Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2021
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Henrik Brøseth Ane-Sofie Bednarczyk Hansen Ingrid Helle Søvik Hans Geir Eiken Snorre HagenSammendrag
Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt i Norge ble det i 2020 samlet inn prøver til DNA-analyse med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for tolvte år på rad. Av 1361 innsamlede prøver i 2020, ble 1351 inkludert i den genetiske analysen (850 ekskrementprøver, 489 hårprøver, 10 vevsprøver og 2 urinprøver) og 67 % var positive for brunbjørn. Totalt gav 708 prøver (52 %) en godkjent DNA-profil, og det ble fra disse prøvene påvist 150 ulike brunbjørner; 65 hunnbjørner og 85 hannbjørner. Dette var en økning på 1,4 % (2 individer) sammenlignet med 2019. Dette er det høyeste antallet brunbjørn registrert siden 2011. Forekomsten av brunbjørn var, som i foregående år, hovedsakelig konsentrert i fylkene Troms og Finnmark (66), Innlandet (52) og Trøndelag (29). Av det totale antallet brunbjørner påvist i 2020 var 70 % (105 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør en økning i gjenfunn med 4 prosentpoeng i forhold til i fjor. Om man inkluderer gjenfunn fra Sverige, Finland og Russland utgjør det totale antallet gjenfunn 112 individer (75 %). Basert på prøver fra påviste hunnbjørner ble det estimert 8,5 ynglinger i Norge i 2020. Dette er det høyeste estimatet på antall ynglinger siden overvå-kingen startet i 2009. De estimerte ynglingene i 2020 fordeler seg med 3,1 i rovviltregion 5 (Inn-landet), 2,9 i region 6 (Trøndelag) og 2,5 i region 8 (Troms og Finnmark).
Forfattere
Ida Marie Luna Fløystad Paul Eric Aspholm Katja Häkli Per John Aslaksen Anti Per Anders Eira Ann Maret Eira Johan Henrik Gaup Nikolai Pedersen Ingrid Helle Søvik Snorre Hagen Hans Geir EikenSammendrag
DNA-overvåking av brunbjørn i et totalt 650 km2 stort område i Karasjok kommune i Troms og Finnmark ble utført med hårfeller med luktstoff i 2 måneder fra juni til august i 2020. Overvåkingen ble utført i tre deler; et hårfelleprosjekt sentralt i Karasjok, et hårfelleprosjekt i Anàrjohka og et hårfelleprosjekt utført av et elgjaktlag i jaktfelt 28. Vi brukte et 5 x 5 km rutesystem med totalt 26 ruter med én hårfelle i hver rute, og der hårfellen ble flyttet etter en måned til en annen lokalitet i samme rute. I tillegg var to hårfeller plassert på geografiske punkt av elgjaktlag i 2 uker. Det ble samlet inn til sammen 58 hårprøver fra hårfellene (i tillegg til 9 ekskrementprøver). For de 16 hårfellene sentralt plassert i Karasjok var 24 av de 48 innsamlede prøvene (50 %) positive for brunbjørn i DNA-analysen ved laboratoriet på NIBIO Svanhovd. Fra disse prøvene ga 22 prøver en fullstendig identifiserende DNA-profil som viste 8 ulike bjørner (3 hannbjørn og 5 hunnbjørn). Bjørnetettheten ble estimert til 0,20 bjørn/10km2 som er i samsvar med forrige år. Totalt ble det funnet 11 ulike bjørneindivider (5 hannbjørn og 6 hunnbjørn) for de 3 hårfelleprosjektene. Av disse 11 var 9 bjørner tidligere påvist, mens 2 av bjørnene (2 hannbjørner) var nye. Hårfelleprosjektetene bidrar med unik geografisk og tidsmessig informasjon om bjørneaktivitenen i området, og 4 av de 11 påviste bjørnene var i 2020 kun påvist igjennom hårfelleprosjektene.
Sammendrag
I 2014 ble det utgitt en rapport om skoggjødsling som klimatiltak, hvor det ut fra hensyn til vannmiljø ble stipulert en hensynssone for nitrogengjødsling av skog og et arealmessig tak for gjødsling innenfor denne sonen. Hensynssonen omfattet deler av Rogaland, Sørlandet og deler av Østlandet rundt Oslofjorden, hvor det ble definert et maksimalt tak på 25 000 daa som kunne gjødsles over en tidsperiode på 5 år. Denne rapporten har vurdert konklusjonene i 2014-rapporten på nytt, og etter en gjennomgang av relevante overvåkingsdata fram til i dag, samt nyere litteratur, finner vi ikke grunnlag for verken å lempe på eller å skjerpe begrensningene innenfor hensynssonen som ble definert da tilskuddsordningen ble lansert i 2016. For å bedre kunnskapsgrunnlaget er det behov for mer systematisk og langsiktig overvåking av effekter av skoggjødsling, ulike hogstmetoder og tiltak for å redusere belastningen på vannforekomster.
Forfattere
Synnøve GrenneSammendrag
NIBIO, avdeling for kulturlandskap og biologisk mangfold, ved Synnøve Nordal Grenne, har utført et oppdrag som besto i å kartlegge status for utbredelsen av sitkagran på Storfosna i Ørland kommune. Hensikten med dette prosjektet var å gi en oversikt over arealer med den fremmede arten sitkagran (Picea sitchensis) begrenset til øya Storfosna i Ørland kommune. Forarbeidet besto i at kartleggingsområdet ble flybildetolket, områder med potensiell sitkagran ble digitalisert og avgrenset vha. kartverktøy (GIS) før feltarbeidet. Tilgjengelige flyfoto (Norge i Bilder) og arealressurskart (AR5) ble benyttet som datagrunnlag for flybildetolking. Feltarbeidet har verifisert om de forhåndsdigitaliserte områdene er sitkagran. Ved sitkagranobservasjoner ble det satt av punkter i en artsapp som er utviklet av Miljødirektoratet. Resultatet av prosjektet er levert i denne rapporten, i tillegg til shapefiler og bildefiler fra kartleggingen. Punktene satt av i artsapp er levert i en egen shapefil.
