Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2016
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Frans-Jan W. Parmentier Daniel Rasse Georg Heinrich Hansen Jarle W. Bjerke Simon Weldon Magnus LundSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Elisa Lopez-Capel Kor Zwart Simon Shackley Romke Postma John Stenström Daniel Rasse Alice Budai Bruno GlaserSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ma Xingzhu Baoku Zhou Alice Budai Alhaji S. Jeng Xiaoyu Hao Dan Wei Yulan Zhang Daniel RasseSammendrag
Biochar is a carbon-rich solid product obtained by pyrolysis of biomass. Here, we investigated multiple biochars produced under slow pyrolysis (235–800 °C), flash carbonization, and hydrothermal carbonization (HTC), using Scanning Electron Microscope—Energy Dispersive X-ray Spectroscopy (SEM-EDX) in order to determine whether SEM-EDX can be used as a proxy to characterize biochars effectively. Morphological analysis showed that feedstock has an integrated structure compared to biochar; more pores were generated, and the size became smaller when the temperature increased. Maximum carbon content (max. C) and average carbon content (avg. C) obtained from SEM-EDX exhibited a positive relationship with pyrolysis temperature, with max. C correlating most closely with dry combustion total carbon content. The SEM-EDX O/C ratios displayed a consistent response with the highest treatment temperature (HTT). The study suggests that SEM-EDX produces highly consistent C, oxygen (O), and C/O ratios that deserve further investigation as an operational tool for characterization of biochar products.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Særheim lysimeteranlegg ble etablert i 1991/92 og det ble gjennomført målinger frem til og med 1997. I 2013 ble forsøket gjenopprettet og med uttak av jordprøver. Rutene ble gjødslet (mineral- og husdyrgjødsel) og det ble tatt ut vannprøver fra juli til november. Resultater fra jordprøvene viste at jordens fosfortall har gått ned på rutene med de høyest fosfortall (fra P-AL 27 til 20) etter 22 år uten gjødsling. Vannprøvene viste meget lave konsentrasjoner av partikler og fosfor sammenlignet med andre målinger i området. Prøvetakingsmetoden kan ha betydning for de lave partikkelkonsentrasjonene. Meget lave P-AL-tall på morenejorden og mulig fosforbinding i undergrunnsjorden kan være årsak til de lave fosforkonsentrasjonene.
Sammendrag
I denne rapporten er det lagt fram resultater av jordundersøkelser, som er gjennomført langs veitraseen for E 18 Retvet-Nygårdskrysset, arealer for tilførsel av jord ved jordflytting “Ny Jord” og areal som er regulert som deponiarealer. Jordbruksarealet langs veitraseen består hovedsakelig av leirjordsmonn, som har økende leirinnhold med dybden. Veitraseen går også gjennom skogområder med endemorener (Ås-Ski trinnet) og strandavsetninger med sand som er avsatt over leire. Jordsmonnet i endemorenene og strandavsetningene er variabelt og har vesentlig større variasjon enn det fremkommer på jordsmonnskart. Det er til dels betydelig stein- og blokkinnhold i jordsmonnet, særlig i morenematerialet og i en del strandavsetninger, men også i leirjordsmonn i nærheten av endemorener. Stort stein- og blokkinnhold og tilførsel av store vannmengder fra tilgrensende areal med tynt jorddekke ser ut til å være viktige årsaker til at potensielt dyrkbar jord ikke allerede er dyrket opp. På den annen side er det områder med tidligere dyrket jord på strandavsetninger på tørkesvak og næringsfattig sandjord som nå er skogbevokst. Jordsmonnet både på dyrka areal og udyrka areal langs veitraseen, samt på regulerte deponiareal er vurdert å ha stor verdi. En bør i den videre planleggingen se på muligheter for masseforedling av løsmasser, stein-, blokk- og tunnelmasser. Ved slik planlegging kan en oppnå redusert behov for permanente massedeponier og større grad av utnyttelse av ressursene i området, som ligger innenfor regulert område for veiprosjektet.
Forfattere
V. E. Kutschera C. Frosch A. Janke K. Skirnisson T. Bidon N. Lecomte S. R. Fain Hans Geir Eiken Snorre Hagen U. Arnason K. L. Laidre C. Nowak F. HailerSammendrag
Projections by the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) and sea ice forecasts suggest that Arctic sea ice will decline markedly in coming decades. Expected effects on the entire ecosystem include a contraction of suitable polar bear habitat into one or few refugia. Such large-scale habitat decline and fragmentation could lead to reduced genetic diversity. Here we compare genetic variability of four vagrant polar bears that reached Iceland with that in recognized subpopulations from across the range, examining 23 autosomal microsatellites, mitochondrial control region sequences and Y-chromosomal markers. The vagrants' genotypes grouped with different genetic clusters and showed similar genetic variability at autosomal microsatellites (expected heterozygosity, allelic richness, and individual heterozygosity) as individuals in recognized subpopulations. Each vagrant carried a different mitochondrial haplotype. A likely route for polar bears to reach Iceland is via Fram Strait, a major gateway for the physical exportation of sea ice from the Arctic basin. Vagrant polar bears on Iceland likely originated from more than one recognized subpopulation, and may have been caught in sea ice export during long-distance movements to the East Greenland area. Although their potentially diverse geographic origins might suggest that these vagrants encompass much higher genetic variability than vagrants or dispersers in other regions, the four Icelandic vagrants encompassed similar genetic variability as any four randomly picked individuals from a single subpopulation or from the entire sample. We suggest that this is a consequence of the low overall genetic variability and weak range-wide genetic structuring of polar bears – few dispersers can represent a large portion of the species' gene pool. As predicted by theory and our demographic simulations, continued gene flow will be necessary to counteract loss of genetic variability in increasingly fragmented Arctic habitats. Similar considerations will be important in the management of other taxa that utilize sea ice habitats.