Trygve S. Aamlid

Seniorforsker

(+47) 905 28 378
trygve.aamlid@nibio.no

Sted
Landvik

Besøksadresse
Reddalsveien 215, 4886 Grimstad

Sammendrag

Stadig flere offentlige etater og private hageeiere bytter nå ut den kortklipte gressplenen med ei fargerik blomstereng. Men å etablere ei blomstereng er ikke nødvendigvis så enkelt. Nå gir forskerne råd med regionale tilpasninger.

Sammendrag

Fleire og fleire, både offentlege etatar og private hageeigarar, ønsker no å bytte ut kortklipt plen med artsrike blomsterenger. Nokon grunngjev dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevjande enn plen fordi den skal slåast berre ein gong i sesongen. Andre vil legge forholda til rette for pollinerande insekt. Uansett motiv vil ei blomstereng vere eit nyttig bidrag for å auke mangfaldet av insekt og planteartar. Pollinerande insekt er avhengige av eit stort mangfald av blomsterartar for å sikre seg mat (nektar og pollen) gjennom heile sesongen. På den andre sida er humler, bier, sommerfuglar, biller og blomsterfluer nødvendige for at blomstrande planter skal kunne formere seg.

Sammendrag

Etablering av blomstereng er et nyttig bidrag for å ivareta pollinerende insekter og det øvrige artsmangfoldet i landskapet. Både for planter og insekter er disse engene viktige for bevaring av populasjoner og for å skape et sammenhengende nettverk av levesteder. For å lykkes med etablering av en blomstereng og for å holde den i hevd er det viktig å etterligne best mulig de økologiske forholdene som over mange år har skapt de artsrike, kulturbetinga slåtteengene i landbruket.

Sammendrag

Fleire og fleire, både offentlege etatar og private hageeigarar, ønsker no å bytte ut kortklipt plen med artsrike blomsterenger. Nokon grunngjev dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevjande enn plen fordi den skal slåast berre ein gong i sesongen. Andre vil legge forholda til rette for pollinerande insekt. Uansett motiv vil ei blomstereng vere eit nyttig bidrag for å auke mangfaldet av insekt og planteartar. Pollinerande insekt er avhengige av eit stort mangfald av blomsterartar for å sikre seg mat (nektar og pollen) gjennom heile sesongen. På den andre sida er humler og andre villbier, sommarfuglar, biller og blomsterfluger nødvendige for at blomstrande planter skal kunne formeira seg.

Sammendrag

Flere og flere, både offentlige etater og private hageeiere, ønsker å bytte ut kortklipte plener med artsrike blomsterenger. Noen begrunner dette med at ei blomstereng er mindre arbeidskrevende enn en plen fordi den skal slås bare en til to ganger i sesongen. Andre ønsker å legge forholda til rette for pollinerende insekter. Uansett motiv vil ei blomstereng være et nyttig bidrag for å øke mangfoldet av insekter og planter. Pollinerende insekter er avhengige av et stort mangfold av blomster for å sikre seg mat (nektar og pollen) gjennom hele sesongen. Motsatt er plantene avhengige av humler og andre villbier, sommerfugler, biller og blomsterfluer for at de skal kunne formere seg.

Sammendrag

Gjødselverdi av struvitt fra HIAS IKS ble i potteforsøk sammenlignet med vanlig handelsgjødsel-P (Opti-P), samt et kontrolledd uten tilførsel av P. Til forsøket ble anvendt krykvein, flerårig raigras, rødsvingel og bygg. Potter med krykvein og raigras gjødslet med struvitt og Opti-P vokste stort sett likt frem til 1-2 uker før forsøkets avslutning, hvor det var tendens til at tilveksten i potter med struvitt falt. I potter med null P var tilveksten lavere enn i potter med struvitt og Opti-P i hele perioden. Resultatene viser, at potter med krypkvein og raigras gjødslet med struvitt hadde samme tørrstoffproduksjon som potter gjødslet med Opti-P de første ca. 12 uker etter såing, hvilket tyder på,at struvitten i dette forsøket hadde potensiale til rask frigøring av P.

Sammendrag

Blåklokke (Campanula rotundifolia L.) hører til klokkefamilien (Campanulaceae) og vokser i ugjødsla slåtte- og beitemark, tørrbakker, veikanter, på berg og i lysåpen, beita skog på tørr og nitrogenfattig jord over hele Norge (Figur 1). Den har en tynn, spinkel stengel og vakre, blå blomster, og regnes som en indikatorplante for naturenger. Vi ønsker derfor å få oppformert frø av lokale populasjoner av blåklokke til bruk i NIBIOs regionale frøblandinger for alle landsdeler. Blåklokkefrøet er imidlertid smått (tusenfrøvekt rundt 50 mg, bilde 2) og blåklokke vil derfor sjelden utgjøre mer enn 5 vekt% av frøblandingene. Vi regner med at det for landet som helhet er behov for 10-20 kg blåklokkefrø pr år.

