NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Trond MæhlumSammendrag
Rapporten oppsummer resultater fra miljøovervåking av Spillhaug avfallsdeponi for driftsåret 2024. Data vurderes mot rensekrav og tidligere undersøkelser. Deponiet er etablert i et tidligere sandtak uten etablert bunntetting. Vannet strømmer 2-300 m gjennom sand, avgrenset av fjell, før sigevannsforurenset grunnvann pumpes til et behandlingsanlegg. Renseparken omfatter brønner med pumpe, luftebasseng og tre tilplantede våtmarksbasseng. Sigevannsmengde til behandling er i 2024 målt til 31 474 m3, som er på nivå med tidligere år i forhold til årsnedbøren (78o mm). Beregnet ut fra endring i vannkvalitet fra deponiet og til resipienten Sandbekken, har rensegraden vært: 99% for jern, 40% for KOF, 66% for nitrogen (tot-N) og 84% for ammonium-nitrogen. Nivået av miljøgifter i utløpet av renseanlegget er lavt, og konsentrasjoner av tungmetaller er hovedsakelig under terskelverdier som anses å være skadelige. Sandbekken mottar renset vann og diffus innlekking via grunnvann og overvann. Sandbekken påvirkes av sigevann, med økte konsentrasjoner av konduktivitet og nitrogen, men har liten endring for de andre analyserte parameterne. Årlig utslipp av PFAS-forbindelser er ca. 3 gram. Overvåkningen gir grunnlag for å fastslå at renseanlegget virker tilfredsstillende. Det er derfor ikke foreslått spesielle tiltak for å bedre rensingen i 2025. NIBIO foreslår at luftet lagune og sedimenteringstanker tømmes for slam i 2025. NIBIO foreslår at driftsoppfølging og overvåkning i 2025 ligger på samme nivå som 2024.
Forfattere
Simen Gustu JohansenSammendrag
På oppdrag fra Bane NOR har NIBIO overvåket vannkvalitet i resipienter som kan motta avrenning fra anleggsarbeider i forbindelse med utbygging av Follobanen. NIBIO har driftet opptil 10 målestasjoner utstyrt med multiparametersensorer for automatisk overvåking av vannkvalitet. I tillegg har det blitt tatt ut vannprøver ved opptil 15 stasjoner og utført biologiske undersøkelser ved opptil syv stasjoner. Overvåkingen har pågått i vannforekomster nedstrøms riggområdet på Åsland og i Alna i Oslo, i bekker sør for stasjonsområdet på Ski, langs anleggsområdet mellom Ski og Langhus, samt ved Sagdalsbekken i Langhus. Årsrapporten omfatter alle resultater samlet inn på disse stasjonene i 2024 og har blitt sammenlignet med tidligere resultater. Den økologiske påvirkningen fra avrenning på Åsland er uforandret fra 2023, med sulfat og uran som hovedproblemer. Ingen akutte toksikologiske effekter på bunndyr er observert, men langtidseffektene av kronisk eksponering er usikre. Kumumulative effekter fra urban og industriell påvirkning kan forsterke negative effekter på bunndyr- og planktonsamfunnet i Gjersrudtjern.
Sammendrag
Prosjektet undersøker hvordan egenskaper ved jordbruksareal kan forklare forskjeller i lønnsomhet mellom ulike planteproduksjoner i Norge. Prosjektet setter søkelys på variabler som jordtype, klima, og fragmentering av arealene, og hvordan disse kan påvirke lønnsomheten. Det er stor variasjon i størrelsen og utformingen av norske planteproduksjonsgårder, noe som kan påvirke driftsmetodene og avkastningen. Analysen inkluderer kartdata for arealegenskaper, som arealtilskuddssoner, jordstykkestørrelse, arealkompakthet, og leiejord. Det er også en vurdering av ulike typer planteproduksjoner, som bygg, havre, vårhvete og høsthvete, for å vurdere lønnsomheten ved hjelp av Activity-Based Costing (ABC-metoden). Resultatene fra analysene viser at driftsenheter i arealtilskuddssone 1 med egnethetsklasse «høyt potensial» har høyere lønnsomhet. Det er også en tendens til at færre, men større jordstykker gir bedre lønnsomhet. Prosjektet har som mål å utvikle metoder for datainnsamling og analyse, og vil bidra til bedre forståelse av hva som driver lønnsomhet i jordbruket, noe som kan være nyttig for bønder og beslutningstakere.
