind.), men flere enn i 2019, 2020 og 2021 (hhv. 9, 8 og 6 ind.). Det ble påvist færre bjørner i første halvdel (juni-juli) enn i andre halvdel (juli-august) av prosjektet (hhv. 6 og 10 bjørner). Hårfellemetoden med DNA-analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.
Forfattere
David Kniha Paul Eric Aspholm Ida Marie Bardalen Fløystad Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Sari Magga Rolf Randa Lisbet H. Baklid Tuomo Ollila Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Since 2005, the population of the trans-border brown bear (Ursus arctos) in Trilateral Park Pasvik-Inari (Norway-Finland-Russia) has been monitored by using genetic analyses of hair and faeces collected randomly in the field. A more systematic method using hair traps every fourth year was initiated in 2007 to collect brown bear hairs for genetic analysis. The method consisted of 56 hair traps in Norway, Finland and Russia in a 5 x 5 km2 grid cell system (ca 1400 km2). The project was repeated in 2011, 2015, 2019 and now in 2023. This season’s sampling was carried out in Pasvik (Norway) - Inari (Finland) area (43 squares, 1075 km2), using the same methodology as in the previous studies. A total of 97 samples were collected, where 45 samples came from Finland and 52 samples from Norway. In the bear specific analysis, 71 (73 %) of the 97 hair samples were positive. A complete DNA profile could be determined for 63 of the positive samples. In total, 22 different bear individuals were detected (10 females and 12 males). Of these 22 bears, 12 bears were detected in previous years, while 10 were previously unknown bears. In total, 13 bears were detected in Finland and 11 bears in Norway. This year’s sampling has the 2nd highest success rate in number of individuals detected per grid square, with 0,51 individual per grid square compared to 0,81 individuals in 2019 (highest success rate), 0,49 in 2015, 0,35 in 2011 and 0,42 in 2009. Our results showed that even with a smaller study area, the hair trap project every 4th year provides valuable information on the brown bear individuals in addition to a random sampling in the field (The National Monitoring Program for brown bears in Norway).
Sammendrag
Since the 1950s, the use of plastics in agriculture has helped solving many challenges related to food production, while its persistence and mismanagement has led to the plastic pollution we face today. Soils are no exception and concentrations of polyethylene mulch debris up to 380 kg/ha have been reported in Chinese agricultural soils. A variety of biodegradable plastic products have thus been developed and marketed, with the aim to solve plastic pollution through complete degradation after use. But the environmental conditions for rapid and complete degradation are not always fulfilled, and the risk that biodegradable plastics could also contribute to plastic pollution must be evaluated. In this presentation, we want to share the knowledge gained through research projects on biodegradable plastics in agricultural soil, where we both studied the degradation of biodegradable mulch under Nordic soil conditions, and the fate of other biodegradable plastics in soil amendments such as compost and biogas digestate. A two-year field experiment with biodegradable mulch (PBAT-starch and PBAT-PLA) buried in soil in mesh bags showed that also under colder climatic conditions does degradation occur, involving fragmentation already after 2 months, but that complete degradation may take 3 to 9 years, depending on soil temperature and soil organic matter content (both correlate positively with degradation rate). Accumulation is therefore likely to happen when biodegradable mulch is repeatedly used every year. A full-scale experiment with compostable plastic cups (PLA) at an industrial composting plant, where we followed their fate and conducted metagenomic analysis over 13 weeks, demonstrated the major role played by fungi for a successful degradation of PLA. However, the successful management of biodegradable plastic products largely depends on existing waste management infrastructure. Most biodegradable plastic bags, labelled as compostable and used for food waste collection do not end up in industrial composting plants in Norway, but in biogas production plants. Here, we showed that these plastic bags (Mater-Bi®) are only marginally degraded (maximum 21-33 % mass loss) during biogas production, and likely to end up in biogas digestate and then in agricultural soils, unless digestate is treated to remove plastic residues.
