Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Forfattere
Eirin Marie Bjørkvoll Anders Lorentzen Kolstad Svein Olav Krøgli Bram Van Moorter Wenche Dramstad Manuela PanzacchiSammendrag
Bjørkvoll, E., Kolstad, A., Krøgli, S.O., Van Moorter, B., Dramstad, W. & Panzacchi, M. 2025. Strukturell konnektivitet i økosystemer. Forslag til metode og bruk av indikator i naturregnskaper. NINA Rapport 2686. Norsk institutt for naturforskning. Fragmentering, arealtap og minkende konnektivitet har negative konsekvenser for individers overlevelse og arters langsiktige opprettholdelse, og dermed økosystemenes tilstand og deres evne til å levere økosystemtjenester. Konnektivitet er derfor viktig for å opprettholde god økologisk tilstand. Naturregnskaper vil fremover være et viktig verktøy for å kunne følge med på utviklingen i den økologiske tilstanden i Norge, både på nasjonalt nivå og kommunalt nivå. Konnektivitet i økosystemer er én relevant indikator for å beskrive landskapsmessige egenskaper i slike naturregnskaper. Konnektivitet handler om arters bevegelse/spredning i et landskap, og er økologisk meningsfullt å vurdere for enkeltarter eller for flere arter samlet hvis de beveger seg i de samme områdene i landskapet. Økosystemer består av arter som det kan være relevant å vurdere samlet med hensyn til konnektivitet. Basert på en gjennomgang av eksiterende metoder i Norge og i andre land, foreslår vi i denne rapporten en enhetlig metode for å vurdere økosystemenes strukturelle konnektivitet. Vi har testet metoden for 1) lauvskog, 2) hei og åpen vegetasjon, og 3) naturskog i seks kommuner. Vi har utformet konnektivitetskart for disse økosystemene og beregnet indikatorverdier for konnektivitet som kan brukes i naturregnskap på kommunalt nivå. Det er mulig å oppskalere beregningen av konnektivitetskartene og indikatoren til nasjonalt nivå. Til slutt drøfter vi hvordan konnektivitet i bred forstand kan brukes i kommunal arealforvaltning. Vi foreslår å bruke metoden «Randomized shortest path» for å beregne konnektivitet i økosystemer. Grunnkart for arealanalyse og kartet Naturskog (v1) er brukt som input data for økosystemenes utbredelse, og Arealbruksintensitetsindeksen (ABI) som en indikator for menneskelig påvirkning som reduserer biomangfoldets fremkommelighet i landskapet. For naturskog ble også reduksjon i naturskogsnærhet brukt som et mål på hindringer mot bevegelse for artene. Skript og all input data er gjort åpent tilgjengelig. Resultatene fra de seks kommunene gir et bilde av konnektivitet som samsvarer godt med det vi ville forventet ut ifra bakgrunnsdata på utbredelse av økosystemtyper og utbredelse og intensitet av arealbruk. Konnektivitetskartene viser at konnektiviteten i økosystemene typisk øker med avstand fra tett befolkede områder og infrastruktur. Naturregnskapene viser at kommuner med større grad av urbanisering har lavere indikatorverdier for konnektivitet enn mer landlige kommuner. Med bakgrunn i at metoden kun krever offentlig tilgjengelige kartdata som input, og at beregninger kan gjennomføres med høy oppløsning for store områder, vurderer vi at metoden er lovende med tanke på bruk i naturregnskaper på kommunalt nivå i Norge. Per i dag har kommuner i liten grad tilgang på offisielle og standardiserte data som beskriver konnektivitet i økosystemene i Norge. I tillegg er lovverket knyttet til arealforvaltning lite konkret på hvordan konnektivitet skal ivaretas. Dermed kan det være utfordrende å ta hensyn til konnektivitet i arealplanlegging, til tross for at det er godt kjent hvor viktig konnektivitet er for den økologiske tilstanden. Vi beskriver i denne rapporten hvordan kommuner jobber med konnektivitet i dag, og hvilke behov for kunnskap og endringer i lovverk de ser hvis målet er å ivareta konnektivitet i større grad. Som del av denne foreslår vi hvordan den foreslåtte metoden for å beregne strukturell konnektivitet i økosystemer kan brukes i kommunal arealforvaltning og i kommunale naturregnskaper, og drøfter veien videre mot en operasjonell metode for hele landet.
