Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2022
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er 69 fjellkommunar i Noreg og 29 tilliggjande fjellkommunar. Som fjellområde reknast areal som ligg over 700 m o.h. i Sør-Noreg og over 600 m o.h. i Trøndelag. Utmark dekker ein stor del av landarealet i Noreg, og mykje areal i fjellområda er utmark. Utmarka har mange ressursar og brukarar. Den viktigaste produksjonen i utmarka i fjellet er husdyrbeite, med lang tradisjon for mangesidig bruk i stort omfang, mellom anna knytt til seterdrift. I tillegg kjem haustingsbruk i form av jakt, fiske og sanking som og har ei lang historie. Lang tids bruk har skapt særeigne landskap, med kulturhistoriske, estetiske og biologiske kvalitetar. Ei form for bruk som dreg veksel på desse kvalitetane er reiselivet. Reiselivet i Noreg har etter kvart og ei lang historie, frå engelsk adel kom for å fiske i norske vassdrag på 1800-talet til dagens bubilturistar frå mange land. I tillegg til desse langvegsfarande som oppheld seg i landskapet i kort tid, kjem hyttefolket. Hyttebygginga har med tida lagt beslag på store areal, og nokre plassar diskuterast det om det er på tide å stanse denne utviklinga. Sjølv om hyttebygging og hyttefolk kan bidra med ressursar og aktivitet lokalt, kan det og bli ei belastning, mellom anna på naturen. Å tenke om ein berekraftig utnytting av ressursane i fjella reiser soleis ei rekke spørsmål. I denne rapporten har me samla eksisterande kunnskap, basert på forsking og anna formidling, om ulike utfordringar og moglegheiter. Målet har vært å leggje eit grunnlag for tankar om utforming av ein politikk som skal fremme ei utvikling av ressursbruken som tek omsyn til berekraft i økonomisk, sosial og miljømessig forstand.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Kamilla Skaalsveen John Ingar Øverland Marianne Bechmann Marie Uhlen Maurset Valborg Kvakkestad Julie Wiik Ingvild Evju Hanna Næss HolmSammendrag
Formålet med prosjektet var å øke kunnskapen om gårdbrukeres motivasjon, samt barrierer og muligheter for å gjennomføre vannmiljøtiltak i ulike regioner av landet. Det ble i den forbindelse gjennomført fokusgruppemøter i Innlandet, Trøndelag, Vestfold og Telemark, Nordland og Viken med bønder som hadde kunnskap om vannmiljøtiltak i jordbruket. Målet med fokusgruppene var å diskutere og belyse ulike barrierer, både praktiske, økonomiske, kunnskaps- og motivasjonsbaserte, samt løsninger, tiltak og virkemidler som kan bidra til å fjerne eller redusere disse. Det ble i tillegg gjennomført et områdestudie i Vestfold og Telemark med evaluering av tiltaksgjennomføring i nedbørfeltet til Akersvannet. Dette på bakgrunn av en tidligere utarbeiding av tiltakspakker for 26 grunneiere i nedbørfeltet utarbeidet av NLR Viken. Grunneierne ble intervjuet for å undersøke hvilke tiltak som ble gjennomført, hvilke som ikke ble gjennomført, samt årsaker til dette. I denne rapporten presenteres en utredning av hvilke faktorer som avgjør i hvilken grad gårdbrukere velger å gjennomføre vannmiljøtiltak, i tillegg til hvilke motivasjonsfaktorer som spiller inn i deres avgjørelse. Viktige fellestrekk mellom resultater fra fokusgruppene i Innlandet, Nordland, Trøndelag, Vestfold og Telemark og Viken, og områdestudien fra Akersvannet var at gårdbrukerne motiveres av synlige eller målbare resultater av tiltak og av å bevare jordressursene ved å motvirke erosjon. God informasjon og kunnskap om tiltak (og tilskuddsordninger) er også avgjørende, men er delvis mangelfulle. I tillegg er økonomiske insentiver for å veie opp for økonomiske ulemper ved tiltak viktige. Det ble også etterlyst bedre samhandling mellom ulike fylker, kommuner, Statsforvalteren og rådgivingen, samt større forutsigbarhet i ordningene over tid.
Forfattere
Kamilla Skaalsveen John Ingar Øverland Marianne Bechmann Marie Uhlen Maurset Valborg Kvakkestad Julie Wiik Ingvild Evju Hanna Næss HolmSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gry Alfredsen Christian Brischke Richard Acquah Tolgay Akkurt Per Otto Flæte Eva Frühwald Hansson Geir Wæhler Gustavsen Hasan Hosseini Targo Kalamees Jaan Kers Villu Kukk Roja Modaresi Jonas Niklewski Anna Sandak Sandak Jakub Philip van NiekerkSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
De siste tjue årene (1999-2020) har antall jordbærdyrkere i Norge gått ned med 77 prosent. Arealet som brukes til jordbærdyrking er i samme periode redusert med 25 prosent. Utviklingen viser også at andelen små dyrkere (<3daa) er mindre i 2020, enn i 1999, og det er i dag færre, men større jordbærdyrkere. Jordbærproduksjon er en arbeidsintensiv produksjon og behov for arbeidskraft er en hovedutfordring blant jordbærprodusenter i Norge. Dette gjelder spesielt under covid19-pandemien, men også i stor grad før pandemien. Omlegging til table-top i tunnel kan redusere arbeidsbehovet noe ettersom plukkingen forenkles og plukkehastigheten går opp. Svar fra spørreundersøkelsen viser at bedre arbeidsmiljø og enklere plukking var en av de tre viktigste motivasjonene for omlegging til table-top. For frilandsprodusenter er det bedre arbeidsmiljø, mer forutsigbar avling og redusert behov for arbeidskraft, som er de tre fordelene flest synes er interessante i forbindelse med tunneldyrking. Kostnadsvekst er et generelt problem i jordbruket, også i jordbærproduksjonen. Økte kostnader totalt er spesielt en utfordring for dyrkere i table-top i tunnel. Kostnadene er generelt høyere med table-top enn på friland, ettersom produksjonen krever større investeringer (tunneler og inventar) og gir høyere driftskostnader, som f.eks. årlig innkjøp av produksjonsklare planter, vekstmedium/substrat og gjødsel. For frilandsprodusenter som har besvart spørreundersøkelsen er det usikkerhet knyttet til lønnsomhet og investeringer som er de to desidert viktigste barrierene for omlegging til table-top i tunnel. Det gjenstår et arbeid med å synliggjøre informasjon om lønnsomhet, inkl. informasjon om investeringskostnader. Tilgang til plantevernmidler er en av hovedutfordringene for frilandsprodusenter, men også i stor grad for tunnelprodusenter som dyrker jordbær i bakken. Få produsenter med table-top i tunnel anser dette som et problem. Grunnen til det er trolig at når plantematerialet og (ofte) substratet byttes ut hvert år reduseres sykdomspresset og dermed også behovet for plantevernmidler. Avling på friland kan variere stort fra år til år, ettersom produksjonen påvirkes av været. Bråvarme kan gi for tidlig avling, som igjen vil være et problem dersom arbeiderne ikke er på plass. Videre kan manglende snødekke føre til at jordbærplantene ikke overlever vinteren. Mye regn kan også gi problemer med gråskimmel. Slike forhold kontrolleres bedre i tunnel, både i table-top og i bakken. Mye vind, tåke og store mengder snø, er likevel værforhold som ikke er svært gunstige for tunnelproduksjonen. De siste årene spiste forbrukerne i Norge like mye importerte som norskproduserte jordbær. Det er særlig på våren og forsommeren, før den norske jordbærsesongen, at det importeres mye jordbær. Ingen av jordbærprodusentene som svarte på spørreundersøkelsen anser etterspørsel etter jordbær som en utfordring, noe som tyder på en fortsatt sterk preferanse for norske bær i norsk sesong. Tunnelproduksjon forlenger sesongen, og gir større forutsigbarhet ettersom man i større grad kan kontrollere produksjonen (vær, vann og gjødsel). Slik sett kan tunnelproduksjon vise seg å være et viktig supplement for å dekke markedsbehovet i skuldersesongene. Selv om det er mulig å få modne jordbær tidligere i tunnel enn på friland, er det særlig på høsten at dyrking på table-top i tunnel har potensial til å øke norsk produksjon. På høsten synker etterspørselen og det kan være utfordrende for norske bær å konkurrere med billig import, særlig hvis smaken på norske bær ikke skiller seg ut. Økt tunnelproduksjon kan derfor være avhengig at markedet etterspør norske bær også utover høsten, og at god smak opprettholdes selv med lavere temperaturer og mindre lys.....
Forfattere
Gry Alfredsen Lone Ross Anne Cathrine Flyen Cecilie Flyen Atle Wehn Hegnes Nanna Bjerregaard Mari Sand Austigard Johan MattssonSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Gry Alfredsen Lone Ross Atle Wehn Hegnes Mari Sand Austigard Johan Mattsson Nanna Bjerregaard Anatoly Sinitsyn Vibeke Vandrup Martens Anne Cathrine FlyenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Hovedmålet for bevaringsarbeidet er å øke antall avlsdyr slik at rasene ikke lenger er utrydningstruet. Det er et mål at genmaterialet tas vare på i aktive driftsopplegg. Aktiv drift er avgjørende for at kunnskapen om dyrehold på disse rasene opprettholdes og videreføres. Lønnsom produksjon er en viktig forutsetning for at bøndene skal benytte de bevaringsverdige rasene. Det er laget kalkyler for spesialisert storfekjøttproduksjon og kombinert melk- og kjøttproduksjon. Besetningene i kalkylene er antatt å være små, og produksjonsbegrensningene i kalkylen gir plass til relativt flere dyr i kalkylene med bevaringsverdige storferaser enn kalkylene med NRF og angus. Dette slår ut på produksjonsinntektene, og gjør kalkylene med bevaringsverdige dyr relativt mer lønnsomme enn de ville være i kalkyler med større produksjonsomfang. Dekningsbidrag per årsku er høyest for ikke-bevaringsverdige storferaser (NRF for melk og angus for ammeku). I kalkylene vurderes det som en god mulighet for lønnsomhet å foredle produktene selv, men dette må vurderes opp mot ønsket arbeidsinnsats og krav til godtgjørelse for arbeid. Bruk av utmark slår også positivt ut i kalkylene grunnet økt tilskudd og redusert kostnad på fôr som skal dyrkes og høstes. Det er viktig å holde de faste kostnadene lave, eller øke dekningsbidrag ved uttak av høyere produktpris, for å få bedre lønnsomhet. Det diskuteres i rapporten at de bevaringsverdige rasene kan spille en viktig rolle for oppfylling av mange landbrukspolitiske mål, som mer bruk av utmarksbeite, landbruk over hele landet og økt verdiskaping basert på gårdens ressurser.