Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Ricardo HolgadoSammendrag
Potetcystenematodene (PCN) Globodera spp. er opprinnelig fra fjelltrakter i Peru og Bolivia. PCN er en av de mest avanserte og fremgangsrike planteparasitter. PCN ble påvist i Europa av Kühn i 1881, og i 1923 erklærer Wollenweber den som egen art. Stone i 1973 skiller PCN i to arter. Gul PCN (Globodera rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida). I Norge ble PCN først påvist 1955 i Agderfylkene. PCN har spredt seg raskt og i1993 ble de første funn gjort i Nord-Trøndelag. På verdensbasis er PCN funnet utbredt i 23 land og har en begrenset forekomst i 42 land, og i tillegg er det 130 land det ikke er blitt påvist enda. Både gul og hvit PCN er klassifisert som karanteneskadegjørere i 106 respektive 55 land. I de siste årene har PCN blitt påvist i Australia, Canada og USA, som på nytt satt fokus på hvor lett PCN kan spres og hvilke nasjonale konsekvenser PCN har. De plantesanitære og økonomiske konsekvensene av PCN er betydende. I EU vil PCN bli regulert i det nye EU direktivet 2007/33/EC som implementeres nå. Formålet med direktivet er å begrense og kontrollere spredningen til PCN. I direktivet gjøres det ingen forskjell mellom gul og hvit PCN, det nevnes at arealer for settepotet og planter til videre dyrking må ha en offisiell dokumentasjon om PCN status, det skal årlig gjennomføres offisiell prøvetaking av 0,5 % av arealet av felt for produksjon av annen potet enn settepotet. Smittede felt får ikke brukes til produksjon av settepotet eller planter til videre dyrking. Bekjempelsestiltak iverksettes på smittede felt som skal brukes til produksjon av annen potet enn settepotet. Ved resistensbryting skal PCN populasjonen rase testes. Det skal sendes en årsrapport til EU om tiltak som iverksettes i hvert land. I dag benyttes nematicider for å kontrollere PCN, og samtidig disponeres mye resurser for å foredle sorter med resistens. Potetprodusenter i England bruker ca. Nok. 584 mill. pr år for å sikre sin potetproduksjon. Etter siste oppdagelse av PCN i Australia har mye ressurser blitt benyttet for å utrydde PCN, da det er blitt estimert at det vi koste ca. Nok 216 milliarder i en periode av 20 år hvis PCN blir utbredt i landet. I tillegg til Australia har land som Israel, USA og Canada investert store ressurser for å utrydde PCN, da de mener at på lang sikt er dette billigere enn å leve med PCN. For å gjøre dette mulig har disse land satt i verk strenge restriksjoner. Disse restriksjonene omfatter forbud mot å dyrke potet og andre vertsplanter, benytte store menger nematicider, og prøvetaking. I USA har det 2006-2009 blitt analysert 257 700 prøver, etter påvising av hvit PCN i 9 felt i Idaho. USA har som målsetting å utrydde PCN på 7 år. Som resultat av EU:s direktiv (EC) No 1107/2009 om begrensning av giftige kjemikaler som forårsaker som forårsaker helse- og miljøproblem forventes bruket av de fleste nematicidene å være forbudt i 2015. For å imøtekomme disse utfordringene har forskere i Storbritannia startet sekvensering av hvit PCN. Det er ledet av University of Leeds, i samarbeid med Rothamsted Research, SCRI, og Sangers Institute, og har et budsjett av Nok 15 mill. Det forventes at dette kan gi nye bærekraftige alternativer til bekjempelse av PCN. I tillegg bruker andre Europeiske land ressurser på å finne alternativer for bekjempelse med fangevekster og biofumiganter. I det fleste land omfatter bekjempelse i dag bruk av nematicider, bruk av sertifisert settepotet, og kontrollert bruk av resistente sorter for å unngå oppformering av resistensnedbrytende raser. I tillegg har de et karanteneregelverk. Dette bidrar til en lønnsom potetproduksjon.