Forfattere
Roger RosethSammendrag
Etter oppdrag fra Bane NOR og som en del av konsulentoppdraget for UNB ledet av Aas-Jakobsen, har NIBIO gjennomført en miljørisikovurdering for resipienter ved fjerning av gammelt jernbanespor på strekningen Nykirke – Barkåker. Miljørisiko har blitt vurdert ut fra planlagte arbeider ved fjerning av gammelt jernbanespor og vurdering av mulige kritiske hendelser samt verdi og sårbarhet for bekker og vassdrag som kan bli berørt av arbeidene. Bane NOR har gitt grunnlag for å vurdere aktiviteter og arbeider med å fjerne gammelt spor. Verdi og sårbarhet for bekker og vassdrag er vurdert ut fra tilgjengelig dokumentasjon, og spesielt resultater fra en omfattende og pågående miljøoppfølging av de samme vassdragene i forbindelse med utbygging av dobbeltspor Nykirke – Barkåker. De fleste aktivitetene i forbindelse med fjerning av gammelt jernbanespor synes å gi lav risiko for påvirkning av resipienter. Fjerning og evt. mellomlagring av sugetransformatorer vurderes å kunne gi moderat risiko for resipienter ved uhell som gir avrenning av trafoolje til bekk.
Sammendrag
Næringsstoffer fra jordbruket er en viktig årsak til eutrofiering i norske vannforekomster. Vi har oppsummert resultater fra 8 ruteforsøk, 6 småfelter og 7 nedbørfelt for å vurdere effekten av ulike vannmiljøtiltak på tap av nitrogen (N) og fosfor (P) samt på N/P-forholdet. Tiltakene omfatter gjødsling, jordarbeiding (inkludert direktesåing), fangvekster, dyrkingssystemer, grasdekte arealer og fangdammer. Resultatene viser at næringsstofftap fra jordbruksarealer varierer betydelig mellom lokaliteter, produksjonssystemer og driftspraksiser, og at hydrologi, jordegenskaper og agronomiske tiltak samlet bestemmer størrelsen på tapene. TP-tap styres i stor grad av erosjonsnivå og P-status i jorda, mens TN-tap hovedsakelig påvirkes av jordtype, avrenningsvolum og N-gjødsling/balanse. Grøfteavrenning dominerte TN-tap i alle systemer og TP-tap i felt med eng, samt felt med korn der det var lite helling og/eller lite erosjon. Samlet viser resultatene at effektiv reduksjon av næringsstofftap krever en integrert tilnærming som tar hensyn til samspillet mellom jordtype, klima, hydrologi og agronomisk praksis. Tiltak som over tid gir størst og mest konsistent reduksjon i næringsstofftap, er (i) å ikke jordarbeide om høsten (overvintring i stubb eller eng), (ii) presisjonsgjødsling og langsiktig balansert gjødsling, (iii) bruk av fangvekster der forholdene ligger til rette, og (iv) god erosjonskontroll, særlig på leirjord. Fremtidig forvaltning bør bygge på helhetlige vurderinger av både lokale og systemomfattende forhold, støttet av langtidsovervåking som kan fange opp trege responser i jord og vann.
Sammendrag
I juli 2025 vart vegetasjonen reanalysert i 13 makroflater (5 × 10 m) i Kloppemyrane og Sørværet naturreservat i Vestland. Oppmerkinga frå 2009 mangla i stor grad, og flatene vart derfor merkte opp på nytt før registreringane. Vegetasjonen vart undersøkt i fem 0,5 × 0,5 m vegetasjonsruter i kvar flate. Målet var å kartleggje tilstand og endringar over 16 år i truga oseaniske naturtypar – atlantisk høgmyr og kystlynghei/nedbørsmyr – og vurdere påverknad frå N-deposisjon, tidlegare inngrep og skjøtsel. Resultata viser generell stabilitet, utan systematiske endringar. Observerte forskjellar skuldast i hovudsak truleg posisjonsavvik grunna ny oppmerking. I Kloppemyrane er artsmangfaldet stabilt, med forskjellar for nokre artar. Flyfoto viser aukande furutettleik sidan 1967, særleg i aust, truleg driven av tidlegare inngrep, klimaendringar og N-deposisjon. Fjerning av grusfylling har gjeve positiv hydrologisk effekt, men hogst og mogleg støv-/næringssig kan utgjere risiko for myrkanten i aust. I Sørværet er var artsmangfaldet høgare i 3 av 6 makroflatar i 2025. Lyngbrenning i vestleg del av reservatet har skapt god suksesjonsmosaikk og beitekvalitet, medan områder i austleg del utan skjøtsel har degenererande, vedaktig røsslyng og lågare beitebruk.