Sammendrag

Engknoppurt (Centaurea jacea, bilde 1), fagerknoppurt (Centaurea scabiosa), og svartknoppurt (Centaurea nigra) er flerårige urter i kurvplantefamilien (Asteraceae). Blomstene kan forveksles med blomstene til ulike tistelarter, men artene i knoppurtslekta som vokser naturlig i Norge har ikke torner.

Sammendrag

Firkantperikum (Hypericum maculatum) og prikkperikum (Hypericum perforatum) er flerårige urter i perikumfamilien (Hypericaceae). De to artene er ganske like - begge blir 20-80 cm høye og har eggrunde blad og sterkt gule blomster med fem kronblad. Stengelen er kraftig, mer greinet på prikkperikum enn firkantperikum. Forskjellen ligger ellers i at prikkperikum har smale, spisse begerblad, to lister i stengelen og perforerte blad (derav det latinske navnet perforatum); vi kan holde et blad opp mot lyset og se små huller mellom nervene. Firkantperikum har butte begerblad og stengel med 4 lister (firkantet).

Sammendrag

Hanekam (Lychnis flos-cuculi) hører til nellikfamilien (Caryophyllaceae). Arten er flerårig og sprer seg med jordstengler. Den vokser langs kysten fra svenskegrensa til Vesterålen og i låglandet innafor, samt på spredte steder i Troms og Finnmark (Figur 1). Hanekam er mest vanlig på åpen og fuktig jord, langs bekkekanter, i sumper og på fuktig skogsbunn. Planten er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel og blir utkonkurrert av mer kraftigvoksende arter ved god tilgang på næring. Den trives best der enga blir slått, men også på ugjødsla beiter. I NIBIOs blomsterfrøblandinger har vi så langt brukt den i friskengblandinga for Sørøstlandet, men det er ikke utenkelig at den etter hvert vil inngå også i friskeng- og fuktengblandinger for andre landsdeler.

Sammendrag

Prestekrage (Leucanthemum vulgare, bilde 1) hører til kurvplantefamilien (Asteraceae) og finnes over hele Norge med unntak av de høyeste fjellområdene og deler av Finnmark (figur 1). På Vestlandet var den ikke en del av den opprinnelige floraen, men ble trolig innført som ugras med grasfrø på slutten av 1800-tallet. Plantene blir 20 – 70 cm høye og finnes både i friske og tørre slåtteenger, langs veier og jernbaner, samt i åker- og skogkanter, naturbeiter og plener. Den finnes mest på ugjødsla mark, men kan og vokse der det er noe gjødsla. Planten er flerårig, med rotstokk og overvintrende rosetter.

Sammendrag

This is a report on the potential of NanoPro™ to reduce the rate of two commonly used fungicides for control of Microdochium patch (Microdochium nivale), the economically most important turfgrass disease in Scandinavia. The experiment was conducted from 14 Sept. 2018 to 1 May 2019 on an annual bluegrass golf green at the NIBIO Turfgrass Research Center Landvik. Use of NanoPro™ at a rate of 292 ml/ha in tank mixture with the systemic fungicide Delaro® SC 325 or/and the contact fungicide Medallion® TL produced the same level of disease control with a 30-60% reduction in fungicide dosage as with full fungicide dosage without additive. NanoPro™ was more effective with Medallion® TL than with Delaro® SC 325. We conclude that NanoPro™ may have a big potential in Scandinavia and other countries where authorities require reduced fungicide use. The experiment should be repeated one more year before giving final recommendations.

Sammendrag

Flere og flere, både offentlige etater og private hageeiere, ønsker nå å bytte ut kortklipte, monotone plener med artsrike blomsterenger. Noen begrunner dette med at blomstereng er mindre arbeidskrevende enn plen fordi den oftest bare skal slås en gang i sesongen. Andre ønsker å legge forholda til rette for pollinerende insekter. Uansett motiv; å skape ei blomstereng er ikke gjort i en handvending. De gamle, artsrike slåtteengene i kulturlandskapet er blitt til gjennom flere generasjoners høsting av vinterfôr, der det ikke ble brukt kunstgjødsel eller plantevernmidler. De ble holdt i hevd med ei ‘gammeldags’ og sein slåttonn og ofte i kombinasjon med beiting både om våren og høsten. Disse økologiske forholdene er umulige å gjenskape på kort tid, men ved å sette inn de rette tiltakene kan vi etterligne forholdene i de artsrike slåttemarkene og starte en prosess for å legge til rette for flere blomsterrike areal i Midt-Norge.

