Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2020
Sammendrag
Regionalt forskingsfond Møre og Romsdal har finansiert eit kvalifiseringsstøtteprosjekt for å undersøke om ein temperatursensor i øyremerke til sau kan ha potensiale som varslingssystem for sjukdom. Det er arbeidskrevjande og vanskeleg å oppdage sjukdom hos dyr på beite. Teknisk innovasjon vil vere ein viktig nøkkel for å nå dette målet. Tidleg påvising av sjukdom eller andre hendingar med eksakt kunnskap om tid og stad kan legge til rette for førebyggjande tiltak, både for sau og andre husdyr. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med teknologibedrifta Nofence AS, NIBIO og prof. emeritus. Kjell Bratbergsengen (NTNU).Vi har registrert temperatur målt i øyret med ein termistorsensor, utetemperatur er målt og dyret sin kjernetemperatur er målt med ein tempertursensor sett under huda på to sauer våren 2019, og manuelle målingar i endetarmen på tre dyr hausten 2020. Vidare har vi brukt data frå andre prosjekt der prosjektgruppa har arbeidd med å måle kroppstemperatur på vaksne sauer og på lam, med sensorar operert under huda, i bukhola eller lagt i vomma. På bakgrunn av eigne resultat og litteraturgjennomgang har vi vurdert at varsling om feber bør setjast til 40,5 ⁰C viss temperaturen held seg så høg i minst 6 timar for lam og 40 ⁰C for vaksen sau. Ein temperatursensor plassert i eit øyremerke kan gjere det mogleg for bonden sjølv å sette inn denne, og den kan produserast til ein akseptabel pris. Teknisk sett er moglegheitene for ein saumlaus integrasjon til stades mellom HerdDogg temperatursensor og t.d. Nofence. Vi meiner det ideelle er ei hierarkisk system der sensorane sender beskjed til ein lokal «hub» på kvart dyr, og at denne huben kommuniserer med eit sentralsystem, som Nofence eller andre kan utvikle.Det er ikkje god nok samanheng mellom temperaturen som blir målt i øyresensoren og kroppstemperaturen til å varsle små endringar i kroppstemperatur. Vi har gjennomført utprøvinga innandørs under lite ekstreme temperatursvingingar, og resultata syner ein indikasjon på at vi kan oppdage temperaturendringar på ca. 1 ⁰C. Vi ser at det er stor skilnad på forhold mellom kroppstemperatur og den målte øyretemperaturen hos dei ulike dyra, og vi har ikkje fått testa øyresensoren på sjuke dyr eller under meir ekstreme utandørs temperatur- og vêrforhold. Vi kan difor ikkje konkludere med at øyresensoren kan varsle om temperaturendring på t.d. 1 ⁰C under beiteforhold, noko vi meiner er nødvendig for å oppdage sjukdom. Vi meiner likevel forprosjektet har gjeve ein del lovande resultat og eit godt grunnlag for vidare arbeid med etablering av eit sanntids overvakingssystem for sjukdom av sau på beite, basert på øyretemperaturmålingar. Vår anbefaling er at det bør utviklast individuelle normalprofil for dyra. Ideen er at det skal vere avvik frå det normale - observert over tid som skal gje varsel om sjukdom eller behov for tilsyn. Da vert kalibrering av utstyret mindre viktig. Ein treng heller ikkje måle kjernetemperatur, men eintemperatur som svingar i takt med kjernetemperaturen, men utan at den vert for mykje påverka av endra ytre tilhøve som regn, sol, vind mm. Det er heilt nødvendig at det blir utvikla ein temperaturprofil over døgnet som gjeld for kvart einskild dyr. Profilet skal gjelde for eit dyr som ikkje er sjukt eller stressa, og blir difor kalla «normalprofil»:Vi tilrår å gå vidare med å utvikle ein øyretemperatursensor som kan måle temperaturen inne i øyregangen eller ein sensor som kan plasserast under huda eller ein øyremerkesensor som kan beskyttast betre mot store endringar i utetemperatur og mot luft og fukt. Funna frå prosjektet kan takast vidare i eit kommersialiserings- og innovasjonsarbeid for bedrifter som ønskjer det. Det er framleis eit forskingsbehov knytt til forbetring av øyretemperatursensoren, mellom anna for å undersøke endringar i øyretemperatur ved høg feber eller svært låg kroppstemperatur. Dette må skje som eit kontrollert dyreforsøk der dyra blir påført stoff som gjev feber, og det må vere eit så stort dyretal at ein kan få verifisert målingane og systemet statistisk.
