Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Dalphy Ondine Camira Harteveld Jorunn Børve Vinh Hong Le Ola Sigurd Øygard Dale Håvard Vedå Arne StensvandSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad David Kniha Per John Aslaksen Anti Jan Helmer Olsen Mahtte Ailu Utsi Gaup Ann Maret Eira Johan Ante Andersen Eira Ingrid Søvik Oda Rustad Paul Eric Aspholm Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
Systematiske undersøkelser av forekomsten av brunbjørn i et definert geografisk område kan utføres med luktstoff og hårfeller. I løpet av juni til august 2025 ble det samlet inn hår fra brunbjørn i 45 hårfeller med luktstoff i et 1100 km2 stort område i Karasjok kommune, 16 feller (400km2) sør for elva Karasjohka («Karasjok sør») og 29 feller (700 km2) nord for Karasjohka («Karasjok nord»). Det ble brukt et 5 x 5 km rutesystem med én hårfelle i hver rute, og der fellene ble flyttet etter én måned til en annen lokalitet innenfor samme rute. Hårrøttene ble analysert med 8 genetiske markører for individbestemmelse, i tillegg til en kjønnsspesifikk markør. Totalt ble det samlet inn 248 hårprøver og 3 ekskrementprøver i studieområdet i Karasjok i 2025, som påviste 16 ulike brunbjørner (7 hanner og 9 hunner) med tidsmessig informasjon innenfor et 1100 km2 stort område da med en bjørnetettheten på 1,5 bjørn/100 km2. I Karasjok sør ble det samlet inn 101 hårprøver som påviste 11 ulike individer (4 hanner, 7 hunner), og 2 av disse var nye hunnbjørner som ikke tidligere var registrerte. Bjørnetettheten var 2,8 bjørn/100 km2, og ved å kombinere resultatene fra de siste 6 årene ser vi at forekomsten av bjørn er størst i rutene i sørlige deler av Karasjok lengst borte fra elva og færrest nær Karasjok sentrum med unntak av den nordøstligste ruta.
Sammendrag
Leather rot of strawberry fruit caused by the oomycete Phytophthora cactorum is detrimental to both freshly consumed and processed produce of this crop because of an off-odour flavour caused by two phenolic compounds, 4-ethylphenol (4-EP) and 4-ethyl-2-methoxyphenol (4-ethyl guaiacol, 4-EG). In this study, we have investigated differences in off-odour among strawberry genotypes and how the perception of the off-odour varies among people. Fruit of 13 strawberry genotypes, including five cultivars and eight selections, inoculated with P. cactorum were assessed by a sensory panel to determine differences in the characteristic leather rot odour. The content of aroma compounds, including the two phenolics, was analysed by headspace GC/MS and compared with sensory analysis. The amount of 4-EP and 4-EG varied greatly among the genotypes, and although the ones with the highest and lowest sensory scores also had the highest and lowest amounts of the phenolics, the correlation between their content and leather rot odour was not significant. The results clearly indicated that aroma components, of which the major ones were butanoic acid and acetic acid methyl and ethyl esters, hexanoic acid methyl ester and acetone, were important for the perception of leather rot off-odour. This suggests that natural strawberry aroma compounds can partly mask the characteristic leather rot odour independent of the level of the off-odour compounds. Consumer tests showed great variation in the ability of people to recognize the leather rot off-odour of strawberry fruit, especially at lower levels, but a few people were not able to detect the odour at all. The amount of contaminated strawberry fruit necessary for olfactory identification and to set an odour threshold of leather rot is further discussed.
Forfattere
Ellen Johanne SvalheimSammendrag
Hvordan skjøtte blomsterenger og gamle kulturmarker - livsviktige mål-stasjoner for pollinerende insekter - og bidra til å skape robuste økosystemer og biologisk mangfold? Den 13. august 2025 arrangerte Vea -Norges grønne fagskole kurs med dette som tema. Kurset ble innledet med en introduksjon av historikken til de gamle, artsrike kulturmarkene, viktigheten av disse for de pollinerende insektene, samt bruken av og kjennetegnene på de ulike naturtypene (slåttemarker, naturbeiter, hagemarker mm). I tillegg ble det gjennomført befaringer i nærområdet og praktisk slått på to ulike steder på skolens område der det de seinere årene er etablert nye blomsterenger med ville markblomster.
Forfattere
Ellen Johanne Svalheim Bolette Bele Bjørn Egil Flø Elin Blütecher Synnøve Grenne Marie Uhlen Maurset Pål ThorvaldsenSammendrag
Slåttemark er en kritisk trua og utvalgt naturtype med egen handlingsplan som er avhengig av skjøtsel. Oppfølgingen skjer etter «Arvesølvmetoden» der det i all hovedsak er grunneieren sjøl som gjennomfører skjøtselstiltakene og derigjennom tar vare på det biologiske mangfoldet. Tilskudd til skjøtselsarbeid gis gjennom ordninger hos Miljødirektoratet som bygger på skjøtselsplan og hos Landbruksdirektoratet som ikke vektlegger skjøtselsplan. Målsetningen i dette prosjektet har vært å undersøke hvordan grunneiermedvirkningen fungerer i skjøtselsplanprosesser og hva som motiverer de grunneierne som driver med skjøtsel, uavhengig av om de har skjøtselsplan eller ikke. Datagrunnlaget er samla inn gjennom en spørreundersøkelse og intervjuer. Resultatene viser at grunneierne ofte er godt involvert i skjøtselsplanprosessen, med god informasjon og mulighet til å påvirke og bidra. De fleste opplever positive effekter av skjøtselstiltakene, noe som styrker motivasjonen til fortsatt arbeid. Negative erfaringer med manglende inkludering forekommer likevel, noe som bør tas til etterretning for å forbedre den videre oppfølgingen av slåttemarkene.
Forfattere
Ellen Johanne Svalheim Bolette Bele Bjørn Egil Flø Elin Blütecher Synnøve Grenne Marie Uhlen Maurset Pål ThorvaldsenSammendrag
Foredrag referansegruppemøte
Forfattere
Merijn van den Bosch Marta De Barba Andreas Zedrosser Nuria Selva Niko Balkenhol Luigi Maiorano Julien Renaud Gregor Simcic Ainhoa Graciarena Shane C. Frank Anne G. Hertel Aida Parres Hüseyin Ambarlı Andriy‐Taras Bashta Natalia Bragalanti Henrik Brøseth Mark Chynoweth Duško Ćirović Paolo Ciucci Csaba Domokos Aleksandar Dutsov Alper Ertürk Ancuta Fedorca Mihai Fedorca Stefano Filacorda Slavomir Finďo Luca Fumagalli Miguel de Gabriel Hernando Claudio Groff Snorre Hagen Bledi Hoxha Djuro Huber Otso Huitu Georgeta Ionescu Ovidiu Ionescu Klemen Jerina Alexandros Karamanlidis Jonas Kindberg Ilpo Kojola Alexander Kopatz Diana Krajmerová José Vicente López‐Bao Peep Männil Yorgos Mertzanis Anja Molinari‐Jobin Paolo Molinari Andrea Mustoni Javier Naves Sergey Ogurtsov Deniz Özüt Santiago Palazon Jasmin Pasic Ladislav Paule Milan Paunović Aleksandar Perovic Stefano Pesaro Vladimir Piminov Mihai I. Pop Maria Psaralexi Pierre Yves Quenette Georg Rauer Slaven Reljic Eloy Revilla Urmas Saarma Alexander Saveljev Ali Onur Sayar Cagan Sekercioglu Agnieszka Sergiel Tomaz Skrbinsek Michaela Skuban Anil Soyumert Aleksandar Stojanov Konstantin Tirronen Aleksandër Trajçe Igor Trbojević Tijana Trbojević Filip Zięba Diana Zlatanova Tomasz Zwijacz‐Kozica Jerrold L. BelantSammendrag
