Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2021
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Også publisert i Fremover og på Nordnorsk debatt
Sammendrag
Rapporten gir en oversikt over tilstand i norsk skog for referanseåret 2017, basert på data registrert på Landsskogtakseringens permanente prøveflater i perioden 2015-2019. Resultat vises for hele landet og regioner.
Sammendrag
To hundre mjølkebruk i Midt-Norge blei delt i tre nesten like store grupper; 'Låg' (68 gardar), 'Medium' (67 gardar) og 'Høg' (68 garder), etter årleg tildeling av kraftfôr til mjølkekyrne for å teste effekten av kraftfôrnivå på indikatorar for miljøpåverknad og økonomisk lønsemd. Gjennomsnittleg årleg kraftfôrnivå per ku var 15,4, 18,8 og 21,7 GJ nettoenergi laktasjon (NEL) og årleg avdrått i energikorrigert mjølk (EKM) per ku var 7868, 8421 og 8906 kg i høvesvis 'Låg', ‘Medium’og ‘Høg’. Standard livsløpsanalyse og dekningsbidrag blei brukt til å bestemme indikatorar for miljøpåverknad og økonomiske resultat av mjølk- og kjøttproduksjon. Den funksjonelle eininga var mengde 2,78 MJ spiseleg energi, tilsvarande 1,0 kg EKM eller 0,42 kg kjøtt eller en kombinasjon av mjølk og kjøtt som utgjer 2,78 MJ, altså EKM ekvivalent i mjølk og kjøtt levert EKM-eq. Det globale oppvarmingspotensialet, energiintensiteten og nitrogenintensiteten var i gjennomsnitt 1,46 kg CO2- eq./kg EKM-eq., 5,61 MJ energibruk/kg EKM-eq., og 6,83 N input/N-produkt, og var ikkje forskjellig mellom gruppene. Gardar med ‘Låg’ kraftfôrtildeling brukte mindre areal av total arealbruk til dyrking av innkjøpt fôr utanfor garden enn de i ‘Høg’ (0,39 vs. 0,46 daa/daa), men det totale arealet som blei brukt per kg EKM-eq. var større ('Låg' 3,24 vs. 'Høg' 2,84 m2/kg EKM-eq.). Dekningsbidraget per kg EKM-eq. levert var i gjennomsnitt høgare på 'Låg' gardar (6,57 NOK/kg EKM-eq.) enn 'Medium' (6,04 NOK/ kg EKM-eq.) og 'Høg' (5,73 NOK/kg ECM-eq.). Vår analyse viser at høgare kraftfôrnivå ikkje alltid gir mindre global oppvarmingspotensiale og mengd fossil energi per kg mjølk og kjøtt produsert samanlikna med lågare kraftfôrnivå.
Forfattere
Marion Lang Harald Albrecht Marlene Rudolph Johannes KollmannSammendrag
A better understanding of regional differentiation and local adaptation of rare arable plants is essential for the development of suitable methods for the reintroduction of these species. We set up F1 and F2 greenhouse experiments with 4–12 source populations of five rare arable plant species to test for genetically based differentiation in biomass production and phenology in South Germany. For three species, i.e. Arnoseris minima, Consolida regalis and Teesdalia nudicaulis, reciprocal transplant experiments were performed in arable fields to investigate local adaptation in plant establishment as well as biomass production to the northern or southern regions of three seed transfer zones. We found low regional differentiation, but provenance-specific responses to drought stress in Legousia speculum-veneris biomass and A. minima phenology. Moreover, little evidence was identified for local adaptation, while significant differences were seen in the performance between the transplant sites and study years, indicating a high phenotypic variability. Our results suggest that the current seed zones are suitable for the seed transfer of rare arable plants in the study region. Thus, there is a low risk of maladaptation when using autochthonous seed sources within the seed zones, but a high extinction risk of these species and their respective ecosystem functions if no active restoration is done, including transplant measures.
Forfattere
Matthias Vanmaercke Panos Panagos Tom Vanwalleghem Antonio Hayas Saskia Foerster Pasquale Borrelli Mauro Rossi Dino Torri Javier Casali Lorenzo Borselli Olga Vigiak Michael Maerker Nigussie Haregeweyn Sofie De Geeter Wojciech Zglobicki Charles Bielders Artemi Cerdà Christian Conoscenti Tomas de Figueiredo Bob Evans Valentin Golosov Ion Ionita Christos Karydas Adam Kertesz Josef Krasa Caroline Le Bouteiller Maria Radoane Ratko Ristic Svetla Rousseva Milos Stankoviansky Jannes Stolte Christian Stolz Rebecca Bartley Scott Wilkinson Ben Jarihani Jean PoesenSammendrag
Soil erosion is generally recognized as the dominant process of land degradation. The formation and expansion of gullies is often a highly significant process of soil erosion. However, our ability to assess and simulate gully erosion and its impacts remains very limited. This is especially so at regional to continental scales. As a result, gullying is often overlooked in policies and land and catchment management strategies. Nevertheless, significant progress has been made over the past decades. Based on a review of >590 scientific articles and policy documents, we provide a state-of-the-art on our ability to monitor, model and manage gully erosion at regional to continental scales. In this review we discuss the relevance and need of assessing gully erosion at regional to continental scales (Section 1); current methods to monitor gully erosion as well as pitfalls and opportunities to apply them at larger scales (section 2); field-based gully erosion research conducted in Europe and European Russia (section 3); model approaches to simulate gully erosion and its contribution to catchment sediment yields at large scales (section 4); data products that can be used for such simulations (section 5); and currently existing policy tools and needs to address the problem of gully erosion (section 6). Section 7 formulates a series of recommendations for further research and policy development, based on this review. While several of these sections have a strong focus on Europe, most of our findings and recommendations are of global significance.
