Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Sammendrag
I dette prosjektet har vi undersøkt om satellittdata og automatisk bildeanalyse kan benyttes til å identifisere åkerareal der utviklingen i vegetasjonen gjennom vekstsesongen er særlig ujevn. Prosjektet har utviklet en algoritme som identifiserte slike «anomalier». Det viste seg imidlertid at vi fant en større variasjon innenfor jordbruksarealene enn forventet. Denne variasjonen gjorde det vanskeligere å finne jordbruksarealer som inneholdt «anomalier» etter vår definisjon.
Sammendrag
Formålet med dette arbeidet har vært å analysere styrker og utfordringer for en bærekraftig utvikling i grovfôrbaserte husdyrproduksjoner (melk, sau, ammeku) i Møre og Romsdal. Arbeidet bygger på FAO sitt rammeverk for bærekraftig landbruk (SAFA), og baserer seg på arbeidsmøter med inviterte bønder og fagpersoner fra de tre produksjonene. Møre og Romsdal er et «grasfylke», og 97 % av jordbruksarealet brukes til grovfôr og beite. Husdyrproduksjonene melk, sau og ammeku står for 86 % av verdiskapingen fra jordbruket i fylket. Hvordan disse tre produksjonene drives og utvikler seg videre har derfor stor betydning for de ulike dimensjonene miljømessig-, sosial- og økonomisk bærekraft. Deltakerne i arbeidsmøtene trakk fram flere miljømessige styrker. Et omfattende og strengt kvalitetssystem (KSL) bidrar til høy grad av miljømessig bærekraft. Det er av stor verdi å drive produksjoner som baserer seg på lokale, fornybare fôrressurser og som bidrar til beredskap, kulturlandskap, kunnskap, tradisjoner og liv i mange bygder. Store miljømessige utfordringer ble diskutert, utfordringer som i stor grad skylles strukturelle endringer. Færre og større bruk, sentralisering av produksjonen innad i fylket, store jordbruksarealer ute av drift og gjengroing av kulturlandskap. God agronomi utfordres ved høy andel leiejord, lange avstander mellom skifter, usikre leiekontrakter og kostbar drenering. Beiting utfordres når mange dyr samles på færre gårder. Den negative vurderingen drøvtyggerne får som «klimaverstinger» skaper stor frustrasjon. Økonomisk bærekraft er en stor utfordring i alle tre næringene. Investeringsbehov og kostnader står ikke i forhold til inntjening. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom å drive større og tjene mer. Det er en fare for at det blir overinvestert, og gjeldsgraden vokser – spesielt i melkeproduksjonen. Bøndene ønsker å ta del i den i den teknologiske utviklinga, men de naturgitte forutsetningene setter noen klare grenser for driftsstørrelse. Mange fremhevet at gårdslivet gir god livskvalitet for bondefamiliene: en sunn livsstil med nærhet til naturen, å være sin egen sjef og å kunne styre egen arbeidshverdag er positivt for den sosiale bærekraften. Nye måter å kommunisere på gjennom telefon og sosiale medier oppleves som et viktig bidrag mot ensomhet. På den andre siden truer stor arbeidsmengde, ofte alene, kombinert med mye ansvar og lite ferie og fritid – noe som er tøft både fysisk og psykisk. Deltakerne uttrykte stor bekymring for rekrutteringa. Det er krevende for neste generasjon å ta over både arbeidsmessig og økonomisk. Sårbarheten i alle tre produksjonene øker som følge av større driftsomfang, klimaendringer, høy gjeldsgrad og færre kolleger. Mange bønder opplever arealkonflikter i utmarka som en stadig større utfordring for beitenæringa. For å styrke bærekraften i de beitebaserte husdyrproduksjonene i Møre og Romsdal er hovedbudskapet fra arbeidsgruppene at: ▪ næringa må utvikles i tråd med gårdens ressursgrunnlag ▪ muligheten for ferie, sykefravær og barselpermisjon må forbedres ▪ inntjeninga må økes i forhold til andre yrkesgrupper i samfunnet
Forfattere
Tuija Maliniemi Petteri Kiilunen Kari Anne Bråthen Jutta Kapfer Torunn Bockelie Rosendal John-Arvid Grytnes Patrick Saccone Risto VirtanenSammendrag
Boreal and tundra plant communities are expected to change in biodiversity due to increasing global change pressures such as climate warming. One long‐term scenario is increasing compositional similarity, i.e. biotic homogenization, which has been relatively little studied in high‐latitude plant communities. Here, we study how the composition and diversity of heathland and tundra plant communities have changed in northern Fennoscandia over several decades. In 2013–2023, we resurveyed 275 historic vegetation plots, originally surveyed in 1964–1975, with percentage covers for vascular plant, bryophyte and lichen species. We analyzed temporal changes in community composition and diversity across the study area and in different biogeographic zones, continentality‐humidity classes and habitat types. We found a strong homogenization trend across the study area, with plant communities becoming more similar in composition over the decades when all taxa were treated together. The observed homogenization was driven especially by the increased similarity of vascular plant and lichen communities and was largely independent of biogeographic zones or continentality‐humidity gradient. Homogenization was particularly associated with the drastic encroachment of the evergreen dwarf shrub Empetrum nigrum in habitat types originally dominated by other species, and with the decrease in lichen cover. In general, our findings suggest that Fennoscandian heathland and tundra vegetation is transforming towards a more homogeneous evergreen dwarf shrub‐dominated system, which may threaten ecosystem multifunctionality. Our results highlight the importance of exploring biodiversity among different metrics and growth forms to understand the overall changes in heathland and tundra biodiversity.