Forfattere
Petter D. Jenssen Trond Mæhlum Melesse Eshetu_Moges Bente Føreid Trine Hvoslef-Eide Jihong Liu Clarke Arve Heistad Manoj Kumar PandeySammendrag
Urban agriculture requires resources such as growth media, nutrients, and water. This report demonstrates how these resources can be locally sourced through a circular economy approach, in which waste materials are recovered and reused. Recycling helps reduce or eliminate the discharge of pollutants into water and air. Examples presented show how to convert waste from households—such as human excreta, wastewater, and organic household waste—into biogas, compost/growth media, biochar, and solid and liquid fertilizer for urban agriculture and urban greening. The solutions presented have been explored through desktop evaluations, practical trials, or full-scale demonstrations to see how the technologies can be improved or adapted for urban use. Products like liquid and solid fertilizers, compost, aquaponic fish feed, irrigation water, and energy (methane) can be used in urban food production or recreational areas. Regulations for the use of waste resources in the production of growth media, fertilizers, irrigation water, fodder, and energy vary between countries but are generally restrictive due to the risk of disease transmission and pollutant build-up. For urban agriculture to become more circular, there is a need for documentation of good waste treatment routines, changes in legislation, and changes in attitudes towards the use of local waste resources.
Sammendrag
Tapsforebyggende tiltak i en sauebesetning på Dyrøya (Troms) med høye lammetap er iverksatt. Blant tiltakene var innføring av minstevekt på lammene før slipp i utmark og påsetting av rovdyrklaver på alle lam. I tillegg fikk rundt ¾ av lammene Telespor-sendere med GPS og dødsvarslerfunksjon, for om mulig å dokumentere dødsårsak. Bonden tapte 14 av 237 lam (5,9 %) i utmarka av rasene norsk kvit sau og svartfjes, hvorav 12 med Telespor-bjeller. Tapstallene er noe høyere enn i 2024 (3,5 %), da tilsvarende «tiltakspakke» var satt inn, men langt mindre sammenliknet med tidligere år. Ingen lam av rasen gammelnorsk sau ble rapportert savnet. Fire Telespor-lam ble dokumentert eller antatt drept av kongeørn, mens ingen lam med kjent tapsårsak døde av sjukdom eller ulykke. Vi konkluderer med at tiltakspakken kan ha hatt tapsreduserende effekt og anbefaler besetningseier å videreføre flere av tiltakene.
Sammendrag
I Norge har granbarkbille (Ips typographus) blitt overvåket i flere tiår. Ved å følge utviklingen i bille-bestandene kan overvåkingsprogrammet varsle skogeiere og -forvaltere når risikoen for skogskader øker, slik at det kan settes inn forebyggende tiltak. Dette kan være å prioritere hogst i bestand som er svekket av tørke eller tidligere billeangrep, å hogge granbestand plantet på områder som er bedre egnet for furu, eller å fremskynde sluttavvirkning i høyrisikobestand på god bonitet. Fangstene av granbarkbille i Sør-Norge lå i 2025 på et moderat nivå sammenlignet med gjennomsnittet for alle årene med overvåking. Fangstene gikk ned i fem av de 12 fylkene som inngår i overvåkingsprogrammet for barkbiller (Akershus inkludert Oslo, Østfold, Vestfold, Telemark og Sør-Trøndelag) og holdt seg stabile i ett fylke (Buskerud). I de seks fylkene der fangstene økte, var det enten en moderat økning (Oppland og Hedmark) eller en økning fra svært lave nivåer (Aust-Agder, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Nordland). Overvåkingssesongen 2025 startet med noe varmere og tørrere vær enn normalt i Sørøst-Norge, og dette la til rette for en tidlig billeflukt i dette området. I Midt- og Nord-Norge førte kjølig og vått vær til forsinket billeflukt og svært lave fangster i de to første fangstperiodene. I juli steg temperaturene over hele landet, samtidig som det var til dels ekstremt tørt i Midt- og Nord-Norge. Dette bidro til at fangstene var høye i den tredje fangstperioden i de tre nordligste fylkene (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland). Fylkene med de høyeste fangstene i 2025 var Telemark, Buskerud og Oppland, der billeantallet fortsatt var høyt sammenlignet med langtidsgjennomsnittet. Flere kommuner i disse fylkene hadde fangster som var høyere enn terskelverdien for moderat risiko for barkbilleskader, og i Sør-Aurdal, Etnedal og Tokke var fangstene også over grensen for høy risiko. Akkurat som i 2023 og 2024 var de høyeste fangstene konsentrert i deler av Sørøst-Norge som ble hardt rammet av et stort vindfall i november 2021. I de to kommunene som ble hardest rammet av 2021-stormen, Sør-Aurdal og Etnedal, økte billefangstene ytterligere i 2025 og nådde svært høye nivåer. En temperaturbasert utviklingsmodell antyder at det innen 30. september var varmt nok til at billene kunne ha fullført to generasjoner langs kysten i Sørøst-Norge og i lavereliggende strøk i innlandet. Modellresultatene betyr likevel ikke at to generasjoner nødvendigvis ble gjennomført i felt.