Forfattere
Irina Orestovna Averkina Ivan Paponov Jose J Sanchez-Serrano Cathrine LilloSammendrag
Plant growth-promoting rhizobacteria (PGPR) stimulate plant growth, but the underlying mechanism is poorly understood. In this study, we asked whether PROTEIN PHOSPHATASE 2A (PP2A), a regulatory molecular component of stress, growth, and developmental signaling networks in plants, contributes to the plant growth responses induced by the PGPR Azospirillum brasilense (wild type strain Sp245 and auxin deficient strain FAJ0009) and Pseudomonas simiae (WCS417r). The PGPR were co-cultivated with Arabidopsis wild type (WT) and PP2A (related) mutants. These plants had mutations in the PP2A catalytic subunits (C), and the PP2A activity-modulating genes LEUCINE CARBOXYL METHYL TRANSFERASE 1 (LCMT1) and PHOSPHOTYROSYL PHOSPHATASE ACTIVATOR (PTPA). When exposed to the three PGPR, WT and all mutant Arabidopsis revealed the typical phenotype of PGPR-treated plants with shortened primary root and increased lateral root density. Fresh weight of plants generally increased when the seedlings were exposed to the bacteria strains, with the exception of catalytic subunit double mutant c2c5. The positive effect on root and shoot fresh weight was especially pronounced in Arabidopsis mutants with low PP2A activity. Comparison of different mutants indicated a significant role of the PP2A catalytic subunits C2 and C5 for a positive response to PGPR.
Sammendrag
Agroforestry can be defined as sustainable and multifunctional land-use systems where trees are managed together with agricultural crops or livestock on the same piece of land. This definition fits with how the outfield has been managed in generations in Norway. The Norwegian outfields are a multifunctional land-use system. In the northern periphery area, agroforestry has a long history with woodland grazing, reindeer husbandry and gathering of different non-wood forest resources as herbs, mushrooms, and berries. Traditional agroforestry has gradually disappeared during the 20th century with the intensification of agriculture and forestry. Currently agroforestry systems are gaining new interest, not only from farmers but also from politicians, as this practice can possibly contribute to a more sustainable way of agricultural production. In the northern periphery area, the benefits of agroforestry practices can be manifold not only promoting traditional practices, but also novel systems with the use of new technology. In addition, agroforestry has environmental benefits as a method for conservation and enhancement of biodiversity, improved nutrient cycling, and water quality. Soil humus layer will also increase with several agroforestry systems leading to carbon sequestration. The Norwegian population of 5.3 mill populate an area of 323805 km2. The mainland of Norway is 323805 km2 while Svalbard and Jan Mayen represent 61022 and 377 km2, respectively. Number of persons per km2 are 14, however, as much as 82% of the Norwegian population inhabits cities/densely populated areas. These figures tell us that Norway have a large outfield with forests and mountains. The biggest owner of Norwegian outfield1 is the Norwegian state by the Ministry of Agriculture and Food. The state-owned enterprise Statskog SF is set to administer the property, that alone consist of about 23% of the total outfield-area of Norway. Almost 80% of the state-owned property is above the treeline and covers mountains and alpine grassland who are valuable grazing resources for reindeer herders and local farmers. Most of the forests are also used as grazing areas for local farmers and reindeer herders. The state-owned property in the southern Norway are managed as commons, where locals have rights in commons, typically this is right to graze, hunt and fish on the state ground. In the northern part of Norway, the grazing-rights are defined as user-rights and technically not rights in commons while the right to hunt, fish and gathering of berries and herbs etc. is an “all-mans-right”.
Forfattere
Teresa Gómez de la Bárcena Lise Dalsgaard Line Tau Strand Christian Wilhelm Mohr Knut Bjørkelo Rune Eriksen Gunnhild SøgaardSammendrag
Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....
Sammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2020. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2020 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2020: 35 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 16 % gras, 27 % vårkorn med høstpløying, 11 % høstkorn med høstpløying, 7 % høstharving til vår- og høstkorn samt frukt og bær, og 3 % poteter og grønnsaker. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte buffersoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2020 ble beregnet til henholdsvis 3,6 kilotonn SS og 6,1 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,5 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,6 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder.