Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eirin Marie Bjørkvoll Anders Lorentzen Kolstad Svein Olav Krøgli Bram Van Moorter Wenche Dramstad Manuela PanzacchiSammendrag
Bjørkvoll, E., Kolstad, A., Krøgli, S.O., Van Moorter, B., Dramstad, W. & Panzacchi, M. 2025. Strukturell konnektivitet i økosystemer. Forslag til metode og bruk av indikator i naturregnskaper. NINA Rapport 2686. Norsk institutt for naturforskning. Fragmentering, arealtap og minkende konnektivitet har negative konsekvenser for individers overlevelse og arters langsiktige opprettholdelse, og dermed økosystemenes tilstand og deres evne til å levere økosystemtjenester. Konnektivitet er derfor viktig for å opprettholde god økologisk tilstand. Naturregnskaper vil fremover være et viktig verktøy for å kunne følge med på utviklingen i den økologiske tilstanden i Norge, både på nasjonalt nivå og kommunalt nivå. Konnektivitet i økosystemer er én relevant indikator for å beskrive landskapsmessige egenskaper i slike naturregnskaper. Konnektivitet handler om arters bevegelse/spredning i et landskap, og er økologisk meningsfullt å vurdere for enkeltarter eller for flere arter samlet hvis de beveger seg i de samme områdene i landskapet. Økosystemer består av arter som det kan være relevant å vurdere samlet med hensyn til konnektivitet. Basert på en gjennomgang av eksiterende metoder i Norge og i andre land, foreslår vi i denne rapporten en enhetlig metode for å vurdere økosystemenes strukturelle konnektivitet. Vi har testet metoden for 1) lauvskog, 2) hei og åpen vegetasjon, og 3) naturskog i seks kommuner. Vi har utformet konnektivitetskart for disse økosystemene og beregnet indikatorverdier for konnektivitet som kan brukes i naturregnskap på kommunalt nivå. Det er mulig å oppskalere beregningen av konnektivitetskartene og indikatoren til nasjonalt nivå. Til slutt drøfter vi hvordan konnektivitet i bred forstand kan brukes i kommunal arealforvaltning. Vi foreslår å bruke metoden «Randomized shortest path» for å beregne konnektivitet i økosystemer. Grunnkart for arealanalyse og kartet Naturskog (v1) er brukt som input data for økosystemenes utbredelse, og Arealbruksintensitetsindeksen (ABI) som en indikator for menneskelig påvirkning som reduserer biomangfoldets fremkommelighet i landskapet. For naturskog ble også reduksjon i naturskogsnærhet brukt som et mål på hindringer mot bevegelse for artene. Skript og all input data er gjort åpent tilgjengelig. Resultatene fra de seks kommunene gir et bilde av konnektivitet som samsvarer godt med det vi ville forventet ut ifra bakgrunnsdata på utbredelse av økosystemtyper og utbredelse og intensitet av arealbruk. Konnektivitetskartene viser at konnektiviteten i økosystemene typisk øker med avstand fra tett befolkede områder og infrastruktur. Naturregnskapene viser at kommuner med større grad av urbanisering har lavere indikatorverdier for konnektivitet enn mer landlige kommuner. Med bakgrunn i at metoden kun krever offentlig tilgjengelige kartdata som input, og at beregninger kan gjennomføres med høy oppløsning for store områder, vurderer vi at metoden er lovende med tanke på bruk i naturregnskaper på kommunalt nivå i Norge. Per i dag har kommuner i liten grad tilgang på offisielle og standardiserte data som beskriver konnektivitet i økosystemene i Norge. I tillegg er lovverket knyttet til arealforvaltning lite konkret på hvordan konnektivitet skal ivaretas. Dermed kan det være utfordrende å ta hensyn til konnektivitet i arealplanlegging, til tross for at det er godt kjent hvor viktig konnektivitet er for den økologiske tilstanden. Vi beskriver i denne rapporten hvordan kommuner jobber med konnektivitet i dag, og hvilke behov for kunnskap og endringer i lovverk de ser hvis målet er å ivareta konnektivitet i større grad. Som del av denne foreslår vi hvordan den foreslåtte metoden for å beregne strukturell konnektivitet i økosystemer kan brukes i kommunal arealforvaltning og i kommunale naturregnskaper, og drøfter veien videre mot en operasjonell metode for hele landet.