Forfattere
Runar Kjær David Kniha Andrea Gjestvang Marianne Liplass Svein Wara Victoria Gonzalez Paul Eric Aspholm Tommi Nyman Cornelya Klutsch Snorre HagenSammendrag
Denne studien undersøker effekten av tynningshogst på forekomsten av reinlav i Pasvikdalen, et område der både skogdrift og reindrift er viktige næringer. Resultatene viser at tynningshogst kan fremme en økning i lavforekomsten sammenlignet med ikke-tynnete kontrollområder, men det tar flere år før denne økningen blir signifikant. Lavforekomsten varierer imidlertid betydelig både innen og mellom lokaliteter, noe som sannsynligvis skyldes varierende miljøforhold og kort tidsramme for observasjoner. Studien understreker viktigheten av riktig håndtering av hogstavfall for å minimere negativ innvirkning på skogbunnen. Samling og komprimering av kvist i kjøretraséer fremskynder nedbrytning og reduserer langvarig påvirkning. Det anbefales også at fremtidige studier inkluderer både før- og etter-data for å kunne dokumentere lavens utvikling bedre, samt at langsiktige studier bør se på interaksjonen mellom tynningshogst, lavforekomst og reindrift over tid. Ekskludering av reinbeiting i visse områder kan gi et klarere bilde av effektene fra hogst alene. Samlet sett er tynningshogst en positiv faktor for lavforekomsten i denne studien, men videre forskning er nødvendig for å sikre at skogbruk og reindrift kan sameksistere bærekraftig.
Sammendrag
Det er i alt registrert 237 tilskuddsberettigede lokaliteter i datasettet for verdifulle kulturlandskap, med et samlet areal på 2177 km2. Mange av disse lokalitetene innehar kvaliteter som er viktige for biologisk mangfold. I denne rapporten har vi undersøkt syv slike lokaliteter med en målsetning om å prøve ut metoden som ble utviklet i 2023 for å klassifisere lokalitetene i datasettet etter de biologiske kvalitetene. Resultatene har blitt brukt til å videreutvikle metode.
Sammendrag
På 17- og 1800-tallet var dimensjons- og plukkhogster de dominerende hogstformene i Norge. Resultatet var store områder med glissent bestokket skog og redusert produksjon. Etter andre verdenskrig ble bestandsskogbruk dominerende, med snauhogst og etterfølgende planting som den vanligst forekommende metode for høsting av skogressursene. Flatehogstene har påvirket store skogarealer og mengden naturskog vi har i dag. Dette har ført til debatt om omfanget av flatehogst og medførende påvirkning på skogstruktur og naturmangfold. Målet med arbeidet har vært å estimere hvor stor del av skogarealet i Norge som har vært flatehogd etter 1940 for å støtte debatten med et bedre tallgrunnlag. Resultatet er basert på data fra Landsskogtakseringen og tolkning av flybilder. Fylkene på Østlandet ble prioritert i første del av arbeidet, og vi presenterer her statistikk over hvor mye av skogen som er flatehogd i denne landsdelen, basert på at vi ved utvalgskartlegging har kunnet fastslå om skogen har vært gjenstand for flatehogst eller ikke på 95 % av skogarealet på Østlandet. 44 – 49 % av dagens skogareal på Østlandet har vært flatehogd etter 1940. Den uproduktive skogen er lite berørt (2 – 6 %), mens for den produktive skogen er andel flatehogd areal 53 – 58 %. Andel flatehogd areal er sterkt koblet til bonitet, og for gran- og furudominert skog på høy bonitet er henholdsvis 85 – 90 % og 83 – 92 % flatehogd, mens på lav bonitet er 21 – 25 % flatehogd. Skog i lavereliggende strøk har vært mer påvirket av flatehogst enn skog i høyereliggende strøk. Mellom 65 og 70 % av den produktive skogen under 600 moh. er flatehogd. For høyereliggende produktiv skog (> 800 moh.) er andelen vesentlig lavere, 14 – 22 %. Dette gjenspeiler også at skog med høyere bonitet er mer vanlig i lavtliggende strøk og er lettere tilgjengelig.