Aim Large carnivores worldwide have experienced substantial range contractions due to human activities, though several species are recolonising parts of their historical range. We aimed to assess current and potential European brown bear ( Ursus arctos arctos ) habitat as well as habitat connectivity on a continental scale. Location The extended biogeographical regions of Europe, spanning from Portugal to central Russia, longitudinally, and from Norway to Türkiye, latitudinally. Excluding inland seas; this area covers 11,151,636 km 2 . Methods We assessed habitat suitability throughout the study area using an ensemble species distribution model with nine submodels, using data from 10 European bear populations and Türkiye. We used the resulting habitat suitability maps to conduct a least‐cost path connectivity analysis and an omnidirectional circuit connectivity analysis. Main Conclusions Habitat suitability was strongly associated with low percentages of agricultural cover, low percentages of human development, and proximity to forest. Of our entire study area, 37% (4.09 million km 2 ) is occupied or potentially suitable for bears. Connectivity analyses identified corridors that could facilitate movement among southern European bear populations, though agricultural land and human development limit connectivity between northern and southern European bear populations. Previous research estimated bears occupied 0.5 million km 2 across the European Union, while our results estimate 1.82 million km 2 of this part of our study area is potentially suitable for bears, though connectivity is limited. Our results inform conservation strategies and policy development for the future of brown bears in Europe, emphasising the need for transboundary conservation efforts.
Sammendrag
Jordbruksareal er en begrenset ressurs som må forvaltes bærekraftig for økt matsikkerhet. Viktigheten av dette er aktualisert, især for Nord-Norge, med en dramatisk nedgang i gårdsbruk og press på jordbruksareal. Bærekraftig arealforvaltning vil si en langsiktig og helhetlig planlegging, som ivaretar ulike perspektiv i konteksten planlegginga skjer i. Kommunene har her en nøkkelrolle. Gjennom et rammeverk for en utvidet ressursforståelse som utgangspunkt for gruppeintervjuer i tre kommuner, Alta, Tromsø og Vestvågøy, har vi fått innsikt i ansattes perspektiv på ressurser for forvaltning av jordbruksarealer. Alle ressursene er viktige, de påvirker hverandre og må ses på samlet. Barrierer knyttes til kapasitetsutfordringer og til ressursene juridisk, konsensus og politisk støtte. God administrativ organisering, økt politisk forståelse og bevissthet i befolkningen, kan dempe motsetninger og styrke ivaretakelse av jordbruksareal. Jordbruksareal sikres likevel best gjennom aktiv drift.
Forfattere
Nina Johansen Hans Geir Eiken Simeon Rossmann May Bente Brurberg Monica Skogen Marta Bosque Fajardo Borghild Glorvigen Toril Eklo Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Erik LysøeSammendrag
Several aphid species pose serious treats to potato crops by causing direct damage to the plants and/or indirectly by transmitting viruses. Different morphological forms and phenotypic plasticity among aphids complicates taxonomy and identification and thus makes targeted pest management in potatoes challenging. To obtain an overview of aphids frequenting potato fields in Norway, we investigated seasonal and annual changes in aphid populations in five potato fields (58–64 °N) over a three-year period (2016–2018), using yellow pan traps. In total 2218 of the 6136 collected aphids were identified by traditional barcoding, meaning sequencing a ~ 650 fragment of the mitochondrial COI gene. This revealed 137 different species, of which 111 were identified at the species level. The remaining were identified only to the genus level, indicating potential novel species. The southernmost sampling location yielded the highest number of species and individual counts, although no clear correlations to climate factors (temperature/precipitation) was observed. Of the 111 species identified, at least 39 are potential vectors of potato virus Y (PVY) and nine species may also transmit potato virus A (PVA). Knowledge on virus vector and non-vector aphid abundance and phenology have the potential to improve pest management of potato cultivation.