Sammendrag
Since the 1950s, the use of plastics in agriculture has helped solving many challenges related to food production, while its persistence and mismanagement has led to the plastic pollution we face today. Soils are no exception and concentrations of polyethylene mulch debris up to 380 kg/ha have been reported in Chinese agricultural soils. A variety of biodegradable plastic products have thus been developed and marketed, with the aim to solve plastic pollution through complete degradation after use. But the environmental conditions for rapid and complete degradation are not always fulfilled, and the risk that biodegradable plastics could also contribute to plastic pollution must be evaluated. In this presentation, we want to share the knowledge gained through research projects on biodegradable plastics in agricultural soil, where we both studied the degradation of biodegradable mulch under Nordic soil conditions, and the fate of biodegradable plastics in two major soil amendments: compost and biogas digestate. A two-year field experiment with biodegradable mulch (PBAT-starch and PBAT-PLA) buried in soil in mesh bags showed that also under colder climatic conditions does degradation occur, involving fragmentation already after 2 months, but that complete degradation may take 3 to 9 years, depending on soil temperature and soil organic matter content (both correlate positively with degradation rate). Accumulation is therefore likely to happen when biodegradable mulch is repeatedly used every year. A full-scale experiment with compostable plastic cups (PLA) at an industrial composting plant, where we followed their fate and conducted metagenomic analysis over 13 weeks, demonstrated the major role played by fungi for a successful degradation of PLA. However, the successful management of biodegradable plastic products largely depends on existing waste management infrastructure. Most biodegradable plastic bags, labelled as compostable and used for food waste collection do not end up in industrial composting plants in Norway, but in biogas production plants. Here, we showed that these plastic bags (starch-based polymer) are only marginally degraded (maximum 21-33 % mass loss) during biogas production, and likely to end up in biogas digestate and then in agricultural soils, unless digestate is treated to remove plastic residues.
Sammendrag
Parasittmidler er viktige for å ivareta god dyrehelse, men økt resistens gjør at virkningen av midlene avtar. I tillegg er parasittmiddel-rester i dyremøkk skadelig både for insekter som lever av møkk, og for mange former for jordliv. Redusert bruk av parasittmidler og riktig håndtering av gjødsla kan bremse resistensutviklingen og bedre situasjonen for gjødselbiller og jordliv.
Sammendrag
På oppdrag fra Bane NOR har NIBIO overvåket vannkvalitet i resipienter som kan motta avrenning fra anleggsarbeider i forbindelse med utbygging av Follobanen. NIBIO har driftet opptil 10 målestasjoner utstyrt med multiparametersensorer for automatisk overvåking av vannkvalitet. I tillegg har det blitt tatt ut vannprøver ved opptil 15 stasjoner og utført biologiske undersøkelser ved opptil syv stasjoner. Overvåkingen har pågått i vannforekomster nedstrøms riggområdet på Åsland og i Alna i Oslo, i bekker sør for stasjonsområdet på Ski, langs anleggsområdet mellom Ski og Langhus, samt ved Sagdalsbekken i Langhus. Årsrapporten omfatter alle resultater samlet inn på disse stasjonene i 2023 og har blitt sammenlignet med tidligere resultater.