Sammendrag
I denne rapporten undersøker vi bruken av inngangsverdier for registrering av livsmiljøer i MiS, og vi gjør en ny vurdering av livsmiljøer og prioritering av disse. En gjennomgang av 31 ulike MiS takster viste at kravene for registrering som MiS-livsmiljø som regel ble satt høyere i takstene enn i den opprinnelige instruksen fra 2001, og særlig for de vanligste livsmiljøene. Simuleringer basert på data fra Landsskogtakseringen viste at valg av inngangsverdier i ulik grad påvirker hvor mye areal som blir registrert. Oseaniske lauvtrær (i boreonemoral regnskog) og Sandskogsmark foreslås som nye livsmiljøer i MiS, mens kelo-ved, søyleeiner, barlind og styvingstrær foreslås som aktuelle tilskudd til listen over spesielle livsmedier som registreres som enkeltforekomster.
Sammendrag
Etter oppdrag fra Statens vegvesen og prosjektet E16 Bjørum - Skaret har NIBIO med partnere utført undersøkelser av vannkjemi og biologi i vannforekomstene som påvirkes av anleggsvirksomheten. De forhøyede konsentrasjonene av nitrogen i avrenningen fra steinfyllinga i Nordlandsdalen viste avtakende verdier i 2024. I Rustanbekken var konsentrasjonene av nitrogen tilnærmet normalisert i 2024. Bunndyrene viste god eller svært god tilstand i alle bekkene. Tettheten av laks- og ørretunger i Isielva tilsvarte svært god tilstand. Samlet ble økologisk tilstand vurdert som god i Isielva, og moderat i Rustanbekken. I Damtjern- og Nordlandsbekken ble økologisk tilstand vurdert som moderat pga. fortsatt forhøyede konsentrasjoner av nitrogen.
Rapport – Bruk av biorest til produksjon av plengras
Arne Sæbø, Joan Homet Salvans, Anne Falk Øgaard
Sammendrag
Digestate from the biogas facility of IVAR at Grødaland, Rogaland County was tested for fertilizer effects in the production of turf gras in a pot experiment at NIBIO Særheim. Digestate was applied to the pot soil, with quantities equivalent to 0, 5, 10 and 20 kg N/daa and compared to mineral fertilizers with the same N-quantities. Germination of the gras seeds was not affected by neither digestate nor mineral fertilizers. The biomass production was largest when fertilized with mineral fertilizer, which increased the gras growth also when 5 kg N/daa was applied, with maximal yield reached at 10 kg N/daa. Digestate increased biomass production significantly, with approximately the same biomass increase from levels of 5 to 10 and to 20 kg N/daa. The digestate had a lower nitrogen use efficiency than mineral fertilizers, due to lack of complete mineralization, or delayed mineralization compared to the time of the plant’s needs for N.
Sammendrag
I denne rapporten er det gjort rede for hvordan etablering jordbruksareal ved Riisplassene (Riis gård) ved mottak av jordmasser fra utbyggingsprosjekter vil påvirke vannmiljø, og i hvilken grad oppfyllingen vil medfører risiko for erosjon, ras og utlekking av stoffer til vannmiljø. Ut fra at utløpsbekkene allerede er noe preget av jordbruksaktivitet i nedbørfeltet, vil endringen i vannkvalitet i bekkene ut fra området bli mindre enn om en vurderer tiltaket i forhold til skogsområder og annen utmark. Uansett vil det bli noe økt utvasking av nitrogen og fosfor som følge av oppdyrking, men det vil neppe gi målbare endringer av vannkvaliteten i Kaksrudbekken når kompenserende tiltak er gjennomført. Tiltaket vil derfor få ubetydelig konsekvens i forhold til forurensningstema. Ettersom oppfyllingen vil foregå på et område med tynt jorddekke i utgangspunktet, og bygges opp mot fast fjell mot vest og nord, vil massene i oppfyllingsområdet bli liggende stabilt slik at utrasing ikke vil forekomme. Hellingsforholdene på jordbruksarealet vil tilpasses høstsådde vekster, slik at det ikke skal oppstå forsenkninger med vannansamling og det legges også vekt på at hellingsforholdene skal være på 2-3 % slik at erosjonsrisikoen blir svært liten. Hovedeffekten av tiltaket vil være at det skapes 70 dekar jordbruksareal av svært høy verdi ved gjenbruk av jordmasser som ellers ville gått tapt ved utbyggingsprosjekter hovedsakelig i Ås og Nordre Follo.