Resistens – et økende problem i landbruket

- De siste årene har norske planteprodusenter opplevd økende problemer med resistente skadedyr, ugras og sopp i flere kulturer, sier seniorforsker Nina Svae Johansen i NIBIO Plantehelse.

Ikke-kjemiske tiltak

Resistens betyr å stå i mot. Hos mennesker og dyr kan det være bakterier som utvikler resistens mot antibiotika. I planteverdenen er utfordringen at plantepatogene sopper, skadedyr og ugras blir motstandsdyktige mot kjemiske plantevernmidler. En redusert effekt gir igjen mindre avling, dårligere kvalitet og økonomi.

Det krever at dyrkerne setter i verk tiltak som hindrer at resistensen utvikler seg videre, og aller helst at de klarer å forebygge at resistens oppstår.

- Nøkkelen til dette er først og fremst å bruke ikke-kjemiske metoder for å forebygge og bekjempe angrep av planteskadegjørere så mye som mulig. En må bruke kjemiske midler så lite som mulig, og på måte som ikke trigger resistensutvikling, sier Svae Johansen. 

 

Gråskimmel-resistens

Det var svært alarmerende da forskerne oppdaget at gråskimmel, som den mest vanlige skadegjøreren i jordbær og andre kulturer, var blitt resistent mot et eller flere av de mest effektive kjemiske preparatene mot sopp (fungicider). For å unngå store avlings- og kvalitetstap, sprøytes det flere ganger i sesongen både i jordbær og bringebær mot denne soppen. 

- Årsaken til resistens er som regel ensidig og langvarig av bruk preparat med samme biokjemiske virkemåte, sier Nina Svae Johansen. Samtidig påpeker hun at plantedyrkerne ofte har få kjemiske midler å velge i mellom. Og at det i mange tilfeller ikke finnes gode alternativer med biologisk bekjemping eller andre metoder.

- Produsentene kommer fort i en vond sirkel. Når en får dårligere virkning av kjemisk behandling, øker det behovet for en ekstra behandling hvis det ikke finnes andre alternativer.  Det gir ikke bare økt fare for resistens, men også dårligere økonomi og økt risiko for rester i produkter, samt skade på helse og miljø. 

27 plantevernmidler kartlagt

NIBIO Plantehelse har kartlagt resistens eller nedsatt følsomhet mot plantevernmidler hos 27 planteskadegjørere. I undersøkelsen som ble publisert i fjor, ble det i alt testet mot 22 godkjente plantevernmidler.

- Kartleggingene viser at flere viktige skadegjørere på korn, potet, oljevekster, grønnsaker, bær og veksthuskulturer har utviklet varierende grad av resistens, sier Svae Johansen.       

I korn er det nå påvist resistens mot de mest brukte ugrasmidlene mot ugras (ALS-hemmere) hos seks vanlige ugrasarter, sier forskerkollega Jan Netland i NIBIO.  Problemet er også her ensidig bruk av samme sprøytemiddelgruppe, i denne sammenhengen såkalte lavdosemidler (sylfonylureagruppa). Hittil er det registrert resistens i populasjoner av vassarve, stivdylle, balderbrå, då, hønsegras og linbendel.

Integrert plantevern

- For å unngå resistens er det viktig å tenke integrert plantevern. Altså å bruke så lite kjemiske midler som mulig, og at det er siste utvei når andre tiltak ikke virker. Skal en først bruke kjemiske midler bør det veksles mellom å bruke midler med ulik biokjemisk virkemåte. Altså at en ikke sprøyter ensidig med samme middel over tid.

- Ved dårlig respons på sprøytingen og eventuell mistanke om resistens, må produsenten først dobbeltsjekke at sprøytingen har vært utført riktig. Dersom den dårlige virkningen ikke skyldes mangler ved selve sprøyteteknikken, bør de ta kontakt med rådgiver i NLR eller andre for å få råd. Det er også viktig at naboer har en felles strategi for å forebygge resistens. Får en først inn resistent ugras eller andre skadegjørere, gjelder det jo ikke bare en selv. Samtidig er det større sjanser for at anti-resistens-strategier lykkes når de gjennomføres i hele dyrkingsdistrikt, understreker seniorforsker Nina Svae Johansen.