NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Forfattere
Volkmar Timmermann Andreas Myki Beachell May Bente Brurberg Isabella Børja Nicholas Clarke Inger Sundheim Fløistad Ari Hietala Gro Hylen Jane Uhd Jepsen Jørn-Frode Nordbakken Martin Pettersson Sverre Solberg Halvor Solheim Venche Talgø Ole Petter Laksforsmo Vindstad Bjørn Økland Wenche AasSammendrag
Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold, enten direkte ved tørke, frost og vind, eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget av soppsykdommer og insektangrep. Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. Det samme gjør invaderende skadegjørere, både allerede etablerte arter og nye som kan komme til Norge i nær framtid. I denne rapporten presenteres resultater fra skogskadeovervåkingen i Norge i 2020 og trender over tid. I den landsrepresentative skogovervåkingen har kronetettheten hos gran og furu holdt seg stabil i 2020 sammenlignet med tidligere år. Det ble registrert lite misfarging hos bartrærne. Skadenivået hos både bartrær, bjørk og andre løvtrær var lavere enn i 2019. Abiotiske faktorer med snø, vind og tørke som de viktigste årsakene dominerte skadebildet hos alle treslag. Kjemiske analyser av luft og nedbør i den intensive skogovervåkingen viser at det fortsatt er høyest verdier av antropogene svovel- og nitrogenforbindelser på den sørligste overvåkingsflata i Birkenes grunnet langtransportert forurensing. Den høyeste konsentrasjonen av nitrogendioksid i luft ble målt på stasjonen i Hurdal i 2020, noe som skyldes utslipp fra veitrafikken i regionen. Det var lave nivåer av bakkenært ozon i Norge i 2020 og ingen overskridelser av UNECEs grenseverdi på 5000 ppb-timer for skog. Vegetasjonsanalysene fra Hurdal har påvist en endring i bunn-vegetasjonens artssammensetning grunnet økt lystilgang og mye barnålstrø. Både hogst utenfor overvåkingsflata og flere skrantende, råteangrepne og døde grantrær i flata har bidratt til økt lystilgang og til større strømengde på bakken. Mange grantrær på flata i Hurdal er sterkt preget av råte med lav kronetetthet og mye misfarging. Flere trær på flata har dødd de seinere årene som følge av råteskader, ofte i kombinasjon med andre faktorer som vindfelling og skader etter tørken i 2018 med påfølgende barkbilleangrep. Overvåking av bjørkemålere har vist at fjellbjørkeskogen både i Nord-Norge og fjellregionene i sørlige halvdel av landet har vært utsatt for betydelige utbrudd av bjørkemålere i løpet av perioden 2012–2018. Overvåkingsdata fra 2019 og 2020 tyder imidlertid på at målerbestandene nå er lave eller i sterk tilbakegang i det meste av landet. I Troms har målerbestandene allerede nådd et bunnpunkt, og bestandene er nedadgående også i fjellet i Sør-Norge. Vi forventer derfor at skogen i mesteparten av Norge vil bli mindre utsatt for angrep av bjørkemålere de neste par årene. De fleste fylkene hadde en økning i fangstverdiene i barkbilleovervåkingen i 2020-sesongen. Alle fangstverdiene var imidlertid under 10 000 biller per felle, mens de høyeste verdiene ved slutten av utbruddet på 1970-tallet var rundt 25 000 biller per felle. Fylkene rundt Oslofjorden hadde noen lokale tilfeller av tørke- og barkbilleskader. Det ble ikke funnet noen tydelig økning av fellefangstene i tiden for en annen generasjon, men modellberegninger viser at stor granbarkbille har nok døgngrader til å gjennomføre to generasjoner før overvintring. I august 2020 ble soppen Diplodia sapinea funnet på sterkt skadet vrifuru i Ås kommune. Tidligere har det blitt gjort noen få funn av soppen på andre bartrearter i det samme området. D. sapinea er vanlig i varmere strøk på flere kontinenter, spesielt på furuarter. De pågående klima-endringene har trolig bidratt til at soppen har kunnet spre og etablere seg mot nord, men vi kan heller ikke utelukke innførsel av soppen via plantemateriale til bruk i grøntanlegg eller skog. D. sapinea er trolig bare i etableringsfasen i Norge, og har til dags dato gjort liten skade på våre stedegne bartrær.....
