Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2011
Forfattere
Bernt Hoel Hans TandsætherSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Viltvoksende solbær har et naturlig utbredelsesområde som viser at arten er godt tilpasset vårt klima. I kombinasjon med den karakteristiske smaken og det høge C-vitamininnholdet har dette gitt solbær en viktig plass i småhager over hele Norge. Kommersiell solbærproduksjon er derimot begrenset til Sør-Norge og særlig Østlandet. Solbær som råvare til industri og annen videreforedling blir høstet maskinelt og levert i bulk, og representerer den største verdien i solbærproduksjonen. Nylig har det også blitt etablert et norsk marked for håndplukkede solbær til friskkonsum, men produksjonen er foreløpig under utvikling. Produksjonsarealet i Norge totalt er ca 28 000 dekar. Strukturendringene i den norske solbærproduksjonen har omfattet en økt spesialisering med større investeringer og konsentrert risiko, som medfører at avlingsvariasjonene får store konsekvenser for den enkelte produsent. Klimaprognoser varsler mildere vintre, og dette vil påvirke vedaktige planteslag som solbær mht. knoppkvile (induksjon og bryting) og blomstringstidspunkt, og ytterligere øke risikoen for vårfrost. Næringen mangler kunnskap om hvilke egenskaper som bør vektlegges i de ulike dyrkingsområdene, og ønsker en metode for lettere å kunne identifisere genotyper som egner seg i ulike klima og dyrkingssystem (industri eller friskkonsum). Vi har derfor startet plantefysiologiske undersøkelser for ulike solbærsorter, og vil presentere en del resultater her (Sønsteby & Heide, 2011; Heide & Sønsteby, 2011). Forsøk med til sammen seks solbærsorter har blitt gjennomført i kontrollert klima for å undersøke effekten av temperatur (9, 12, 15, 18, 21 og 24°C) og daglengde (10, 14, 15, 16, 17, 18, 20 og 24 timer lys) på vegetativ vekst, vekststans, blomsterknoppdanning, knoppbryting og blomstring. Vekststans om høsten ble framskyndet av økende temperatur, og var tidligst ved 21 og 24°C. Sortene "Öjebyn" og "Kristin" var mest temperaturfølsomme, mens "Narve Viking" var minst påvirket av temperatur. Knoppbrytingen om våren ble forsinket med noen dager ved høg høsttemperatur, mens blomstringen var tidligst i planter fra midlere temperaturer. I tillegg ble det flere blomster og bær med økende høsttemperatur, med et optimum på 18 - 21°C. Vekststans og blomsterknoppdanning hos solbær påvirkes også av daglengden, og de undersøkte sortene hadde en kritisk daglengde for begge prosesser på 16 - 17 timer. Solbærplanta har en markert ungdomsfase, og trenger ca. 20 blad for å være i stand til å reagerer på klimafaktorene for å stoppe veksten og danne blomsterknopper. Våre undersøkelser viser at sorter som er foredlet fram i ulike klimasoner (Russland vs. Skottland), viser store kontraster i forhold til krav til temperatur og daglengde for vekst, vekststans og blomsterknoppdanning. Hovedkonklusjonen av disse undersøkelsene er at økt høsttemperatur ikke vil være noen ulempe for rik blomsterdanning og god kvileinduksjon hos solbær. Videre undersøkelser vil kunne identifisere hvilke sorter som er best tilpasset for dyrking i ulike klimaområder. Referanser Sønsteby, A. & Heide, O. M. 2011. Elevated autumn temperature promotes growth cessation and flower formation in black currant cultivars (Ribes nigrum L.). J. Hort. Sci. Biotech., (under trykking) Heide, O. M. & Sønsteby, A. 2011. Critical photoperiod for short day induction of flowering in black currant (Ribes nigrum L.). J. Hort. Sci. Biotech., (under trykking)
Sammendrag
I disse prøvefeltene på Landvik gav plensorten "Eva" 31% mindre frøavling enn fôrsorten "Knut" i første engår. Selv om forskjellen i høydevekst mellom "Knut" og "Eva" under norske forhold ser ut til å være mindre enn ved frøavl av typiske plensorter og fôrsorter i Danmark og Skåne, viste prøvedyrkinga at "Eva" er mindre konkurransesterk enn "Knut"og derfor lettere blir forurenset av tunrapp. Ved sprøyting i engåret hadde "Eva" god toleranse for Hussar, og det er derfor ingen grunn til å bruke mindre dose av Hussar til "Eva" enn til "Knut". Normaldosen bør være 10 ml/daa av Hussar OD + Renol, eller 20 g/daa pluss Renol for de som fortsatt har noe igjen av den gamle WG-formuleringa.
