Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Forfattere
Alice Budai Anders Aas Daniel Rasse Erik J. Joner Pierre-Adrien Rivier Simon Weldon Thiago InagakiSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Trine Eggen Ove Bergersen Hege Bergheim Marius Bless Joshua Cabell Maria Dietrich Monica Fongen Randi Berland Frøseth Sissel Hansen Ingvard Kvande Rikard Pedersen Linn Solli Anne Falk ØgaardSammendrag
I dette prosjektet har vi undersøkt mulige tiltak som kan redusere utvikling av klimagasser i forbindelse med kompostering av biorest, og restgass-potensiale i biorest fra ulike biogassanleg. Prosjektet har vist at det kan benyttes ulike tilnærminger for å hindre utslipp av klimagasser fra kompostering av biorest. God avvanning som gir en porøst og luftig biorest, vil bidra til komposteringsforhold som i liten grad forventes å slippe ut klimagasser. Det kan samtidig konkluderes med at det beste er at biogassprosessen har driftsforhold som gjør at mest mulig av råvarene blir omsatt, og dermed har lavt restgass-potensiale og mulighet for å produsere klimagassprosesser under kompostering.
Sammendrag
Since the 1950s, the use of plastics in agriculture has helped solving many challenges related to food production, while its persistence and mismanagement has led to the plastic pollution we face today. Soils are no exception and concentrations of polyethylene mulch debris up to 380 kg/ha have been reported in Chinese agricultural soils. A variety of biodegradable plastic products have thus been developed and marketed, with the aim to solve plastic pollution through complete degradation after use. But the environmental conditions for rapid and complete degradation are not always fulfilled, and the risk that biodegradable plastics could also contribute to plastic pollution must be evaluated. In this presentation, we want to share the knowledge gained through research projects on biodegradable plastics in agricultural soil, where we both studied the degradation of biodegradable mulch under Nordic soil conditions, and the fate of biodegradable plastics in two major soil amendments: compost and biogas digestate. A two-year field experiment with biodegradable mulch (PBAT-starch and PBAT-PLA) buried in soil in mesh bags showed that also under colder climatic conditions does degradation occur, involving fragmentation already after 2 months, but that complete degradation may take 3 to 9 years, depending on soil temperature and soil organic matter content (both correlate positively with degradation rate). Accumulation is therefore likely to happen when biodegradable mulch is repeatedly used every year. A full-scale experiment with compostable plastic cups (PLA) at an industrial composting plant, where we followed their fate and conducted metagenomic analysis over 13 weeks, demonstrated the major role played by fungi for a successful degradation of PLA. However, the successful management of biodegradable plastic products largely depends on existing waste management infrastructure. Most biodegradable plastic bags, labelled as compostable and used for food waste collection do not end up in industrial composting plants in Norway, but in biogas production plants. Here, we showed that these plastic bags (starch-based polymer) are only marginally degraded (maximum 21-33 % mass loss) during biogas production, and likely to end up in biogas digestate and then in agricultural soils, unless digestate is treated to remove plastic residues.
Sammendrag
Since the 1950s, the use of plastics in agriculture has helped solving many challenges related to food production, while its persistence and mismanagement has led to the plastic pollution we face today. Soils are no exception and concentrations of polyethylene mulch debris up to 380 kg/ha have been reported in Chinese agricultural soils. A variety of biodegradable plastic products have thus been developed and marketed, with the aim to solve plastic pollution through complete degradation after use. But the environmental conditions for rapid and complete degradation are not always fulfilled, and the risk that biodegradable plastics could also contribute to plastic pollution must be evaluated. In this presentation, we want to share the knowledge gained through research projects on biodegradable plastics in agricultural soil, where we both studied the degradation of biodegradable mulch under Nordic soil conditions, and the fate of other biodegradable plastics in soil amendments such as compost and biogas digestate. A two-year field experiment with biodegradable mulch (PBAT-starch and PBAT-PLA) buried in soil in mesh bags showed that also under colder climatic conditions does degradation occur, involving fragmentation already