Sammendrag
The Norwegian Public Road Adminstration (Statens vegvesen) is planning a new major road (E6) from Ringebu south to Otta in Gudbrandsdalen. A vegetation project for knowledge development concerning restoration and reestablishment of the vegetation were established in 2009, and accomplished by Bioforsk in cooperation with Vegetation adviser Tanaquil Enzensberger. Gudbrandsdalen with the river “Lågen” is a valley in the middle of southern Norway. The area belongs to the slightly continental section of south-boreal vegetation zone (Sb-C1), a phyto-geographical region which is rare in Norway and contains unique biological diversity. As an example we have the fern Diplazium sibiricum that grows in fertile hardwood forest and is classified as vulnerable (VU) on the National red list, the ligneous plant Salix triandra (VU) that grows on the river banks and the vascular plant Stellaria palustris (EN), prefering swamps on the fluvial-areas. In addition there are many threatened vascular plants connected to the cultural landscape, huge rocks with rare lichens and ravines with unique species communities in the forests. Climate, geology and vegetation of the area are described and different methods for conservation proposed. A method for decisions about which plant or plant communities to conserve by moving or propagation is suggested. Erosion, soil management, availability of phosphorus and nitrogen in the topsoil, alien and invasive species as well as restoration of wetlands are discussed. Five different methods for establishing vegetation are proposed. 1: Conventional sowing on cultivated and other disturbed sites. The seed mixture should be of local origin, but for the time being not accessable. 2: Natural revegetation from topsoil in forest areas, with the exception of forest soils high in plant nutrition, which requires special adjustments as mixing the soil with nutrient-poor forest soil or sowing. 3: Spontaneous revegetation without topsoil on one location with calcareous and coarse mineral soil and drought-tolerant vegetation, where the risk for contamination of weeds is low. 4: Donor-receptor method (“hay method”) for conservation of threatened seminatural meadows and creation of refuges for threatened plant species. 5: Vegetation-mat method (“turf roof method”) on one location with natural pasture containing vegetation of special interest. These five methods in combination with conservation of unique plants and plant communities will minimize the environmental impact of the road construction.
Sammendrag
Artikkelen omhandlar sjølvrekrutterande kjøtproduksjon på storfe på Vestlandet og i Agder. Den diskuterer kva verknader vekst i denne næringa kan få for biomasseuttak og attgroing av kulturlandskap og beite i regionen.
Forfattere
Reidun PommerescheSammendrag
Undervisningsaktiviteter for 6. klasser med vekt på å se på og artsbestemme meitemark, samt snakke om bioenergi. Ca 1,5 timer x 2 klasser pr dag. Samarbeid med Kjetil Valde, Ingvar Kvande, Alana Lennon, Hanne Dalen, Gunnhild Gjørsvik.
Sammendrag
To flisstørrelser (2,5 og 5 cm) med og uten innblanding av torv (20 % av flisvolum, fig. 2, 3) ble prøvd som tallemateriale for sau og kjøttfé vinteren 2008/2009. resulterte halmtallen i reinere søyer og mer hvile fordi halmen hadde bedre oppsugingsevne enn den grove flisa. Flisstørrelse og innblanding av torv hadde liten betydning for reinhetsgrad og liggeatferd hos kjøttfé og sau.
Forfattere
Jørgen Todnem Astrid JohansenSammendrag
Denne rapporten omhandler resultater fra Del 2 i et to-årig prosjekt (2009 – 2010) med formål å øke kunnskapsnivået om oppal av overskuddslam — lam ut over to lam hos voksne søyer, og lam ut over ett lam hos gimrer/fjorårslam — basert på innmarksbeite av høy kvalitet og lavt forbruk av melkeerstatning og kraftfôr. I Del 1 (2009) ble det fokusert på oppal av kopplam. Dette delprosjektet viste at ved god tilvekst i innefôringsperioden og godt beite — først flerårig grasmark og deretter raigras — kan en oppnå god tilvekst, godt slakteresultat og god økonomi i kopplamproduksjonen. Kopplamproduksjon med grunnlag i gode beiter (raigras) synes derfor å være et godt alternativ framfor å slippe for mange overskuddslam på utmarksbeite, jf. Todnem og Johansen 2009. Denne delen av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau, Småfeprogrammet for Fjellregionen og Felleskjøpet Fôrutvikling. I Del 2 (2010) er det fokusert på tilvekst og slaktekvalitet hos overtallslam — lam atskilt fra mor ved fjellsending — sammenlignet med tilsvarende resultater hos kopplam. Forsøk ble gjennomført hos fire forsøksverter, lokalisert på Kvikne, Oppdal, Berkåk og i Soknedal. I disse forsøkene ble kopplam og overtallslam behandlet likt etter at kopplammene var sluppet ut på beite, og overtallslammene var fraskilt mødrene. Alle lammene ble sluppet på vårsådd raigras så snart dette var beiteklart, og beitet på dette inntil de ble slaktet. Tidligere såing av raigras gjorde at lammene på Kvikne kunne slippes på raigrasbeite ved lavere