Forfattere
Roger RosethSammendrag
Etter oppdrag fra Bane NOR og som en del av konsulentoppdraget for UNB ledet av Aas-Jakobsen, har NIBIO gjennomført en miljørisikovurdering for resipienter ved fjerning av gammelt jernbanespor på strekningen Nykirke – Barkåker. Miljørisiko har blitt vurdert ut fra planlagte arbeider ved fjerning av gammelt jernbanespor og vurdering av mulige kritiske hendelser samt verdi og sårbarhet for bekker og vassdrag som kan bli berørt av arbeidene. Bane NOR har gitt grunnlag for å vurdere aktiviteter og arbeider med å fjerne gammelt spor. Verdi og sårbarhet for bekker og vassdrag er vurdert ut fra tilgjengelig dokumentasjon, og spesielt resultater fra en omfattende og pågående miljøoppfølging av de samme vassdragene i forbindelse med utbygging av dobbeltspor Nykirke – Barkåker. De fleste aktivitetene i forbindelse med fjerning av gammelt jernbanespor synes å gi lav risiko for påvirkning av resipienter. Fjerning og evt. mellomlagring av sugetransformatorer vurderes å kunne gi moderat risiko for resipienter ved uhell som gir avrenning av trafoolje til bekk.
Sammendrag
Næringsstoffer fra jordbruket er en viktig årsak til eutrofiering i norske vannforekomster. Vi har oppsummert resultater fra 8 ruteforsøk, 6 småfelter og 7 nedbørfelt for å vurdere effekten av ulike vannmiljøtiltak på tap av nitrogen (N) og fosfor (P) samt på N/P-forholdet. Tiltakene omfatter gjødsling, jordarbeiding (inkludert direktesåing), fangvekster, dyrkingssystemer, grasdekte arealer og fangdammer. Resultatene viser at næringsstofftap fra jordbruksarealer varierer betydelig mellom lokaliteter, produksjonssystemer og driftspraksiser, og at hydrologi, jordegenskaper og agronomiske tiltak samlet bestemmer størrelsen på tapene. TP-tap styres i stor grad av erosjonsnivå og P-status i jorda, mens TN-tap hovedsakelig påvirkes av jordtype, avrenningsvolum og N-gjødsling/balanse. Grøfteavrenning dominerte TN-tap i alle systemer og TP-tap i felt med eng, samt felt med korn der det var lite helling og/eller lite erosjon. Samlet viser resultatene at effektiv reduksjon av næringsstofftap krever en integrert tilnærming som tar hensyn til samspillet mellom jordtype, klima, hydrologi og agronomisk praksis. Tiltak som over tid gir størst og mest konsistent reduksjon i næringsstofftap, er (i) å ikke jordarbeide om høsten (overvintring i stubb eller eng), (ii) presisjonsgjødsling og langsiktig balansert gjødsling, (iii) bruk av fangvekster der forholdene ligger til rette, og (iv) god erosjonskontroll, særlig på leirjord. Fremtidig forvaltning bør bygge på helhetlige vurderinger av både lokale og systemomfattende forhold, støttet av langtidsovervåking som kan fange opp trege responser i jord og vann.
