Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2022
Forfattere
Karolina Aloisi Ulrika Carlson-Nilsson Matti W Leino Anna Palmé Gert Poulsen Pertti Pärssinen Ingunn M. VågenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Siv Helen N Sigerstad Stine-Marte W. KonradsenSammendrag
https://www.isandnessjoen.no/hjornesteinsbedriften-pa-tjotta-feirer-90-ar-vi-er-svart-stolte-over-vare-ansatte/s/5-108-98393?key=2022-09-09T05:00:00.000Z/opoint/b8d7f4a0041d4b0e6b7b0d11b3747e24013c8fa7
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Nils Mahtte Eira Inga Margrete Lillevoll Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Oda Rustad Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i 48 hårfeller med luktstoff i et 1200 km2 stort område i Karasjok kommune (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2022. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse. Studieområdet sentralt i Karasjok var likt som i fjor (16 feller), mens studieområdet i Váljohka er utvidet til totalt 32 hårfeller i år mot 27 feller i 2021. Totalt ble det samlet inn 149 hårprøver (i tillegg til 2 ekskrementprøver), og 99 av disse prøvene (66 %) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 16 ulike bjørner (8 hannbjørner og 8 hunnbjørner) i det sammenhengende området Karasjok/Váljohka. Av disse 16 bjørnene var 5 bjørner (2 hannbjørner og 3 hunnbjørner) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for 4 av de 5 nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) viser resultatet i år flere bjørner (12 ind./0,30 bjørn pr.10km2) enn i samme område og tidsrom i de tre foregående årene (2019- 9 ind., 2020- 8 ind. og 2021 - 6 ind.). I de 32 hårfellene i Váljohka ble det påvist 6 individer (0,075 bjørn/10km2) som er det samme antallet som året før. Det ble påvist like mange bjørner i første halvdel (juni-juli) som i andre halvdel (juli-august) av prosjektet. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter har i dette arbeidet gitt unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn i det undersøkte området.
Sammendrag
I 1921 kjøpte Vestlandets forstlige forsøksstasjon 340 dekar av utmarka på Auestad i Gjesdal kommune i Rogaland, der formålet var å gjera vitskaplege undersøkingar av skogetablering og produksjon i ulike treslag. Arealet var snaumark og i all hovudsak røsslynghei, ein arealtype som ofte gir langvarig veksthemming etter planting av granartar. Feltet ligg på Høg-Jæren 240-310 m o. h. på næringsfattig grunn. Litt under halvparten av arealet vart før anlegg klassifisert som eigna mark for skogreising. Jorda er morene med frisk råme, og med råhumus som dominerande humustype. Frå 1922 til 1933 vart det planta om lag 120 dekar med vanleg gran, sitkagran, engelmannsgran , blågran, vanleg furu, bergfuru, vrifuru, europeisk edelgran, douglasgran, nutkasypress og europeisk lerk. Plantinga vart gjort i ruter på om lag 70 x 70 m, med ei rute for kvar proveniens og treslag, og seinare i mindre ruter med vestamerikansk hemlokk og douglasgran. Det vart òg gjort forsøk med såing av dunbjørk. I åra 1953 til 1984 vart det oppretta 15 skogproduksjonsforsøk i planteruter med vanleg gran, sitkagran, engelmannsgran, europeisk lerk, edelgran, furu og bergfuru. Alle forsøksflatene har vore tynna ein eller fleire gonger, og forsøka har vore jamleg reviderte med nokre års mellomrom. Sju forsøk finst framleis i 2022, resten er nedlagde på grunn av ulike skadar eller hogst. Forsøksfelta i Auestad inngår i mange vitskapelege skogundersøkingar, og nokre resultat etter om lag 100 år med målingar og observasjonar er tekne med her. Alle treslaga i produksjonsforsøka, unnateke europeisk lerk, har hatt ein differanse mellom brysthøgde- og totalalder på 20 år eller meir, som viser at etableringa på lyngmark har teke tid. Produksjonen i vanleg furu etter 100 år har vore rundt 6 m3/ha/år. Lerka fekk mykje lerkekreft og forsøket vart tidleg lagt ned. Bergfurua har vist produksjon på høgde med vanleg furu, men har på grunn av sopp- og vindskadar vorte nedlagt. Tyngda av forsøksrutene i sitkagran har over eit omløp på 100 år hatt ein produksjon på 12-14 m3/ha/år, medan produksjonen for vanleg gran og edelgran ligg mellom 8 og 10 m3/ha/år. Engelmannsgrana har vist ein produksjon noko lågare enn vanleg gran og er det einaste treslaget som til no har kulminert. I furubestanda er det i biomassen bygd opp om lag 125 tonn C per hektar i løpet av 100 år, medan det i vanleg gran- og sitkagranbestanda er bygd opp høvesvis 200 og 320 tonn C. Furu-, vanleg gran- og sitkagranplantefelta inneheld høvesvis 5, 8 og 13 gonger meir karbon enn skoglaus røsslyngmark. I tillegg til eit stort kvantum med tømmer er det på dei skogreiste areala i Auestad gjennom 100 år bunde om lag 9 600 tonn CO2-ekvivalentar i biomassen. Dette utgjer skyggeverdiar estimert til 19,2 mill. kr. På hogstflater og mellom forsøksrutene er det rike oppslag av lauvtre. Areala dekkjer fleire økosystemtenester der til dømes jakt kan verdsettast, medan andre er fellesgode som det er meir vanskeleg å verdsette, mellom anna sopp- og bærplukking og bruk av stiar og vegar til rekreasjon.
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Paul Eric Aspholm Per John Aslaksen Anti Ann Maret Eira Mahtte Ailu Utsi Gaup Aslak Ole Eira Trond-Erik Markussen Geir-Arne Evanger Tor-Einar Bones Torfinn Strømseth Christina Martin Stig Ronald Sletten Gina Uthus Ingrid Helle Søvik Ane-Sofie B. Hansen Oda Rustad Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Hår fra brunbjørn ble samlet inn i hårfeller med luktstoff i et 1075 km2 stort område i Karasjok kommune og i et 525 km2 stort område i indre Troms (Troms og Finnmark fylke) i løpet av 2 måneder fra juni til august i 2021. Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet i samme rute. Hårrøttene ble DNA-analysert med 8 genetiske markører. I Karasjok var området utvidet med studieområdet i Valjohka til totalt 43 hårfeller i år mot 16 feller i tidligere år. Her ble det samlet inn 178 hårprøver (i tillegg til 5 ekskrementprøver), og 106 (60%) var positive for brunbjørn. Det ble påvist 11 ulike bjørner (6 hannbjørn og 5 hunnbjørn) i det sammenhengende området Karasjok/Valjohka. Av disse 11 bjørnene var kun 2 bjørner (en hann og en hunn) nye i år. Utvidet DNA-familieanalyse med 12 genetiske markører påviste mulige lokale foreldre for begge de nye bjørnene. Sentralt i Karasjok (16 feller) ble prosjektet utført i samme område og tidsrom som i 2019 (9 ind.) og 2020 (8 ind.), og viser i år en liten nedgang i antallet bjørn (6 ind.) og bjørnetetthet (0,15 bjørn/10km2 mot hhv 0.23 og 0.20 bjørn/10km2). Tidsmessig informasjon viste at flest bjørner ble påvist i begynnelsen av august, mens kun én bjørn ble påvist i juni. For første gang ble det satt ut hårfeller for brunbjørn i indre Troms, med 21 hårfeller i 3 mindre områder. DNA- analysen viste at 2 av de 16 innsamlede hårprøvene (13 %) og 2 av de 4 ekrementprøvene var positive for brunbjørn, og det ble påvist 2 ulike bjørner (bjørnetetthet på 0,04 bjørn/10 km2). Begge var tidligere kjente bjørner som kun er påvist i dette området i indre Troms. Hårfellemetoden med DNA- analyse av hårrøtter gir unik geografisk og tidsmessig informasjon om brunbjørn, og fremtidige prosjekter bør derfor utføres i større sammenhengende områder i flere påfølgende år slik som i Karasjok for å oppnå sikre resultater.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er mange forhold som har betydning for hva vi regner som et godt utmarksbeite. For mange bønder er praktiske og arbeidsbesparende hensyn viktig. Men, skal en vektlegge produksjon og tilvekst på beitedyrene, er det de naturgitte forholdene som må vektlegges. I utmarka gjelder de samme prinsippene for avdrått som på innmark og i fjøset. Det er kvaliteten på fôret som er bestemmende. Skal en oppnå god avdrått fra utmarksbeitene må de beste arealene utnyttes.I denne podcasten snakker Finn-Arne Haugen og Ellen Elverland om hvordan man kan vurdere kvaliteten på utmarksbeitet på en enkel måte. Vi besøker også Gustav Karlsen som er rådgiver i NLR Nord-Norge på Vestvågøya i Lofoten. Der er kulturlandskapet formet av beitedyr over mange hundre år og store deler av utmarksbeitet har høy kvalitet. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Vinteren kan være en stressende tid for flerårige planter, og i spesielt i nord er ulike typer vinterskader med på å forkorte levetida på engarealene. År med betydelige vinterskader ser ut til å komme med jevne mellomrom, og fører både til store avlingstap og til kostnader med reparasjon av eng med vinterskade. Hva er overvintringsskader og er det noe vi kan gjøre for å unngå dem? I denne podcasten fra NIBIO snakker forskerne Ellen Elverland og Marit Jørgensen sammen om vinterklima, ulike typer vinterskader og litt om hva en som gårdbruker kan gjøre for å forebygge dem. Vi besøker også gårdbruker Øystein Iselvmo i Bardu og rådgiver Kristin Sørensen fra Norsk Landbruksrådgiving Nord-Norge. Denne podcasten er nummer 1 av 4 i et formidlingsprosjekt om grovfôrdyrking og utmarksbeite i arktisk landbruk. Prosjektet er finansiert av Statsforvalteren i Troms og Finnmark og NIBIO. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sammendrag
NIBIO har taksert elgbeite over ca. 3000 daa i Murudalen og Gausdal Vestfjell 2021 og 2022. Bjørk, vier, einer og furu var det eneste buskbeitet av betydning. Furu utgjorde kun rundt 5% av beitetrærne, selv i furudominerte Murudalen. Særlig flaene (= terrenget over ca. 900 m.o.h.) i Gausdal var rik på beitetrær. Dalsidene derimot hadde få beitetrær, men til gjengjeld om lag dobbel så høy dekning av feltsjikt med høy verdi for elg. Særlig bringebær hadde lokalt høyt oppslag, og bidrar til at dalsidene er godt sommerbeite, selv med få beitetrær. Det tradisjonelle elgtrekket om høsten fra lavt til høyt terreng i Gausdal, og fra Gausdal til Murudalen, fremstår som en naturlig følge av hvordan vinter- og sommerbeite er fordelt i landskapet. Vi har beregnet at ernæringsmessig bæreevne er maks 0.9 elg/km2 (vinterbestand etter jakt) i Murudalen, 1.6 elg/km2 på flaene i Gausdal og kun 0.4 elg/km2 i dalsidene av Gausdal, mot 1.0 elg/km2 generelt i Sør-Norge. Beitepresset (andel beita skudd) tilsier at vinterbestanden siste 5-10 år har vært rundt den maksimale bæreevnen. Det er viktigst å følge skuddproduksjon og beitepress på bjørk i disse områdene, hvor furu eller ROS (rogn, osp, selje) i dag utgjør lite av beitet. Taksten omfattet delvis 11 kommuner. Resultatene er representative også for nærliggende areal med samme naturgrunnlag og beitepress som et av delområdene i taksten.