Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2009
Forfattere
Odd-Arild FinnesSammendrag
Flis fra lokalt trevirke kan brukes som strø, tallemateriale eller til plastring av uteareal
Forfattere
Odd-Arild FinnesSammendrag
Grov flis er testet både som strø, tallemateriale og som plastringsmateriale på uteareal. Erfaringene så langt, er at lokalprodusert flis kan fungere godt på alle tre bruksområder. Mest oppløftende er erfaringene med bruk av stor flis på uteareal for husdyr. Det er fortsatt behov for utprøving før det kan gis klare råd. Uavklarte spørsmål er blant annet økonomi og hvordan man skal unngå tap av næring fra gjødsla.
Sammendrag
Helgeland er i foreliggende rapport definert som kommunene Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Bindal, Brønnøy, Hemnes og Rana. Det er 38 utredningsområder som skal vurderes for vern, hvilket tilsvarer 119 090 ha eller 7 % av Helgelands totale areal. De 38 utredningsområder utgjør et brutto produktivt skogareal på 8 916 ha, hvorav omkring 46 % (4 130 ha) er fradrag. Det er fradrag for nøkkelbiotoper, samt buffer mot vann og myr, som utgjør forskjellen mellom brutto og netto produktivt skogareal. De 8 916 ha produktiv skog som berøres av utredningsområdene utgjør 4 % av den produktive skogen på Helgeland, og 1 % av den produktive skogen i Nordland. Det totale brutto virkesvolumet på statens grunn på Helgeland er 2 978 094 m3, hvorav 17 % er berørt av de 38 utredningsområdene. Dette tilsvarer et berørt volum som utgjør omkring 3,5 % av Helgelands totale volum, og 1,5 % av Nordlands totale volum. Innenfor de 38 utredningsområdene er 46 % av det produktive skogareal dekket av nøkkelbiotoper, samt buffer mot vann og myr. Dette illustrerer at utredningsområdene har en stor naturverdi (andel viktige habitater) i forhold til det generelle landskapet på Helgeland og i hele Nordland. 19 av områdene er vurdert å ha regionalt unike naturkvaliteter, mens 16 områder tillegges nasjonalt unike kvaliteter. Et meget stort innhold av signal- og rødlistearter er knyttet til 9 av utredningsområdene, men rødlistearter er funnet i (minst) 29 av områdene. Kunnskaper om de observerte rødlisteartenes populasjonsstørrelse og utvikling i de ulike utredningsområdene er svært begrenset, og forekomst av moser, insekter og fugl er generelt lite undersøkt i de fleste av utredningsområdene. Dette innebærer at det ikke er mulig å foreta en kvantifisering av effekter på rødlisteartene ved å ikke verne. […]
Sammendrag
Siden begrepet økologisk landbruk ble lovbeskyttet gjennom EØS-avtalen i 1994 har antall økologiske gårder i Norge økt fra 561 til 2838 (november 2009). Et problem med begreper er at de ikke alltid gjenspeiler forestillingene våre. Si ordet «økologisk gård», og vi ser for oss frodige kløverenger, frittgående hønseflokker, kuer som vasser i hvit snø i januar og gulrøtter som vokser i kompostgjødslet, feit jord der meitemarken yngler og solsikkene blomstrer i grøftekanten. Det er imidlertid ingen krav om at hele gården skal legges om, så i praksis har en god del av disse gårdene en ganske begrenset økologisk produksjon. Hvert år siden 2002 har 150-200 bønder meldt seg ut av Debio, og dermed bidratt til inntrykket av at økologisk landbruk ikke er liv laga - i hvert fall ikke for bønder. Noen av gårdene som meldte seg ut, kom imidlertid aldri så langt som til å legge om noe som helst. Andre testet kanskje ut økodrift på litt av jorda, og fant ut at omlegging ikke var noe for dem. Andre igjen er ærlige på at de la om for å få kloa i ekstra tilskudd. Over tid kan en slik strategi koste mer enn den smaker. «Øko»-bonden vender tilbake til konvensjonell drift en erfaring rikere, men har bidratt til å gi økologien et dårlig rykte. Tilskuddsryttere er ikke noe man ønsker å bli identifisert med, og for eksempel ensidig økologisk korndyrking i Trøndelag har fått et dårlig ord på seg i denne sammenhengen. Selv med liten innsats og elendige avlinger kan økonomien bli bedre ved økologisk drift, på grunn av det ekstra arealtilskuddet. At noen slutter med økodrift er altså ikke nødvendigvis negativt for økologisk landbruk.
Sammendrag
Utmeldinger begrenser veksten i økologisk produksjon i Norge. Siden 2005 har det vært et offentlig mål å ha 15 % økologisk matproduksjon og forbruk innen 2015 i Norge (LMD, 2009). Antall bønder som legger om er imidlertid lavere enn ønskelig. Siden 2002 har det bare vært en netto økning på 562 primærprodusenter. Mellom 2002 og 2009 var det årlig ca 180 utmeldinger, og denne trenden ser ikke ut til å avta. I starten av 2009 var 2702 produsenter med i Debio-ordningen (Debio, 2009), og inkludert areal i karens var bare 5,1 % av jordbruksarealet økologisk. For å kartlegge årsakene til utmelding har Bioforsk Økologisk og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning gjennomført et forskningsprosjekt i samarbeid med Danmarks tekniske universitet i årene 2007-08. I denne artikkelen omtaler vi de viktigste resultatene.
2008
Forfattere
Agnar Hegrenes Gudbrand Lien Ole Jakob Bergfjord Ola Flaten Ragnar Tveterås Leif Jarle AsheimSammendrag
Denne rapporten er et sammendrag av resultater fra det strategiske forskningsprogrammet «Risikoeksponering og risikohandtering i matproduksjon – sammenligning av havbruk og jordbruk». Hovedmålene for programmet var å: 1 skaffe økt kunnskap om risiko og om strategier og verktøyer for å møte risiko 2 undersøke om havbruks- og jordbruksbedrifter kan ha gjensidig nytte av å sammenligne risikoeksponering og risikohandtering i de to næringene 3 utvikle teorier og metoder som kan brukes til å handtere risiko i matproduksjon. Målene er søkt nådd ved mange delstudier. Resultatene fra disse delstudiene er publisert og formidlet i artikler og foredrag. I denne rapporten oppsummeres resultatene. Gjennom denne rapporten ønsker vi å gi en forenklet framstilling og oversikt over bidrag fra programmet. Vi har valgt å ikke presentere de individuelle arbeider/artikler hver for seg, men belyse temaer som har vært tatt opp i programmet. Rapporten kan også være en veileder for de som ønsker å se nærmere på enkeltbidrag fra programmet. Kapittel 24 dekker hovedmål 1. Kapittel 5 dekker hovedmål 2, mens kapittel 6 dekker hovedmål 3.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Lampros LamprinakisSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Hvordan blir verdidiskusjonene når økonomenes verdiskapingsbegrep benyttes også på ikke-økonomiske og normative verdier? Verdiskaping er et begrep som vi ser kobles til strategier for utvikling og framtidstro innenfor en rekke felt. For næringer som jordbruk og skogbruk som produserer «håndfaste» verdier som mat og fiber er slik begrepsbruk kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Verdiskaping knyttes videre til produksjon av opplevelser - i hovedsak reiselivsrelatert - i utmark og i vernede områder. Mer uvant blir det når begrepet kobles til andre sektorer som etableringen av «Verdiskapingsprogrammet på kulturminneområdet».