Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2021
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Jorge Aldea Ricardo Ruiz-Peinado Miren del Río Hans Pretzsch Michael Heym Gediminas Brazaitis Aris Jansons Marek Metslaid Ignacio Barbeito Kamil Bielak Aksel Granhus Stig-Olof Holm Arne Nothdurft Roman Sitko Magnus LöfSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ricardo Ruiz-Peinado Hans Pretzsch Magnus Löf Michael Heym Kamil Bielak Jorge Aldea Ignacio Barbeito Gediminas Brazaitis Lars Drössler Kšištof Godvod Aksel Granhus Stig-Olof Holm Aris Jansons Ekaterina Makrickienė Marek Metslaid Sandra Metslaid Arne Nothdurft Ditlev Otto Juel Reventlow Roman Sitko Gintarė Stankevičienė Miren del RíoSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Susanna Kugelberg Fabio Bartolini David R. Kanter Anna Birgitte Milford Kajsa Pira Alberto Sanz-Cobena Adrian LeipSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Alexander Kopatz Oddmund Kleven Ilpo Kojola Jouni Aspi Anita J. Norman Göran Spong Niclas Gyllenstrand Love Dalén Ida Marie Luna Fløystad Snorre Hagen Jonas Kindberg Øystein FlagstadSammendrag
Knowledge about the connectivity among natural populations is essential to identify management units for effective conservation actions. Conservation-minded management has led to the recovery of large carnivore populations in northern Europe, possibly restoring connectivity between the two separated, but expanding brown bear (Ursus arctos) populations on the Scandinavian peninsula to the west and Karelia, a part of the large Eurasian population, to the east. The degree of connectivity between these populations has been poorly understood, therefore we investigated the extent of connectivity between the two populations using autosomal microsatellites and Y chromosome haplotypes in 924 male bears (the dispersing sex), sampled during a period of 12 years (2005–2017) across the transborder area where these two populations meet. Our results showed that the two populations are not genetically isolated as reported in earlier studies. We detected recent asymmetrical gene flow at a rate (individuals per generation) of 4.6–5.5 (1%) from Karelia into Scandinavia, whereas the rate was approximately 27.1–34.5 (8%) in the opposite direction. We estimated historical gene flow of effective number of migrants to be between 1.7 and 2.5 between the populations. Analyses of Y chromosome markers supported these results. Successful recovery and expansion of both populations led to the restoration of connectivity, however, it is asymmetric, possibly due to different recovery histories and population densities. By aligning monitoring between neighboring countries, we were able to better understand the biological processes across the relevant spatial scale. Brown bear Genetic structure Male gene flow Microsatellites Migration Recovery Ursus arctos Wildlife monitoring Y chromosome
Forfattere
Nicholas Clarke Lars Pødenphant Kiær O. Janne Kjønaas Teresa Gómez de la Bárcena Lars Vesterdal Inge Stupak Leena Finér Staffan Jacobson Kestutis Armolaitis Dagnija Lazdina Helena Marta Stefánsdóttir Bjarni D. SigurdssonSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
2020
Sammendrag
Norsk senter for økologisk landbruk har i samarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi, Felleskjøpet Fôrutvikling, Animalia og Norsk Fjørfelag utredet behovet for ny kunnskap for å utvikle mer bærekraftige produksjonssystemer for fjørfe i tråd med nye forbrukerkrav. Arbeidet baserer seg på en gjennomgang av aktuell litteratur, en spørreundersøkelse blant produsenter som brukeruteområde til sine fjørfe og et fôringsforsøk med verpehøner for å teste fôr som inneholder fraksjoner av lokalprodusert rødkløver. Uteområde kan gi dyrene større mulighet for naturlig atferd og fôropptak på beite, men en antar at det å ha dyrene utendørs øker risikoen for smitte og parasitter. Ugunstig temperatur og mer bevegelse kan også gi økt fôrbehov. Vi produserte testfôr som inneholdt 10% rødkløverblader eller 10% proteinkonsentrat fra rødkløverpressaft med tilsvarende næringsinnhold som kontrollfôret. Forsøksfôret hadde ikke like god smakelighet som kontrollfôret men ved forbedret prosessering og tidlig tilvenning kan grønt protein kan potensielt være en lokal proteinkilde for fjørfe som ikke direkte konkurrerer om dyrkingsareal med åkervekster.Utredningen konkluderer med at ny kunnskap for å utvikle mer bærekraftige produksjonssystemer for fjørfe vil bli viktig for at næringen skal tilpasse seg forbrukernes krav om mer dyrevennlig produksjon basert på mest mulig lokale råvarer. Slike driftssystemer vil også kunne imøtekomme flere krav om en mer miljøvennlig og effektiv husdyrproduksjon, som for eksempel økt biologisk mangfold. Konkret er det behov å utvikle attraktive uteområder som stimulerer til naturlig atferd, gir ly og muligheter økt fôropptak samtidig som arealet gjerne kan benyttes til tilleggsproduksjon av matvekster eller energivekster. Det trengs mer kunnskap om tilrettelegging av uteområdene for å hindre rovdyrangrep og hvordan en kan sikre seg mot smittsomme sykdommer. Det trengs spesifikk kunnskap om hvordan dette kan gjennomføres under norske klimatiske forhold.Det er behov for å utvikle lønnsomme systemer for å kunne ekstrahere grønt protein som et lokalt fôralternativ. Dette krever både utvikling av ny teknologi, samarbeid mellom produsenter og fôrindustrien og at forbrukeren støtter produkter som kan bli dyrere, men som også kan ha gunstige produktegenskaper. Samfunnsfaglige spørsmål må inkluderes for å sikre at landbruket i fremtiden kan levere den maten forbrukeren ønsker og at produksjonsmåten støttes av forbrukeren.
