Resistensmotvirkende tiltak

ResistensmotvirkendeTiltak-cropped

Bladlus: Heidi Heggen, 
Marihøne: Arild Andersen,
Traktorsprøyte: Erling Fløistad

Kjemiske plantevernmidler er en viktig del av integrert plantevern (IPV), spesielt i tilfeller der det mangler effektive og praktisk anvendbare alternative midler eller metoder. Det er få godkjente yrkesdyrkerpreparater på markedet, så det er viktig å forebygge resistens slik at midlene beholder effektiviteten.

Det er svært høye kostnader forbundet med å utvikle nye kjemiske midler. Det tar også mange år med utvikling og vurdering før midlene eventuelt blir godkjent og kommer på markedet. Det er derfor ikke realistisk at plantevernmiddelindustrien skal klare å utvikle nye kjemiske midler for å løse resistensproblemene etter hvert som de oppstår. 

Alle tiltak som reduserer bruken av kjemiske midler reduserer risikoen for plantevernmiddelresistens, det vil si at anvendelse av alle de 8 IPV-prinsippene  bidrar til å forebygge resistensutvikling. IPV-prinsipp 6 og 7 omhandler resistens spesielt:

IPV-prinsipp nr. 6 sier at «yrkesbrukere bør begrense bruken av plantevernmidler og andre tiltak til det nødvendige, for eksempel ved reduserte doser, redusert antall behandlinger eller begrenset spredning, for å [….] unngå økt risiko for resistensutvikling hos skadegjørere».

Færre behandlinger, lang tid mellom behandlingene, flekksprøyting og å sette av usprøytede arealer er eksempler på gode tiltak dersom det gir god nok kontroll med skadegjørerne. Det er imidlertid uklart hvordan reduserte doser påvirker resistensutviklingen. Flere faktorer vil kunne spille inn, blant annet hvilket plantevernmiddel som brukes og hvilken skadegjører det brukes mot, hvor godt den reduserte dosen kontrollerer skadegjøreren, om skadegjøreren allerede har begynt å utvikle resistens og i tilfelle hvilken resistensmekanisme det dreier seg om, i hvilken grad redusert dose øker overlevelsen hos skadegjørerens naturlige fiender og hvilke andre tiltak som kan brukes. 

IPV prinsipp nr. 7 sier at «hvis risikoen for resistens mot et plantevernmiddel er kjent og mengden av skadegjørere krever gjentatt spredning av plantevernmidler på kulturene, bør tilgjengelige anti-resistensstrategier anvendes for å bevare produktenes effektivitet. Dette kan omfatte bruk av ulike plantevernmidler med forskjellig biokjemisk virkemåte».  

Veksling mellom plantevernmidler med forskjellige biokjemiske virkemåter er et viktig resistensforebyggende tiltak. Vekslingen bør gjøres både innen og mellom vekstsesonger, og i kombinasjon med ikke-kjemiske tiltak så langt det lar seg gjøre. Samlet oversikt over gruppering av de ulike plantevernmidlene etter biokjemisk virkemåte finner du i lenka til venstre: «Info om kjemiske og mikrobiologiske plantevernmidler». 

På nasjonalt nivå bør effektiviteten til resistensutsatte midler overvåkes. 

Selv om det er vanskelig og kan ta lang tid, kan det i noen tilfeller være mulig å holde resistens mot et plantevernmiddel i sjakk, og til og med reversere den, med en god anti-resistensstrategi hvis:

  • resistensutviklingen hos skadegjøreren ikke har kommet for langt og nedarvingen av resistens ikke er for dominant
  • ikke-resistente individer kan invadere den resistente populasjonen og utkonkurrere resistente individer i perioder når det ikke sprøytes med det aktuelle midlet.

 

Resistensutvikling og strategier for å forebygge og reversere resistens vil være litt forskjellig for skadedyr, ugras og plantepatogener. Les derfor mer om resistens og anti-resistensstrategier på temasidene Resistens mot skadedyrmidler, Resistens mot ugrasmidler og Resistens mot soppmidler.

Figur-Anti-resistens-strategi.png

Plantevernmiddeletikettene har viktig informasjon

Plantevernmiddeletikettene skal oppgi midlets biokjemiske virkemåte og gi kort informasjon om kjent forekomst av resistens, resistensrisiko og nødvendige risikoreduserende tiltak, f.eks. bruksbegrensning. Bruken av preparater med høy risiko for resistensutvikling bør begrenses så mye som mulig. Som oftest anbefales det å ikke bruke slike preparater mer enn én gang, eller kun i én behandlingsblokk med f.eks. 2 sprøytinger innenfor et visst tidsrom per vekstsesong i den samme kulturen. 
Det er viktig å følge dosering og antall behandlinger som står på etiketten og sørge for optimal sprøyteteknikk slik at virkningen på skadegjøreren blir god. Søk råd om tankblanding; feil blanding kan øke risikoen for resistens. 

Planlegg anti-resistensstrategien

Lag en langsiktig plan for hvordan kjemiske midler og andre planteverntiltak skal brukes for å redusere risikoen for resistens. Planen bør omfatte alle skiftene på eiendommen, og må oppdateres i tråd med hva som skjer i løpet av vekstsesongen. Planter som kjøpes inn til produksjonen kan ha med seg skadegjørere. Spør etter hvilke plantevernmidler som er brukt hos leverandøren og ta disse med i planleggingen. 

Resistens forebygges best over større områder, derfor er samarbeid mellom naboeiendommene om tiltak mot resistens en fordel. Husk at resistente skadegjørere kan spre seg fra en eiendom til en annen. Hold oversikt over resistenssituasjonen på egen eiendom og i områdene rundt. Vær oppmerksom på faren for å få inn resistente skadegjørere med innkjøpte planter (både norske og importerte).