Utskrift
Alle planteskadegjørere (skadedyr, plantepatogener og ugras) har potensiale for å utvikle resistens mot kjemiske plantevernmidler som brukes for ofte og for ensidig. Hvis resistensen får bygge seg opp til et høyt nivå i en skadegjørerpopulasjon, vil plantevernmidlet etter hvert miste virkningen. Det kan være vanskelig og ta tid å reversere resistens som først har oppstått. Forebygging av resistens er derfor viktig for å bevare plantevernmidlenes effektivitet.
Nina Johansen
Forsker
-
Divisjon for bioteknologi og plantehelse
(+47) 922 56 004 nina.johansen@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H7
Plantevernmiddelresistens har oppstått når planteskadegjørere overlever behandling med et plantevernmiddel som normalt skulle hatt god virkning. Den økte overlevelsen skyldes som regel genetiske endringer hos skadegjøreren som fører til at det virksomme stoffet i plantevernmidlet på en eller annen måte blir mindre giftig for skadegjøreren. Da har skadegjøreren utviklet en resistensmekanisme mot det virksomme stoffet og er blitt resistent.
Den genetiske endringen som gir resistens er arvelig, og resistensgenene overføres fra en generasjon til den neste. Hver gang det sprøytes med det samme plantevernmiddelet (eller med andre midler som har samme biokjemiske virkemåte), vil de resistente individene overleve og formere seg, mens de følsomme individene blir drept. Slik vil andelen av resistente individer i en populasjon av skadegjørere gradvis øke, og til slutt kan plantevernmidlet miste virkningen.
De virksomme stoffene i plantevernmidlene plasseres i ulike grupper etter kjemisk struktur og hvilken biokjemisk virkemåte de har. Årsaken til plantevernmiddelresistens er som regel hyppig og ensidig bruk av et eller flere virksomme stoff med samme biokjemiske virkemåte. En skadegjører som har utviklet resistens mot ett virksomt stoff kan automatisk bli helt eller delvis resistent også mot andre virksomme stoff som har samme eller en lignende biokjemisk virkemåte. Dette kalles kryss-resistens.
Et viktig tiltak for å forebygge resistens er å veksle på å bruke virksomme stoff med forskjellige biokjemiske virkemåter. Men dersom det behandles for intensivt, kan skadegjørerne utvikle og akkumulere flere resistensmekanismer slik at de blir resistente mot to eller flere av de biokjemiske virkemåtene som blir brukt. Dette kalles multiresistens. Begrepet multiresistens brukes også om skadegjørere som er resistente mot flere virksomme stoff som har samme biokjemiske virkemåte.
Ulike skadegjørerpopulasjoner av samme art (eksemplifisert av en bille og et ugras i figuren under) utvikler forskjellige resistensprofiler etter hvilke midler de blir eksponert for. I et område der det sprøytes mye med middel A kan skadegjøreren blir resistent mot middel A. I områder der middel B brukes mye kan de blir resistente mot middel B. Og i områder med intensiv bruk av begge midlene kan skadegjøreren bli resistent mot både middel A og B. Det at resistens mot middel A blir påvist i ett område, behøver derfor ikke nødvendigvis å bety at resistens mot dette midlet finnes alle andre steder. Søk derfor informasjon om forekomst av resistens i ditt distrikt.
Det genetiske grunnlaget for å utvikle resistens mot giftige stoffer finnes naturlig i alle populasjoner av skadegjørere, dvs. at alle skadedyr, plantepatogener og ugras i utgangspunktet har potensial for å utvikle resistens mot plantevernmidler. Jo mer en skadegjører eksponeres til et plantevernmiddel, jo større er som regel risikoen for at de utvikler resistens. Hvor fort resistensutviklingen skjer, og hvor stabil resistensen er, avhenger av kombinasjonen mellom egenskaper hos skadegjøreren, egenskaper hos plantevernmidlet og hvilken bekjempelsesstrategi som brukes.
Ved resistensutvikling er det lett å komme inn i en ond sirkel. Når de de kjemiske midlene blir mindre effektive blir det ofte behov for ekstra sprøytinger hvis det ikke finnes gode alternativer til kjemiske behandling. Det gir ikke bare økt fare for resistens, men kan også gi dårligere økonomi og skade på helse og miljø.
Resistens mot viktige kjemiske midler vil være særlig problematisk i kulturer der det er få eller ingen alternative kjemiske midler og det samtidig mangler andre effektive bekjempelsesmetoder. Resistens kan også være et problem i situasjoner der rask og effektiv kjemisk behandling er påkrevd, f.eks. ved funn av karanteneskadegjørere, eller ved angrep av insekter som sprer alvorlige virussjukdommer på planter.
Dårlig virkning av et plantevernmiddel kan ha andre årsaker enn resistens. Mistanke om resistens som årsak til manglende effekt oppstår først når:
Hvis det er mistanke om resistens mot et middel bør bruken av dette midlet og andre midler med samme biokjemisk virkemåte opphøre inntil situasjonen er undersøkt, og det bør søkes råd om videre bekjempelse av den mulig resistente skadegjøreren.
Nettside med nyttig og relevant informasjon om biologi og bekjempelse av planteskadegjørere (ugras, sykdommer og skadedyr). Du finner også informasjon om biologien til en del nyttedyr av plantevernbetydning.
Mer informasjon Til tjenestenPlantevernguiden er en nettbasert tjeneste som gir deg en samlet oversikt over godkjente kjemiske og biologiske plantevernmidler. Tjenesten er utviklet i et samarbeid mellom Mattilsynet og NIBIO.
Mer informasjon Til tjenestenResistens mot kjemiske plantevernmidler hos skadedyr, plantepatogene sopper og ugras er et alvorlig problem i flere matkulturer. Resistens oppstår som følge av for hyppig og ensidig bruk av plantevernmidler med samme biokjemiske virkemåte. Resistente skadegjørere kan også spre seg over landegrensene ved immigrasjon eller ved at de følger med importert plantemateriale. Vi har hatt mistanke om at immigrerende kålmøll og gråskimmel som følger med importerte småplanter av jordbær kan være resistente mot kjemiske plantevernmidler som brukes til å bekjempe disse skadegjørerne i Norge. I 2016 immigrerte store mengder kålmøll (Plutella xylostella) til Norge, og det ble påvist resistens mot insektmiddelet (insekticidet) lambda-cyhalotrin hos kålmøll-larver som ble samlet inn fra to kålfelt i Viken og Trøndelag. I 2019 var det en ny kålmøllinvasjon, og vi samlet inn og testet kålmøll-larver fra tre kålfelt i Rogaland og Viken. Larvene på alle de tre stedene var resistente mot lambda-cyhalotrin.
For å følge opp mistanke om og tidligere påvisninger av plantevernmiddelresistens, ble følsomheten for plantevernmidler undersøkt i 2018 hos: (1) glansbiller i seks felt med oljevekster i Akershus og Østfold, (2) veksthuspinnmidd i to jordbærfelt i Hedmark og Vest-Agder og tre bringebærtunneler i Vest-Agder og Sogn og Fjordane, (3) gråskimmel fra seks eplehager i Buskerud og Hordaland, (4) stivdylle i en kornåker i Akershus og (5) linbendel i to kornåkre i Akershus og Trøndelag. Tre av fem glansbillepopulasjoner var moderat resistente eller resistente mot Karate (lambda-cyhalothrin), fire av seks populasjoner var moderat resistente mot Mavrik (tau-fluvalinat), og tre av fire populasjoner hadde nedsatt følsomhet for Biscaya (tiakloprid). Ingen av glansbillepopulasjonene var resistente mot Avaunt (indoksakarb). Vi fant indikasjoner på at veksthusspinnmidd fra jordbær og bringebær kan være i ferd med å utvikle resistens mot Envidor (spirodiklofen), Floramite (bifenazat) og Danitron (fenpyroksimat). Med enkelte unntak ble det ikke påvist alvorlig grad av resistens hos veksthusspinnmidden, men undersøkelsen har vært av begrenset omfang, og bør utvides. Ingen av veksthusspinnmidd-populasjonene var resistente mot Vertimec (abamektin). Hos gråskimmel fra eple ble moderat resistens og resistens mot Topsin (tiofanatmetyl) påvist hos nesten halvparten av de 44 isolatene som ble testet, mens 18 % av 56 isolater var resistente mot Teldor (fenheksamid), og mellom 12 og 8 % var moderat resistente og/ eller resistente mot Scala (pyrimetanil), boskalid, Comet (pyraklostrobin) og Rovral (iprodion). Multiresistens ble funnet hos 15 % av isolatene. Det ble ikke funnet resistens mot fludioksinil. Det ble påvist resistens mot ALS-hemmerne Express (tribenuronmetyl) og Hussar OD (jodsulfuron-metyl-natrium) hos stivdylle i kornåkeren i Akershus, og mot Express, Hussar OD og Primus (florasulam) hos linbendel i kornåkrene i både Akershus og Trøndelag.
Det er per i dag påvist resistens eller nedsatt følsomhet mot kjemiske plantevernmidler hos flere skadedyr, plantepatogener og ugras i norske jord- og hagebrukskulturer. Hos skadedyr er resistens mot pyretroider og nedsatt følsomhet for tiakloprid vanlig hos rapsglansbille i oljevekster. Resistens mot pyretroider er påvist hos ferskenbladlus og potetsikade fra potet, gulrotsuger fra gulrot, ferskenbladlus fra persille, kålmøll og ferskenbladlus fra kålvekster, jordbærsnutebille fra jordbær, og ferskenbladlus, bomullsmellus, veksthusmellus og sør-amerikansk minerflue fra veksthus. Det er også funnet resistens mot pirimikarb hos ferskenbladlus og nedsatt følsomhet for imidakloprid hos ferskenbladlus og bomullsmellus. I jordbær og bringebær er det indikasjoner på begynnende resistensutvikling mot flere av middmidlene. Hos plantepatogener er resistens mot QoI-fungicider påvist hos gråskimmel fra jordbær, bringebær og gran i skogplanteskoler, hos mjøldoggsopper i jordbær og veksthusagurk, og hos bladflekksopper i hvete. Resistens mot triazoler er funnet i flere bladflekksopper i hvete. Resistens mot hydroksyanilid- og SDHI-er utbredt hos gråskimmel fra jordbær og bringebær, og i skogplanteskoler er det påvist resistens mot tiofanater.....