Sammendrag

Dette er den første rapporten om potensialet for additivet NanoPro til å redusere doseringen av de to mest brukte fungicider for bekjemping av mikrodochium flekk (Microdochium nivale), den økonomisk viktigste sykdommen på golfbaner i Skandinavia. Forsøket ble gjennomført fra 14.sept. 2018 til 1.mai 2019 på en tunrappgreen ved NIBIO Turfgrass Research Centre Landvik. Bruk av NanoPro 292 ml/ha i tankblanding, først med det systemiske fungicidet Delaro® SC 325 den 19.sept.18 og deretter med kontakt fungicidet Medallion® TL den 15.nov.18 gjorde det mulig å oppnå samme sykdomskontoll med 30-60 % mindre dose av fungicid. Virkningen av NanoPro var bedre med Medallion® TL enn med Delaro® SC 325. Våre foreløpige data tyder på at NanoPro kan være et viktig hjelpemiddel for å redusere forbruket av soppmidler på golfbaner. Forsøket bør gjentas ett år for å dokumentere effekten av NanoPro igjennom en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift.

Til dokument

Sammendrag

The study intended to compare repellency of three insecticides on bumble bees and honey bees in Norwegian red clover (Trifolium pratense L.) seed crops, and to examine effects of thiacloprid on bumble bee colony development in the field. The repellency study was carried out in a largescale field trial in SE Norway in 2013. On average for observations during the first week after spraying, 17 and 40% less honey bees (P = .03) and 26 and 20% less bumble bees (P = .36) were observed on plots sprayed with the pyrethroids lambda-cyhalothrin and alpha-cypermethrin, respectively, than on unsprayed control plots. No pollinator repellency was found on plots sprayed with the neonicotinoid thiacloprid. Compared with unsprayed control the seed yield increases were 22% on plots sprayed with thiacloprid vs. 12–13% on plots sprayed with pyrethroids (P = .10). Follow-up studies in 2014–2016 focused on the effect of thiacloprid on bumble bee colony development in commercially reared nests of Bombus terrestris placed into red clover seed crops at the start of flowering. Unsprayed control crops were compared with crops sprayed either at the bud stage or when 18–44% of flower heads were in full bloom. Chemical analyses of adult bumble bees showed that thiacloprid was taken up in bees when crops were sprayed during flowering, but not detected when crops were sprayed at the bud stage. The bumble bees in late-sprayed crops also developed weaker colonies than in unsprayed crops. Dead bees with a high internal concentration of thiacloprid were found in one crop sprayed during the night at 35% flowering. This shows that thiacloprid is not bee-safe if sprayed after anthesis and that spraying has to be conducted at the bud stage to reduce its contamination of nectar and pollen.

Sammendrag

Utlekking og overflateavrenning etter høstsprøyting av de kjemiske soppmidlene protiokonazol + trifloksystrobin (Delaro® SC 325), boskalid + pyraklostrobin (Signum), fludioksonil (Medallion TL) og deres metabolitter ble studert gjennom vintrene 2016/17 og 2017/18. Krypkveinsgreener med 5% helling var etablert ved såing eller med ferdiggras (25 mm filt) på USGA-sand tilsatt hage/park-kompost eller hvitmosetorv (begge 1.0-1.2 % glødetap). Av den total nedbøren i forsøksperioden ble 3 % gjenfunnet som overflateavrenning og 91% som grøftevann gjennom den første forsøksvinteren. Vinteren etter endret dette seg til 33/55 % på grunn av større temperaturvekslinger, mer tele i jorda, mer nedbør og isdekke. Konsentrasjonen av soppmidler og metabolitter i grøftevannet var store sett innafor miljøfarlighets (MF) - grensene for vannlevende organismer, men i overflatevann ble MF-grensene overskredet inntil 1000 ganger for flere av de undersøkte stoffene. Det var små forskjeller i utlekking eller overflateavrenning mellom rotsoner med torv eller kompost, men bruk av ferdigplen reduserte utlekkinga sammenlikna med såing. Resultatene blir drøfta med vekt på praktiske tiltak for å redusere miljøbelastninga ved sprøyting mot overvintringssopp.

Sammendrag

Prosjektet innhentet informasjon om dagens erfaringer med tiltak for skråningsstabilisering, felles praksis og trender i Norge. Spørreskjema ble utarbeidet av en tverrfaglig forskningsgruppe og inneholdt følgende tema; hydrologiske forhold, tekniske løsninger, vegetasjonsvalg og jord/geologiske forhold. Det ble sendt til relevante kontaktpersoner i Statens vegvesen (SVV), Bane NOR og Norges Vann- og energidirektorat (NVE). Besvarelsene fra etatene er systematisert og sammenstilt i denne rapporten.