Forfattere
Ove BergersenSammendrag
Det ble under befaring i aug. 2021 observert synlige åpne sprekker noen områder i toppdekket inntil skogen. Svak lukt av sulfid tyder på små lekkasjer, men det ble ikke påvist metangass i disse sprekker. Disse ble påført mer kompost som ble kjørt opp av ROAF. Vegetasjonen hadde etablert seg enda mer tydelig sammenlignet med 2019 og 2020, etter at det ble lagt på ekstra vekstlag av kompost på utsatte steder i kantsonen. To nye trær ble observert døde. Disse står fortsatt inne på deponiet og som tyder på at deponigass trykker på under overflaten. Disse skal ROAF sage ned og legge på ekstra med kompostjord. De få busker og trær som har etablert seg ute på deponioverflaten er fortsatt grønne å friske, men har vokst seg større i 2021. Fortsatt gjenspeiler disse et godt toppdekke og som ikke gir utslipp av deponigass. Allikevel bør disse observeres videre og sages ned hvis de dør etter å ha vokst seg for store. Det ble tatt en rekke bilder for å vise revegetering i kantsonen. Rik gress- og blomsterrik vegetasjon er fortsatt etablert på deponioverflaten i både gammel og ny del.
Sammendrag
Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utarbeide et faktagrunnlag for vurdering av en avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal, som nedbygging. Oppdraget er et første trinn i en oppfølging Klimameldingen der regjeringen ønsker å se nærmere på innføring av en avgift på arealbruksendringer som gir klimagassutslipp. Hensikten er å få en faglig vurdering av muligheter og utfordringer knyttet til det å innføre en slik avgift. Som et ledd i dette arbeidet har Miljødirektoratet gitt NIBIO i oppdrag å beskrive hvilke arealer som er bygget ned de siste 20 årene og hvilke utslipp av klimagasser som kan direkte knyttes til dette basert på det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon, samt hvilke muligheter og utfordringer som er med ulike kartgrunnlag som kan brukes for implementering av en slik avgift på lokalt nivå. Totalt har nesten 140 000 ha skog, dyrket mark, beite, vann og myr blitt omgjort til utbygd areal i perioden 1990 – 2019 basert på arealtall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av dette har vært skog (75 %), dernest dyrka mark (15 %) og aktivt beita innmarksarealer (6 %). Endringene til utbygd areal er fordelt på bebyggelse (44 %), veier (26 %), kraftlinjer (10 %), grustak/steinbrudd (9 %), idrettsformål (6 %) og annet (5 %). Det årlige karbontapet ved utbygging av skog, dyrket mark og andre arealer har i gjennomsnitt for perioden 1990 – 2019 tilsvart 2,1 millioner tonn CO2 basert på utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av karbontapet kommer fra utbygging av skog, med i gjennomsnitt 2,0 millioner tonn CO2 årlig. En avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal kan beregnes med utgangspunkt i et arealregnskap og tilhørende utslippsregnskap for klimagasser for arealbrukssektoren. En kan tenke seg en avgiftssats for overganger mellom arealbrukskategorier som multipliseres med et antall dekar eller volum som blir endret fra en arealbrukskategori til en annen. Avgiftssatsen kan ta utgangspunkt i beregningsmetodikk for i det nasjonale klimagassregnskapet, og det gis en overordnet beskrivelse av arealbrukssektoren og relevante utslippsberegningsmetodikker. I rapporten beskrives videre ulike kartgrunnlag som kan være aktuelle som utgangspunkt for et arealregnskap og som grunnlag for utslippsberegninger knyttet til arealene basert på metodikk i det nasjonale klimagassregnskapet (f.eks. AR5, AR Fjell, SSB Arealbruk, DMK Myr og SR16) for en mulig fremtidig avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal.
Forfattere
Svein EilertsenSammendrag
Foreliggende rapport oppsummerer forsøk med halsklaver på reinkalver i perioden fra kalvemerking til høstsamling i Doukta reinbeitedistrikt i 2020. Forsøkene gir lovende indikasjoner på at plastklaver rundt halsen på reinkalver har redusert tapet av kalv fra kalvemerking (juli) og fram til høst-/vintersamling. Mot slutten av forsøksperioden ble plastklavene (25 mm brede) delvis dekket av pels, det anbefales derfor å gjennomføre nye forsøk med bredere plastklaver (f.eks. 50 mm).
Sammendrag
Rapporten dokumentere metodikken bak kartlag over skogbrannpotensiale. I planlegging av eventuelle preventive forvaltningstiltak, beredskapstiltak og i arbeidet med å slukke skogbranner er det viktig å ha god oversikt over skogen og potensialet for at en skogbrann vil spre seg hvis det begynner å brenne. I prosjektet har vi beregnet skogbrannpotensiale i et raster med 16 m oppløsning, basert på et sett med grunnlagsdata som beskriver terreng- og vegetasjonsegenskaper. Grunnlagsdataene er generert med bruk av fjernmåling. For egenskapene treslag, bonitet, hogstklasse, terrenghelling og eksposisjon er det beregnet delindeksverdier. Disse er vektet sammen og gir en indeksverdi for skogbrannpotensiale på mellom 0 og 100. Det er i beregningen av den endelig indeksverdien også tatt med informasjon om markfuktighet og høyde over havet. Det er produsert et kartlag for skogområder på sør- og østlandet, tilgjengelig i DSB sin kartløsning. Kartlaget kan danne grunnlag for videre utvikling, for eksempel i kombinasjon med Meteorologisk institutts skogbrannfareindeks.
Forfattere
Tore SkrøppaSammendrag
Denne rapporten presenterer resultater fra fem serier med forsøk der rumenske granpopulasjoner er testet sammen med norske og tyske materialer. Noen av populasjonene var med i flere av forsøksseriene. Den ene serien omfatter både planteskole-, korttids- og feltforsøk. Forsøkene ble etablert i perioden 1964 til 1988. Målinger er blitt gjort av vekstrytme, høyde, diameter og kvalitetsegenskaper. I alle seriene hadde gran fra Romania god vekst på plantefelt i lavere høydelag på Østlandet, og veksten var betydelig bedre enn for gran fra lokale norske provenienser. På de fleste lokaliteter hadde den rumenske grana også bedre høydevekst enn gran fra proveniensen Westerhof fra lavere høydelag i Harz, Tyskland. Det var betydelige forskjeller mellom rumenske populasjoner for høyde og diameter, og de fra de nord-østlige området i Karpatene vokste best. Trærne fra de rumenske populasjonene hadde i noen forsøk mer skader og feil enn de fra norske provenienser. Det var godt samsvar med veksten til disse populasjonene når de var testet i flere av seriene, og også mellom høydevekst i kortidsforsøket og feltforsøkene. Innen populasjoner var det store forskjeller mellom familier både for høydevekst, tidlighet, andel trær med høstskudd og skader og feil. Tidspunkter for start og avslutning av skuddstrekningen er de egenskapene som viste de største forskjellene mellom rumensk og norsk gran, med inntil 10 dagers forskjeller. Dette gjør at den rumenske grana vil være mindre utsatt for skader av frost om våren. I noen av disse forsøkene bør det kunne gjøres utvalg av materialer til en ny foredlingssone tenkt etablert for frøproduksjon for et varmere klima.
Forfattere
Hugh RileySammendrag
Rapporten presenterer informasjon om behovet for vanning til jord- og hagebruksvekster i Norge på basis av tidligere forskning. Faktorer som påvirker vanningsbehov er beskrevet, på bakgrunn av både klimaforhold, jordartenes vannlagringsevne og plantenes vekst- og rotutvikling. Det er redegjort for tørkefølsomheten i ulike vekstfaser hos de mest dyrkete vekstene. Det gis en oversikt over utslagene for vanning som er oppnådd i norske feltforsøk, og det presenteres modellberegninger av forventede avlingstap som følge av tørke på jord med ulik vannlagringsevne. Sistnevnte beregninger er utført med værdata fra fire regioner i perioden 1973-2020. Miljøhensyn som økt risiko for utvasking er omtalt, samt ressursbruk i form av nødvendige vannmengder og antall vanninger. Til slutt gis det en vurdering av sannsynlige kostnader og økonomisk gevinst ved vanning til korn og potet i Norge.
Sammendrag
Utredningen av utviklingsmuligheter og samarbeidsløsninger for norske planteskoler viser at planteskolene utgjøre en liten hagebruksnæring med stadig færre produsenter. Vi ser også at kundemarkedet til planteskolene i stor grad er i vekst og viser attraktive utviklingsmuligheter. Dersom planteskoleprodusentene skal dra nytte av dette bør det utvikles gode fellesløsninger. For mer informasjon, se eget sammendrag.
Forfattere
Monica JayesinghaSammendrag
Tag Arkitekter har, i forbindelse med utbygging av nytt boligområde på Skui i Bærum kommune, engasjert NIBIO for å gjøre en jordfaglig utredning av arealer på eiendommene med gårdsnummer/bruksnummer 66/435 og 65/222. Utbyggingen vil skje på områder som ifølge kartdata er dyrka mark og skog. Befaring og undersøkelse av området gjort 04.08.2021 viste at hele området er skogsområder, med edelløvskog og løvskog. Kartdata viser at området trolig ikke har vært dyrket siden 1990-tallet. Arealet er delt, jordflyttingareal (B2 og B4) og tilflyttingsareal (B1, B3 og B5). Alle arealene har svært skrint jordsmonn. Felt B2 er preget av svært mye stein og blokk i overflaten, samt noen større fjellkoller. Felt B4 er svært gjengrodd av kanadagullris. Begge feltene har Ah-sjikt med 5-25 cm dybde som består av lettleire. Det var bare et punkt som hadde jordsmonn dypere enn 25 cm. Her var det siltig lettleire under Ah-sjiktet. Tilflyttingsarealene er delt i tre lenger øst på eiendommene. Felt B1 ogB3 gjengrodd med edelløvskog og felt B5 er svært gjengrodd med kanadagullris. Det foreslås å bruke jorda til grøntanlegg i de nye boligområdene som skal etableres på eiendommene og i så stor grad som mulig bruke jorda innenfor samme felt det kommer fra. Hvis det trengs masser, kan jord fra B2 flyttes til B1 og B3 og jord fra B4 flyttes til B5. Jordflytting til eksterne lokaliteter frarådes da dette ikke vil gi gode resultater. Felt B5 må skjøttes for å bekjempe kanadagullris. Området vil fungere som en kjernespreder hvis tiltak ikke iverksettes og vil føre til spredning av kanadagullris i et stort geografisk område. Det er svært viktig at jorda fra feltene rankes separat og at det gjennomføres skjøtsel i mellomlagringsperioden for å sikre at fremmedarter ikke etablerer og blir oppformert, slik at jorda kan brukes etter anleggsperioden.
Sammendrag
Rapporten utforsker og diskuterer potensialet for økt bruk av Stordata (engelsk: big data) teknologi og metode innenfor instituttets arbeidsområder. I dag benyttes Stordata-tilnærminger til å løse forvaltningsstøtteoppgaver, samt til forskningsformål, særlig i sentrene for presisjonslandbruk og presisjonsjordbruk. Potensialet for økt bruk av Stordata innenfor instituttet er stort. For å realisere potensialet er det behov for god samordning mellom organisasjonsenhetene og utvikling av strategisk kompetanse på fagområdet.