NIBIO Rapport
NIBIO Rapport formidler resultater fra forsknings- og utviklingsoppdrag. I tillegg inngår det også rapporter med mer generell interesse. Det utkommer omtrent 150 utgaver i året.
Sammendrag
I 2016-2020 gjennomførte Landsskogtakseringen detaljerte registreringer av grøftede arealer på alle prøveflater i skog og på all myrlendt snaumark, inkludert myrlendt snaumark over skoggrensa, med et samlet representativt areal på 140 215 km2. Der hvor grøfter forekom ble det registrert grøftetype, grøftens tilstand, grøftelengde og gjennomsnittlig grøftebredde. Til sammen er det registrert et grøftet areal på 6064 km2, hvorav 1554 km2 på organisk jord (torvjord med minst 40 cm torvdybde) og 4510 km2 på mineraljord. Grøftenes funksjon kan grovt deles i to hovedgrupper: 1) for økt skogtilvekst og 2) andre formål, slik som drenering langs veier, dyrka mark, bebygde områder, etc. Organisk jord er primært grøftet for økt skogtilvekst (1062 km2). Mineraljord er primært grøftet for andre formål, og i mindre grad for økt skogtilvekst (1748 km2). Kapittel 3 gir detaljer oversikt over hvor stor andel av forskjellige arealer som er grøftet. Her gis slike statistikker for ulike skog- og myrtyper, skoglig produktivitet (bonitet), dominerende treslag og vegetasjonstyper på myr og i skog. I de fleste tilfeller er statistikkene videre oppdelt på geografiske regioner. Kapittel 4 omhandler grøftetyper og grøftenes tilstand. På arealer som er grøftet for økt skogtilvekst kan grøftetilstanden mange steder være utilfredsstillende sett fra et skogproduksjons-perspektiv. Dette gjelder særlig sidegrøfter hvor omtrent 65 % av grøftene har svak eller dårlig tilstand. For avløpsgrøfter er tilstanden svak eller dårlig på 47-54 % av grøftene (mest utilfredsstillende på mineraljord). Kapittel 5 fokuserer på skogarealer som er drenert for skogbruksformål og som kan være aktuelle for grøfterensk. Her viser vi hvordan det grøftede arealet fordeler seg i forhold til hogstklasse, bonitet og driftsveilengde, samt hvor mange kilometer grøft som forekommer på disse arealene. Videre viser vi hvordan disse arealene fordeler seg i forhold til geografiske regioner og antall kilometer grøft som er i ulike grøftetilstander, samt hvor mye av dette som er i ung skog (hogstklasse 1-3) og eldre skog (hogstklasse 4-5). Landsskogtakseringen har også registrert endringer i vegetasjonsdekket på de drenerte arealene. Kapittel 6 fokuserer på organisk jord, og viser påvirkning på vegetasjon for ulike typer grøfter og antall meter med grøft.
Sammendrag
Aksjon pærebrann” ble etter den første påvisning av pærebrann i Norge i 1986 opprettet som et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet og NIBIO (Norsk Institutt for Bioøkonomi, Divisjon for Bioteknologi og Plantehelse). Formålet med prosjektet er å overvåke, kartlegge og bekjempe pærebrann. For å oppnå et best mulig resultat i dette arbeidet er den delen av landet der pærebrann forekommer blitt delt opp i tre soner. 1. Pærebrannsone Omfatter områder/kommuner av landet hvor det er blitt påvist pærebrann og hvor det ikke er et mål å utrydde sjukdommen. 2. Bekjempelsessone Omfatter områder/kommuner hvor det er blitt påvist pærebrann og som grenser til kommuner i pærebrannsonen. Her gjøres intensivert overvåking og rydding med formål å hindre videre spredning og på sikt å utrydde sjukdommen. 