Hopp til hovedinnholdet

Publikasjoner

NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.

2023

Til dokument

Sammendrag

The large-scale import of soybean products into the EU decreases the self-sufficiency of livestock production. The fractionation of grassland forage crops presents an opportunity to locally produce protein-rich feed for monogastrics. Two promising fractionation methods, twin-screw press juicing and leaf stripping, were evaluated in parallel in field experiments established in Norway and Sweden to compare the nutrient composition and yield of the resulting biorefined and residual fractions. The clearest delineation between the methods was in the ash-free neutral detergent fibre (aNDFom) concentration, with juicing producing a biorefined fraction with a lower aNDFom than leaf stripping. Variability in the allocation of crude protein (CP) and biomass to the biorefined fractions occurred in both methods between cuts and locations and is likely due to differing stand characteristics and inconsistency in machine functionality. Additional work is needed to understand how characteristics such as stand density, botanical composition, and plant phenological stage impact each fractionation method’s ability to allocate protein, fibre, and biomass into the resulting fractions. Future studies should focus particularly on determining standardised settings for leaf stripping machinery based on a range of stand characteristics to ensure consistency in the yield and nutrient composition of the resulting fractions.

Til dokument

Sammendrag

Faced with risky yields and returns, risk-averse farmers require a premium to take risks. In this paper, we estimate individual farmers’ degrees of risk aversion to adjust for the risk premium in returns and to replace the farmers’ realized returns with their certainty equivalent returns in the production function. In that way, the effect of the inputs on returns will automatically be risk-adjusted, i.e., we obtain risk-adjusted marginal effects of inputs, which can be used in decision-making support of farmers’ input choices in production. Using farm-level data from organic basmati rice smallholders in India, we illustrate this method using nonparametric production functions. The results show that the input elasticities and returns-to-scale estimates change when the farmers’ degree of risk aversion is taken into consideration.

Til dokument

Sammendrag

Mulighetene for et mest mulig plantebasert kosthold basert på norske arealressurser er beskrevet gitt ulike alternativer for framtidig avlingsnivå og arealbruk i planteproduksjonen anslått ut fra agroklimatiske forhold. Rommet for kjøttproduksjon på arealer som ikke blir brukt til matvekster og økt konsum av fisk er også vurdert. Med dette som bakgrunn er det beregnet en potensiell sjølforsyningsgrad, dvs. hvor stor del av befolkningens næringsbehov som vil kunne dekkes av matvarer produsert med basis i norske ressurser. Det er også vurdert hvordan i dag ubrukte beiteressurser i utmark og på innmarksbeiter kan utnyttes. Med det som ble vurdert som maksimalavlinger av korn, olje- og belgvekster hvert år, kunne et 100 % plantebasert kosthold produsert på de høgeste anslagene for matvekstareal gi nok energi, protein og fett til Norges befolkning i 2050. Det ble da lagt til grunn at stordelen av det anbefalte inntaket av grønnsaker og frukt og bær ble dekt av lagringsgrønnsaker som gulrot, kålrot, hodekål og kepaløk, og av epler og konservert jordbær og bringebær. Videre, så forutsatte det at både bygg, havre, hvete, åkerbønner og oljevekster måtte kunne prosesseres til attraktive matvarer, og at proteinet og fettet i dem var av ernæringsmessig høg nok kvalitet. Svikt i forutsetningene om store avlinger og høgt matvekstareal ville sette ned sjølforsyningsgraden betydelig. Moderate og låge avlinger kunne ikke bidra til full sjølforsyning sjøl om et fiskeforbruk sju ganger større enn dagens kostholdsråd kom til erstatning for noen av planteproduktene. Dersom et plantebasert kostholdsalternativ ble realisert, ville det meste av dyrkajorda utenfor flatbygdene i Rogaland, på Østlandet og i Trøndelag ha gått ut av matproduksjon. I kostholdsalternativene med innslag av husdyrprodukter ble det brukt noe areal utenfor flatbygdene til å dyrke grovfôr til melkeproduksjon og tilhørende kjøttproduksjon, og litt av kornarealet ble brukt til å dyrke kraftfôr til denne produksjonen. Omtrent 14 % av energibehovet ble da dekt av animalske produkter. Så lenge protein- og oljevekster og stordelen av kornet ble spist direkte av mennesker og en forutsatte det høgeste avlingsalternativet, kunne dette kostholdet baseres på norske arealressurser aleine. En variant der svinekjøtt gikk inn kostholdet i tillegg til melk og storfekjøtt, og der animalske produkter dekte omtrent 30 % av energibehovet, var ikke mulig å realisere på norske arealressurser. Sjøl med det høgeste avlingsalternativet ble det for lite kornareal.