Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2012
Forfattere
Lise AanensenSammendrag
Styrt beitedrift ved bruk av rovdyrsikker inngjerding kan være en løsning for å unngå store tap av sau til rovvilt. Det er imidlertid en oppfatning at denne driftsformen kan være en utfordring med hensyn til dyrevelferd, helse og kjøttproduksjon. Et prosjekt i regi av Bioforsk Nord Tjøtta har vist at det er mulig å oppnå tilfredsstillende dyrevelferd og produksjonsresultater på inngjerdet beite, men at det kreves en del oppfølging av dyrene i beitesesongen, spesielt med hensyn til innvollsparasitter og beitetilgang.
Forfattere
Mozetic Vodopivec alena gibalova Eivind VangdalSammendrag
During the picking season in the Norwegian plum production areas, the harvested plums are brought to cold storage in packing houses once or twice a day. Plums picked late in the afternoon may even not be cooled properly until the next day. The average time from picking until the plums are placed in a cold storage is approximately 8 hours. Previous reports have shown that delayed cooling of sweet cherries and apples reduced the fruits’ susceptibility to physiological or fungal decay. An experiment was performed in order to evaluate the impact of different delay-to-cold storage times (0, 5, 10, 15 and 25 hours) on quality and phenolic contents changes of Norwegian ‘Mallard’ plums during cold storage, transport, and retail in normal atmosphere (NA). The fruits (10 fruits in PE tray, n=3) were stored for 14 days at 1°C, followed by 3 days at 7°C and then for 4 days at 20°C. Fruit quality parameters (firmness, colour in CIE L, a*, b* colour space, weight, rot occurrence (%)) and total phenol and anthocyanin content were determined. Samples were analyzed just before cold storage and then after 14 days at 1°C, 3 days at 7°C, or 4 days at 20°C. Evaluation of results has shown that delay of cooling has a retarding effect on rot development during 20°C storage (post cold transport), weight loss and stimulates anthocyanin accumulation and colour changes to some extent. At the end of storage no effect on fruit firmness could be observed.
Forfattere
Gunn Mari Strømeng May Bente Brurberg Maria-Luz Herrero Willy Couanon Arne Stensvand Isabella Børja Venche TalgøSammendrag
Tidlig på våren i 2012 ble det observert døde og døende trær av gråor i vannkanten langs Årungen i Ås kommune (Akershus). På stammene var det tjærefargede flekker, et symptom som gjerne forbindes med angrep av plantepatogene arter innen slekten Phytophthora. Fram til 1990-tallet var det ikke kjent at Phytophthora kunne angripe or, men i 1993 ble dette oppdaget i England, hvor tusenvis av oretrær har blitt ødelagt av denne sjukdomsorganismen. Det er en egen art, Phytophthora alni, som angriper or. Den er senere funnet i mange europeiske land og i Nord-Amerika. I august 2012 påviste vi P. alni for første gang i Norge på prøver fra gråor ved Årungen.
Forfattere
Tatsiana Espevig Bjørn Molteberg Anne Marte Tronsmo Publikasjonsforfatter Trygve S. AamlidSammendrag
The use of velvet bentgrass (Agrostis canina L.) on putting greens is limited by sparse knowledge on optimal maintenance. Our objective was to determine the effects of N (75 or 150 kg N ha–1 yr–1), topdressing (0.5 or 1.0 mm biweekly), and mechanical-biological treatment (grooming, vertical cutting, spiking, and Thatch-less) on turfgrass visual quality, playability, winter survival, and thatch formation. The study was conducted at a coastal location in Norway (Landvik, 58°N) from August 2007 to May 2010 on sandbased root zone (United States Golf Association specifications) seeded in late spring 2007 with velvet bentgrass ‘Legendary’. Only the higher N rate gave acceptable quality during the first 2 yr after sowing. The higher N rate reduced moss and winter injuries from disease compared with the lower Nbut decreased surface hardness by 21% and reduced ball roll distance by 6 to 14%. Significant interactions reflected an increase in mat organic matter with increasing N rate under light but not under heavy topdressing. Compared with grooming only, grooming plus vertical cutting significantly reduced mat organic matter from 64 to 53 g kg–1. Grooming plus spiking improved water infiltrationrate by 51% compared with grooming alone. Thatch-less increased hardness of the otherwise soft plots receiving grooming plus spiking but had no effect on mat depth or organic matter content.