alder (ca. 55 dager) enn hos de andre forsøksvertene (70-80 dager). Beiteperioden på raigraset var ca. 100 dager på Kvikne og 60-80 dager på de andre forsøksstedene. Kopplammene hadde noe høyere tilvekst enn overtallslammene i innefôringsperioden, og signifikant høyest tilvekst på vårbeitet. På raigrasbeitet hadde overtallslammene ca. 90 g høyere tilvekst enn kopplammene i begynnelsen av denne beiteperioden (de første 45 dagene), men forskjellen var ikke signifikant. For hele beiteperioden på raigraset var det liten forskjell i tilvekst mellom kopplam og overtallslam. Ved slakting hadde overtallslammene noe høyere beregnet alder enn kopplammene (åtte dager), men det var ingen sikre forskjeller i verken slaktealder, slaktevekt eller fettklasse mellom gruppene. Overtallslammene oppnådde imidlertid høyere slakteklasse (R+) enn kopplammene (R). Det var små forskjeller i forbruk av kraftfôr mellom forsøksgruppene. Forbruket av melkeerstatning til kopplammene og direkte kostnad (pris for melkepulver) knyttet til dette varierte derimot mye; fra 200 til 400 kroner pr. kopplam. Det var ingen forskjeller i lammetilvekst (periode: fødsel → nedsanking / siste levendevekt før slakting) mellom søsken av kopplam og søsken av overtallslam. En samlet vurdering er at overtallslam kan med noe lavere kostnader til innkjøpt fôr gi like gode slakt som kopplam, men dette forutsetter at overtallslammene får kraftfôr om våren og beite av høy kvalitet gjennom hele oppalet. Noen dager lengre framfôringstid for overtallslam enn kopplam synes også å være nødvendig. Del 2 av prosjektet ble finansiert av Nortura SA - Team sau og Småfeprogrammet for Fjellregionen.
Sammendrag
Bioforsk had the pleasure of hosting the Nordic Baltic Potato Tuber-Disease Workshop 2011 (PTDW 2011) at Hamar, Norway 16-18 November 2011. The workshop was mainly aimed at potato advisors, including the potato industry, and scientists from the Nordic and Baltic countries. In addition, we also had participants that are plant breeders, students, and and other people interested in potato quality. In totalthere were about 60 participants at the workshop from the Nordic countries, UK, Switzerland, USA and China. This Workshop was an activity in Bioforsk project: “Improved potato quality by reduced skin blemishdiseases (scab and scurf) in Norwegian potato production” (2008-2012). This project was financed by grants from the Research Council of Norway, the Foundation for Research Levy on Agricultural Products, the Agricultural Agreement Research Fund, and Norwegian potato growers and food industries; Gartnerhallen, Bama, ICA-Norge, NF-Grønt, KiMs and Maarud. The foreign experts attached to this project, Alison Lees (UK), Leslie Wanner (USA) and Jari Valkonen(Finland), were contributors in the workshop. In addition invited speakers were Lv Dianqiu from Chinaand Ueli Merz from Switzerland. The workshop had 5 different sections, in which the 3 first had presentations from the project:1. Occurrence of skin blemish diseases in the Nordic and Baltic countries2. Diagnosis and biology of different skin blemish pathogens3. Control of skin blemish diseases4. Research activities on other potato tuber diseases in Nordic and Baltic countries5. Future challenges In the table of contents, the abstracts are presented in the same order as found in the program. The scientific workshop committee consisted of Jari Valkonen (Finland), Björn Andersson (Sweden), BentJ. Nielsen (Denmark) and Arne Hermansen (Norway).
Forfattere
Susanne Friis PedersenSammendrag
Politisk blir det satset mye på økologisk drift og det tales også mye om innovasjon. Èn ting er politikk, men gjelder det også forbrukerne? Hva sier produsentene, og kan det bli tale om grønn innovasjon i den forbindelse?
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Tor LunnanSammendrag
Free-range grazing on mountain pastures is common practice for sheep and cattle farming in southern Norway. Investigations have shown that animal growth and milk production decrease towards the end of the grazing period. This has been explained by the decrease in forage quality and quantity. In two seasons, three grass species and Carex spp. were sampled at four locations early or late in the summer. Forage quality was determined by NIRS with a broad calibration for grasses. The energy value was highest in Agrostis capillaris and Avenella flexuosa, followed by Deschampsia cespitosa and Carex spp. The energy value decreased through the season; however, A. flexuosa kept a high energy value even in early autumn. The protein value declined steadily through the grazing season. Avenella flexuosa was lower in protein than the other species, especially early in the season. This investigation indicates that the decline in energy value is not the main reason for declining animal response at the end of the grazing season. Factors such as low forage intake and low content of protein might be more important. Keywords: quality, grazing, Avenella flexuosa, Deschampsia cespitosa, Agrostis capillaris, Carex