Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2022
Forfattere
Jessica Petereit Christina Hoerterer Adrian A. Bischoff-Lang Luís E. C. Conceição Gabriella Pereira Johan Johansen Roberto Pastres Bela H. BuckSammendrag
There is an increasing need in the aquaculture industry for more sustainable and functional feed concepts for marine finfish. This study provides results for the effect of alternative feed formulations on health status, welfare parameters, sensory analysis, and growth performance in European seabass (Dicentrarchus labrax) over an 83-day feeding trial. Fish were fed twice a day with five experimental diets. A control diet (control) and four different alternative feed concepts rich in processed animal proteins (PAP), other alternative ingredients (NOPAP), and a positive (NOPAP+) and negative (PAP−) formulation were tested. All alternative formulations contained hydrolysates from aquaculture by-products and macroalgae. The results indicate that the alternative feed concepts are more sustainable alternatives compared with the commercial diet. Equally interesting, the alternative formulations did not affect the sensory analysis of the fillet quality or the animal welfare. These are increasingly important factors in aquaculture products and, accordingly, also in the formulation of new feeds. Feed concepts that are not only more sustainable in their production, have shorter transportation distances, recycle the resources (usage of by-products), and have no adverse effect on growth or welfare parameters are highly needed. Therefore, the experimental diets tested in this study are a win-win concept for future seabass aquaculture production.
Sammendrag
Maarud fabrikker på Disenå ønsket å finne en god løsning på hvordan man kunne sirkulere ulike nærings avfall strømmer fra fabrikken. Komposteringsløsning ble valgt siden avfallet, som ikke er av animalsk opprinnelse, egner seg godt for kompostering og vil kunne bli til næringsrik kompost. Det biologiske avfallet som består av slam fra avløpsrenseanlegget, stivelse og ødelagt potet fra fabrikken er rent og en viktig ressurs å sirkulere. NIBIO har vært behjelpelig med å sikre en god og trygg prosess for kompostering av avfallet. Rapporten beskriver en risikovurdering av prosessen for å forhindre at mulig planteskadegjørere overlever kompostering og at en streng strategi for hygienisering er lagt til rette for drift av anlegget. Rapporten beskriver også oppbygningen av et komposteringsanlegg med fysisk inndeling i ren og ulike urene soner. God soneinndeling er en forutsetning for å sikre at ikke mulig smitte overføres til ferdig kompost. Rapporten beskriver en rekke laboratoriestudier hvor ulikt avfall er utprøvd i forskjellige blandingsforhold for å sikre temperatur over 55-70 °C over tilstrekkelig tid. Erfaringene fra laboratoriestudiene har deretter blitt utprøvd på store ranker som vendes slik at all masse eksponeres for høye temperaturer. Alle ranker overvåkes kontinuerlig med 4 trådløse temperaturfølere som sender data tilbake til kontrollrommet hvor informasjon kan logges på monitor og overføres til en database på PC. Operatørene følger daglig opp på prosessen slik at 100% av ranken holder seg over 55-70 °C både før og etter vendinger i 28 dager. Etter 2 års utprøving er det utviklet ulike resepter tilpasset sommer og vinter forhold. Slam mengden i resepten har blitt optimalisert slik at næringsinnholdet målt som Total N ligger på ca. 20 g/kg TS og Total P 6-7 g/kg TS. Over tid er det laget en empirisk modell for å vise hvor lang tid de ulike ranker skal ligge under aktiv fase, ettermodningsfase og til moden siktet kompost på ren grønn sone. Beregninger i modellen viser at prosessen trenger 33 uker fra avfallet blandes til komposten er ferdig modnet. Totalt ble det produsert 600 m3 kompost i prosjektet fra høsten 2020 til sommeren 2021 fordelt på 4 ulike batcher. Varedeklarasjoner for disse er laget og alle kompostbatcher har høy næringsverdi, kvalitets klasse 0 for innhold av tungmetaller og de inneholder ingen fremmedlegemer. Ingen cyster av PCN og patogene mikroorganismer er blitt påvist i noen av kompostrankene.