after 2 months, but that complete degradation may take 3 to 9 years, depending on soil temperature and soil organic matter content (both correlate positively with degradation rate). Accumulation is therefore likely to happen when biodegradable mulch is repeatedly used every year. A full-scale experiment with compostable plastic cups (PLA) at an industrial composting plant, where we followed their fate and conducted metagenomic analysis over 13 weeks, demonstrated the major role played by fungi for a successful degradation of PLA. However, the successful management of biodegradable plastic products largely depends on existing waste management infrastructure. Most biodegradable plastic bags, labelled as compostable and used for food waste collection do not end up in industrial composting plants in Norway, but in biogas production plants. Here, we showed that these plastic bags (Mater-Bi®) are only marginally degraded (maximum 21-33 % mass loss) during biogas production, and likely to end up in biogas digestate and then in agricultural soils, unless digestate is treated to remove plastic residues.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Cornelya Klutsch Junbin Zhao Mikhail Mastepanov Hanna Marika Silvennoinen Juho Vuolteenaho Erling Fjelldal David Kniha Runar Kjær Snorre HagenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Marianne Bechmann Franziska Fischer Øyvind Kaste Hanne Ugstad Simen Wilsher-Lohre Anja Celine Winger Anne Falk ØgaardSammendrag
Undersøkelser viser at de negative miljøeffektene i en rekke områder av Oslofjorden er knyttet til svært høy tilførsel av nitrogen. Nedbørfeltet til Oslofjorden kan derfor identifiseres som sårbart område for nitrat ifølge nitratdirektivet og nitratdirektivet bør derfor gjelde for hele Oslofjordens nedbørfelt. Nitratdirektivet stiller krav om at spredning av husdyrgjødsel per gårdsbruk begrenses til 17 kg nitrogen per dekar jordbruksareal. Det stilles ikke krav til hvor mye nitrogen som kan tilføres med mineralgjødsel. Med dagens spredearealkrav for fosfor er det eiendommer med storfé og slaktesvin som kan ha overskudd av nitrogen i forhold til nitratdirektivets krav. De kan ha henholdsvis 25 og 21 kg nitrogen per dekar fra husdyrgjødsel. Grasproduksjon til storfé krever mye nitrogengjødsel, slik at gårdsbruk med storfé likevel ikke har et nitrogenoverskudd sammenlignet med avlingens behov. Kombinasjonen svin og korn vil ofte heller ikke gi nitrogenoverskudd hvis husdyrgjødsla spres jevnt på gårdens arealer. Flytting av husdyrgjødsel til andre gårdsbruk vil antagelig føre til økt bruk av mineralgjødsel på gården som transporterer vekk husdyrgjødsel. Gjennomføring av nitratdirektivet vil derfor sannsynligvis ikke eller i svært liten grad redusere total mengde nitrogen tilført jordbruksarealet i Oslofjordens nedbørfelt. Erfaring fra dagens sårbare område viser dessuten at det særlig er spredearealkravet med fosfor som følges opp av forvaltningen. Andre land som har iverksatt nitratdirektivet, har utviklet handlingsplaner for reduserte utslipp av nitrogen til vann som omhandler mer enn bare grensen for nitrogentilførsel med husdyrgjødsel.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Ane-Sofie Bednarczyk Hansen David Kniha Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Ann Maret Eira Torbjørn Anderssen Elida Langstein Nora Blomseth Hans Geir EikenSammendrag
Systematiske undersøkelser av forekomsten av brunbjørn i et definert geografisk område kan utføres med luktstoff og hårfeller. I løpet av juni til august 2024 ble det samlet inn hår fra brunbjørn i 28 hårfeller med luktstoff i et 700 km2 stort område fra Karasjok (fra Karasjohka til Skoganvarre og Tana) og videre sammenhengende med 20 hårfeller i et 500 km2 stort område i Tana kommune. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der fellene ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet innenfor samme rute. Hårrøttene ble analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse, i tillegg til en kjønnsspesifikk markør. Det ble totalt innsamlet 60 hårprøver fra Karasjok, der 47 var positive (78 %) for brunbjørn, og fra disse prøvene ble det påvist 8 ulike individer (6 hannbjørner, 2 hunnbjørner). Tre av de 8 påviste individene var nye bjørner (2 hannbjørner og 1 hunnbjørn) som ikke tidligere var registrerte. I Tana ble det totalt samlet inn 9 hårprøver, hvor kun én var positiv (11 %) i den bjørnespesifikke analysen, og denne prøven påviste en hannbjørn som var kjent fra tidligere år. Syv av de 9 hårprøvene hadde et utseende som ikke forbindes med bjørn. Samlet i Karasjok og Tana påviste hårfellemetoden med DNA-analyse av hårrøtter totalt 9 bjørner med tidsmessig informasjon innenfor et 1200 km2 stort område.