Forfattere
Petteri Kiilunen Tuija Maliniemi Janne Alahuhta John-Arvid Grytnes Risto Virtanen Kari Anne Bråthen Konsta Happonen Jutta Kapfer Lauralotta Muurinen Maria Tuomi Terhi Ala‐HulkkoSammendrag
ABSTRACT The composition of high‐latitude plant communities has changed over the past decades in response to several global change drivers. However, less is known about how these compositional long‐term changes are reflected in the total cover of plant species that do or do not interact with pollinators. Using species‐specific indicator values for pollinator dependence and nectar production, we provide empirical evidence on how compositional changes in vascular plant communities over the past 50 years are reflected in the cover of pollinator‐dependent and pollinator‐independent plants, as well as the cover of pollen‐ and nectar‐rewarding and non‐nectar plants, in two ecosystems in northern Fennoscandia. We show that the average cover of pollinator‐independent plants greatly increased in both tundra and herb‐rich forest communities over time. Average cover of pollinator‐dependent plants slightly increased in tundra but decreased in herb‐rich forests. The average cover of pollen‐nectar plants increased in the tundra but decreased in herb‐rich forests over time. At the same time, the cover of non‐nectar plants increased in both ecosystems. The observed changes were strongly driven by the increased cover of evergreen dwarf shrubs in the tundra and the decline of forb cover in herb‐rich forests. The observed changes were comparable between sites that had been disturbed by human land use and sites that remained in a natural or semi‐natural state. Our results suggest that, in terms of average plant coverage, high‐latitude plant communities have broadly become less dependent on insect pollination over the past 50 years. By documenting long‐term changes in the pollination strategies of high‐latitude plant communities, our study underscores the need to explore how shifts in plant community composition are linked to pollination processes and broader plant–pollinator dynamics. We highlight patterns that warrant further investigation and offer perspectives for future research on plant–pollinator interactions in northern ecosystems under global change.
Forfattere
Robert BarneveldSammendrag
Peat soils have been the subject of human interest for many centuries. Extraction of turf for fuel and drainage for cultivation are centuries old economic activities that have altered the environment of peat-rich landscapes. In Norway, the drainage of peat soils is mainly associated with cultivation and with attempts to facilitate wood production. The purpose of drainage is lowering the water table and thus creating favourable conditions for root development and trafficability. The shift from anaerobic to aerobic conditions causes organic material to decompose; a process that produces CO2. This process can be stopped only by restoring the water table to its original level. Peat restauration is commonly carried out by blocking or filling the open drainage ditches. The effect of restauration on the hydrology of the individual peat bog and the associated landscape is not well understood. It is the domain of contrast: hydrological connectivity is reduced, but the available pore space (for infiltration) is also reduced. The question of how peat restoration affects landscapes' ability to retain overland flow and prevent flooding downstream has yet to explored fully. Since empirical data are hard to come by, process simulation is one of the few viable options for the evaluation of peat restauration. A raster-based rainfall-runoff model is presented that approaches soil water content dynamically but not fully process-explicit. Typical raster cell dimensions are 10m, allowing for daily timesteps and basins of several hundreds of square kilometres. In the runoff phase, water is distributed instantaneously and routed through the landscape from source to river. Processes that were deemed crucial for process representativeness were included by means of simple approximations. These include snow accumulation and melt, groundwater contribution to base flow, tile drainage and lake water levels. Due to the simple, mass balance driven, groundwater level simulations of the model, the effect of restauration on runoff generation and transmissivity can be approximated. Its spatial explicitness allows for the parameterisation of individual peat restoration projects, and for the assessment of their effects at the local and catchment scales. At present, no measurements are available that can confirm or reject all of the model's results. But due to its modular structure, the model's ability to mimic moments in the hydrological cycle can be tested and improved with measurements of a variety of parameters. Due to its spatially explicit nature, the effects of peat restauration of individual bogs or broader strategies can be explored. Not only does the model provide hydrographs at points of interest, it also shows how groundwater levels changes after restauration and how peat bogs affect the wetness of neighbouring areas. The readily available geospatial data in Norway (soil, land use, terrain, etc.) in combination with the computing power of an off-the-shelf laptop computer allow for a process-based approach to landscape scale process simulation.
Sammendrag
In this presentation, results from field measurements on reduced tillage strategies are shown. The results of these measurements are used to change parameters in process based erosion model. Reductions in soil loss are presented at the plot and headwater catchment scale.
Sammendrag
Organic farming has sparked discussions about environmental sustainability, conservation, health and community involvement. In essence, it represents a broader shift in societal values, paving the way for a more sustainable and socially responsible future that includes all segments of society. This chapter thoroughly investigates the multi-faceted socio-economic impacts of organic agriculture, including economic, social and cultural dimensions. It also addresses the difficulties that farmers face when transitioning to organic farming methods and offers solutions to these difficulties. Its primary goal is to provide readers with the necessary knowledge to capitalize on the socio-economic benefits of organic farming while effectively addressing the associated challenges. The chapter focuses on how organic agriculture can promote sustainable livelihoods, boost economic well-being, and increase social and environmental resilience. It also highlights the potential of organic farming to drive long-term growth and revitalize rural landscapes.
Sammendrag
The literature shows that organic farming has become the centre of policies aiming to achieve sustainable agriculture due to its environmental benefits, such as increased biodiversity, reduced greenhouse emissions, etc. However, there is a gap in the literature on the productivity effects of organic farming over and above the conventional method to understand whether widely converting conventional farms pays off. The current study estimated the productivity function using a semi-parametric smooth-coefficient (SPSC) approach based on unbalanced panel data set from Norwegian dairy and crop farms during 1991 to 2020. The results show that organic farming, compared to conventional farming, increase productivity for most of the dairy farms, while for crop farms the effect is mixed. This finding suggests that organic farming for many farms can yield a productivity higher than or equal to conventional farming. However, the results depend on the farm under consideration, and there exists a large degree of heterogeneity among the farms. Likewise, the technical change is heterogeneous, indicating that some farms underwent technical progress (regress) or a neutral change during the study period. Finally, the returns to scale (RTS) are at the mean about 0.89 and 1.05 for dairy and crop farms, respectively, implying that these farms operate at a decreasing (increasing) returns to scale and can improve their productivity by decreasing (increasing) the current scale of operation.
Sammendrag
Rapporten presenterer resultater fra forsøk med planting av furu. Tradisjonelt har furu forynget seg naturlig, men interessen for planting har økt. Planting er aktuelt for å oppnå bedre vekst ved bruk av foredlet frø og for å gjennomføre treslagsskifte eller barblandingsfelt. Våren har vært anbefalt plantetidspunkt for furu, men høstplanting er også praktisert med varierende resultater. Prosjektets hovedmål var å undersøke om tidlig kortdagsbehandling (KD-behandling) av furuplanter, som gir fysiologisk mer modne planter med nåler i knippe (“dobbeltbar”), kan øke overlevelsen, i kombinasjon med optimalt plantetidspunkt om høsten. Plantetidspunkt påvirket ikke høyde, men tidlig høstplanting ga større diameter og lavere avgang enn planting seinere på høsten. KD-behandlede planter var høyere og hadde større diameter etter to vekstsesonger, men KD-behandling påvirket ikke overlevelsen. Det var store forskjeller i vekst og overlevelse mellom de tre forsøksfeltene. Beiting var den største enkeltårsaken til avgang i plantefeltene. Prosjektet ble initiert av Glommen Mjøsen Skog AS og finansiert av Utviklingsfondet for skogbruk og Skogtiltaksfondet, med feltforsøk etablert i Stange kommune i 2022 og oppfølging fram til 2024.
Sammendrag
Landsorter av korn utgjør en verdifull ressurs i arbeidet for et mer bærekraftig og motstandsdyktig landbruk. Med sitt brede genetiske mangfold og evne til lokal tilpasning kan de både gi agronomiske og økonomiske fordeler – særlig innen økologisk landbruk. Likevel er det få bønder som velger å dyrke landsorter og andre tradisjonelle kornsorter. En ny studie kaster lys over hva som motiverer Norske bønder til å dyrke landsorter og peker på konkrete tiltak for å kunne utnytte disse ressursene bedre.