Sammendrag
Regionalt forskingsfond Møre og Romsdal har finansiert eit kvalifiseringsstøtteprosjekt for å undersøke om ein temperatursensor i øyremerke til sau kan ha potensiale som varslingssystem for sjukdom. Det er arbeidskrevjande og vanskeleg å oppdage sjukdom hos dyr på beite. Teknisk innovasjon vil vere ein viktig nøkkel for å nå dette målet. Tidleg påvising av sjukdom eller andre hendingar med eksakt kunnskap om tid og stad kan legge til rette for førebyggjande tiltak, både for sau og andre husdyr. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med teknologibedrifta Nofence AS, NIBIO og prof. emeritus. Kjell Bratbergsengen (NTNU).Vi har registrert temperatur målt i øyret med ein termistorsensor, utetemperatur er målt og dyret sin kjernetemperatur er målt med ein tempertursensor sett under huda på to sauer våren 2019, og manuelle målingar i endetarmen på tre dyr hausten 2020. Vidare har vi brukt data frå andre prosjekt der prosjektgruppa har arbeidd med å måle kroppstemperatur på vaksne sauer og på lam, med sensorar operert under huda, i bukhola eller lagt i vomma. På bakgrunn av eigne resultat og litteraturgjennomgang har vi vurdert at varsling om feber bør setjast til 40,5 ⁰C viss temperaturen held seg så høg i minst 6 timar for lam og 40 ⁰C for vaksen sau. Ein temperatursensor plassert i eit øyremerke kan gjere det mogleg for bonden sjølv å sette inn denne, og den kan produserast til ein akseptabel pris. Teknisk sett er moglegheitene for ein saumlaus integrasjon til stades mellom HerdDogg temperatursensor og t.d. Nofence. Vi meiner det ideelle er ei hierarkisk system der sensorane sender beskjed til ein lokal «hub» på kvart dyr, og at denne huben kommuniserer med eit sentralsystem, som Nofence eller andre kan utvikle.Det er ikkje god nok samanheng mellom temperaturen som blir målt i øyresensoren og kroppstemperaturen til å varsle små endringar i kroppstemperatur. Vi har gjennomført utprøvinga innandørs under lite ekstreme temperatursvingingar, og resultata syner ein indikasjon på at vi kan oppdage temperaturendringar på ca. 1 ⁰C. Vi ser at det er stor skilnad på forhold mellom kroppstemperatur og den målte øyretemperaturen hos dei ulike dyra, og vi har ikkje fått testa øyresensoren på sjuke dyr eller under meir ekstreme utandørs temperatur- og vêrforhold. Vi kan difor ikkje konkludere med at øyresensoren kan varsle om temperaturendring på t.d. 1 ⁰C under beiteforhold, noko vi meiner er nødvendig for å oppdage sjukdom. Vi meiner likevel forprosjektet har gjeve ein del lovande resultat og eit godt grunnlag for vidare arbeid med etablering av eit sanntids overvakingssystem for sjukdom av sau på beite, basert på øyretemperaturmålingar. Vår anbefaling er at det bør utviklast individuelle normalprofil for dyra. Ideen er at det skal vere avvik frå det normale - observert over tid som skal gje varsel om sjukdom eller behov for tilsyn. Da vert kalibrering av utstyret mindre viktig. Ein treng heller ikkje måle kjernetemperatur, men eintemperatur som svingar i takt med kjernetemperaturen, men utan at den vert for mykje påverka av endra ytre tilhøve som regn, sol, vind mm. Det er heilt nødvendig at det blir utvikla ein temperaturprofil over døgnet som gjeld for kvart einskild dyr. Profilet skal gjelde for eit dyr som ikkje er sjukt eller stressa, og blir difor kalla «normalprofil»:Vi tilrår å gå vidare med å utvikle ein øyretemperatursensor som kan måle temperaturen inne i øyregangen eller ein sensor som kan plasserast under huda eller ein øyremerkesensor som kan beskyttast betre mot store endringar i utetemperatur og mot luft og fukt. Funna frå prosjektet kan takast vidare i eit kommersialiserings- og innovasjonsarbeid for bedrifter som ønskjer det. Det er framleis eit forskingsbehov knytt til forbetring av øyretemperatursensoren, mellom anna for å undersøke endringar i øyretemperatur ved høg feber eller svært låg kroppstemperatur. Dette må skje som eit kontrollert dyreforsøk der dyra blir påført stoff som gjev feber, og det må vere eit så stort dyretal at ein kan få verifisert målingane og systemet statistisk.