Sammendrag
I juli 2025 vart vegetasjonen reanalysert i 13 makroflater (5 × 10 m) i Kloppemyrane og Sørværet naturreservat i Vestland. Oppmerkinga frå 2009 mangla i stor grad, og flatene vart derfor merkte opp på nytt før registreringane. Vegetasjonen vart undersøkt i fem 0,5 × 0,5 m vegetasjonsruter i kvar flate. Målet var å kartleggje tilstand og endringar over 16 år i truga oseaniske naturtypar – atlantisk høgmyr og kystlynghei/nedbørsmyr – og vurdere påverknad frå N-deposisjon, tidlegare inngrep og skjøtsel. Resultata viser generell stabilitet, utan systematiske endringar. Observerte forskjellar skuldast i hovudsak truleg posisjonsavvik grunna ny oppmerking. I Kloppemyrane er artsmangfaldet stabilt, med forskjellar for nokre artar. Flyfoto viser aukande furutettleik sidan 1967, særleg i aust, truleg driven av tidlegare inngrep, klimaendringar og N-deposisjon. Fjerning av grusfylling har gjeve positiv hydrologisk effekt, men hogst og mogleg støv-/næringssig kan utgjere risiko for myrkanten i aust. I Sørværet er var artsmangfaldet høgare i 3 av 6 makroflatar i 2025. Lyngbrenning i vestleg del av reservatet har skapt god suksesjonsmosaikk og beitekvalitet, medan områder i austleg del utan skjøtsel har degenererande, vedaktig røsslyng og lågare beitebruk.
Sammendrag
Den norske produksjonen av storfe og småfe kombinerer innefôring om vinteren med beite om sommeren. Hvor mye av fôret som kommer fra beite, avhenger av husdyrarten og lengden på beitesesongen. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan når de fordøyer fôret, men et godt beite med god fôrkvalitet kan bidra til å redusere disse utslippene.
Sammendrag
Summary: Monitoring of agricultural streams in Norway through the JOVA program reveals that 75% of water samples containing pesticides include multiple substances simultaneously. Despite low concentrations—often below NOEC and EC50 thresholds—combined effects may still pose risks to aquatic life. Several EU initiatives, including SPRINT, SOLUTIONS and PARC, stress the need for improved risk assessment methodologies that account for mixture toxicity and also a robust approach for identifying the drivers of observed toxicity effects in the environment. To address this, the study presented here demonstrates the use of NIVA’s Risk Assessment database (RAdb) tool for cumulative risk prediction based on JOVA monitoring data (2011–2018). While overall risk levels were generally below concern thresholds, certain pesticides—such as insecticides (e.g., alpha-cypermethrin, imidacloprid), fungicides (e.g., azoxystrobin), and herbicides (e.g., simazine)—were linked to episodic risks for specific aquatic organisms. The approach used here enables a risk assessment of relevant mixtures to specific aquatic organisms, as compared to the current approach in the JOVA-program based on a conservative approach assessing the toxicity to the most sensitive organism for each individual chemical in a complex mixture. The report further adress the need for cross-sectoral collaboration and harmonized monitoring and data use across regulatory frameworks. This should be further explored in a Norwegian context to allow for a more holistic approach to assess and fulfil national and international environmental goals.
Forfattere
Petter D. Jenssen Trond Mæhlum Melesse Eshetu_Moges Bente Føreid Trine Hvoslef-Eide Jihong Liu Clarke Arve Heistad Manoj Kumar PandeySammendrag
Urban agriculture requires resources such as growth media, nutrients, and water. This report demonstrates how these resources can be locally sourced through a circular economy approach, in which waste materials are recovered and reused. Recycling helps reduce or eliminate the discharge of pollutants into water and air. Examples presented show how to convert waste from households—such as human excreta, wastewater, and organic household waste—into biogas, compost/growth media, biochar, and solid and liquid fertilizer for urban agriculture and urban greening. The solutions presented have been explored through desktop evaluations, practical trials, or full-scale demonstrations to see how the technologies can be improved or adapted for urban use. Products like liquid and solid fertilizers, compost, aquaponic fish feed, irrigation water, and energy (methane) can be used in urban food production or recreational areas. Regulations for the use of waste resources in the production of growth media, fertilizers, irrigation water, fodder, and energy vary between countries but are generally restrictive due to the risk of disease transmission and pollutant build-up. For urban agriculture to become more circular, there is a need for documentation of good waste treatment routines, changes in legislation, and changes in attitudes towards the use of local waste resources.