Sammendrag

This a first report from testing of NanoGro on established fairway. The aim of the trial was to investigate the potential of NanoGro to improve turfgrass quality and reduce fertilizer cost on established turf at fairway mowing height in a Scandinavian environment.The experiment was conducted in May-October 2019 at the NIBIO Turfgrass Research Center Landvik. NanoGro improved turf quality when no fertilizer was applied. However, NanoGro had no effect when combined with turfgrass fertilizers.

Til dokument

Sammendrag

In recent years, rising competition for water coupled with new environmental regulations has exerted pressure on water allocations for turfgrass irrigation. In this article, we reviewed published scientific and industry evidence on the agronomic and environmental impacts of turfgrass irrigation using a robust systematic review methodology. Our focus was on the links between (i) irrigation management (amount and frequency), (ii) agronomic responses to irrigation (turf quality, growth rates and rooting) and (iii) environmental impacts (nitrogen leaching). Based on an initial screening of 653 studies and data extracted from 83 papers, our results show that in most cases, under moderate levels of deficit irrigation (50%–60% of actual evapotranspiration), turf quality can be maintained at an acceptable level but with lower water consumption compared to irrigating back to field capacity. Irrigation beyond field capacity was found to increase the risk of nutrient leaching. However, evidence also showed that the concentration and total loss of urn:x-wiley:09312250:media:jac12265:jac12265-math-0001 in leachate were influenced more by nitrogen (N) rates, soil characteristics, turfgrass species and turfgrass growth rates than by irrigation practices. Our analyses suggest that turfgrass irrigation should be scheduled to apply water at moderate levels of deficit irrigation, sufficient to maintain turfgrass quality but limited to promote a deep and extensive rooting system. The findings provide new insights and valuable evidence for both scientists and practitioners involved in turfgrass research and management.

Til dokument

Sammendrag

Greenkeepers are looking for alternatives to fungicides for control of turfgrass diseases. Our objective was to evaluate a petroleum- derived spray oil with a blue-green pigment for control of Microdochium patch/pink snow mold (Microdochium nivale) on golf course putting greens with various durations of snow cover. The spray oil was applied at rates 27 or 54 L ha–1 every third week from late August or September to December, either alone, in tank mixture with potassium phosphite (3 kg PO3 ha–1) or in tank mixture with half rate of fungicides approved for turf, in five 1-yr trials in the Nordic countries. The oil was as effective or more effective than fungicides and gave, on average, 94 and 98% disease control at rates 27 and 54 L ha–1, respectively. Tank mixtures with half rate of prochloraz + propioconazole and fludioxonil did not increase disease suppression in a trial with 79 d snow cover. Phosphite reduced disease severity in one trial only and did not improve disease control or turfgrass quality when tank-mixed with the oil. The pigment in the spray oil was highly persistent and improved turfgrass greenness except in a trial where the combination of oil and ice cover gave a transitory black color at ice melt. Another trial with long snow cover showed a drop in turfgrass quality in spring as the spray oil prevented normal green-up. In conclusion, this research shows that a spray oil has the potential to reduce fungicide use on Nordic golf courses.

Sammendrag

Plenarealer kan inngå som en integre1t del av byenes lokale overvannsdisponering (LOD). I denne rappmten ser vi på kunnskapsgrunnlaget rundt infiltrasjon og diskuterer konsekvenser for skjøtsel og flerbruk av plenarealene. Vi fant at målte mettede infiltrasjonsrater for norske plenarealer på sandig ejosrtdim oagt elert fote rl esiarnatdtbear sJeig1tgee rm i agjsseenrn. oSmamsnmitet np åm reudn dtetr 1r0en cgmu/tfotimrme iin vgeekns tvsiel sdoen hgeynd rmaueldis vkees eengetlnigs khaøpyeenree til undergrunnsmassene og oppbygningen av vekstmassene bestemme kapasiteten for overvannshåndtering til plenarealene og evt. problemer med uønsket oppstuving. Målrettet oppbygning av massene gir et sto1t potensiale for infiltrasjon av overvann ved etablering av grøntområder, men fordeling av overvann på eksisterende plen kan også gi store bidrag til LOD. pBorureks tarvu kptluerneanr eoagle urn tnilg oå vteh1avtacnhn, sshoåmn dluteftriinngg ovgi lt okprepvder eesns imnge.r…………...

Sammendrag

A number of factors such as low soil temperature, desiccation and thatch can be serious limiting factors for the successful reestablishment of golf greens following winter damages. The rate of germination and seedling root growth have important implications for competition between species on a golf green. This research project has shown that P. annua is a very competitive species, due to quicker germination at lower temperatures, especially compared to A. stolonifera and F. rubra ssp communtata. Root growth of P.annua was also significantly quicker than of the Agrostis species tested. Seedlings of Agrostis species and F.rubra ssp commutata that germinate in close proximity to P. annua seedlings stand a large chance of being choked out. In order to reduce competition with P.annua, early seeding should be avoided. In this study, no difference in turfgrass establishment wasobserved when seedlings were grown using soil water extracts or soil from an ice-encased green,compared to a control. However, further investigations regarding reestablishment following iceencasement are warrant, and should be investigated on older greens with a higher organic mattercontent. The results from the demonstration trials emphasize the importance of using a sowingtechnique that ensures proper seed – soil contact. This is of particular importance for theestablishment of turfgrass species on golf greens, due to the high risk of desiccation.

Til dokument

Sammendrag

Seed crops of white clover (Trifolium repens L.) are usually established with a cover crop. Provided sufficient light, white clover may compensate for low plant density by stoloniferous growth. Our objectives were (1) to compare spring barley or spring wheat used as cover crops for white clover and (2) to find the optimal seeding rate/row distance for white clover. Seven field trials were conducted in Southeast Norway from 2000 to 2003. Barley was seeded at 360 and 240 seeds m−2 and wheat at 525 and 350 seeds m−2. White clover was seeded perpendicularly to the cover crop at 400 seeds m−2/13 cm row distance or 200 seeds m−2/26 cm. Results showed that light penetration in spring and early summer was better in wheat than in barley. On average for seven trials, this resulted in 11% higher seed yield after establishment in wheat than in barley. The 33% reduction in cover crop seeding rate had no effect on white clover seed yield for any of the cover crops. Reducing the seeding rate/doubling the row distance of white clover had no effect on seed yield but resulted in slightly earlier maturation of the seed crop.

Sammendrag

Bladfaks er et varig og tørkesterkt fôrgras med kraftig utløperdanning. Viktige artskjennetegn er blad som er rullet i knoppleie, bladslire som er tynt behåret og lukket nesten helt opp til kragen, og et karakteristisk W-merke i bladplatene. Bladfaks er naturlig tilpasset kontinentale områder med kalde vintre og varme somre, så som Russland, Ukraina og prærie-områdene i USA og Canada. I Norge dyrkes bladfaks først og fremst i fjell- og dalbygdene på Østlandet, ikke minst i de tørre områdene i øvre Gudbrandsdalen / Ottadalen. Men på sandjord er bladfaks populær også i andre landsdeler, for eksempel i Nordland og indre fjordstrøk på Vestlandet.

Sammendrag

Engrapp (Poa pratensis L.) er et flerårig, vintersterkt bladgras med god gjenvekstevne. Arten har underjordiske stengelutløpere (rhizomer) og danner dermed en tett og slitesterk grasbunn. Av denne grunn er engrapp en viktig komponent i frøblandinger til beite, ferdigplen, fotballbaner og andre grasarealer med mye slitasje. Engrapp er treg i etableringsfasen og tåler dårlig klipping under 2 cm, men den er hardfør og varig. Ved avbeiting på et tidlig stadium er den en ypperlig fôrplante.

Sammendrag

Rødkløver en den viktigste engbelgveksten i Norge. Sammenlikna med grasartene gir rødkløveren et smakelig fôr med høyt protein- og mineralinnhold. Rødkløverfrø utgjør derfor 10-20 vektprosent av de fleste frøblandinger til slåtteng og kombinert eng/beite. Rødkløveren er imidlertid ei lite varig plante, og særlig ved sterk nitrogengjødsling og kraftig beiting vil den gå ut av enga etter et par år.

Til dokument

Sammendrag

Invasion of annual bluegrass (Poa annua L.) is a major concern on red fescue (Festuca rubra L.) putting greens. Our objective was to determine the effect of three seasonal fertilizer distribution treatments on red fescue turf quality and annual bluegrass encroachment. The experiment was conducted over 2 yr on a USGA-specified putting green at NIBIO Turfgrass Research Center Landvik, Norway (58° N). A complete liquid fertilizer was applied weekly for an annual nitrogen input of 11 g m−2 in all treatments. In the FLAT rate treatment, the weekly fertilizer rate was 0.45 g N m−2 wk−1 from 5 May to 28 September. The FALL+ treatment received 0.68 g N m−2 wk−1 from 11 August to 28 September and 0.23 g N m−2 wk−1 from 5 May to 21 June, whereas the SPRING+ treatment was the opposite. The SPRING+ fertilization resulted in significantly better turf quality and significantly less annual bluegrass than the two other treatments in the second year of the study. The FALL+ fertilization gave higher quality ratings in the fall and early spring, but this effect came at the expense of more annual bluegrass. In conclusion, we recommend a fertilizer regime with the highest input from early May until midsummer to produce red fescue putting greens with the highest possible turfgrass quality and minimal encroachment by annual bluegrass.

Sammendrag

Turfgrass grow-in on sand-based putting greens usually incurs a high risk for nitrogen (N) leakage. Our objective was to evaluate how substitution of a standard mineral fertilizer with an amino-acid-based fertilizer affects creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.) establishment rate and the concentration of nitrate and total N in drainage water. The experiment was conducted from 19 May to 26 July 2016 in the United States Golf Association green field lysimeter facility at Landvik, Norway. The liquid fertilizers arGrow Turf (70% of N as arginine and 30% as lysine) and Wallco (60% of N as nitrate and 40% as ammonium) were applied at ∼2-wk intervals at the two rates of 1.5 or 3.0 g N m−2 application−1. Results showed significantly faster grow-in on plots receiving amino-acid-based fertilizer than on plots receiving mineral fertilizers; the average turfgrass coverage 26 d after the first fertilization was 75 and 36%, respectively. In parallel with this, the average concentration of nitrate and total N in drainage water, as well as the total N loss, were all reduced by 40 to 45%. Arginine and lysine at 1.5 g N m−2 gave faster grow-in than Wallco at 3.0 g N m−2 and was the only treatment in which the drainage water complied with EU’s requirements for maximum concentration of nitrate in drinking water.

Til dokument

Sammendrag

Research concerning the cultural practice of golf course fairways is important because legislation on pesticide reduction in Europe and North America may potentially cause serious weed problems. Establishing a strong, competitive turfgrass sward may aid in reducing the invasion of broadleaved weeds and Poa annua L. The objective of this research was to determine changes in the grass species composition and weed occurrence of in-use fairway turfs after repeated overseeding of three grass species separately: Lolium perenne L., Festuca rubra L., and Poa pratensis L., all at rates 300 kg ha−1. Overseeding was conducted with a disc seeder, alone or in combination with extra fertilizer (50 kg N + 34 kg P ha−1) in either May or September on three Danish golf courses from 2011 to 2013. Results showed no increase in the population of F. rubra or P. pratensis after 3 yr of overseeding. Lolium perenne was successfully introduced when seeded in autumn and when extra fertilizer was added immediately after overseeding. None of the overseeding treatments reduced the occurrence of P. annua, Taraxacum officinale F.H. Wigg., Bellis perennis L., or Trifolium repens L. The results are discussed in relation to the fact that the fairways were unirrigated and that they were open to play after overseeding.

Sammendrag

Frø fra stedegne grasarter som vokser i den norske fjellheimen vil gi et mer naturlig og varig plantebestand på hyttetak, rundt hyttene, i veiskråninger og ved revegetering av andre sår i naturen.

Sammendrag

Både til fôrproduksjon og i plen er flerårig (engelsk) raigras (Lolium perenne) den mest brukte grasarten i Europa. Rask etablering, store tørrstoffavlinger, gode gjenvekstevne og fremragende forkvalitet er viktige årsaker til at denne grasarten har blitt så populær. De viktigste ulempene er at raigraset er følsomt for tørke og lite vinterherdig. Flerårig raigras egner seg derfor best i kystnære områder med lang vekstsesong, mye nedbør og milde vintre.

Sammendrag

Kvitkløver (Trifolium repens L.) er en næringsrik og smakfull engbelgvekst. I vill tilstand er arten utbredt over hele Europa, men den gjør mest av seg i nedbørrike og kystnære områder. Innafor kvitkløver er det stor variasjon i voksemåte og varighet - fra storblada, opprette og nærmest ettårige typer i Middelhavsområdet, til småblada, krypende og flerårige typer i Nord-Skandinavia. Som kulturplante er kvitkløver mest brukt i frøblandinger til beite, men den er også aktuell som grønngjødslingsvekst, i frøblandinger til plen og grøntanlegg, og i blandinger til varig grasmark som skal brukes både til slått og beite.

Sammendrag

Rødsvingel (Festuca rubra L.) er et bladgras med god gjenvekstevne. Sitt største bruksområde har arten i grøntanlegg, både kortklipte golfgreener, plener og grasbakkearealer (veiskråninger og lignende). Sammenlikna med andre grøntanleggsgras har rødsvingel lite nærings- og vatningsbehov og stor skyggetoleranse. I Norge inngår rødsvingel også i noen få frøblandinger til varig eng og beite, særlig i områder med vanskelige overvintringsforhold. Rødsvingel har imidlertid dårlig smakelighet, og verdien som fôrplante er derfor begrenset.

Sammendrag

Sauesvingel (Festuca ovina L.) en svaktvoksende og typisk tuedannende grasart. Sauesvingel er viltvoksende over mesteparten av innlands-Norge, og den er mest framtredende i tørkeutsatte og skrinne områder i fjellet, der andre grasarter ikke klarer seg. Sauesvingel har grunt rotsystem, trådsmale blad, liten tørrstoffproduksjon og dårlig smakelighet. Dens viktigste bruksområdet er derfor ikke som fôr- eller beiteplante, men til revegetering av vegkanter og anleggsområder i fjellet. Et annet spesialområde kan være frø til hyttetomter og hyttetak.

Til dokument

Sammendrag

Growing substrates, fertilizer inputs, and irrigation are important factors for grow-in of sand-based putting greens. The research reported here was triggered by grow-in problems encountered in 2015 after replacing garden compost with Sphagnum peat in the rootzone on a sand-based green at the NIBIO Turfgrass Research Center, Norway. A pot trial was conducted with the same type of sand amended with: (i) 20% (v/v) garden compost, (ii) 10% (v/v) Sphagnum peat, (iii) equal volumes of (i) and (ii), (iv) 10% (v/v) Sphagnum peat plus lime (200 g CaCO3 m−2), and (v) 10% (v/v) Sphagnum peat plus phosphoric acid, 5 g P m−2. The amendments were tested with or without preplant application of chicken manure (5 g N and 2.5 g P m−2) and at the two irrigation rates: 3 and 12 mm d−1. The pots were seeded with creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.), and turfgrass coverage and clipping yields were recorded for 5 wk after seeding. Turfgrass coverage developed significantly faster and clipping yields were significantly higher after amendment with compost than after amendment with peat or peat plus lime. Incorporation of chicken manure did not enhance grow-in on substrates containing full or half rates of compost but improved grow-in on peat, especially when combined with phosphoric acid. Excessive irrigation had no impact on turfgrass coverage but reduced clipping yields on substrates containing compost, compost plus peat, or peat plus phosphoric acid. We conclude that the grow-in problems encountered in 2015 were most likely due to inadequate quality of the Sphagnum peat.

Til dokument

Sammendrag

Conversion from annual bluegrass or bentgrasses to red fescue could be an efficient way to minimise water use on golf greens. Our objective was to investigate the influ- ences of four irrigation strategies on red fescue water use efficiency, turf quality, growth rate and resistance to annual bluegrass and moss invasion. The trial was car- ried out from August 2013 to August 2015 on a green established according to USGA recommendations under a rainout shelter at Landvik, Norway (58 ° N). On average for 2 years, irrigation to field capacity once per week (FC 1) and deficit irrigation to 60% of FC three times per week (DEF 3) reduced the water consumption by 49% and 72% relative to irrigation to FC three times per week (FC 3). Both DEF 3 and FC 1 retained acceptable turf quality and reduced annual bluegrass in the second year by about one-third. Better control of annual bluegrass was obtained with deficit irrigation to 60% of FC once per week (DEF 1), but this treatment did not produce acceptable turf quality. Compared with FC 3, DEF 3, FC 1 and DEF 1 gave harder surfaces and reduced the moss invasion in the second year by 66%, 90% and 93%, respectively. Irrigation effects on root development and thatch organic matter after 2 years were not significant, although the thatch layer depth was 3 – 4 mm greater in FC 1 than in the other treatments. In conclusion, DEF 3 and FC 1 are both effective irrigation strategies for managing red fescue greens with less water use.

Sammendrag

Ice encasement (IE) is the most economically important winter stress in Scandinavia; however, little is known about the IE tolerance of different turfgrass species and subspecies except that creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.) is more tolerant than annual bluegrass (Poa annua L.). The objective of this study was to assess the impact of IE and two protective covers (plastic and plastic over a 10-mm woven mat) on the winter survival of six cool-season turfgrasses commonly used on golf greens. The experiment was conducted on a sand-based green at Apelsvoll, Norway (60°42′ N, 10°51′ E) during the winters of 2011–2012 and 2012–2013. Turfgrass samples (8 cm in diameter, 10 cm deep) were removed from the plots at the time of cover installation and throughout the winter. The samples were potted and percent live turfgrass cover assessed after 21 d of regrowth in a growth chamber. Percent turfgrass cover, percent disease, and turfgrass quality were also registered in the field plots in spring. Results indicated that velvet bentgrass (Agrostis canina L.) had superior tolerance to IE, surviving for 98 and 119 d of IE during the winters of 2011–2012 and 2012–2013, respectively. The order of IE tolerance in 2012–2013 was: velvet bentgrass > creeping bentgrass > Chewing’s fescue (Festuca. rubra L. ssp. commutata), slender creeping red fescue (F. rubra L. ssp. litoralis) ≥ colonial bentgrass (A. capillaris) > annual bluegrass. Colonial bentgrass responded negatively to both protective covers in 2012 due to the development of Microdocium nivale. None of the species benefited from the plastic cover alone, compared with natural snow conditions. Annual bluegrass was the only species that benefited from plastic over a woven mat.