Sammendrag
Utgangspunktet for prosjektet var å undersøke potensialet for økt verdiskaping i kystsonen, med Nerlandsøy i Herøy kommune, Møre og Romsdal, som studieområde. Vi har lagt til rette for å etablere langtidsserier for ulike parametre som vi mener vil gi økt kunnskap om klimaendringer og påvirkning på økosystem og næringsutvikling i kystsonen. Arealbruksendringer: Jordbruksareal og utmarksareal er viktige naturressurser. God forvaltning og sikring av arealet er avgjørende for å beholde og øke verdiskapinga. Andre næringer har stor betydning for bosettinga på øya. Det betyr at Nerlandsøy er interessant å følge over tid når det gjelder forvaltning av arealene. Nerlandsøy er en velegna studielokalitet fordi det fortsatt er aktivt landbruk der og det er mulighet for fortsatt og økt matproduksjon fra landbruket. Store deler av fôret hentes fra beite i utmarka, noe som bidrar til lavere klimagassutslipp på det kjøttet som produseres når en tar hensyn til nye beregningsmåter for metanutslipp fra drøvtyggere. Kystlyngheia: På Nerlandsøy er det et helt spesielt og verdifullt og godt kartlagt kulturlandskap. Her har en mulighet til å følge utviklinga på areal som er skjøtsla gjennom rydding og brenning. Studiet viser blant annet, med Ystevika som eksempel, at kystlyngheiene påvirkes av ekstremvær som vintertørke. Biologisk mangfold – sammensetning av insektsamfunnet: Mengde og artssammensetning av insekter er en viktig indikator på tilstanden når det gjelder biodiversitet i et område. Vi har kartlagt insektsamfunnet på en lokalitet mellom Kvalsvika og Ystevika, i samarbeid med NINA. Jordsmonn og produksjonspotensiale: Jordsmonnet på Nerlandsøy er relativt næringsfattig, men enkelte steder gir morene og rasmateriale med gode sigevannsforhold fruktbar jord. Jordsmonnet er fattig på en del essensielle mikromineraler, noe lokaliteten har til felles med resten av kysten. Det betyr at det er behov for å finne alternativer til gjødsling som tilfører jorda mineraler og dermed også økt mineralinnhold i beitegras og vinterfôr. Dyrehelse: Varmere klima kan gi økt mulighet for planteproduksjon, men også problemer med skadegjørere og smitte som vi ikke har i dag. For husdyr vet vi at sjukdom kan bli et problem og forårsake tap og dårlig dyrevelferd og økt risiko for sjukdommer som kan smitte fra dyr til mennesker. Parasitter kan bli et problem når samme husdyrart beiter på samme areal år etter år, og et mildere klima kan gi større problemer. På Nerlandsøy var sauene behandla mot parasitter, likevel fant vi overraskende mye parasitter hos dyra. Videre kartlegging av parasittbelastning og planlegging av beitebruk for å redusere problemet er viktige spørsmål å følge opp over lengre tid. En annen «skummel» parasitt er skogflåtten, Ixodes ricinus, som trives bedre under varmere og våtere klima. Alle dyr er utsatt for flått og kan bli smitta med sjodoggbakterien A.phagocytophilum eller andre bakterier som kan gi alvorlig sjukdom hos dyr og mennesker. I et av beiteområda fant vi at alle lamma var smitta med sjodoggbakterien. Oppsummering: Nerlandsøy er en egna lokalitet for å etablere langtidsserier for studier og scenarieutvikling for kystsonelandbruket og vi vil foreslå følgende oppfølging. Noen prøver må tas hvert år, andre kan tas med noen tids mellomrom: • Fortsatt oppfølging av insektsamfunnet sammen med NINA • Systematisk registrering av arealbruksendringer • Systematisk registrering av endringer i plantesamfunnet på kystlyngheia (brente og ikke brente områder) • Systematisk registrering av flåttforekomst, innmark, skog og kystlynghei • Jordanalyser og fôranalyser etter plan • Blodprøver og andre prøver for kartlegging av flåttbårne sjukdommer og mineralstatus hos husdyr og ville hjortedyr • Innsamling av produksjonsdata fra landbruket på øya Dataserier kan brukes fortløpende til å vurdere næringsutvikling, mulighet for reduserte klimagassutslipp og økt naturmangfold i driftsopplegga, og synergier til andre verdikjeder i blå eller grønn verdikjede.