Sammendrag
Tapsforebyggende tiltak i en sauebesetning på Dyrøya (Troms) med høye lammetap er iverksatt. Blant tiltakene var innføring av minstevekt på lammene før slipp i utmark og påsetting av rovdyrklaver på alle lam. I tillegg fikk rundt ¾ av lammene Telespor-sendere med GPS og dødsvarslerfunksjon, for om mulig å dokumentere dødsårsak. Bonden tapte 14 av 237 lam (5,9 %) i utmarka av rasene norsk kvit sau og svartfjes, hvorav 12 med Telespor-bjeller. Tapstallene er noe høyere enn i 2024 (3,5 %), da tilsvarende «tiltakspakke» var satt inn, men langt mindre sammenliknet med tidligere år. Ingen lam av rasen gammelnorsk sau ble rapportert savnet. Fire Telespor-lam ble dokumentert eller antatt drept av kongeørn, mens ingen lam med kjent tapsårsak døde av sjukdom eller ulykke. Vi konkluderer med at tiltakspakken kan ha hatt tapsreduserende effekt og anbefaler besetningseier å videreføre flere av tiltakene.
Sammendrag
I Norge har granbarkbille (Ips typographus) blitt overvåket i flere tiår. Ved å følge utviklingen i bille-bestandene kan overvåkingsprogrammet varsle skogeiere og -forvaltere når risikoen for skogskader øker, slik at det kan settes inn forebyggende tiltak. Dette kan være å prioritere hogst i bestand som er svekket av tørke eller tidligere billeangrep, å hogge granbestand plantet på områder som er bedre egnet for furu, eller å fremskynde sluttavvirkning i høyrisikobestand på god bonitet. Fangstene av granbarkbille i Sør-Norge lå i 2025 på et moderat nivå sammenlignet med gjennomsnittet for alle årene med overvåking. Fangstene gikk ned i fem av de 12 fylkene som inngår i overvåkingsprogrammet for barkbiller (Akershus inkludert Oslo, Østfold, Vestfold, Telemark og Sør-Trøndelag) og holdt seg stabile i ett fylke (Buskerud). I de seks fylkene der fangstene økte, var det enten en moderat økning (Oppland og Hedmark) eller en økning fra svært lave nivåer (Aust-Agder, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Nordland). Overvåkingssesongen 2025 startet med noe varmere og tørrere vær enn normalt i Sørøst-Norge, og dette la til rette for en tidlig billeflukt i dette området. I Midt- og Nord-Norge førte kjølig og vått vær til forsinket billeflukt og svært lave fangster i de to første fangstperiodene. I juli steg temperaturene over hele landet, samtidig som det var til dels ekstremt tørt i Midt- og Nord-Norge. Dette bidro til at fangstene var høye i den tredje fangstperioden i de tre nordligste fylkene (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland). Fylkene med de høyeste fangstene i 2025 var Telemark, Buskerud og Oppland, der billeantallet fortsatt var høyt sammenlignet med langtidsgjennomsnittet. Flere kommuner i disse fylkene hadde fangster som var høyere enn terskelverdien for moderat risiko for barkbilleskader, og i Sør-Aurdal, Etnedal og Tokke var fangstene også over grensen for høy risiko. Akkurat som i 2023 og 2024 var de høyeste fangstene konsentrert i deler av Sørøst-Norge som ble hardt rammet av et stort vindfall i november 2021. I de to kommunene som ble hardest rammet av 2021-stormen, Sør-Aurdal og Etnedal, økte billefangstene ytterligere i 2025 og nådde svært høye nivåer. En temperaturbasert utviklingsmodell antyder at det innen 30. september var varmt nok til at billene kunne ha fullført to generasjoner langs kysten i Sørøst-Norge og i lavereliggende strøk i innlandet. Modellresultatene betyr likevel ikke at to generasjoner nødvendigvis ble gjennomført i felt.