Sammendrag
Trender og utfordringer ved P-gjødsling til grønnsaker er drøftet og resultater av eldre og nyere norske forsøk med P-gjødsling til grønnsaksarter er presentert. Grønnsaker er en vekstgruppe med varierende rotvekstmønster, noe som gir ulik evne til å utnytte tilført fosfor. Fordi grønnsaker er høyverdivekster, betyr verdien av små avlingstap ofte langt mer enn marginale P-gjødselkostnader. Dette gjør at norske gjødslingsanbefalinger hittil har vært formulert for å være ’på den sikre siden’. En sammenlikning med anbefalingene i en rekke europeiske land, viser at de norske P-normene til grønnsaker er omtrent dobbelt så høye som i flere av disse landene. God tilgang på fosfor er viktig for rask etablering av et godt rotsystem. I Norge er det gjerne seinere og kjøligere vår, og somrene er som regel kortere. Dette er en sannsynlig årsak til at det ofte kan være større effekt av å gi mye fosfor til grønnsaker i Norge. Høy P-gjødsling kan derfor forsvares i noen tilfeller på bakgrunn av kort vekstsesong og lav jordtemperatur, som reduserer mulighetene for effektivt P-opptak og utnyttelsen av fosforreservene i jorda. Dette gjelder først og fremst ved dyrking av tidligkulturer. Sterk P-gjødsling kombinert med den lave høsteindeksen hos mange grønnsaker, fører imidlertid til opphoping av lett-tilgjengelig fosfor i jorda. Dette er funnet å være tilfellet i mange distrikt med intensiv grønnsaksdyrking, og det utgjør en stor risiko for tap av fosfor ved avrenning til vassdrag. Det er derfor et prioritert miljømål å redusere jordas P-status til et mer akseptabelt nivå. På bakgrunn av disse vurderingene, sammen med resultatene fra forsøkene, er det foreslått nye anbefalte P-gjødselmengder til ulike hodekål, løk og gulrot, både ved et middels (optimalt) innhold av plantetilgjengelig fosfor i jorda (PAL 5-7), og ved høyere P-innhold i jorda. I forhold til tidligere, er det innført to nye klasser av P-status til å dekke situasjonene med svært høyt innhold (PAL 20-24) og ekstremt høyt innhold (PAL >24), som nå er vanlige i grønnsaksdistrikt. For disse klassene anbefales det bruk av P-gjødselmengder som er i nærheten av P-mengdene som fjernes med produktene. Det blir ikke anbefalt å sløyfe P-gjødsling fullstendig. De nye P-gjødselnormene ved middels P-innhold i jorda, er nå ca. 40 % lavere enn tidligere.
Forfattere
Hans Ragnar Norli Helmut Saucke Gunda Thöming Geir K. KnudsenSammendrag
In vielen Erbsenanbaugebieten Europas gehört der Erbsenwickler Cydia nigricana (Lepidoptera: Tortricidae) zu den Hauptschädlingen. Die Möglichkeiten einer zuverlässigen Direktbekämpfung sind aber oft begrenzt. In dieser Studie wird die Rolle von Duftstoffen der Erbse Pisum sativum (Fabaceae) als Kairomon und möglicher neuer Ansatzpunkt zur Schädlingskontrolle untersucht. Verhaltensstudien in Freiland und Labor haben eine starke Korrelation der Phänologie von Erbsenpflanze und Erbsenwickler gezeigt. In Windtunnelversuchen mit Erbsenpflanzen (visuelle + olfaktorische Stimulanz) und Duftstoffextrakten selbiger Erbsenpflanzen (olfaktorische Stimulanz) haben insbesondere die olfaktorischen Signale der Wirtspflanze sich als entscheidend für die Wirtsfindung des Erbsenwicklers erwiesen. Im Windtunnel führten Duftstoffextrakte (Headspace) zu vergleichbaren Verhaltensreaktionen des Erbsenwicklers, wie die Erbsenpflanzen selbst. Es wurden Erbsenpflanzen während verschiedener Entwicklungsstadien (Blatt-, Knospen-, Blüten- und Hülsenentwicklung) sowie die entsprechenden Duftstoffextrakte (Headspace Extrakte von Pflanzen zur Blatt-, Knospen-, Blüten- und Hülsenentwicklung sowie von einzelnen Knospen und Blüten) getestet. Pflanzen während der Blütenentwicklung und deren Duftstoffextrakte (Extrakte von blühenden Pflanzen sowie von einzelnen Erbsenblüten) wurden von C. nigricana am meisten präferiert. Mittels Gaschromatographie - Massenspektrometrie (GC-MS) wurden Duftstoffsammlungen (Headspace) der verschiedenen Entwicklungsstadien der Erbsenpflanze analysiert. Es wurden Duftstoffprofile von Erbsenpflanzen während der Blatt-, Knospen-, Blüten- und Hülsenentwicklung sowie von einzelnen Knospen und Blüten erstellt. Mit der Aufnahme von Elektroantennogrammen (GC-EAD) konnten die antennenaktiven Duftstoffe in den verschiedenen Duftstoffprofilen identifiziert werden. Anschließend wurde die Verhaltensaktivität des Erbsenwicklers gegenüber synthetischen Erbsenduftstoffen, Einzelkomponenten sowie Duftstoffmischungen, im Windtunnel untersucht. Für die Selektion der zu testenden Einzelkomponenten sowie die Zusammensetzung synthetischer Duftstoffmischungen wurde synthetische Analoge der antennenaktiven Duftstoffe verwendet. Die für den Erbsenwickler attraktivsten Einzelkomponenten und Mischungen wurden selektiert. Das Potenzial dieser ausgewählten synthetischen Erbsenblütenduftstoffe als Lockstoff für den Erbsenwickler werden zurzeit (Sommer 2012) in ersten Freilandversuchen getestet.
Forfattere
Marianne StenrødSammendrag
Plantevernmidler er en nødvendig innsatsfaktor i dagens landbruk for å opprettholde et høyt produksjonsnivå med høy kvalitet. De forventes å forsvinne raskt fra miljøet etter å ha hatt sin tilsiktede virkning på ugras, plantesjukdommer og skadeinsekter. På grunn av stor variasjon i dekjemiske og fysiske egenskapene til plantevernmidlene, samt variasjoner i klima, jordforhold og driftspraksis, vil dette imidlertid ikke alltid være tilfelle. Man kan derfor få spredning av plantevernmidler i miljøet bl.a. ved transport med vann og jordpartikler fra jordbruksareal til vannmiljø. Programmet for jord og vannovervåking i landbruket (JOVA) har som mål å dokumenteremiljøkonsekvensene av dagens driftspraksis og endringer i denne praksisen over tid. Dette inkluderer registreringer av bruk av plantevernmidler i ulike driftssystemer, samt overvåking av mulig forekomst av plantevernmiddelrester i bekker og elver i utvalgte jordbruksdominerte nedbørfelt. Disse nedbørfeltenedekker et bredt spekter av sandige, siltige og leirholdige jordarter, og overvåkingsresultatene viser at plantevernmidler tapes fra alle disse. Risikoen for transport er imidlertid størst på sandige jordtyper i forhold til leirholdig og organisk jord på grunn av sterkere binding i de sistnevnte. Da sandige jordtyper foretrekkes for produksjon av poteter og grønnsaker, har slike områder en høy risiko for tap avplantevernmidler fra jord til vannmiljø. Overvåkingsresultater viser også at plantevernmidler kan transporteres nedover i jorda og forurense grunt grunnvann. Slike overvåkingsdata er svært viktige for risikovurdering av plantevernmiddelbruk. Risikoen knyttet til bruk av kjemiske plantevernmidler bestemmes av tilstedeværelse i miljøet (eksponering) og giftighet overfor nytteorganismer (effekt). Når man vurderer miljøkonsekvensene ved bruk av plantevernmidlerkreves det et relevant sammenlikningsgrunnlag for de påviste konsentrasjonene i miljøet, og gjennom JOVA-programmet er det utarbeidet en database med vannkvalitetsstandarder for plantevernmidler i vann (miljøfarlighetsverdier). Disse er beregnet i henhold til gjeldende standarder satt i internasjonale retningslinjer for risikovurdering av kjemikalier og retningslinjer for beregning av vannkvalitetsstandarder i henhold til EUs rammedirektiv for vann. Presentasjonen vil gi en oversikt over noen hovedmønstre i bruk og forekomst av plantevernmidler imiljøet, med basis i overvåkingsdata fra JOVA-programmet de siste 18 årene.
Forfattere
Christer MagnussonSammendrag
The European Commission requested the Panel on Plant Health to deliver a scientific opinion on the phytosanitary risk of plants (other than fruits and seeds) of Pinus pinea and of the genera Chamaecyparis, Cryptomeria and Juniperus for the spread of pine wood nematode (PWN) via movement of infested plants or untreated plant products or by supporting natural spread of PWN in conjunction with European species of the vector. The Panel analysed the data submitted by Portugal regarding surveys on the Tróia Peninsula where P. pinaster and P. pinea co-occur, and the related laboratory results of Naves et al. (2006) on feeding and oviposition preferences of Monochamus galloprovincialis. The Panel also undertook a comprehensive review of the literature. The zero infestation of PWN recorded on P. pinea on the Tróia Peninsula was not significantly different from the result for P. pinaster, because of the small P. pinea sample. Hence, the conclusion that P. pinea is not a host plant for PWN is not supported by the data submitted, principally because of low statistical confidence arising from the few P. pinea trees present. Moreover, the limited presence of P. pinea in the study areas means that the results are representative neither of the Tróia Peninsula nor of other parts of Portugal. Naves et al. (2006) recorded some oviposition by M. galloprovincialis on P. pinea, but less than on other hosts. No differences in feeding of M. galloprovincialis on P. pinaster and P. pinea were detected, thus potentially allowing PWN transmission to trees by this route. The available information regarding the genera Chamaecyparis, Cryptomeria and Juniperus as potential hosts of Monochamus spp. and PWN suggests overall a low susceptibility to PWN or its vectors; the uncertainty concerning PWN is high and would require supplementary research. © European Food Safety Authority, 2012
Forfattere
Celine Rebours Marte MelandSammendrag
The Netalgae project was established to support the European seaweed industry through the creation of an industry network to encourage co-operation amongst the seaweed industries and stakeholders across the project area. The project had a secondary aim, specifically to create best practise guidelines for the regulation administration and management of seaweed resources and related activities across the project area. This document provides an overview of the Norwegian seaweed industry, its history, evolution and current status, the document outlines the scale, scope, value and the key raw materials used by the industry. The document also describes the regulatory and management systems in Norway. The Norwegian seaweed industry is almost completely reliant on natural beds of Ascophyllum nodosum and Laminaria hyperborea. L. hyperborea accounts for about 90% of the national harvest. Mecanical harvesting provides almost all of Norways national seaweed output. Manual harvesting of other species such as Ulva spp is carried out at very low levels, mainly for the provision of high quality raw material to restaurant or grocery stores. Seaweed aquaculture is under development but generates very little biomass. The Alginate Industry is by far the most important sector, consuming the vast majority of the seaweed processed in Norway (domestic and imports). The rest is used directly as food, fodder, biostimulants, cosmetics, aquaculture and in health sectors. In Norway, regulations for harvesting seaweed apply to seabed algae such as Laminaria hyperborea. Harvest of foreshore algae such as Ascophyllum nodosum is not regulated, but is regulated by private owner rights because the species grow in the tidal zone. Environmental protection laws and other regulations can restrict areas for harvesting. Regulations of aquaculture of seaweed are under development.
Sammendrag
This Technical brief is a short summary of the results obtained from the laboratory and field trials conducted by Climarice project team, Tamil Nadu Agricultural University, Coimbatore, Tamil Nadu, India to evaluate the potentials of microbial inoculants (biofertilizers) such as Blue Green Algae, Azolla and Phosphobacteria in minimizing the impacts of climate change in rice cultivation by nutrient supplementation, methane emission reduction and carbon sequestration. Cyanobacteria (Blue green algae) as a biofertilizer for rice in supplementing nitrogen is highly promising as the rice field ecosystem provides congenial environment for this self supporting diazotroph. Azolla is a floating water fern that also fixes atmospheric nitrogen. Azolla and Cyanobacteria have been identified as eco-friendly natural nitrogen fixers in the rice field ecosystem. A judicious use of these blue green algae could provide entire rice acreage of India as much nitrogen as obtained from 15-17 lakh tonnes of urea. Cyanobacterial nitrogen fixation helps to minimize the over dependence of chemicals, in particular, urea in rice farming and also enhances the use efficiency of nitrogen by releasing ammonia constantly to the rice crop.