Sammendrag
In Norway, the spruce bark beetle (Ips typographus) has been monitored for several decades. By tracking beetle population levels, the monitoring program can alert forest owners about rising risks of forest damage so they can take preventive measures. In 2025, trap catches of the spruce bark beetle in southern Norway remained at a moderate level compared to the average for all the years with monitoring. Beetle numbers decreased in five of the 12 counties included in the Norwegian bark beetle monitoring program (Akershus including Oslo, Østfold, Vestfold, Telemark, and Sør-Trøndelag) and remained stable in one county (Buskerud). The six counties with increasing trap catch either showed a moderate increase (Oppland and Hedmark) or an increase from very low levels (Aust-Agder, Vest-Agder, Nord-Trøndelag, and Nordland). The 2025 monitoring season started with slightly warmer and drier conditions than normal in May in Southeastern Norway, favoring early bark beetle flight in this region. In contrast, cool and wet weather in Mid- and Northern Norway delayed beetle flight and led to very low trap catches in the first two trapping periods. In July, temperatures rose across the whole country, with extreme drought developing in parts of Mid- and Northern Norway. This contributed to high trap catches in the third trapping period in the three northernmost counties (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag and Nordland). The highest trap catches in 2025 were recorded in Telemark, Buskerud, and Oppland, where beetle numbers remained high compared to the long-term average. Several municipalities in these counties exceeded the trap catch threshold for moderate risk of bark beetle damage, and Sør-Aurdal, Etnedal, and Tokke also exceeded the high-risk threshold. As in 2023 and 2024, the highest trap catches were concentrated in regions of Southeastern Norway that were heavily affected by a major windthrow in November 2021. In the two municipalities that were hit the hardest by the 2021 storm, Sør-Aurdal and Etnedal, trap catches continued to increase in 2025 and reached very high levels. A temperature-based development model suggests that by September 30, conditions were warm enough for the beetles to complete two generations in areas along the southeastern coast and in low-lying inland valleys. However, the model results do not necessarily mean that two generations actually occurred in the field.
Sammendrag
NIBIO lager årlig en oversikt over maskinelt høstbart og totalt jordbruksareal som kan være ute av drift. I denne rapporten sammenfatter vi data og analyser for perioden 2018 til og med 2024. This report compares mapped agricultural land with the agricultural area listed in applications for agricultural production subsidies between 2018-2024. The study shows that 13 percent of Norway’s agricultural land was apparently not being used for agriculture. The report discusses trends and reasons behind an apparent high level of farmland abandonment.
Forfattere
Volkmar Timmermann Henrik Antzée-Hyllseth Isabella Børja Nicholas Clarke Jostein Gohli Paal Krokene Christian Kuehne Torstein Kvamme Helge Meissner Nina Elisabeth Nagy Ole Jakob Bae Næss Joyce Machado Nunes Romeiro Sverre Solberg Arvid Svensson Bjørn Økland Wenche AasSammendrag
Skog dekker nærmere 40 % av Norges landareal. Skogene bidrar til karbonbinding både over og under bakken, forsyner oss med råvarer, spiller en viktig rolle for friluftslivet og er leveområdet for utallige arter. Skogens viktige rolle som leverandør av slike økosystemtjenester forutsetter imidlertid et intakt skogøkosystem, en god skoghelse og en langsiktig og bærekraftig forvaltning. Skogens helsetilstand påvirkes i stor grad av klima og værforhold, enten direkte ved tørke, frost, snø og vind, eller indirekte ved at klimaet påvirker omfanget og spredningen av soppsykdommer og insektangrep. Klimaendringene og den forventede økningen i klimarelaterte skogskader gir store utfordringer for forvaltningen av framtidas skogressurser. Det samme gjør invaderende skadegjørere, både allerede etablerte arter og nye som kan komme til Norge i nær framtid. Uansett hvilke utfordringer skogen står overfor, er det viktig med langsiktige skogovervåkingsprogrammer for å kunne oppdage endringer og iverksette tiltak mot truslene. I denne rapporten presenteres resultater fra skogskadeovervåkingen i Norge i 2024 og trender over tid for følgende temaer: 1. Landsrepresentativ skogovervåking; 2. Intensiv skogovervåking; 3. Barkbilleovervåkingen 2024: Fortsatt høye fangster i stormrammede områder; 4. Overvåking av fremmede trelevende insekter; 5. Almesyken sprer seg til nye områder; 6. Overvåking av askas naturlige foryngelse i skog angrepet av askeskuddsyke; 7. Andre spesielle skogskader i 2024.