Sammendrag
Drågerosjon er en erosjonsform som antas å være betydelig mange steder. Dråg er grunne og dype forsenkninger/dalsøkk/vannveier i terrenget. Ved nedbør og snøsmelting kan det akkumuleres og strømme vann i drågene, ved tilsig av overflatevann fra omkringliggende områder oppstrøms. Omfanget av drågerosjon på landbruksarealer kan være betydelig i en del områder. Forebygging av drågerosjon gjennom målretta tiltak er svært viktig, både i dagens og i framtidas klima. Kjente erosjonsdempende tiltak i, ovenfor eller nedenfor dråget er f.eks. kontroll med vann via nedløpskummer, kumdammer og upløyde eller grasdekte vannveier. Drågerosjon, i motsetning til flateerosjon, er i svært liten grad er kvantifisert på norske jordbruksarealer, det er kartlagt hvor i landskapet denne erosjonsformen kan forventes, og ikke nivå på jordtap som følge av drågerosjon. Det er ønskelig å framstille også drågerosjon kvantitativt, f.eks. inndelt i risikoklasser slik som i flateerosjonskartet, og dette vil kreve både registrering/kartlegging av erosjonsformen og utvikling av en metode som kan kvantifisere risiko for drågerosjon på alle jordbruksarealer. Basert på eksisterende modeller og prinsipper og NIBIOs LIDAR-baserte drågkart, er det ønskelig å videreutvikle en metode som tar høyde for de viktigste faktorene som påvirker erosjon i dråg under norske forhold. Vi har sammenstilt alle informasjon og data fra norske undersøkelser som har hatt fokus på erosjon. I tillegg har vi videreutviklet en modell som beregner total mengde jordtap som følge av drågerosjon. Analyser av eksisterende data viser at forekomst av drågerosjon i Norge er en vanlig prosess som kan forklare omtrent en tredjedel av totalt jordtap. Modellen for å beregne effekter av tiltak mot drågerosjon vises effekter av innløpskummer, grassdekte vannveier og buffersoner langs bekken. Konklusjonen av samlignede resultatet fra viser at kummer øker jordtap, mens grasdekte vannveier viser mindre tydelig effekt. Største reduksjon er ved bruk av kantsoner. Modellen må utvikles videre for å representere de ulike prosessene som medfører partikkeltransport. Flere prosesser som ikke inngår modellen (kanterosjon, sediment fra bekkebunn) er vanskelig eller umulig å kvantifisere.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Rapporten er utarbeidet på oppdrag for Miljødirektoratet. Den gir en oversikt over kunnskapsgrunnlag for mulige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser fra drenert organisk jordbruksjord i Norge, både ved restaurering og ved fortsatt jordbruksdrift. Vurdering av egnete arealer for tiltak, muligheter for bokføring i det nasjonale klimagassregnskapet, positive og negative effekter av tiltakene inngår også.
Forfattere
Marianne Bechmann Franziska Fischer Øyvind Kaste Hanne Ugstad Simen Wilsher-Lohre Anja Celine Winger Anne Falk ØgaardSammendrag
Undersøkelser viser at de negative miljøeffektene i en rekke områder av Oslofjorden er knyttet til svært høy tilførsel av nitrogen. Nedbørfeltet til Oslofjorden kan derfor identifiseres som sårbart område for nitrat ifølge nitratdirektivet og nitratdirektivet bør derfor gjelde for hele Oslofjordens nedbørfelt. Nitratdirektivet stiller krav om at spredning av husdyrgjødsel per gårdsbruk begrenses til 17 kg nitrogen per dekar jordbruksareal. Det stilles ikke krav til hvor mye nitrogen som kan tilføres med mineralgjødsel. Med dagens spredearealkrav for fosfor er det eiendommer med storfé og slaktesvin som kan ha overskudd av nitrogen i forhold til nitratdirektivets krav. De kan ha henholdsvis 25 og 21 kg nitrogen per dekar fra husdyrgjødsel. Grasproduksjon til storfé krever mye nitrogengjødsel, slik at gårdsbruk med storfé likevel ikke har et nitrogenoverskudd sammenlignet med avlingens behov. Kombinasjonen svin og korn vil ofte heller ikke gi nitrogenoverskudd hvis husdyrgjødsla spres jevnt på gårdens arealer. Flytting av husdyrgjødsel til andre gårdsbruk vil antagelig føre til økt bruk av mineralgjødsel på gården som transporterer vekk husdyrgjødsel. Gjennomføring av nitratdirektivet vil derfor sannsynligvis ikke eller i svært liten grad redusere total mengde nitrogen tilført jordbruksarealet i Oslofjordens nedbørfelt. Erfaring fra dagens sårbare område viser dessuten at det særlig er spredearealkravet med fosfor som følges opp av forvaltningen. Andre land som har iverksatt nitratdirektivet, har utviklet handlingsplaner for reduserte utslipp av nitrogen til vann som omhandler mer enn bare grensen for nitrogentilførsel med husdyrgjødsel.