Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
1999
Forfattere
Ricardo Holgado Christer Magnusson Bonsak HammeraasSammendrag
Flere arter cystenematoder (rundormer) i slekten Heterodera angriper korn. Den vanligste og kanskje viktigste arten er havrecystenematoden H. avenae (CCN) som har vært kjent i Norge siden 1925. Korndyrkingen i Norge domineres av bygg fulgt av havre og hvete. Hvetearealet har i perioden 1985-1995 økt med 70%. Feltskader av CCN vises som flekker med ujevn vekst, hvilket er særlig tydelig i havre. I tillegg til korn er flere arter av gras også vertsplanter til CCN. Det presenterte arbeidet gir en bakgrunn for problematikken omkring cystenematoder i korn, og rapporterer om utbredelsen av slekten Heterodera i kornfelt i Norge. Resultatene bygger på 218 prøver analysert i perioden 1995-1998. Nematoder i slekten Heterodera er registrert fra Rogaland til en posisjon 65,5oN i Nordland. Havre og hvete viser de høgste forekomstene. Det er notert et økt skadeomfang de senere årene. Tidligere studier har vist at CCN patotype Ha 51 har dominert i Norge. Et økt skadeomfang kan skyldes at resistensen mot Ha 51 ikke er vedlikeholdt i nyere sorter, og at det er en forskyving av patotype-spektret innen CCN. Et økt hveteareal og dyrking av mottakelig korn før havre eller hvete kan også være medvirkende årsaker. Kunnskapen om dagens art- og patotype-spekter blant korncystenematodene i Norge må økes. Det er viktig å kartlegge forekomst av resistens mot cystenematoder i dagens kornsorter, og utvikle strategier for en effektiv bekjempelse.
Forfattere
B Darvas Arild AndersenSammendrag
Andalin DC-25, NeemAzal-F and RH 5849 2 F hindret ikke voksne hunner av havrebladminerflue fra å foreta næringsstikk eller legge egg. Trigard 75 WP og Fk-dimetoat hadde derimot tilfredstillende virkning.
Sammendrag
Velkommen til Planteforsk litteraturdatabase/ Welcome to Planteforsk Literature Database Tittel/Title: Genetic variability of Phytophthora infestans in Norway and Finland as revealed by mating type and fingerprint probe RG57 Publikasjon: Publication: Mycological Research Volum (Nr): Volume (No.): 103(12) Side: Page: 1609-1615 Utgitt: Published: 1999 Forfatter(e): Author(s): Brurberg, M.B., A. Hannukkala & A. Hermansen Enhet: Research station: Planteforsk Plantevernet Nøkkelord: Keywords: Plantevern, Phytophthora infestans, tørråte, krysningstype, DNA fingerprinting Sammendrag: Abstract: Mating type and RG57 fingerprints were determined for 141 isolates of Phytophthora infestans collected from 63 different fields in all important potato growing areas in Norway and Finland. Seventy-six multilocus genotypes were identified, of which 53 were detected only once. Norwegian and Finnish isolates were similar in terms of genotypic diversity and the genetic distances between the genotypes. The large number of genotypes and the high genetic distances between the genotypes indicate that sexual reproduction is contributing significantly to the genetic variation of P. infestans in Norway and Finland. ISBN: - ISSN: - Pris: Price: - Bestilling: Ordering: - Merknad: Notes: vit44 eng61 pl1 pv21
Forfattere
T.A Breland Ragnar EltunSammendrag
In a cropping systems experiment in south-eastern Norway, ecological (ECO), integrated (INT) and conventional (CON) forage (FORAGE) and arable (ARABLE) model farms were compared. After 5 years, topsoil was sampled in spring from spring grain plots and incubated for 449 days at controlled temperature and moisture content. There were no detectable differences between model farms in terms of total soil C or N. For INT and CON, however, values of microbial biomass C and N, microbial quotient, and C and N mineralization were, or tended to be, higher for FORAGE than for ARABLE. For ECO treatment, values were similar for FORAGE and ARABLE and did not differ significantly from that of CON FORAGE. For INT and CON, the metabolic quotient was lower for FORAGE than for ARABLE. Again, for the ECO treatment, values were similar for FORAGE and ARABLE and did not differ significantly from the CON FORAGE. We estimated the size of conceptual soil organic matter pools by fitting a decomposition model to biomass and mineralization data. This resulted in a 48% larger estimate for CON FORAGE than for CON ARABLE of physically protected biomass C. For physically protected organic C the difference was 42 %. Moreover, the stability of soil aggregates against artificial rainfall was substantially greater for CON FORAGE than for CON ARABLE. On this basis, we hypothesized that the lower microbial quotient in the FORAGE soils were mainly caused by a smaller proportion of active biomass due to enclosure of microorganisms within aggregates. Altogether, our results indicate a poorer inherent soil fertility in ARABLE than in FORAGE rotations, but the difference was small or absent in the ECO systems, probably owing to the use of animal and green manures and reduced tillage intensity in the ECO ARABLE rotation.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Verdiprøving av gras til grøntanlegg er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet).Hovedmålet med verdiprøvingen er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i grøntanlegg består av flerårige forsøk med et anleggsår og tre prøveår. Prøvingen forgår kontinuerlig med nyanlegg hvert 4. år. Det legges ut forsøk på fem av Planteforsk`s enheter; Holt (Nord-Norge), Kvithamar (Midt-Norge), Særheim (Sørvestlandet), Løken (Fjellbygdene på Østlandet) og Apelsvoll (Østlandet). På hvert sted legges ut et plenforsøk og et grasbakkeforsøk. I tillegg legges det på Kvithamar ut et green-forsøk med ekstra hyppig og kort klipping. All datainnlesing og resultatberegning foretas ved Apelsvoll forskingssenter. Omtalte forsøksserie startet opp i 1995 med nyanlegg av plen og grasbakke. Greenfeltet ble ikke etablert før i 1996. Det var forsker Steinar Bø ved Planteforsk Kvithamar som planla og hadde ansvaret for denne forsøksserien fram til februar 1997. Han gikk da over i alders-pensjon og ansvaret for forsøksserien ble overført til Planteforsk Apelsvoll. Sortene som er med i prøvingen er følgelig ferdig testet i 1998. Resultatene fra så-året og 1. plen- og grasbakkeår er tidligere presentert av S. Bø og J. Brønstad, Planteforsk Kvithamar. Resultatene fra 2. plen- og grasbakkeår (1. plenår for green) og resultatene fra 3. plen- og grasbakkeår (2. plenår for green) er presentert i Planteforsk utredninger henholdsvis nr. 5/98 og 6/99. Plenfeltene ble klippet ned til 3-4 cm og stelt som ordinær plen, og gjødslingen lå på 12-18 kg N pr. daa i fullgjødsel delt på 2-4 gjødslinger. Grasbakkefeltet var et ekstensivt grasareal. Disse feltene ble kun slått en gang midtsommers og eventuelt pusset på høsten. Grasbakkefeltene ble i hovedsak bare gjødslet ved såing, og de andre åra bare når det var nødvendig for å få en viss utvikling på graset, (evt. 0-6 kg N pr. daa i fullgjødsel). Greenfeltet ble klippet ned til 0,5-1,0 cm (lav) og 1,5-2,0 cm (høy) når graset var 1,5 og 3,0 cm høyt. Videre ble det gjennomført svak og sterk gjødsling på greenfeltet fordelt på 5-6 gjødslinger med Fullgjødsel® 18-3-15. Totalt 21 kg N pr. daa for leddet med svak gjødsling og 31 kg N for leddet med sterk gjødsling. Greenfeltet ble også regelmessig vannet. Det ble normalt gjort registreringer i anleggsåret og i de tre følgende åra. De fleste egenskapene ble bedømt etter skalaen 1-9, der 9 har best helhetsinntrykk og farge, størst skuddtetthet, smalest blad, seinest aksskyting (i grasbakke), flest aks (i grasbakke) eller mest biomasse (i grasbakke). Forsøksserien bestod av 6 arter (fleråring (engelsk) raigras, stivsvingel/ sauesvingel, engkvein, rødsvingel og engrapp), og 60 sorter, hvorav 38 var under prøving, 19 var målesorter og 3 var utfyllings-/målesorter. Alle arter og sorter er omtalt og råd om godkjenning er foretatt. 21 sorter ble anbefalt godkjent i denne prøvingen
Forfattere
Bjørn Molteberg Frank EngerSammendrag
Verdiprøving av gras til grøntanlegg er en forvaltningsoppgave som Planteforsk Apelsvoll forskingssenter gjennomfører på oppdrag fra og etter retningslinjer gitt av Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet).Hovedmålet med verdiprøvingen er å framskaffe forsøksresultater som skal danne grunnlaget for godkjenning av nye sorter for opptak på norsk sortsliste. Verdiprøvingen i grøntanlegg består av flerårige forsøk med et anleggsår og tre prøveår. Prøvingen forgår kontinuerlig med nyanlegg hvert 4. år. Det legges ut forsøk på fem av Planteforsk`s enheter; Holt (Nord-Norge), Kvithamar (Midt-Norge), Særheim (Sørvestlandet), Løken (Fjellbygdene på Østlandet) og Apelsvoll (Østlandet). På hvert sted legges ut et plenforsøk og et grasbakkeforsøk. I tillegg legges det på Kvithamar ut et green-forsøk med ekstra hyppig og kort klipping. All datainnlesing og resultatberegning foretas ved Apelsvoll forskingssenter. Igangværende forsøksserie startet opp i 1995 med nyanlegg av plen og grasbakke. Greenfeltet ble ikke etablert før i 1996. Sortene som er med i prøvingen er ferdig testet i 1998. Vi presenterer her kun 3. plen- og grasbakkeår og 2. plenår for green. Plenfeltene blir klippet ned til 3-4 cm og stelt som ordinær plen, og gjødslingen ligger på 12-18 kg N pr. daa i fullgjødsel delt på 2-4 gjødslinger. Grasbakkefeltet skal være et ekstensivt grasareal. Disse feltene blir kun slått en gang midtsommers og eventuelt pusset på høsten. Grasbakkefeltene blir i hovedsak bare gjødslet ved såing, og de andre åra bare når det er nødvendig for å få en viss utvikling på graset, (evt. 0-6 kg N pr. daa i fullgjødsel). Greenfeltet blir klippet ned til 0,5-1,0 cm (lav) og 1,5-2,0 cm (høy) når graset er 1,5 og 3,0 cm høyt. Videre gjennomføres det svak og sterk gjødsling på greenfeltet fordelt på 5-6 gjødslinger med Fullgjødsel® 18-3-15. I 1998 var gjødslingen totalt 21 kg N pr. daa for leddet med svak gjødsling og 31 kg N for leddet med sterk gjødsling. Greenfeltet blir også regelmessig vannet. Med i prøvingen er det sorter innen artene: Fleråring (engelsk) raigras, stivsvingel/ sauesvingel, engkvein, rødsvingel og engrapp, totalt 60 stk..
Forfattere
Steinar Dragland Bernt Robert HansenSammendrag
Denne utredningen er laget på oppdrag fra Fylkesmannen i Hedmark, Landbruksavdelingen. Den beskriver aktuelle produksjons- og foredlingsalternativ, og markedsmuligheter for urter og urteprodukt fra Nord-Østerdal. Det er påpekt viltvoksende og dyrkede arter som det kan være aktuelt å utnytte, og på grunnlag av lokale erfaringer er det gitt opplysninger om avlingsmuligheter. Det er gitt en kort omtale av økonomianalyser med spesiell henvisning til betydningen av størrelsen på arealene. Behov for kompetanse, investeringer, forskning, forsøk og utvikling med tilknytning til regionen, er omtalt. Konklusjonen forteller blant annet at det selv med begrensninger knyttet til klima og kompetanse, bør være mulig å oppnå økonomisk urteproduksjon i Nord-Østerdal. annet/planer/nordøst2
Sammendrag
Som et ledd i arbeidet med å skaffe frø av flerårige urter til norske blomsterenger sammenliknet vi arbeidsforbruk, frøavling, frøkvalitet og lønnsomhet ved ulike metoder for frøhøsting i frøavlsfelt av gullris. Ved utplanting i begynnelsen av juni blomstra gullris bare sporadisk i etableringsåret, men året etter var blomstringa svært intens i slutten av juni og begynnelsen av juli. På grunn av konsentrert frømodning i månedsskiftet juli-august var frøavlinga like stor ved én gangs sams høsting med saks, støvsuger eller skurtresker, som ved flere gangers høsting ved saks eller støvsuger. De mest lønnsomme metodene var "Sams nedklipping med saks" eller "Direkte skurtresking", men fordi gullrisfrøet har lett for å balle seg sammen og tette treskeren, anbefales i praksis den førstnevnte metoden. Spireevnen til gullrisfrøet var svært variabel (17-56%) uansett høstemetode. I sum for de to åra etter etablering utgjorde frøavlinga av gullris ca 60 kg daa-1.