Sammendrag

Ice encasement (IE) is the most economically important winter stress in Scandinavia; however, little is known about the IE tolerance of different turfgrass species and subspecies except that creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.) is more tolerant than annual bluegrass (Poa annua L.). The objective of this study was to assess the impact of IE and two protective covers (plastic and plastic over a 10-mm woven mat) on the winter survival of six cool-season turfgrasses commonly used on golf greens. The experiment was conducted on a sand-based green at Apelsvoll, Norway (60°42′ N, 10°51′ E) during the winters of 2011–2012 and 2012–2013. Turfgrass samples (8 cm in diameter, 10 cm deep) were removed from the plots at the time of cover installation and throughout the winter. The samples were potted and percent live turfgrass cover assessed after 21 d of regrowth in a growth chamber. Percent turfgrass cover, percent disease, and turfgrass quality were also registered in the field plots in spring. Results indicated that velvet bentgrass (Agrostis canina L.) had superior tolerance to IE, surviving for 98 and 119 d of IE during the winters of 2011–2012 and 2012–2013, respectively. The order of IE tolerance in 2012–2013 was: velvet bentgrass > creeping bentgrass > Chewing’s fescue (Festuca. rubra L. ssp. commutata), slender creeping red fescue (F. rubra L. ssp. litoralis) ≥ colonial bentgrass (A. capillaris) > annual bluegrass. Colonial bentgrass responded negatively to both protective covers in 2012 due to the development of Microdocium nivale. None of the species benefited from the plastic cover alone, compared with natural snow conditions. Annual bluegrass was the only species that benefited from plastic over a woven mat.

Til dokument

Sammendrag

There has long been a claim that winter injuries of grass are a significant economic burden for golf courses in the Nordic countries. To confirm this claim, in 2015 the Norwegian Institute of Bioeconomy Research and the Norwegian Golf Federation, with support of the Scandinavian Turfgrass and Environment Research Foundation, conducted a net-based survey about winter injury in the five Nordic countries (Denmark, Finland, Iceland, Norway, and Sweden). This comprehensive survey showed that total costs of repair of winter-injured greens and fairways together with lost revenue on golf courses in the Nordic countries can be at least €14 million. In a year with significant winter injuries, the average cost to repair the turf was between €3000 and €12,000 on 88% of the courses. The revenue loss after a winter with considerable injuries was less than €6000 at 50% of the courses, and 25% of the courses reported a loss between €6000 and €12,000 for these years. The causes of winter injuries varied depending on geography and grass species used on the greens. Biotic factors played a major role in the southern part of Scandinavia, and ice and water injuries were most devastating north of 60°N. This paper summarizes some of the answers from the respondents, including information about the dominating grass species on Nordic golf greens.

Sammendrag

Både ved økologisk og konvensjonell dyrking er engsvingel, nest etter timotei, det viktigste fôrgraset i Norge. I 2016 ble det godkjent rundt 43 tonn økologisk engsvingelfrø. Regelverket for økologisk landbruk krever at det skal brukes økologisk dyrka såvare så sant dette kan skaffes. I Norge har vi økologisk frøavl av engsvingelsortene Fure, Norild og SW Minto. Fure brukes i lavlandet i hele Sør-Norge, spesielt på Vestlandet. Norild er hovedsort for Nord-Norge, Trøndelag, fjellbygdene og innlandsstrøka på Østlandet. SW Minto (godkjent 2008) er en svensk sort (Svalöf Weibull AB) som er mye lik Fure, men med tendens til bedre overvintring og varighet enn Fure, spesielt i Sør-Norge. Frøavlen må foregå på bruk uten floghavre.

Sammendrag

Rødkløver en den viktigste engbelgveksten i Norge. På grunn av stor evne til nitrogenfiksering, høyt protein- og mineralinnhold og gunstig virkning på jordstrukturen inngår arten i alle engfrøblandinger for økologisk landbruk. Norske regelverk for økologisk produksjon(Mattilsynet / DEBIO) krever at det ved all økologisk dyrking skal bruke økologisk såvare så sant dette kan skaffes og sortene er egna for lokaliteten.

Sammendrag

Både ved økologisk og konvensjonell dyrking er timotei den viktigste grasarten i Norge. Regelverket for økologisk landbruk krever at det skal brukes økologisk dyrka såvare så sant dette kan skaffes. Timoteisortene som brukes er de samme i økologisk og konvensjonell grasdyrking. Lidar anbefales for Nord-Norge og høyereliggende strøk i Sør-Norge. De har god vinterherdighet, tidlig vekstavslutning om høsten og meget gode frøavls-egenskaper. Grindstad er enerådende som lavlandsort. Sorten har utmerket seg i sortsforsøkene, spesielt på grunn av sin store gjenvekstevne.