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Kanaliseringspolitikken etter krigen kan vere grunnen til at landet er delt mellom fåreribbe og svineribbe.
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Isa Nergård SkjelbostadSammendrag
Abstract In 2016 Chronic Wasting Disease was discovered in Nordfjella, Norway for the first time in a female reindeer (Rangifer tarandus). Since then Norwegian nature management have implemented several measures in the affected area in Nordfjella and its surrounding municipalities to stop the spread of the prion disease. The prions’ long viability in soil outside of a host body increases the risk of spillover to other cervid species. The risk is especially high for the red deer (Cervus elaphus) population of Lærdal being the densest population in the Nordfjella region, and with its overlapping summer ranges with the affected reindeer herd. Norwegian red deer have been studied for a long time and a lot is known about their broad scale habitat selection and seasonal migration patterns. However, little is known about when and why the red deer repeatedly use the same locations on a fine scale, which has become a more relevant topic now as it may facilitate disease transmission. With location data from 14 red deer in Lærdal from 2017 to 2019, and through field work in Lærdal, I have quantified the proportion of spatial clusters containing natural forage, supplemental forage aimed for cervids and supplemental forage not aimed for cervids. I have also been able to quantify the seasonal pattern of number of spatial clusters. I found that non-intentional feeding caused as much as 31% of the clustering in infield habitats, and that most of this was in the form of leftover silage dumped in fields. I found that non-intentional feeding facilitates the contact between cervid species, and that it therefore can facilitate the spillover of Chronic Wasting Disease from reindeer, through red deer, and to roe deer (Capreolus capreolus) or other cervid species that do not have overlapping ranges with reindeer. Aggregation in infield habitat and around non-intentional feeding was more frequent during periods with more snow. Lastly, I discovered during the field work that even though there is a requirement of fencing in hay bales to help minimize aggregation of cervids in Lærdal, there were several cases of lack of compliance to this. To reduce the amount of contact within red deer and between cervid species additional measures to limit the amount of silage dumped in fields may need to be installed. In addition, it may be necessary to enforce the requirement of fencing around hay bales to ensure compliance.
Forfattere
Bob Eric Helmuth van Oort Grete Kaare Hovelsrud Camilla Risvoll Christian Wilhelm Mohr Solveig JoreSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Hanne Kathrine Sjølie Clara Anton-Fernandez Luiz Goulart Jogeir N. Stokland Gregory S. Latta Birger SolbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Elisabet Martínez-Sancho Lenka Slámová Sandro Morganti Claudio Grefen Barbara Carvalho Benjamin Dauphin Christian Rellstab Felix Gugerli Lars Opgenoorth Katrin Heer Florian Knutzen Georg von Arx Fernando Valladares Stephen Cavers Bruno Fady Ricardo Alía Filippos Aravanopoulos Camilla Avanzi Francesca Bagnoli Evangelos Barbas Catherine Bastien Raquel Benavides Frédéric Bernier Guillaume Bodineau Cristina C. Bastias Jean-Paul Charpentier José M. Climent Marianne Corréard Florence Courdier Darius Danusevicius Anna-Maria Farsakoglou José M. García del Barrio Olivier Gilg Santiago C. González-Martínez Alan Gray Christoph Hartleitner Agathe Hurel Arnaud Jouineau Katri Kärkkäinen Sonja T. Kujala Mariaceleste Labriola Martin Lascoux Marlène Lefebvre Vincent Lejeune Grégoire Le-Provost Mirko Liesebach Ermioni Malliarou Nicolas Mariotte Silvia Matesanz Célia Michotey Pascal Milesi Tor Myking Eduardo Notivol Birte Pakull Andrea Piotti Christophe Plomion Mehdi Pringarbe Tanja Pyhäjärvi Annie Raffin José A. Ramírez-Valiente Kurt Ramskogler Juan J. Robledo-Arnuncio Outi Savolainen Silvio Schueler Vladimir Semerikov Ilaria Spanu Jean Thévenet Mari Mette Tollefsrud Norbert Turion Dominique Veisse Giovanni Giuseppe Vendramin Marc Villar Johan Westin Patrick FontiSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag