Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2021
Sammendrag
Matprodusenter og myndigheter har ansvaret for å sikre at plantevernmidler ikke skader bier, men også vi som forbrukere kan påvirke bienes skjebne gjennom valg av mat og politikere
Sammendrag
Stavanger kommune og Rogaland Fylkeskommune har som mål at klimagassutslipp fra veksthusnæringen i regionen skal reduseres. Utslipp fra veksthus stammer hovedsakelig fra bruk av naturgass til oppvarming og CO2. Siden 2010 har flere gartnerier innført ulike klimatiltak, og undersøkelser blant 14 gartnerier viser en nedgang i utslipp per kg tomat produsert på 45 %. For at gartnerier skal innføre klimatiltak er lønnsomhet avgjørende, og gartnere i regionen oppgir at økonomi er den viktigste faktoren for å investere i klimavennlig teknologi. Veksthus som går over til bruk av strøm istedenfor gass, vil få størst lønnsomhet dersom de installerer økt belysning, siden dette også gir økte avlinger og inntekt. En utfordring med overgang til strøm er manglende kapasitet på nettet i regionen, og mange veksthus vil ikke få tilgang til strøm før dette er ferdig utbygget. Andre viktige, mulige kilder til fornybar energi er biogass og spillvarme, dette krever som regel samarbeid mellom flere næringer. Det er også mulig å redusere energiforbruket i veksthus gjennom optimal klimastyring og bruk av energigardiner, avfuktning, varmepumpe/varmeveksler, buffertank, og CO2-fangst. Det siste kan gjøre veksthusproduksjon CO2 nøytral eller negativ. Disse tiltakene krever ofte større investeringer, økt kunnskap og tilgang til kompetente rådgivere. Beregninger gjort i prosjektet «BioFresh» viser at de fleste av disse klimatiltakene bare vil være lønnsomme dersom gartneriene går over til helårsproduksjon. Spesielt for tomat kan dette bli en utfordring, da det per i dag i hovedsak selges importerte tomater i vintersesongen. De fleste veksthusene i regionen er små, og for disse vil klimatiltak bare bli lønnsomt dersom det foretas omfattende ombygging og utviding. Et alternativ for disse veksthusene kan være å starte med annen sesongproduksjon med lavere utslipp. Men mesteparten av veksthusarealet i regionen tilhører veksthus med mer enn 5000 m2, og for disse kan mange klimatiltak være lønnsomme. For å fremme investeringer i klimatiltak i regionen er det tilrådelig at det finnes gode økonomiske støtteordninger, hovedsakelig gjennom ENOVA og Innovasjon Norge. Det bør også tilrettelegges for godt samarbeid mellom vektshusprodusenter i regionen bl.a. for kunnskapsutveksling og markedsføringsstrategier. Det kan med fordel gjøres et arbeid for å fremme norske veksthusprodukter overfor forbrukere, for å øke omsetningen og gjøre det mulig for flere gartnerier å gå over til helårsproduksjon.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Både i Norge og i mange andre industrialiserte land har det i de senere år vært økende omfang av markedshagedyrking, som, gitt en vid definisjon, kan beskrives som småskala grønnsaksdyrking for salg direkte til forbruker, restaurant eller butikk. I en spørreundersøkelse gjennomført våren 2021 har vi kartlagt markedshagedyrking i Norge, med fokus på agronomiske og økonomiske muligheter og utfordringer. Svarene fra 151 respondenter viser at det har vært en markant økning i antallet markedshagedyrkere de siste årene, og spesielt mellom 2019 og 2020. Markedshagedyrking forekommer nå de fleste steder i Norge, for det meste på arealer på under 2 dekar som i de fleste tilfeller tidligere har vært brukt til grasproduksjon eller beite, eller ligget brakk. Markedshagedyrkere er oftest tilknyttet et gårdsbruk, og mange har annen jordbruksproduksjon ved siden av grønnsaksdyrkingen. De fleste dyrker et mangfold av ulike grønnsaker, bruker lokale ressurser til gjødsling og ulike håndredskaper framfor motoriserte hjelpemidler som traktor. Det er vanlig å bruke økologiske dyrkingsmetoder, og det er for eksempel svært få som bruker mineralgjødsel. Likevel er det bare rundt halvparten av de erfarne dyrkerne som har markedshagearealer som er økologisk sertifiserte eller i karens. Den salgskanalen de fleste benytter seg av er REKO-ringer, men de fleste bruker flere forskjellige kanaler. I snitt er årsomsetningen for de erfarne dyrkerne rundt 120 000 kr, og mange er svært fornøyd med avling og salg, men bare passelig fornøyde med netto inntekt. De fleste oppgir at inntekten som generes fra grønnsaksdyrkingen er svært eller ganske viktig for egen økonomi. De fleste som har besvart undersøkelsen planlegger å fortsette som nå eller utvide, og å ha grønnsaksdyrking som hovedinntekt sammen med annen inntekt. De fleste oppgir også at de har tilgang til areal de kan bruke for å utvide. Markedshagedyrking byr på ulike utfordringer relatert til både agronomi og økonomi. Når det gjelder dyrkingen er det for eksempel en del som har store utfordringer med ugress, snegler, beregning av gjødselmengder og vanning. Manglende etterspørsel er generelt ikke en utfordring, mens lokal etterspørsel kan være en utfordring for en del. En del har også utfordringer med å nå ut med informasjon om produktene sine, samt tid brukt på markedsføring og levering. En annen viktig utfordring er det å sette riktig pris på varene som selges. En viktig utfordring relatert til økonomi er manglende finansiering til investeringer det er behov for. Dagens tilskuddssystemer for jordbruket er ikke tilrettelagt for denne typen småskaladrift, og det finnes få økonomiske støtteordninger for markedshagedyrkere. En av mulighetene som finnes er støtte til investeringer fra Innovasjon Norge, og 40 % av de erfarne dyrkerne oppgir at de har mottatt støtte herfra. Ulike tiltak for å fremme markedshagedyrking kan gi gevinster for eksempel i form av økt biologisk mangfold og mer utnyttelse av dyrkbar jord, økte inntektsmuligheter på mange gårdsbruk, og det kan føre til økt tilbud og forbruk av norske grønnsaker. Forslag til tiltak kan være å etablere støtteordninger som kan bidra til å sikre bedre lønnsomhet i markedshagedyrking. Det kan også være nyttig med tiltak som kan gjøre markedsføring, salg og levering enklere, for eksempel gjennom mer omfattende produsentsamarbeid og å skape ulike digitale løsninger for markedsføring. Andre eksempler er tiltak for å øke etterspørsel etter norske grønnsaker, spesielt i rurale strøk der markedet er mindre, ettersom mange markedshagedyrkere holder til langt fra store byer. Markedshagedyrking er et relativt nytt fenomen, og det er behov for mer forskning på mange ulike områder innen både agronomi og økonomi. Dyrkerne har også behov for å få tilgang til mer kunnskap, for eksempel gjennom ulike kurs og tilgang til rådgivere.
Sammendrag
Understanding the quality of new raw material sources will be of great importance to ensure the development of a circular bioeconomy. Building up quality understanding of wood waste is an important step in this development. In this paper we probe two main questions, one substantial and one theoretical: What different understandings of wood waste quality exist and what significance do they have for the recycling and re-use of this waste fraction? And, what is the evolution of knowledge and sustainable practices of wood waste qualities a case of? The analysis is based on diverse perspectives and forms of methods and empirical material. Studies of policy documents, regulations, standards, etc. have been reviewed to uncover what kind of measures and concepts that have been important for governing and regulating wood waste handling. Interviews concerning wood and wood waste qualities have been conducted with key informants and people visiting recycling and waste management stations in Oslo and Akershus in Norway. By studying quality conceptions through the social birth, production, life, end-of-life and re-birth of wood products, we analyse socio-cultural conditions for sustainability. Furthermore we show how the evolution of knowledge and sustainable practices of wood waste qualities, in the meeting with standards and regulations, is a case of adaptation work in the evolution of Norwegian bioeconomy.
Forfattere
Gillian Butler Bjørn Egil Flø Flaviana Gottardo Anna Hessle Matthias Koesling Elisabet Nadeau Carsten Malisch Giorgia Riuzzi Tomasz Sakowski Anna Woodhouse Finn Walland Håvard SteinshamnSammendrag
SusCatt considered a wide range of innovations or system comparisons in the 6 countries, all aimed to improve sustainability within European cattle farming. On the whole, these involved reducing production intensity, making greater use of home-grown grass and other forage crops on farms – generally with promising results for beef and dairy production when we considered their potential impact across the 3 pillars of sustainability...
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
David Natcher Ingrid Kvalvik Olafur Reykdal Kristin Beate Hansen Florent Govaerts Silje Elde Bjørg Helen Nøstvold Rune Rødbotten Sigridur Dalmannsdottir Hilde Halland Eivind Uleberg Jón Árnason Páll Gunnar Pálsson Rakel Halldórsdóttir Óli Þór Hilmarsson Gunnar Þórðarson Þóra ValsdóttirSammendrag
In 2016, the Sustainable Development Working Group (SDWG) endorsed The Arctic as a Food Producing Region research project. Involving research teams from Iceland, Norway, Canada, Greenland, and Russia, the objective of the project was to assess the potential for increased production and added value of foods originating from the Arctic, with the overarching aim of improving food security, while enhancing the social and economic conditions of Arctic communities. Although the Arctic was recognised as an important food-producing region, there was a shared sense that the Arctic was not meeting its full potential, either in terms of satisfying local food needs or for maximising its domestic or international export potential. Yet beyond speculation, much of which was informed by individual or anecdotal experience, there was little understanding of the current production capacities of Arctic food sectors or where opportunities may lie for sustainable growth. The aim of the project was, therefore, threefold: (1) complete an inventory of the current levels of Arctic food production in terms of products, volumes, revenues; (2) identify the constraints and opportunities for increased production value-added opportunities; and (3) identify potential pathways and new value chains for expanding Arctic food production and distribution opportunities. .............
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Background Bioenergy plays a key role in the transition to a sustainable economy in Europe, but its own sustainability is being questioned. We study the experiences of Sweden, Finland, Denmark and Norway, to find out whether the forest-based bioenergy chains developed in the four countries have led to unsustainable outcomes and how the countries manage the sustainability risks. Data were collected from a diversity of sources including interviews, statistical databases, the scientific literature, government planning documents and legislation. Results Sustainability risks of deforestation, degradation of forests, reduced carbon pools in forests, expensive biopower and heat, resource competition, and lack of acceptance at the local level are considered. The experience of the four countries shows that the sustainability risks can to a high degree be managed with voluntary measures without resorting to prescriptive measures. It is possible to add to the carbon pools of forests along with higher harvest volumes if the risks are well managed. There is, however, a marginal trade-off between harvest volume and carbon pools. Economic sustainability risks may be more challenging than ecological risks because the competitiveness order of renewable energy technologies has been reversed in the last decade. The risk of resource competition harming other sectors in the economy was found to be small and manageable but requires continuous monitoring. Local communities acting as bioenergy communities have been agents of change behind the most expansive bioenergy chains. A fear of non-local actors reaping the economic gains involved in bioenergy chains was found to be one of the risks to the trust and acceptance necessary for local communities to act as bioenergy communities. Conclusions The Nordic experience shows that it has been possible to manage the sustainability risks examined in this paper to an extent avoiding unsustainable outcomes. Sustainability risks have been managed by developing an institutional framework involving laws, regulations, standards and community commitments. Particularly on the local level, bioenergy chains should be developed with stakeholder involvement in development and use, in order to safeguard the legitimacy of bioenergy development and reconcile tensions between the global quest for a climate neutral economy and the local quest for an economically viable community. Keywords: Bioenergy, Sustainability, Risk assessment, Risk management, Nordic countries