Sammendrag
Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utarbeide et faktagrunnlag for vurdering av en avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal, som nedbygging. Oppdraget er et første trinn i en oppfølging Klimameldingen der regjeringen ønsker å se nærmere på innføring av en avgift på arealbruksendringer som gir klimagassutslipp. Hensikten er å få en faglig vurdering av muligheter og utfordringer knyttet til det å innføre en slik avgift. Som et ledd i dette arbeidet har Miljødirektoratet gitt NIBIO i oppdrag å beskrive hvilke arealer som er bygget ned de siste 20 årene og hvilke utslipp av klimagasser som kan direkte knyttes til dette basert på det nasjonale klimagassregnskapet under FNs klimakonvensjon, samt hvilke muligheter og utfordringer som er med ulike kartgrunnlag som kan brukes for implementering av en slik avgift på lokalt nivå. Totalt har nesten 140 000 ha skog, dyrket mark, beite, vann og myr blitt omgjort til utbygd areal i perioden 1990 – 2019 basert på arealtall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av dette har vært skog (75 %), dernest dyrka mark (15 %) og aktivt beita innmarksarealer (6 %). Endringene til utbygd areal er fordelt på bebyggelse (44 %), veier (26 %), kraftlinjer (10 %), grustak/steinbrudd (9 %), idrettsformål (6 %) og annet (5 %). Det årlige karbontapet ved utbygging av skog, dyrket mark og andre arealer har i gjennomsnitt for perioden 1990 – 2019 tilsvart 2,1 millioner tonn CO2 basert på utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet (Miljødirektoratet mfl. 2021). Det aller meste av karbontapet kommer fra utbygging av skog, med i gjennomsnitt 2,0 millioner tonn CO2 årlig. En avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal kan beregnes med utgangspunkt i et arealregnskap og tilhørende utslippsregnskap for klimagasser for arealbrukssektoren. En kan tenke seg en avgiftssats for overganger mellom arealbrukskategorier som multipliseres med et antall dekar eller volum som blir endret fra en arealbrukskategori til en annen. Avgiftssatsen kan ta utgangspunkt i beregningsmetodikk for i det nasjonale klimagassregnskapet, og det gis en overordnet beskrivelse av arealbrukssektoren og relevante utslippsberegningsmetodikker. I rapporten beskrives videre ulike kartgrunnlag som kan være aktuelle som utgangspunkt for et arealregnskap og som grunnlag for utslippsberegninger knyttet til arealene basert på metodikk i det nasjonale klimagassregnskapet (f.eks. AR5, AR Fjell, SSB Arealbruk, DMK Myr og SR16) for en mulig fremtidig avgift på utslipp av klimagasser fra permanente og/eller irreversible endringer av areal.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Mathias BjuganSammendrag
Hensikten med en ny undersøkelse om arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i Norge var å få oppdaterte tall på arbeidsforbruket for driftsåret 2020/2021 (1. april 2020 til 31. mars 2021) og å lage en regresjonsmodell som kan predikerer arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i kommende år basert på gitte variabler. Forrige gang tilsvarende undersøkelse ble gjennomført var for driftsåret 2011/2012. For å innhente data om arbeidsforbruket ble det laget en spørreundersøkelse som ble sendt via e-post til alle siidaandelsinnehavere i Norge med registrert e-postadresse. Spørreundersøkelsen ble sendt første gang 8. juli 2021 og undersøkelsen ble avsluttet 1. oktober 2021. Det kom inn 81 fullførte besvarelser, hvorav 51 besvarelser ble brukt som datagrunnlag i resultatene. Resten av besvarelsene var uegnede av ulike grunner. De benyttede besvarelsene utgjør 10 prosent av populasjonen, som er alle siidaandelsinnehaverne i Norge. Dataene ble analysert i Microsoft Excel, og det ble laget en regresjonsmodell for arbeidsforbruket i reindriftsnæringen. Modellen estimerer arbeidsforbruket i reindriftsnæringen i Norge til 936 årsverk for driftsåret 2020/2021, sett bort i fra arbeidsforbruket i tamreinlag. Regresjonsmodellen gir et varierende gjennomsnittlig arbeidsforbruk per andel i de ulike reinebeitområdene. Høyest gjennomsnittlig arbeidsforbruk er det i Polmak/Varanger med 2,31 årsverk per andel og lavest gjennomsnittlige arbeidsforbruk er det i Karasjok Vest med 1,28 årsverk per andel. Sammenlignet med driftsåret 2011/2012 har arbeidsforbruket i reindriftsnæringen økt med 19 årsverk, som gir en økning på 0,09 årsverk per siidaandel. Regresjonsmodellen er basert på hvilket reinbeiteområde siidaandelen tilhører, kjønn og alder på innehaver, om andelen ledes sammen med ektefelle/samboer og antall reineiere i siidaandelen. Modellens r-kvadrert er 0,19, og det er kun konstanten og variabelen Polmak/Varanger som er statistisk signifikant. Kvinners andel av arbeidsforbruket er estimert til 28,1 prosent, med antagelsen om at den kvinnelige andelen av arbeidsforbruket hos innehaver og ektefelle/samboer også gjelder for øvrige personer som har arbeidet.