Publikasjoner

Sammendrag

Bølstad renseanlegg mottar sigevann fra Bølstad kommunale fyllplass i ås kommune. Deponiet, som ble avsluttet i 1997, har et samlet deponiareal på ca 50 da og et avfallsvolum på ca 500 000 m3. Bioforsk Jord og miljø har ansvaret for driftsassistansen som ble igangsatt i november 1994. Driftsassistansen omfatter kontroll av prosessene i anlegget, herunder lufting og sedimentering, samt miljøovervåkning av innløps-og utløpsvann. Renseanlegget omfatter en luftet lagune og et mindre sedimenteringsbasseng. Rapporten gir ås kommune og Fylkesmannen en oppsummering av målinger av utslipp til resipi-enten fra deponiet, herunder urenset og renset sigevann, overvann fra deponiområdet, bekke-luking gjennom deponiet og eventuelle diffuse utslipp. Data for 2009 blir sammenliknet med tidligere overvåkningsdata. Det er i 2009 gjennomfør standard overvåkningsprogram, med analyse av renset sigevann og sediment i henhold til anbefalt årlig overvåkningsprogram i SFT-veileder TA-2077/2005.

Sammendrag

Bioforsk Jord og miljø (tidl. Jordforsk) er engasjert av Aurskog-Høland kommune til miljøover-våkning av sigevannsutslipp fra Spillhaug avfallsdeponi. Fra 1. januar 2009 er det ikke tilført nytt avfall i deponiet, og deponiet er dermed over i etterdriftsfase. Tilsvarende oppfølging med prøvetaking som de senere årene har imidlertid vært opprettholdt i 2009. Det har blitt foretatt jevnlige analyser av grunnvann, vann fra utstrømningsområde for grunnvann (kildehorisont) og vann fra ulike trinn i renseanlegget, samt i resipienten. I tillegg er det tatt ut en prøve av sige-vannssediment. Vannkjemiske analyser i 2009 omfattet næringsstoffer, organisk materiale, jern, utvalgte miljøgifter og giftighetstester.

Sammendrag

Sammendrag

A good understanding of the hydrology and its implementation in models is a prerequisite to facilitate decision making relative to the implementation of water management - and farming  practices. This paper presents the results of the application of 5 hydrological models in the Skuterud catchment.

Sammendrag

Presnetasjon model resultater Skuterud

Sammendrag

The effects of genetically modified (GM) maize (Zea mays L.) expressing the Bacillus thuringiensis Berliner Cry1Fa2 protein (Bt) and phosphinothricin or glyphosate herbicide tolerance on soil chemistry (organic matter, N, P, K and pH), compared with non-GM controls, were assessed in field and pot experiments. In the field experiment, NH4+ was significantly higher in soil under the crop modified for herbicide tolerance compared to the control (mean values of 11 and 9.6 mg N/kg respectively) while P was significantly higher in soil under the control compared to under the GM crop (mean values of 6.9 and 6.4 dg P/kg, respectively). No significant differences were found as a result of growing Bt/herbicide tolerant maize. In the pot experiment, using soils from three sites (Gongzhuling, Dehui and Huadian), significant effects of using Bt maize instead of conventional maize were found for all three soils. In the Gongzhuling soil, P was significantly higher in soil under the control compared to under the GM crop (mean values of 4.8 and 4.0 dg P/kg, respectively). For the Dehui soil, the pH was significantly higher in soil under the control compared to under the GM crop (mean values for {H+} of 1.1 and 2.4 μM for the control and the GM crop respectively). In the Huadian soil, organic matter and total N were both higher in soil under the GM crop than under the control. For organic matter, the mean values were 3.0 and 2.9% for the GM crop and the control, respectively, while for total nitrogen the mean values were 2.02 and 1.96‰ for the GM crop and the control respectively. Our results indicate that growing GM crops instead of conventional crops may alter soil chemistry, but not greatly, and that effects will vary with both the specific genetic modification and the soil.

Sammendrag

Det er ikke registrert sammendrag

Sammendrag

In Scandinavia, high losses of soil and particulate-bound phosphorus (PP) have been shown to occur from tine-cultivated and mouldboard-ploughed soils in clay soil areas, especially in relatively warm, wet winters. Omitting primary tillage (not ploughing)in autumn and continuous crop cover are generally used to control soil erosion. In Norway, ploughing and shallow cultivation of sloping fields in spring instead of ploughing in autumn has been shown to reduce particle transport by up to 89% on soils with high erodibility. Particle erosion from clay soils can be reduced by 79% by direct drilling in spring compared with autumn ploughing. Hence, field experiments in Scandinavia on ploughless tillage of clay loams and clay soils compared with conventional ploughing in autumn usually show reductions in total P losses of 10-80%, via both surface runoff and subsurface runoff (lateral movements to drains). However, the effects of not ploughing during autumn on losses of dissolved reactive P (DRP) are frequently negative, since the proportion of DRP losses without ploughing compared conventional ploughing has increased up to fourfold in field experiment. In a comprehensive Norwegian field experiment at a site with high erosion risk the proportion of DRP compared to total P has increased twice in water after direct drilling compared to ploughing before winter wheat. Therefore erosion control measures should be further evaluated for fields with a low erosion risk since reduction in PP losses may be low and DRP losses still high. Ploughless tillage systems have potential side-effects, including an increased need for pesticides to control weeds (e.g. Elytrigia repens (L.) Desv. ex Nevski) and plant diseases (e.g. Fusarium spp.) harboured by crop residues on the soil surface. Overall, soil tillage systems should be appraised for their positive and negative environmental effects before they are widely used for all conditions of soil, management practices, climate and landscape.