Sammendrag
På oppdrag fra vannområdet Bunnefjorden med Årungen- og Gjersjøvassdraget (PURA) er den empiriske modellen Agricat 2 brukt til å beregne potensialet for erosjon og fosforavrenning fra jordbruksarealer i 16 tiltaksområder, ved faktisk drift i 2021. Arealfordelingen av faktisk drift (vekst, jordarbeiding og miljøtiltak) i 2021 har framkommet av registerdata fra Landbruksdirektoratet og føringer/informasjon fra Follo Landbrukskontor, og er fordelt på de dyrka arealene etter bestemte rutiner i modellen. Arealfordelingsrutinen i modellen ga følgende utbredelse av kombinasjon vekst/jordarbeiding i vannområdet for 2021: 34 % stubb (jordarbeiding vår eller direktesåing), 19 % gras, 18 % vårkorn med høstpløying, 13 % høstkorn med høstpløying, 12 % høstharving til vår- og høstkorn samt frukt og bær, og 4 % poteter og grønnsaker. Arealfordelingen varierte mellom tiltaksområder. Eksisterende grasdekte kantsoner og fangdammer inngikk også i beregningene. Jord- og fosfortap i vannområdet PURA i 2021 ble beregnet til henholdsvis 3,5 kilotonn SS og 5,9 tonn TP. For individuelle tiltaksområder varierte jordtapet fra nær 0 til 1,4 kilotonn, og fosfortap fra nær 0 til 2,5 tonn. Forskjeller i drift bidro til å forklare forskjellene mellom tiltaksområder.
Sammendrag
Population densities of several cervid species have increased in recent decades in North America and Europe, and cervids frequently eat and damage agricultural crops. Competition and depletion of natural food resources are the main mechanisms for the density-dependent decline in vital rates of large herbivores. The extent to which access to agricultural crops can buffer density effects in cervid populations, however, is unknown. Agricultural grasslands cover more than a third of the European agricultural area, and red deer (Cervus elaphus) use these grasslands in many European countries. Over the past few decades, such grasslands have been subject to management intensification (with renewal and fertilization) in some areas and abandonment (no longer being harvested) in other areas. We used generalized linear mixed-effects models to examine the development of body masses of red deer in Norway during a period of population density increase in 16 local management units with different availability of cultivated grasslands (0.87–6.44%) in a region with active management of grasslands (Tingvoll, n = 5,780, 2000–2019) and a region with ongoing abandonment (Hitra, n = 10,598, 2007–2020). There was a consistent decline in the body mass of red deer linked to increased population density in both regions. A higher proportion of agricultural grassland was linked to higher body mass and lower density effects in both sexes and across all age classes. There is a link between body mass, survival, and reproduction. Therefore, the buffering of density effects of access to agricultural crops will fuel cervid population growth and lead to less natural regulation of abundance, making it more difficult to control dense cervid populations by harvesting.
Forfattere
Jian LiuSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Mehreteab Tesfai Alamu Oladeji Emmanuel Joyce Bakuwa Njoloma Sekhar Udaya Nagothu Joel NgumayoSammendrag
Chapter 8 provides a comprehensive review of literature pertaining to agroecological (AE) farming approaches/practices and knowledge driven from stakeholders’ and scientific studies. The review identifies the major drivers, barriers, gaps, and opportunities of AE practices in the context of African farming systems. The chapter presents the best combinations of AE practices as alternative approaches to the current unsustainable farming practices. Experiences from Zambia and other countries where selected AE practices are being implemented by farmers with the support of diverse stakeholders are shared in the chapter. Further, key ecological, social, and economic indicators developed in the countries are also discussed. The chapter analyses how the AE practices contribute to the reduction of GHG emissions and at the same time address the UN Sustainable Development Goals (SDGs), e.g., SDG 2 (food and nutrition security), SDG 12 (sustainable food production and consumption), SDG 13 (climate action), and SDG 15 (life on land).
Forfattere
Emily Lines Matthew Allen Carlos Cabo Kim Calders Amandine Debus Stuart Grieve Milto Miltiadou Adam Noach Harry JF Owen Stefano PulitiSammendrag
With the rise in high resolution remote sensing technologies there has been an explosion in the amount of data available for forest monitoring, and an accompanying growth in artificial intelligence applications to automatically derive forest properties of interest from these datasets. Many studies use their own data at small spatio-temporal scales, and demonstrate an application of an existing or adapted data science method for a particular task. This approach often involves intensive and time-consuming data collection and processing, but generates results restricted to specific ecosystems and sensor types. There is a lack of widespread acknowledgement of how the types and structures of data used affects performance and accuracy of analysis algorithms. To accelerate progress in the field more efficiently, benchmarking datasets upon which methods can be tested and compared are sorely needed.Here, we discuss how lack of standardisation impacts confidence in estimation of key forest properties, and how considerations of data collection need to be accounted for in assessing method performance. We present pragmatic requirements and considerations for the creation of rigorous, useful benchmarking datasets for forest monitoring applications, and discuss how tools from modern data science can improve use of existing data. We list a set of example large-scale datasets that could contribute to benchmarking, and present a vision for how community-driven, representative benchmarking initiatives could benefit the field.
Sammendrag
Aksjon pærebrann” ble etter den første påvisning av pærebrann i Norge i 1986 opprettet som et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet og NIBIO (Norsk Institutt for Bioøkonomi, Divisjon for Bioteknologi og Plantehelse). Formålet med prosjektet er å overvåke, kartlegge og bekjempe pærebrann. For å oppnå et best mulig resultat i dette arbeidet er den delen av landet der pærebrann forekommer blitt delt opp i tre soner. 1. Pærebrannsone Omfatter områder/kommuner av landet hvor det er blitt påvist pærebrann og hvor det ikke er et mål å utrydde sjukdommen. 2. Bekjempelsessone Omfatter områder/kommuner hvor det er blitt påvist pærebrann og som grenser til kommuner i pærebrannsonen. Her gjøres intensivert overvåking og rydding med formål å hindre videre spredning og på sikt å utrydde sjukdommen. 3. Forebyggende sone Dette er områder uten pærebrann, som er i nærheten av smittefronten og er områder med viktig kommersiell fruktdyrking eller områder i nærheten av slik fruktproduksjon Hensikten er ha en buffer mot spredning til viktige fruktområder eller til andre deler av landet. . I disse områdene skjer overvåkingen på stikkprøvebasis. Friske planter av bulkemispel og pilemispel vil kunne bli fjernet som et forebyggende tiltak I tillegg til disse tre sonene gjennomføres overvåking på stikkprøvebasis i andre deler av landet der pærebrann ikke er påvist. Kommune- og fylkesinndeling er i hovedsak basert på den nye kommune og fylkesinndelingen. Fra 2021 iverksatte Mattilsynet en ny forskrift med inndeling av kommuner og fylker med mange nye navn. Forskrift om kontrollområder for å forebygge, begrense og bekjempe pærebrann (Erwinia amylovora)er tilgjengelig på https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-01-08-51.. Forsrkriften ble sist revidert 5.10.2021 som følge av påvisningene som ble gjort i nye områder i 2021. Med hovedvekt på de viktigste vertplantene ble det i 2021 (2020 tall i parentes) gjort systematisk stikkprøvekontroll i 8 (10) fylker og 100 (140) kommuner. Det ble lagt spesielt vekt på kontroller i fruktdyrkingsområder, planteskoler, planteutsalg og områder rundt disse. Samt å rydde pærebrann i randområder, som f.eks. Grimstad. Til sammen ble det utført 13 954 (14 310) inspeksjoner av vertplanteforekomster. Totalt er det ryddet på 3 069 (1 407) eiendommer. I flere smittede områder har det vært gjennomført systematisk gjennomgang og fjerning av alle registrerte sjuke planter. Men i kommunene Ålesund, Klepp, Gjesdal, Sandnes, Stavanger, Sola, Karmøy, Haugesund, Askøy, Os, Bergen og Kristiansand er pærebrann nå så utbredt at ressursene ikke strekker til for å fjerne planter med smitte. Ellers i smittede områder ble stort sett alle sjuke planter som var registrert, fjernet. I kommersielle frukthager i Norge ble det i 2021 ikke påvist pærebrann noen steder. Tallet på lokaliteter som har blitt ryddet er betydelig større enn i 2020. Dette skyldes mye arbeidet i randsoner for pærebrann, samt mer omfattende rydding rundt planteskole/planteutsalg. Men fortsatt er det mye rydding i såkalte friområder, som er tidkrevende og gir lavere ryddetall. Når det gjelder stikkprøvekontrollen, er denne om lag som i 2020......
Forfattere
Anita SønstebySammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag