Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2025
Forfattere
Zahra BitarafanSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Nina Johansen Hans Geir Eiken Simeon Rossmann May Bente Brurberg Monica Skogen Marta Bosque Fajardo Borghild Glorvigen Toril Eklo Finn-Arne Haugen Snorre Hagen Erik LysøeSammendrag
Several aphid species pose serious treats to potato crops by causing direct damage to the plants and/or indirectly by transmitting viruses. Different morphological forms and phenotypic plasticity among aphids complicates taxonomy and identification and thus makes targeted pest management in potatoes challenging. To obtain an overview of aphids frequenting potato fields in Norway, we investigated seasonal and annual changes in aphid populations in five potato fields (58–64 °N) over a three-year period (2016–2018), using yellow pan traps. In total 2218 of the 6136 collected aphids were identified by traditional barcoding, meaning sequencing a ~ 650 fragment of the mitochondrial COI gene. This revealed 137 different species, of which 111 were identified at the species level. The remaining were identified only to the genus level, indicating potential novel species. The southernmost sampling location yielded the highest number of species and individual counts, although no clear correlations to climate factors (temperature/precipitation) was observed. Of the 111 species identified, at least 39 are potential vectors of potato virus Y (PVY) and nine species may also transmit potato virus A (PVA). Knowledge on virus vector and non-vector aphid abundance and phenology have the potential to improve pest management of potato cultivation.
Forfattere
Zahra Bitarafan Melissa Magerøy Rafael de Andrade Moral Najmeh Salehan Kristian Schmidt Nielsen Christian AndreasenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
«Ingen jordarbeiding om høsten» har vært et sentralt tiltak mot erosjon siden 1990-tallet. Mens effekten er godt dokumentert for bratte arealer, er kunnskapen om flate arealer begrenset, til tross for at disse utgjør store deler av kornarealet. Avrenningsforsøket på Kjelle (etablert 2014) belyser derfor tap av næringsstoffer og partikler fra arealer med liten erosjonsrisiko. Forsøket omfatter behandlingene høstpløying med vårkorn, vårpløying med vårkorn og høstpløying med høstkorn, fordelt på tre gjentak. Fra sommeren 2023 ble forsøket utvidet med tre ruter med fangvekster sådd etter bygg. Denne rapporten dekker perioden 2014–2024, med vekt på siste år. Vekstsesongen 2023/2024 var preget av krevende vær og ugrasproblematikk. Grunnet metodiske utfordringer er fosfordata for siste år, samt data fra rute 6 (feil behandling) ekskludert fra analysene. Resultatene for fangvekster baseres på prøver fra januar 2024.
Forfattere
Marius Filomeno Maurstad Iris Bea Ramiro Jan Philip Øyen Andy Sombke Sebastian Büsse Pedro Gabriel Nachtigall Kjetill Sigurd Jakobsen Eivind Andreas Baste UndheimSammendrag
Abstract Venom has independently evolved across many lineages, yet relatively few have been studied in detail, particularly among insects. Of these, Neuroptera (lacewings, antlions and relatives) remain largely unexplored, despite being widespread with agriculturally important groups such as green lacewings. While adults are non-venomous, neuropteran larvae are ferocious predators that use pincer-like mouthparts to inject paralysing and liquefying venom to subdue and consume their prey. Here, we provide a comprehensive investigation of the venom system in Neuroptera by integrating a high-quality genome, long-read transcriptomes spanning all life stages, microCT-reconstruction of venom glands, tissue-specific expression analyses, venom proteomics, and functional assays of the common green lacewing Chrysoperla carnea. We provide a re-description of the neuropteran venom system, demonstrate the venom’s insecticidal and cytotoxic activity, and show the venom comprises diverse toxin gene families and is richer and more similar to the venom of antlions than previously proposed. We show that this toxin arsenal is the result of a multitude of evolutionary events that include co-option, recruitment following gene duplication, diversification of toxin-paralogs by gene duplication, and functional innovation of new paralogs through both small structural and large architectural changes. In addition, we find that alternative splicing of toxin genes is an important contributor to the biochemical arsenal, which is a mechanism rarely documented among venomous animals. Our results demonstrate how multiple genomic and evolutionary mechanisms together contribute to the emergence and evolution of a complex molecular trait, and provide new insights into the evolution of venom in insects.
Sammendrag
I juli 2025 vart vegetasjonen reanalysert i 13 makroflater (5 × 10 m) i Kloppemyrane og Sørværet naturreservat i Vestland. Oppmerkinga frå 2009 mangla i stor grad, og flatene vart derfor merkte opp på nytt før registreringane. Vegetasjonen vart undersøkt i fem 0,5 × 0,5 m vegetasjonsruter i kvar flate. Målet var å kartleggje tilstand og endringar over 16 år i truga oseaniske naturtypar – atlantisk høgmyr og kystlynghei/nedbørsmyr – og vurdere påverknad frå N-deposisjon, tidlegare inngrep og skjøtsel. Resultata viser generell stabilitet, utan systematiske endringar. Observerte forskjellar skuldast i hovudsak truleg posisjonsavvik grunna ny oppmerking. I Kloppemyrane er artsmangfaldet stabilt, med forskjellar for nokre artar. Flyfoto viser aukande furutettleik sidan 1967, særleg i aust, truleg driven av tidlegare inngrep, klimaendringar og N-deposisjon. Fjerning av grusfylling har gjeve positiv hydrologisk effekt, men hogst og mogleg støv-/næringssig kan utgjere risiko for myrkanten i aust. I Sørværet er var artsmangfaldet høgare i 3 av 6 makroflatar i 2025. Lyngbrenning i vestleg del av reservatet har skapt god suksesjonsmosaikk og beitekvalitet, medan områder i austleg del utan skjøtsel har degenererande, vedaktig røsslyng og lågare beitebruk.
Sammendrag
Summary: Monitoring of agricultural streams in Norway through the JOVA program reveals that 75% of water samples containing pesticides include multiple substances simultaneously. Despite low concentrations—often below NOEC and EC50 thresholds—combined effects may still pose risks to aquatic life. Several EU initiatives, including SPRINT, SOLUTIONS and PARC, stress the need for improved risk assessment methodologies that account for mixture toxicity and also a robust approach for identifying the drivers of observed toxicity effects in the environment. To address this, the study presented here demonstrates the use of NIVA’s Risk Assessment database (RAdb) tool for cumulative risk prediction based on JOVA monitoring data (2011–2018). While overall risk levels were generally below concern thresholds, certain pesticides—such as insecticides (e.g., alpha-cypermethrin, imidacloprid), fungicides (e.g., azoxystrobin), and herbicides (e.g., simazine)—were linked to episodic risks for specific aquatic organisms. The approach used here enables a risk assessment of relevant mixtures to specific aquatic organisms, as compared to the current approach in the JOVA-program based on a conservative approach assessing the toxicity to the most sensitive organism for each individual chemical in a complex mixture. The report further adress the need for cross-sectoral collaboration and harmonized monitoring and data use across regulatory frameworks. This should be further explored in a Norwegian context to allow for a more holistic approach to assess and fulfil national and international environmental goals.
Sammendrag
I Norge har granbarkbille (Ips typographus) blitt overvåket i flere tiår. Ved å følge utviklingen i bille-bestandene kan overvåkingsprogrammet varsle skogeiere og -forvaltere når risikoen for skogskader øker, slik at det kan settes inn forebyggende tiltak. Dette kan være å prioritere hogst i bestand som er svekket av tørke eller tidligere billeangrep, å hogge granbestand plantet på områder som er bedre egnet for furu, eller å fremskynde sluttavvirkning i høyrisikobestand på god bonitet. Fangstene av granbarkbille i Sør-Norge lå i 2025 på et moderat nivå sammenlignet med gjennomsnittet for alle årene med overvåking. Fangstene gikk ned i fem av de 12 fylkene som inngår i overvåkingsprogrammet for barkbiller (Akershus inkludert Oslo, Østfold, Vestfold, Telemark og Sør-Trøndelag) og holdt seg stabile i ett fylke (Buskerud). I de seks fylkene der fangstene økte, var det enten en moderat økning (Oppland og Hedmark) eller en økning fra svært lave nivåer (Aust-Agder, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Nordland). Overvåkingssesongen 2025 startet med noe varmere og tørrere vær enn normalt i Sørøst-Norge, og dette la til rette for en tidlig billeflukt i dette området. I Midt- og Nord-Norge førte kjølig og vått vær til forsinket billeflukt og svært lave fangster i de to første fangstperiodene. I juli steg temperaturene over hele landet, samtidig som det var til dels ekstremt tørt i Midt- og Nord-Norge. Dette bidro til at fangstene var høye i den tredje fangstperioden i de tre nordligste fylkene (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland). Fylkene med de høyeste fangstene i 2025 var Telemark, Buskerud og Oppland, der billeantallet fortsatt var høyt sammenlignet med langtidsgjennomsnittet. Flere kommuner i disse fylkene hadde fangster som var høyere enn terskelverdien for moderat risiko for barkbilleskader, og i Sør-Aurdal, Etnedal og Tokke var fangstene også over grensen for høy risiko. Akkurat som i 2023 og 2024 var de høyeste fangstene konsentrert i deler av Sørøst-Norge som ble hardt rammet av et stort vindfall i november 2021. I de to kommunene som ble hardest rammet av 2021-stormen, Sør-Aurdal og Etnedal, økte billefangstene ytterligere i 2025 og nådde svært høye nivåer. En temperaturbasert utviklingsmodell antyder at det innen 30. september var varmt nok til at billene kunne ha fullført to generasjoner langs kysten i Sørøst-Norge og i lavereliggende strøk i innlandet. Modellresultatene betyr likevel ikke at to generasjoner nødvendigvis ble gjennomført i felt.