3. Forebyggende sone Dette er områder uten pærebrann, som er i nærheten av smittefronten og er områder med viktig kommersiell fruktdyrking eller områder i nærheten av slik fruktproduksjon Hensikten er ha en buffer mot spredning til viktige fruktområder eller til andre deler av landet. . I disse områdene skjer overvåkingen på stikkprøvebasis. Friske planter av bulkemispel og pilemispel vil kunne bli fjernet som et forebyggende tiltak I tillegg til disse tre sonene gjennomføres overvåking på stikkprøvebasis i andre deler av landet der pærebrann ikke er påvist. Kommune- og fylkesinndeling er i hovedsak basert på den nye kommune og fylkesinndelingen. Fra 2021 iverksatte Mattilsynet en ny forskrift med inndeling av kommuner og fylker med mange nye navn. Forskrift om kontrollområder for å forebygge, begrense og bekjempe pærebrann (Erwinia amylovora)er tilgjengelig på https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-01-08-51.. Forsrkriften ble sist revidert 5.10.2021 som følge av påvisningene som ble gjort i nye områder i 2021. Med hovedvekt på de viktigste vertplantene ble det i 2021 (2020 tall i parentes) gjort systematisk stikkprøvekontroll i 8 (10) fylker og 100 (140) kommuner. Det ble lagt spesielt vekt på kontroller i fruktdyrkingsområder, planteskoler, planteutsalg og områder rundt disse. Samt å rydde pærebrann i randområder, som f.eks. Grimstad. Til sammen ble det utført 13 954 (14 310) inspeksjoner av vertplanteforekomster. Totalt er det ryddet på 3 069 (1 407) eiendommer. I flere smittede områder har det vært gjennomført systematisk gjennomgang og fjerning av alle registrerte sjuke planter. Men i kommunene Ålesund, Klepp, Gjesdal, Sandnes, Stavanger, Sola, Karmøy, Haugesund, Askøy, Os, Bergen og Kristiansand er pærebrann nå så utbredt at ressursene ikke strekker til for å fjerne planter med smitte. Ellers i smittede områder ble stort sett alle sjuke planter som var registrert, fjernet. I kommersielle frukthager i Norge ble det i 2021 ikke påvist pærebrann noen steder. Tallet på lokaliteter som har blitt ryddet er betydelig større enn i 2020. Dette skyldes mye arbeidet i randsoner for pærebrann, samt mer omfattende rydding rundt planteskole/planteutsalg. Men fortsatt er det mye rydding i såkalte friområder, som er tidkrevende og gir lavere ryddetall. Når det gjelder stikkprøvekontrollen, er denne om lag som i 2020......
Sammendrag
Potetcystenematodene Globodera rostochiensis og G. pallida (henholdsvis gul og hvit PCN) er definert som karanteneskadegjørere, og er strengt regulert av norsk lov og forskrift. I henhold til forskriften kan poteter fra arealer som er smittet med gul PCN (G. rostochiensis) leveres til mottaksanlegg. Alt avfall fra anlegg som videreforedler potet ansees derfor som spesialavfall, og har frem til nå blitt deponert. For å kunne videreforedle potetavfallet fra produksjonen ønsker Maarud å undersøke om PCN overleverer komposteringsprosessen deres. Det er derfor utført komposteringsforsøk med cyster av gul PCN i varmeskap under kontrollerte temperaturforhold som tilsvarer temperaturene i Maaruds komposteringsprosess. For å påvise om egg og larver inne i cystene overlevde prosessen ble det gjort klekkeforsøk med cystene fra komposteringsforsøket. Resultatene viste at PCN ikke overlevde temperaturforløpet i forsøket. I komposteringsforsøket var temperaturen over 55 ℃ i 18 dager. Det er svært viktig at komposteringsprosessen sikrer at alt avfallet i kompostrankene behandles likt, og at alt avfallet i rankene eksponeres for temperatur over 55 ℃ i minst 18 dager for å sanere PCN. Dersom cyster ikke utsettes for høy nok temperatur over tid, er det betydelig risiko for at PCN overlever.
