Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2022
Sammendrag
I denne rapporten har vi beskrevet eksisterende modeller for nasjonale beregninger av jordbrukets tilførsler av nitrogen og fosfor til små jordbruksbekker. Det er også beskrevet hvordan jordtap, tap av organisk materiale og fraksjoner av nitrogen og fosfor kan inkluderes i en nasjonal modell. Det er videre beskrevet hvordan disse modellene kan oppdateres og videreutvikles for å gi et best mulig grunnlag for å representere effekt av driftsendringer i jordbruket og jordbrukets gjennomføring av vannmiljøtiltak. Det er dessuten inkludert en beskrivelse av tilgangen til nasjonale inputdata og behovet for utvidelse og forbedring av slike databaser.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Nils Mahtte Eira Inga Margrete Lillevoll Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Oda Rustad Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i 48 hårfeller med luktstoff i et 1200 km2 stort område i Karasjok kommune (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2022. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse. Studieområdet sentralt i Karasjok var likt som i fjor (16 feller), mens studieområdet i Váljohka er utvidet til totalt 32 hårfeller i år mot 27 feller i 2021. Totalt ble det samlet inn 149 hårprøver (i tillegg til 2 ekskrementprøver), og 99 av disse prøvene (66 %) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 16 ulike bjørner (8 hannbjørner og 8 hunnbjørner) i det sammenhengende området Karasjok/Váljohka. Av disse 16 bjørnene var 5 bjørner (2 hannbjørner og 3 hunnbjørner) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for 4 av de 5 nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) viser resultatet i år flere bjørner (12 ind./0,30 bjørn pr.10km2) enn i samme område og tidsrom i de tre foregående årene (2019- 9 ind., 2020- 8 ind. og 2021 - 6 ind.). I de 32 hårfellene i Váljohka ble det påvist 6 individer (0,075 bjørn/10km2) som er det samme antallet som året før. Det ble påvist like mange bjørner i første halvdel (juni-juli) som i andre halvdel (juli-august) av prosjektet. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.
Forfattere
Simo Maduna Adam Vivian-Smith Ólöf Dóra Bartels Jónsdóttir Albert Imsland Cornelya Klutsch Tommi Nyman Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
We determined the mitogenome of Cyclopterus lumpus using a hybrid sequencing approach, and another four closely related species in the Liparidae based on available next-generation sequence data. We found that the mitogenome of C. lumpus was 17,266 bp in length, where the length and organisation were comparable to those reported for cottoids. However, we found a GC-homopolymer region in the intergenic space between tRNALeu2 and ND1 in liparids and cyclopterids. Phylogenetic reconstruction confirmed the monophyly of infraorders and firmly supported a sister-group relationship between Cyclopteridae and Liparidae. Purifying selection was the predominant force in the evolution of cottoid mitogenomes. There was significant evidence of relaxed selective pressures along the lineage of deep-sea fish, while selection was intensified in the freshwater lineage. Overall, our analysis provides a necessary expansion in the availability of mitogenomic sequences and sheds light on mitogenomic adaptation in Cottoidei fish inhabiting different aquatic environments.
Forfattere
Simon Weldon Bert van der Veen Eva Farkas Nazli Pelin Kocatürk Schumacher Alba Dieguez-Alonso Alice Budai Daniel RasseSammendrag
Sorption of nutrients such as NH4+ is often quoted as a critical property of biochar, explaining its value as a soil amendment and a filter material. However, published values for NH4+ sorption to biochar vary by more than 3 orders of magnitude, without consensus as to the source of this variability. This lack of understanding greatly limits our ability to use quantitative sorption measurements towards product design. Here, our objective was to conduct a quantitative analysis of the sources of variability, and infer which biochar traits are more favourable to high sorption capacity. To do so, we conducted a standardized remodelling exercise of published batch sorption studies using Langmuir sorption isotherm. We excluded studies presenting datasets that either could not be reconciled with the standard Langmuir sorption isotherm or generated clear outliers. Our analysis indicates that the magnitude of sorption capacity of unmodified biochar for NH4+ is lower than previously reported, with a median of 4.2 mg NH4+ g−1 and a maximum reported sorption capacity of 22.8 mg NH4+ g−1. Activation resulted in a significant relative improvement in sorption capacity, but absolute improvements remain modest, with a maximum reported sorption of 27.56 mg NH4+ g−1 for an activated biochar. Methodology appeared to substantially impact sorption estimates, especially practices such as pH control of batch sorption solution and ash removal. Our results highlight some significant challenges in the quantification of NH4+ sorption by biochar and our curated data set provides a potentially valuable scale against which future estimates can be assessed.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Henrik Brøseth Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2021 samlet inn prø-ver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for trettende år på rad. Av 1519 innsamlede prøver i 2021, ble 1513 inkludert i den genetiske analysen (949 ekskrement-prøver, 547 hårprøver, 13 vevsprøver og 4 urinprøver) og 61 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 777 prøver (51 %) en fullstendig DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 160 ulike brunbjørner: 67 hunnbjørner og 93 hannbjørner. Dette var en økning på 7 % (10 individer) sam-menlignet med 2020, og var det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2010. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (68), Innlandet (66) og Trøndelag (25). Innlandet hadde i 2021 det høyeste antallet påviste indi-vider siden overvåkingsprogrammet startet i 2009. Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2021 var 69 % (110 individer) tidligere påvist i Norge, noe som er tilsvarende med 2020. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 116 indi-vider (73 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert at det var 8,1 ynglinger i 2021, noe som er en reduksjon i forhold til året 2020. De estimerte ynglingene i 2021 fordeler seg med 3,6 i rovviltregion 5 (Hedmark), 1,6 i region 6 (Trøndelag) og 2,9 i region 8 (Troms og Finnmark).
Sammendrag
På grunn av klimaendringer forventes en økning i ekstremværhendelser i fremtiden. Større nedbørsmengder og mer intense nedbørsepisoder fører til flom og vannmettet jord, med negativ innvirkning på avlings- og driftsforhold knyttet til jordarbeiding og kjøring på jorda. Norge har et mål om økt selvforsyningsgrad, og i et endret, våtere klima kan det være behov for en forbedret dreneringstilstand. Dette prosjektets hovedmål har vært å gi økt kunnskap om nye grøftemetoder på dyrket jord med lav vannledningsevne og tette lag. Derfor ble det på Østlandet anlagt et forsøksfelt på leirjord, med ett ugrøftet kontrollfelt og tre grøftede forsøksledd: 1) tradisjonelle grøfter og torpedogrøfter, 2) tradisjonelle grøfter og slissegrøfter og 3) kun tradisjonelle grøfter. Det ble tatt ut jordprøver i ploglaget og undergrunnsjorda. Prøvene ble analysert for mettet vannledningsevne (Ksat). Analysene viste stor variasjon i Ksat. Det ble funnet at jorda er anisotrop, med høyere horisontal enn vertikal Ksat. Ksat var høyere i ploglaget enn i undergrunnsjorda. Forsøksfeltet ble instrumentert for kontinuerlig registrering av grøfteavrenning, grunnvannsnivå og vannpotensiale. Dette var operativt i 2020 og 2021. Avrenningsmålingene viste en svak tendens til at torpedogrøfter totalt sett var noe mer effektive enn slissegrøfter og tradisjonelle grøfter mht. å få drenert ut størst vannmengde fra jorda. Det var til dels stor variasjon i vannmengde i de individuelle grøfterørene. Målinger av jordfuktighet med to forskjellige metoder, tensiometermålinger (vannpotensiale) og elektrisk resistivitetstomografi (ERT), har gitt innsikt i hvordan jordfuktigheten responderer på nedbør og grøfting, i både tid og rom. Målingene viste bedre opptørking på grøftet jord enn på ikke grøftet jord (kontrollfelt), mens det var vanskelig å se entydige effekter av de ulike grøftemetodene. Foreløpig konklusjon er at sekundærgrøfting (torpedogrøfter og slissegrøfter) synes å øke effektiviteten av grøftingen, men effektiviteten påvirkes av vær- og avrenningsforhold og hvor fuktig jorda er i utgangspunktet før nedbørsepisodene. Det anbefales at forsøket videreføres og utvides for å gi bedre grunnlag for å konkludere mht. effektivitet av de ulike grøftesystemene som her er studert.
Forfattere
Paul Eric Aspholm Simo Maduna Juho Matti Vuolteenaho Cornelya Klutsch Hallvard Jensen Ida Marie Luna Fløystad Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Benedicte Beddari Helena Klöckener Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
På oppdrag fra Statens vegvesen har NIBIO overvåket vannkvalitet i resipienter som kan motta avrenning fra anleggsarbeid i forbindelse med utbygging av E16 mellom Eggemoen og Olum i kommunene Ringerike og Jevnaker. NIBIO har driftet en automatisk målestasjon utstyrt med multiparametersensor, tatt ut vannprøver ved opptil 25 prøvepunkter og utført biologiske undersøkelser ved fem stasjoner. Årsrapporten omfatter alle resultater samlet inn på disse stasjonene i 2021.