Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2017

Sammendrag

I henhold til det Norske klimagassregnskap leder avskoging til en betydelig del av de nasjonale klimagassutslipp. Målet med denne rapporten er en kartlegging av størrelse og årsaker til avskoging som kan forbedre forståelsen av avskogingsprosesser, og på sikt kan være et første steg for å redusere utslippene fra avskogingen. I Kyotoprotokollen er avskoging betegnet som menneskeskapte endringer fra skog til en annen arealkategori siden 1990. I Norge har avskoging siden 1990 vært på om lag 58 km2 per år. På grunn av påskoging (på aktivt forvaltede arealer) og skogutvidelse (naturlig etablering på ikke forvaltede arealer) har skogarealet ikke forandret seg nevneverdig. Men den teoretiske produksjonsevnen, altså skogens evne til å produsere biomasse og dermed også til å ta opp karbon fra atmosfæren i et gitt tidsrom, av det samlede arealet av påskoging og skogutvidelse er mindre enn produksjonsevnen av avskogingsarealet. Hovedgrunnen til avskoging var utbygging (68 % av avskogingsarealet), men også omlegging til beite (18 %) eller nydyrking (13 %) bidro. I denne rapporten er alle areal og utslippsestimater basert på Landsskogtakseringen som er en landsdekkende utvalgsundersøkelse. Grunnet det lille totale areal av avskoging i Norge er arealestimatene assosiert med relativ stor usikkerhet relatert til antall prøvefelter i utvalgskartleggingen. Blant utbyggingskategoriene var vei og bebyggelse de viktigste grunnene til avskoging. Traktor- og skogsbilveier var de største enkeltkategoriene blant veikategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet. Bolig og fritidsbolig var de største enkeltkategoriene blant bebyggelseskategoriene og til sammen står de for om lag 13 % av avskogingsarealet...

Til dokument

Sammendrag

Det er kjent at både utsatt såing og jordpakking i våronna reduserer kornavlinga. Tapet kalles gjerne for laglighetskostnad. Det er også kjent at en kan redusere denne kostnaden ved å øke kapasiteten per dag i våronn. Dette medfører enten økte maskinkostnader eller økte arbeidskostnader, eller begge deler. For den enkelte kornbonde gjelder det å finne en optimal balanse mellom disse kostnadene. I 2016 ble det utgitt en NIBIO-rapport som på basis av historiske værdata i Norge viste hvor mye kornavlinga ble redusert når en tok hensyn til jordpakking, utsatt såtid, jordart og våronnkapasitet per dag, og samspill mellom disse faktorene. Relativ avling i forhold til potensiell avling ble presentert i ligninger for klimasonene Østlandet sør, Østlandet nord og Midt-Norge. Disse ligningene er brukt i nåværende publikasjon.

Sammendrag

Formålet med denne rapporten er å gje ei oversikt over investeringane i jordbruket dei seinaste åra og å vurdere investeringsbehov dramover. For storfe er tida fram til 2034 lagt til grunn. Elles har vi nytta eit ti-årsperspektiv. Vi har sett både på jordbruket totalt og på bedriftsnivå i enkelte driftsformer. Med utgangspunkt i registrert investeringsnivå drøftar vi faktorar som kan føre til endra nivå dei komande åra. Slike faktorar er mellom anna overgang til lausdrift i storfehaldet, utvikling i produksjon av storfekjøt, etterspørsel etter egg frå burhøns, og tiltak som måtte bli sette i verk av omsyn til miljø og klima.

Sammendrag

Trefall på linjene forårsaket av vind og snø er et stort og økende problem for nettselskapene. En endring av skogbehandlingen kan redusere dette problemet. En langsiktig oppbygging av stabil skog bør gjøres der det i dag er ungskog, og dette gjøres i hovedsak ved å gi tynne ut i ungskogfasen og la trærne får god plass til å utvikle solide rotsystemer og trestammer, samt å tilstrebe en homogen skog med rettvokste trær med regelmessige, symmetriske trekroner. Man oppnå da en høy enkelttre-stabilitet. Det anbefales at trærne langs kraftlinjene generelt har et D/H-forhold på minst 1,5 (diameter i brysthøyde målt i cm dividert på trehøyde målt i m), mens dette forholdet bør økes der det er høy risiko eller høy KILE-kostnad, og det kan reduseres der risiko og KILE er lav. Der det i dag er eldre og gammel skog må man unngå hogst, eller være varsom med hogst, særlig bredding og tynning. I eldre og gammel skog består stabiliteten i stor grad av sosial stabilitet, dvs at trærne støtter og skjermer hverandre, og den sosial stabiliteten reduseres ved hogst. Hvor langt man bør gå i en ny og endret skogbehandling på en gitt linjestrekning avhenger av risikofaktorer og konsekvens (KILE –kostnader) på denne strekningen. I det langsiktige arbeidet med å bygge opp stabil skog fra ungskogfasen må man ta hensyn til risikofaktorene på stedet som sådan. Disse risikofaktorene består av jorddybde og andre jordbunnsforhold som påvirker trærnes mulighet til solid forankring med rotsystemet, av den terrengmessige eksponeringen for vind, samt hvor klimatisk utsatt stedet er for sterk vind og sterke snøfall med våt snø. I det kortsiktige arbeidet der man har eldre og gammel skog må man også ta hensyn til risikofaktorene ved den skoen som står der nå. Dette er faktorer som D/H-forhold, trehøyde, treslag, homogenitet på skogen og trærnes helsetilstand.

Sammendrag

Denne rapporten oppsummerer arbeidet med innhenting av historiske data om tradisjonell ferdsel og bruk av utmarka i Steinsetbygda (Valdres) og i Sandsvær (Kongsberg). Arbeidet er et delprosjekt av hovedprosjektet "Biologisk mangfold i utmarkas kulturbetingete naturtyper - Hvilken rolle spiller beitedyrene?" I tillegg til å sammenstille historisk informasjon om gamle veitraseer og den tradisjonelle bruken av disse har det blitt registrert karplanter langs fire av de utvalgte gamle veitraseene i 2016 og 2017. Gjennom litteraturstudier har vi sett på hvordan et utvalg av disse artene spres. Disse studiene er utført som bakgrunn for framtidig bevisst forvaltning av skog- og utmarksbeiter generelt, og bruk av stedegent frømateriale fra trua seminaturlige naturtyper til grønne infrastrukturer mer spesielt.