Sammendrag
Norway spruce parents selected from results in progeny trials for testing Svenneby Seed Orchard clones were crossed in a factorial crossing design, and full-sib families were planted in short-term and field trials in southern Norway. Artificial freezing tests with the same families were made the first growing season and at ages 10 and 12 years. Offspring of parents selected for superior growth were taller in the field tests than those from parents with heights lower than the mean in the progeny test. However, the correlations between half-sib family performance in the initial progeny test and in the offspring field tests were only moderate. The variation among families in injury scores in the freezing tests was large, but the relationships with field trial performance were weak, indicating that frost hardiness testing at a young age is not valuable for predicting later field performance. Families with a late timing of bud flush had the highest frequency of injuries after a frost event at mid-summer. These families were also the tallest in the field tests. The families from crosses among Svenneby Seed Orchard clones had better height growth than commercial provenances. Foreldretrær av gran, valgt ut fra resultater i avkomforsøk for å teste kloner i Svenneby frøplantasje, ble krysset etter en faktoriell krysningsplan, og full-søsken familiene ble plantet i kortidsforsøk og i langsiktige feltforsøk. Fryseforsøk med familiene ble gjort etter første vekstsesong og ved alder 10 og 12 år. Avkom fra foreldre valgt ut for god høydevekst var høyere i feltforsøkene enn de fra foreldre som ble valgt ut med midlere høyde. Det var bare moderate korrelasjoner mellom høyder til halv-søsken i de første avkomforsøkene og i feltforsøkene. Det var betydelig variasjon mellom familiene i skader etter frysforsøkene, men sammenhengene var svake mellom frostskader og vekst og skader i feltforsøkene. Dette indikerer at resultater fra testing av frostherdighet i ung alder sier lite om hvordan trær fra familiene senere vokser i felt. Familier med sen skuddskyting fikk mest skader etter frostnetter 22.-23. juni. De sent skytende familiene hadde best høydevekst i feltforsøkene. Trærne fra familiene fra Svenneby frøplantasje var høyere enn de fra hadde handelsprovenienser.
Sammendrag
Målsettingen for dette forprosjektet var å kartlegge eksisterende kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon, avdekke kunnskapshull og identifisere problemstillinger som bør følges opp med videre forskning. Hva som definerer god jordhelse i Norge er fremdeles uklart, og det er behov for å undersøke hvordan dette konseptet bør anvendes for de ulike produksjonene og regionene i landet. Det arktiske landbruket er særegent og med andre forutsetninger enn næringa ellers i landet grunnet kort vekstsesong og spesielle lysforhold. Til tross for at omfanget av arealet egnet for grøntproduksjon er forholdsvis lite, er det viktig med kunnskap om jordhelse for å kunne bevare disse marginale jordressursene best mulig, også i et endret klima. For å kartlegge eksisterende kunnskap og identifisere kunnskapsbehov har det i denne forstudien blitt gjennomført en litteraturstudie, samt et idéverksted med ulike interessenter fra Nord-Norge. Resultatene fra forstudien viser at det foreløpig eksisterer forholdsvis lite dokumentert kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon. Innspill fra aktører i næringa viser imidlertid at interessen for jordhelsetiltak er økende. Temaer som særlig ble trukket frem i forbindelse med spørsmål om kunnskapsbehov var: mangfold og dynamikk i samfunn av jordorganismer i landbruksjord i Arktis, effekter av å tilføre ulike former for organisk materiale (kompost etc.), metoder for brakking, vekstskifte, dekkvekster og samplanting og metoder for jordbearbeiding.
Sammendrag
Vi gir i den første delen av denne rapporten en oversikt over dagens skogressurser i Norge og den historiske utviklingen tilbake til 1990. Oversiktene er basert på data fra Landsskogtakseringens permanente prøveflater. Vi presenterer arealfordeling av bonitet og skogtyper i ulike hogstklasser, skogvolum og tilvekst, aldersutviklingen i skog, historisk avvirkning, samt omfang av sluttavvirkning i yngre skog de senere årene, her definert som skog som er yngre enn nedre aldersgrense for hogstklasse 5. Vi dokumenterer også hvor stor andel av skogressursene som står på arealer der det etter sertifiseringsordninger og skoglovgivningen må tas særskilte hensyn ved hogst. I tillegg har vi analysert omfanget av hogst i yngre skog, og som her er definert som avvirkning i skog som er yngre enn nedre aldersgrense for hogstklasse 5. I andre halvdel av rapporten presenterer vi 14 forskjellige prognoser for balansekvantum, med ulike forutsetninger med hensyn til økonomisk drivverdig areal (basert på driftskostnad), skogkulturinnsats, nedre alder ved sluttavvirkning, og for alternative scenarier for prioritering av arealer ved økning av vern av skog. Varierende skogkulturinnsats hadde relativt liten effekt på balansekvantum, men større effekt på tilvekst og volumutvikling samt sammensetningen av framtidig hogstkvantum og skogvolum per treslagsgruppe (gran, furu, lauvtrær). Varierende forutsetninger om nedre aldersgrense for sluttavvirkning hadde også effekt på utviklingen av ressursene og på balansekvantumet. Prognosene der inntil 25 prosent av hogstkvantumet fra sluttavvirkning kan hentes i hogstklasse 4 og resten i hogstklasse 5 gav et høyere balansekvantum enn i prognosene der sluttavvirkning tidligst kan gjennomføres når skogen når nedre aldersgrense for hogstklasse 5. Prognosene uten hogst i hogstklasse 4 gav imidlertid som resultat en større oppbygning av stående volum og tilvekst over tid....
Sammendrag
Rapporten beskriver resultatet av jordsmonnkartleggingen som er utført for utvalgte jordbruksområder i kommunene Bokn, Tysvær og Sveio. Resultatene fra denne kartleggingen er brukt for å framskaffe kartlaget Verdiklasser basert på jordsmonnkart.
Forfattere
Ove BergersenSammendrag
Rapporten gir oversikt over analyser og kunnskap produsert, mottatt og vurdert i 2021. Data for luktregistreringer, sigevannsbehandling og grunnvann fra miljøbrønner i 2021 er vurdert sammen med tidligere data. Nye system for temperaturmålinger av rankene når de er blitt termofile (over 55 °C) i 4 uker er blitt automatisert og sikrer hygienisering av aktive rankene på fase 1 gjennom 2021, også med ekstra vending. Analyser av evt. patogene mikroorganismer ble ikke utført i 2021 på kompostbatcher etter fase 2, men i kun av ferdig kompost. En økning gjennom 2021 i registrering av antall dager med sterk lukt er observert. Registreringstall av lukt i nærmiljøet ble totalt 25 episoder i 2021, av dem 44 i sentrum av Skibotn. I 2020 var antallet 18 og 5 i sentrum. En økning i konsentrasjoner fra rensedam og sedimenteringsdam av sigevann analysert i 2021 ble observert på næringsstoffer og organisk materiale. Vannanalyser gjennom 2021 av infiltrert sigevann fra nærmeste miljøbrønn 3 viste fortsatt ingen økning i konsentrasjoner av både næringsstoffer og metaller. Det er ikke synlige forurensinger (rustbrune jernutfellinger) ved elvebredden av grunnvann som strømmer ut i Skibotnelva.
Sammendrag
Lengre vekstsesong gjer det mogleg å hauste enga oftare, noko som betrar grovfôrkvaliteten og reduserer behovet for kraftfôr i til dømes mjølkeproduksjon. Standard maskin og reiskap for dyrking og hausting av gras er tungt, og auka i tal slåttar per år vil auke pakking og skading av jorda. Det vil mellom anna gje lågare avlingar. Med små sjølvgåande lette robotar kan det tenkjast at enga kan haustast oftare utan at det går ut over jordstruktur og plantevekst. Formålet med dette arbeidet var å teste økonomiske lønsemd av å hauste enga fem gonger i året, som i eit tenkt robotsystem (Robot-system), samanlikna med standard hausting tre gonger i året (Standard-system). I Robot-systemet var graset tenkt slått, vendt, raka saman, samla opp og transportert til ei stasjonær rundballe-presse med ei flåte av sjølvgåande robotar (Thorvald II) med ein lastekapasitet på 200 kg per roboteining, medan i Standard-systemet var graset slått med ei breispreiarslåmaskin med knekkar, raka saman og pressa med såkalla kombipresse. Tal for avlingsmengd og fôrkvaliteten av surfôret frå avlinga var frå eit engdyrkingsforsøk på Fureneset forsøksstasjon der to engfrøblandingar vart hausta tre eller fem gonger i året over tre engår. Dei økonomiske kalkylane vart gjort for to mjølkebruk med enten 200 eller 400 tonn mjølkekvote, med enten 8 000 eller 10 000 kg energikorrigert mjølk (EKM) per årsku. Optimering av fôrrasjonen for dei ulike avdråttsnivåa og ulike grovfôrkvalitetane vart gjort i NorFor ved hjelp av programmet «TINE Optifôr». Vi brukte kalkyleprogrammet «Grovfôrøkonomi» for å rekne ut dyrkings-, haustings- og utfôrings-kostnadar av grovfôr og samla fôrkostandar for grovfôr og kraftfôr. Det var ingen effekt av engfrøblanding på avling og fôrkvalitet. Tre slåttar årleg gav i gjennomsnitt 16% høgare avling enn fem slåttar (1237 kg TS/daa vs. 1040 kg TS/daa), medan surfôrkvaliteten av samla årsavling var høgare med fem enn tre slåttar. Avlingsskilanden mellom fem og tre slåttar var om lag den same i alle tre engår. Fôroptimeringa viste at den betra fôrkvaliteten med Robotsystem auka grovfôropptaket med 14%, og reduserte kraftfôrbehovet med 45% ved eit avdråttsnivå på 8000 kg EKM og med 28% ved 10000 kg EKM. På grunn av lågare avling og høgare fôropptak var arealbehovet 32% større med Robotsystemet enn Standardsystemet. Låg lastekapasitet på den sjølvgåande roboten og stor kapasitet på stasjonær rundballepressa gjer at Robotsystemet var meir kostbart enn Standardsystemet. Men dersom graset i Robotsystemet blir samla opp og pressa med ei kombipresse, som i Standardsystemet, gav Robotsystemet lågare totale fôrkostander enn Standardsystemet. Dette resultatet var avhengig av arealtilskotssone, og i lågare tilskotssone enn 5B, var det ingen forskjell mellom haustesystema. På grunn av det større arealbehovet, var klimagassutsleppet i dyrking av grovfôret større i Robotsystemet, først og fremst på grunn av større lystgassutslepp frå kunstgjødsel. Det blir konkludert med at hausteteknologien i Robotsystemet vi testa kan fungere, men den må tilpassast større autonome traktorar som har høgare kapasitet til oppsamling og transport av fortørka gras og som kan brukast i andre driftsoperasjonar. Analysen viste også at heile mjølkeproduksjonssystemet, både fôrdyrkinga og husdyrproduksjonen, må analyserast samla for å kunne avgjere om ei endring i driftstiltak i grovfôrproduksjonen vil gje betre lønsemd eller mindre miljøbelastning
Forfattere
Siri Voll Dombu Ivar PettersenSammendrag
Denne utredningen forsøker å avdekke hvilke samfunnsøkonomiske hensyn som kan begrunne de såkalte konkurransetiltakene innenfor markedsordningen for melk. Bak tiltakene ligger en klar ambisjon med solid forankring i Stortinget. Inntrykket er likevel at det har vært en kronglete vei mot et komplisert reguleringssystem basert på uklare problemstillinger. Målene har vært uklare, de har blitt omdefinert, og det har stadig vært konflikt om virkemidler over ca. 24 år med prøving og feiling. Denne rapporten handler ikke om virkemidlene og om effektene av virkemiddelbruken i rimelig grad tilfredsstiller intensjonene. Rapporten drøfter først og fremst begrunnelsen for tiltakene, det vil si hvilke problemer som kan tilsi statlig intervenering og regulering for konkurranse i meierisektoren. Rapporten kan sammenfattes i fire hovedtemaer: • Hundre års historie med veksling mellom utfordrende konkurranse, velorganisert monopol og famlende, omstridte konkurransetiltak • Fire krav til et fungerende melkeregime • Formuende samvirker gir etableringshindringer i markedet for melkeråvare • Formuende samvirker gir ikke nødvendigvis effektivitetstap I sammendraget oppsummeres disse temaene, før det skisseres enkelte steg for å gi melkeregimet en bedre innretning.....