Sammendrag

NILF og Bioforsk har gjennomført en undersøkelse for å få en bedre beregning av kostnadseffektiviteten ved gjennomføring av tiltak i landbruket. Undersøkelsen gjelder for korndyrking i Akershus og Østold. Det ble valgt ut 4 av vanndirektivets vannområder for nærmere dybdeinterjuer med bøndene: Leira, Bunnefjorden med Årungen og Gjersjøvassdraget, Morsa og Haldensvassdraget Som tiltak er det spesielt sett på ulike former for redusert jordarbeiding, samt vårkorn i stedet for høstkorn. Kostnadene for bonden er beregnet i form av endret dekningsbidrag sammenliknet fra høstkorn med høstpløying. Det ble brukt en kombinasjon av spørreundersøkelse, dybdeintervjuer og innhenting av tall fra Norsk landbruksrådgiving for å komme fram til kostnadstallene og kalkylene. Fosfortapene er beregnet av Bioforsk. Til grunn for beregningene ligger mange erosjons- og avrenningsforsøk. Effekten av ulik jordarbeiding er beregnet relativt i forhold til vårkorndyrking med høstpløying og harving om våren. Kostnadseffektivitet blir da endret kostnad for bonden (kroner) dividert med redusert tap av fosfor (kg/daa) Av dette følger at tiltak som betyr lite økonomisk for bonden og som samtidig har god effekt på fosfortap, vil være kostnadseffektive. Høstpløyd høstkorn gir generelt bedre dekningsbidrag enn vårkorn, men fosfortapene kan være mye større i løpet av høsten og vinteren. Dekningsbidraget etter at kostnader til maskiner og arbeid er fratrukket, er ca kr 430 per dekar i gjennomsnitt for de 4 områdene. For vårkorn med høst- og vårharving er det ca kr 240. Arealtilskudd og RMP er ikke med i kalkylene. For vårkorn er det mulig å få tilskudd til de arealer som ikke pløyes om høsten, og dette vil selvsagt gi en bedre kalkyle for denne drifta. Reduksjonen i fosfortap ved å gå over fra høsthvete med pløying til vårkorn med harving er beregnet til ca ½ kg per dekar i erosjonsklasse 4, men bare ca 20 gram i erosjonsklasse 1. Effekten av redusert jordarbeiding er altså helt avhengig av erosjonsrisikoen på arealet: Undersøkelsen viser først og fremst at det viktigste er å ha en målrettet innsats for å oppnå de mest kostnadseffektive tiltakene. Å sette inn tiltak i de høyeste erosjonsklasser er mye rimeligere enn i de lavere erosjonsklasser: Endret jordarbeiding fra høstpløying til vårpløying koster i størrelsesorden 300-500 kr/kg P i erosjonsklasse 3 og 50-300 kr/kg P i klasse 4, 500-12 000 kr/kg P i erosjonsklasse 1 og 2. En ser også eksempler på at enkelte tiltak kan være lønnsomme for bøndene uavhengig av effekten på fosfortap. I noen tilfeller er det faktisk mer økonomisk å endre driften fra høstpløyd høsthvete til andre jordarbeidingsmetoder. En viktig årsak er at det er forholdsvis store kostnadene til pløying. Fra tidligere publiserte dekningsbidragskalkyler for korndyrking på Østlandet er det kjent at det er stor variasjon fra gård til gård. Resultatet varierer med naturgitte forhold, avlingsnivå, ulikheter i variable kostnader med mer. Det vil dermed også være slik at kostnadseffektivitet for tiltak mot fosfortap vil variere. Undersøkelsen viser også dette. Den viser også forskjeller mellom vannområdene som dels skyldes naturgitte forhold, men trolig også litt ulik erfaring og tradisjon blant bøndene. Resultatene fra undersøkelsen bekrefter forhold som for så vidt allerede er godt kjent og som det er tatt hensyn til i rådgivingen og tilskuddsforvaltningen: Rådgiving på den enkelte gård er nødvendig både på grunn av naturgitte og av foretaksøkonomiske grunner Det er riktig å målrette tilskuddsordningene i regionalt miljøprogram for å kompensere bøndene for miljøtiltak på de mest erosjonsutsatte delene av gården. Undersøkelsen kan bidra til en enda bedre målretting.

Sammendrag

Det er ikke registrert sammendrag