Sammendrag
I middel for fire forsøksfelt med flerårig raigras har gjødsling med lik N-mengde (10 kg/daa), uansett fuktighetsforholda før og etter gjødsling, gitt lavere frøavling og dårligere lønnsomhet når gjødsla har vært tilført i form av urea enn i form av nitrat/ammonium-gjødsel (Opti-KAS 27-0-0, ammoniumnitrat og Fullgjødsel 18-3-15). Bare når urea-mengden ble økt til 13 kg N/daa, og gjødsla i tillegg ble vannet ned med 15 mm like etter gjødsling, var avlingsnivået og lønnsomheten bedre enn på rutene som var gjødslet med 10 kg N/daa i form av Opti-KAS 27-0-0, ammoniumnitrat og Fullgjødsel 18-3-15. Med bakgrunn i avlingsresultater og økonomiske beregninger ut fra dagens priser (desember 2010) er virkningen av urea-basert gjødsel for usikker til å anbefales til frøeng. Av de tre nitrat/ammonium-baserte gjødselslaga er det ut fra lønnsomhetsberegningene ikke noe i veien for å benytte ammoniumnitrat i stedet for Opti-KAS i frøenga, mens Fullgjødsel 18-3-15 prismessig er for dyr til å være aktuell til frøeng.
Sammendrag
For å opprettholde et høyest mulig avlingsnivå i andre engår er det fra en tidligere serie kjent at førsteårs frøeng av raigras bør stubbes lavt og frøhalmen fjernes snarest mulig etter tresking. I en ny høstbehandlingsserie, hvor det ble stubbet lavt og halmen ble fjernet, ble de høyeste frøavlingene, og best lønnsomhet, i middel for forsøk på Landvik (Aust-Agder) og i Larvik (Vestfold), oppnådd på ruter som var N-gjødsla like etter tresking (4 kg N/daa) og som ikke ble avpussa seinere, men sprøytet mot overvintringssopp (100 mg Acanto Prima/ daa) i perioden 10-20. oktober. De foreløpige resulatene gir grunn til å stille sprøsmål ved om frøeng av raigras egner seg for fôrutnyttelse om høsten.
Forfattere
Einar StrandSammendrag
Integrert bekjempelse defineres som en helhetlig plantevernstrategi som omfatter alle metoder som er tilgjengelige for å bekjempe skadegjørere på planter. Artikkelen lister opp de åtte prinsippene for IPM hentet fra Videncenteret for Landbruk (DK) og diverse tiltak innen integret plantevern. Les mer!
Sammendrag
Varsling av angrep av potettørråte og aksfusariose mot enkeltgårdsbruk er prøvet ut for 35 gårdsbruk i Solø-Odal. Denne utprøvingen av gårdsvarsel er basert på fjernmåling av nedbør med radar og beregning av loakle værforhold basert på værvarslingsmodell. Foreløpige resultater fra evaluering av erfaringene fra 2010 er lovende. Samarbeidspartnere er Meteorologisk institutt og Solør-Odal Landbruksrådgivning.
Sammendrag
For å stimulere til økt havredyrking i Midt-Norge, ble det i 2006 startet et prosjekt med regional utprøving av de mest aktuelle havresortene for denne regionen. Målet var at anlagte forsøksfelt både skulle frambringe verdifull kunnskap om aktuelle havresorters potensial i et midtnorsk klima, samt kunne brukes som demonstrasjonsfelt på markdager for å få mer fokus på havreproduksjon og økonomien i denne. I de to siste forsøksårene (2009 og 2010) ble det også tatt med noen byggsorter i feltene for å få en mer realistisk sammenligning mellom avling og økonomi i havre- og byggproduksjon. De siste årene har det kommet flere gode havresorter på markedet som er tidlige nok til å kunne dyrkes i Midt-Norge. Havre kan gi bra avling selv om den dyrkes på litt dårlig jord. Den gir imidlertid mye igjen avlingsmessig hvis den får gode jord- og vekstforhold, og kravet til innsatsmidler for å oppnå høye avlinger er mindre for havre enn for bygg. Resultater fra disse forsøkene viser at havren kan gi et økonomisk sluttresultat på linje med, eller også over, det en kan oppnå med bygg.
Forfattere
Inger Martinussen Abdelhameed Elameen Håvard Eikemo Monica Skogen Jahn Davik S. Fitwi Sonja Klemsdal May Bente BrurbergSammendrag
Rotstokkråte i jordbær ble første gang rapportert i Norge i 1992 og siden er den blitt funnet på mer enn 100 steder over hele landet. Sykdommen forårsakes av Phytophthora cactorum og karakteriseres ved at unge blader visner raskt og hele planten visner i løpet av noen dager. I løpet av en sesong kan opptil 40 % av plantene dø. P. cactorum smitter plantene gjennom rothårene ved hjelp av svermesporer (zoosporer). Sykdommen starter oftest i fuktige områder av et felt siden sporene trenger vann for å bevege seg. Når en først har fått smitten i jorda er det vanskelig å bli kvitt den siden P. cactorum danner hvilesporer som kan overleve i flere år. Ulike jordbærsorter har ulik grad av mottakelighet for sykdommen. De mest brukte kommersielle sortene er dessverre mottakelige for sykdommen. Resistensegenskaper kan styres av ett eller flere gener og man kan derfor foredle fram resistente sorter. Tradisjonell foredling er tidkrevende og overføringa av resistens til en mottakelig sort vil kreve gjentatte tilbakekrysninger slik at man ikke mister alle de positive egenskapene til denne sorten. Ved å utvikle genetiske kart med markører for resistens kan man teste planter raskere og slik komme raskere fram til en resistent sort. Kunnskap om hvor mange resistensgener som er involvert i kampen mot skadegjøreren, når disse blir slått på og hvilke proteiner disse lager er også viktig. Når en skadegjører angriper en plante lager den bl.a. proteiner som bryter ned plantecelleveggen og svekker plantens immunforsvar. Planten på sin side lager resistensproteiner som gjenkjenner proteinene laget av skadegjøreren. Denne gjenkjennelsen setter i gang en forsvarsrespons hos planten. Resistensproteinene kodes for av resistensgener (R-gener). De fleste kjente R-genene inneholder en kort bestemt nukleotidsekvens. Dette fellestrekket gjør jakten på resistensgener enklere. I jakten på resistensgener i jordbær har vi valgt å arbeide med markjordbær (Fragaria vesca) istedenfor kommersielle jordbær (Fragaria x ananassa Duch.). Markjordbær er diploid og egner seg derfor godt for molekylærbiologiske studier. For å isolere R-gener og studere hvordan de ble uttrykt ble en mottakelig kultivar og en resistent kultivar smittet med zoosporer. Vevsprøver ble høstet i en tidsserie fra tid 0 (kontroll før smitting) til maksimum 8 dager etter smitting. Resultatet så langt viser at vi har isolert fragmenter fra mange ulike resistensgener og at disse blir uttrykt gjennom hele tidsrommet fra smitting til 8 dager etterpå.
Sammendrag
”Aksjon pærebrann” har siden den første påvisning av pærebrann i Norge i 1986 vært et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet og Bioforsk Plantehelse. Formålet med prosjektet har vært å overvåke, kartlegge og bekjempe pærebrann. Prosjektarbeidet i de forskjellige områder/kommuner har vært organisert i tre soner: 1. Bekjempelsessonen. Dette er områder/kommuner av landet hvor det er blitt påvist pærebrann, og det drives aktiv rydding av vertplanter. 2. Observasjonssonen. Dette er områder/kommuner som grenser til kommuner i bekjempelsessonen. Her gjøres intensivert overvåking. Pærebrann er ikke påvist i denne sonen. 3. Vernesonen. Dette er resten av landet utenfor sone 1 og 2. I dette området skjer overvåkingen på stikkprøvebasis. I denne sonen er pærebrann ikke påvist. Det var en begrenset ny spredning av sjukdommen i 2010. Pærebrann ble påvist i to nye kommuner i Rogaland: Strand i Ryfylke og Sokndal helt sør i fylket. Sjukdommen ble funnet i det vesentlige ved kommune sentrene. Alle planter med angrep ble destruert. Hvordan pærebrann har kommet til disse kommunene har vi foreløpig ingen sikker forklaring på. Arbeidet med å rydde en vernesone rundt aktuelle produksjons- og utsalgssteder i de mest utsatte områdene ble også gitt høy prioritet i 2010. Denne aktiviteten var konsentrert til Sandnes, Haugesund, Os og Bergen. Med hovedvekt på de viktigste vertplantene ble det som i tidligere år gjort systematisk stikkprøvekontroll i en lang rekke områder i Sør-Norge. Det ble lagt spesiell vekt på kontroller i frukthager og planteskoler. Det ble påvist pærebrann i kommuner hvor sjukdommen tidligere har vært etablert. I Rogaland ble den påvist i Hå, Time, Gjesdal, Sandnes, Stavanger, Randaberg, Karmøy, Haugesund og Vindafjord. I Hordaland ble det påvist pærebrann i Sveio og Bergen, mens i Sogn og Fjordane ble bare sjukdommen påvist i Askvoll kommune. Dette skyldes trolig viderespredning internt i kommunene fra 2009. Gledelig var det at vi påviste pærebrann i færre kommuner i 2010 enn i de foregående år. Dette er en tendens som har vart nå i 2-3 år. Resultatet av det omfattende overvåkings- og kartleggingsprogrammet for store deler av Sør-Norge tilsier at man fortsatt kan regne med at sjukdommen er utbred i de ytre deler av Rogaland og Hordaland, og på noen få lokaliteter i Sogn og Fjordane. I de fylkene hvor pærebrann er blitt påvist har sjukdommen hittil ikke vært påvist i frukthager. Totalt ble aktuelle vertplanteforekomster i 79 kommuner i 12 fylker kontrollert for mulige angrep av pærebrann. Alle nye sjukdomsutbrudd som ble påvist i 2010 ble sanert i løpet av året. I tidligere smittede områder, unntatt kommunene Klepp, Gjesdal, Karmøy, Haugesund og Bergen, har det vært utført en systematisk gjennomgang og fjerning av sjuke planter. Vi også ført videre arbeidet med fjerning av de mest mottakelige mispelartene i sentrale fruktdyrkingsområder. Spesielt gjelder dette Hardanger, hvor vi har gjort et svært grundig arbeid i Kvam, Fusa, Jondal og Kvinnherad. På østlandet derimot har vi trappet ned arbeidet betydelig. Ved overvåkingen i 2010 ble det brukt digitale kart hos Bioforsk som foregående år. Ved registrering i felt av vertplanter med eller uten pærebrann ble kartkoordinatene for stedet lagt direkte inn i de digitale kartene ved hjelp av en mobiltelefon med GPS. Via internettkobling på telefonen ble registreringene sendt direkte til den sentrale dataserveren hos Bioforsk. GPS-registreringene er vist i oversiktkart i figur 2, og i detaljerte kartutsnitt videre i rapporten. Den største delen av registreringene ble gjort i forbindelse med ryddearbeidet uten bruk av GPS. Det ble i 2010 brukt omlag 5,4 millioner kroner til pærebrannbekjempelsen. Midlene gikk i hovedsak til rydding av vertplanter i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Det ble ikke foretatt erstatningsutbetalinger i forbindelse med påvisninger i 2010 .