Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2026
Forfattere
Heidi Udnes AamotSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Heidi Udnes AamotSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
NIBIO inviterer til frokostseminar
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Prosjektet vurderte risikoen for spredning av granbarkbilleangrep fra vernet skog til produksjonsskog. Vi kartla mengden gran i ulike typer verneområder og vurderte om slike områder bidrar til økte barkbilleproblemer. Tidligere forskning og nye analyser utført i dette prosjektet tyder på at vernet skog i liten grad bidrar til bark-billeskade. Studier fra Sverige og Mellom-Europa finner hverken flere biller eller mer skade i verneområder enn i nærliggende skog. Store barkbilleutbrudd oppstår hovedsakelig når skog over større områder stresses av vindfellinger eller tørke. Da vil gjerne både vernet skog og produksjonsskog være utsatt. Siden vernet skog utgjør en liten del av Norges skogareal, spiller den trolig liten rolle for oppbygging av barkbillepopulasjoner. Analyser av fangstdata fra den norske barkbilleovervåkingen viste ingen sammenheng mellom mengden hogstmoden gran i vernet skog og antall biller, selv om lokale effekter nær verneområder ikke kan utelukkes. I Norge finnes 12,5 mill. m³ gran i nøkkelbiotoper og 23,5 mill. m³ i andre verneområder. Siden nøkkelbiotoper ofte har en høy tetthet av gran kan de være mer utsatt for billeangrep enn andre verneområder. En gjennom-gang av verneforskriftene til åtte utvalgte verneområder viste at forskriftene gir lite rom for tiltak mot barkbilleangrep. Hogst og uttak av angrepne trær er for eksempel ikke tillatt, men forskning tyder på at slike tiltak uansett har begrenset nytteeffekt og i verste fall kan føre til ytterligere problemer ved å skape sårbare bestandskanter.
Forfattere
Therese With BergeSammendrag
Presentasjon på oppstartsmøte 13.2.2026
Sammendrag
The study presents the results of nine years of field observations of ascospore release of Venturia inaequalis in the Skierniewice area in central Poland. In total, spores were trapped 221 times during 2005–2008 and 2010– 2014. Of these, 142 episodes lasted for less than 8 hours, 69 lasted from 8 to 29 hours, and 10 episodes lasted from 30 to 93 hours. Spore releases started in spring from 25 March to 28 April and ended from 27 May to 17 June, and the season for ascospore release lasted from 43 to 76 days, with an average of 58 days. During 139 ascospore releases, less than 1 000 spores per cubic meter of air were collected and during 25 discharges more than 10 000 spores were trapped. Releases of ascospores were highly related to rainfall and daylight. Two-thirds (67%) of the spores were trapped during rain. Only 12% of the discharges occurred without any registered rain, accounting for 7% of all trapped spores. Nearly three fourth (73%) of all ascospore release hours occurred in daylight, and 91% of the spores were trapped in daytime. Rainy nights with constant leaf wetness were observed, during which no spore releases occurred despite the rainfall. Ascospore releases were also less prominent at the beginning and end of the season and after weak rains. Rain was most effective as the trigger of discharges at temperature between 5 and 13 °C and when global radiation coinciding with rainfall was below 700 W/m2. In conclusion, the study confirms the dominant role of daytime rainfall in the release of ascospores by Venturia inaequalis.
Sammendrag
Disease symptoms, sources of inoculum, and patterns of spore release of Mycosphaerella ribis, the cause of Mycosphaerella leaf spot, were studied over three years in an organic blackcurrant planting receiving no fungicide applications. In addition to typical foliar symptoms, also fruit lesions were observed on the cultivars included in the study. Ascospores from leaf litter on the ground were trapped from bud break in April to mid-to-late July, but 99% were released by one month before. Conidia formed in old fruit cluster stalks overwintering on the blackcurrant shrubs were present from bud break to early August, but 99% were trapped from late May to mid-July. Conidia were found in leaf litter but were never captured in the spore trap, and ascospores were observed in old fruit cluster stalks. Degree-day models (base = 0˚C) were used to estimate the proportion of mature spores. Extended periods of dry conditions slowed spore maturation in the field. Models halting degree-day accumulation after 4 or 7 days with no rain (< 0.2 mm) or leaf wetness of < 12 h per day, gave the best performance for release of conidia or ascospores, respectively, if validated by data from controlled conditions in the laboratory. Ascospore release was suppressed during night, and if rain and wetness started during night and continued the following day, very few spores were released before sunrise. The present investigation provides new information that may be used when planning sanitary measures to reduce primary inoculum and predict spore release patterns for Mycosphaerella leaf spot.
Forfattere
Linn Vassvik Anders Nielsen Michael Garratt Bjørn Arild Hatteland Joseph Chipperfield Jørund Johansen Silje Maria Midthjell Høydal Erik Trond AschehougSammendrag
Insect pollinators are important drivers of fruit quality and yield in horticultural systems. The global reduction in wild bee populations has increased the demand for managed honeybees, despite honeybees relatively low pollination efficiency. Here, we assessed how bee communities, bee behaviour, and orchard design in Norwegian apple orchards affects apple pollination success, an important determinant of apple quality. We placed pan and vane traps in 18 apple orchards, in six distinct locations, within the two main apple growing regions in Norway. We also tracked individual bees (honeybees, bumblebees, and solitary bees) throughout the apple flowering season, and recorded their flower handling time, number of flower visits, stigma contact, and movement between apple flowers. Finally, we calculated the seed set rate (ovules developed into seeds / total number of ovules) from 908 harvested apples to estimate pollination success. Our key finding is that pollination success was driven by the abundance of wild bees and overall orchard planting design. We found lower pollination success in block design orchards where a single cultivar is planted continuously over a large area, compared to orchards with an integrated design where compatible cultivars are planted within the orchard. We also found that stigma contact decreased as apple flowering progressed, and that solitary bees visited fewer flowers per foraging event but were potentially more thorough foragers. Our results highlight the importance of promoting wild bees in apple orchards while also ensuring there is compatible pollen in the orchards for optimal pollination.
Forfattere
Gry Alfredsen Lone Ross Atle Wehn Hegnes Michael Altgen Andreas Treu Sverre Aarseth Tunstad Igor A. Yakovlev Mari Sand Austigard Johan Mattson Maria Paz Nunez Garcia Anne Cathrine Flyen Cecilie Flyen Trine Mathea Skjeltorp Nanna Bjerregaard PedersenSammendrag
Prosjektet «ArcticAlpineDecay» har undersøkt hvordan klimaendringer og økt menneskelig aktivitet påvirker trebasert kulturarv i arktiske og alpine miljøer, med fokus på Svalbard og Finse. Resultatene viser at lengre perioder med varme og fuktighet gir bedre vekstvilkår for råtesopper og øker risikoen for biologisk nedbrytning. Samtidig forsterker økt ferdsel slitasjen på sårbare kulturmiljøer, særlig på Svalbard hvor mange kulturminner er vanskelige å identifisere og tåler lite påvirkning. Fire faktorer øker risikoen for skader i kulturmiljøene: vanskelig lesbarhet, dårlig teknisk tilstand, spennende detaljer og høy tilgjengelighet. Det er funnet omfattende råte nær bakken, og DNA-analyser viser et stort mangfold av vednedbrytende sopper, inkludert arter som ikke tidligere er dokumentert i polarområder. Alvorlig soppnedbrytning oppstår etter rundt 50 år, noe som betyr at taubanebukker med eldre fundamenter nå er kritisk nært restaureringsbehov. For Finse og Hardangervidda er de største utfordringene økt bruk, manglende kunnskap og fysisk slitasje. Det anbefales økt informasjon til turister og guider, enkel fysisk tilrettelegging, bedre overvåking og kombinasjon av metoder for å avdekke både overflate- og indre råteskader, samt videre forskning.