Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2021
Sammendrag
Heggshuselva har vært betydelig påvirket av både avløp, husdyrhold og arealavrenning fra jordbruket. Det foreligger få nyere undersøkelser av vannmiljøet i elva, men økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering er trolig moderat. Beregninger for 2016 viser at hovedkildene til de menneskeskapte tilførslene av fosfor er jordbruk og avløp. Avløp er den største kilden til biotilgjengelig fosfor. Fortsatt opprydding i spredt avløp er derfor det viktigste tiltaket for å bedre vannkvaliteten i elva. Det har likevel over de siste 20 årene skjedd endringer i jordbruket i nedbørfeltet som kan ha hatt positiv effekt på vannkvaliteten i elva og tilførslene til Mjøsa. Husdyrtettheten er redusert og det samme gjelder kornarealet, mens andelen av kornarealet som overvintret i stubb har økt. Fosforstatus i jordbruksjorda er imidlertid høy og har ikke endret seg de siste 20 årene. En fortsatt nedgang i husdyrtetthet med redusert spredning av husdyrgjødsel på jordbruksarealene vil føre til redusert fosforstatus i jorda og redusert avrenning av fosfor. Miljøovervåkingen av Mjøsa, samt algeoppblomstringen i 2019, indikerer at innsjøen ikke tåler særlig større næringsstoffbelastning. Opprettholdelse av god vannkvalitet i Mjøsa er avhengig av målrettede tiltak i de ulike vassdragene som har utløp i Mjøsa. Dette faktaarket omhandler årsaksforhold, kilder og tiltak for redusert fosforavrenning fra nedbørfeltet til Heggshuselva.
Sammendrag
Moelva og bekkene i området Tingnes-Brøttum har vært betydelig påvirket av både avløp, husdyrhold og arealavrenning fra jordbruket. Over tid har vannkvaliteten blitt bedre og de nyeste undersøkelsene viser stort sett god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering i Moelva. I området Tingnes-Brøttum er mange av bekkene trolig ikke i god økologisk tilstand. Beregninger for 2016 viser at hovedkildene til de menneskeskapte tilførslene av fosfor til vann er jordbruk og avløp. Avløp er den største kilden til biotilgjengelig fosfor. Fortsatt oppryffing i spredt avløp er derfor det viktigste tiltaket for å bedre vannkvaliteten. Over de siste 20 årene har det dessuten skjedd endringer i jordbruket som kan ha påvirket vannkvaliteten i elva og bekkene, og tilførslene til Mjøsa. Husdyrtettheten og fosforstatus i jorda har økt, og på kornarealene har det vært en svak nedgang i overvintring i stubb. Dette medfører økt risiko for fosforavrenning. Redusert fosforgjødsling, grasdekte vannveier i forsenkninger, og ‘ingen jordarbeiding om høsten’ vil derfor være viktige tiltak for å redusere fosfortilførslene til Mjøsa fra jordbruksarealene. Miljøovervåkingen av Mjøsa, samt algeoppblomstringen i 2019, indikerer at innsjøen ikke tåler særlig større næringsstoffbelastning. Opprettholdelse av god vannkvalitet i Mjøsa er avhengig av målrettede tiltak i de ulike elvene som har utløp i Mjøsa. Dette faktaarket omhandler årsaksforhold, kilder og tiltak for redusert fosforavrenning fra nedbørfeltet til Moelva og området Tingnes-Brøttum.
Sammendrag
Gausa har vært betydelig påvirket av både avløp, husdyrhold og arealavrenning fra jordbruket. Over tid har vannkvaliteten blitt bedre, og den økologiske tilstanden har vært god eller svært god med hensyn til eutrofiering i nedre deler av elva de siste årene. Lokalt i vassdraget er derimot den økologiske tilstanden fortsatt moderat. Beregninger for 2016 viser at hovedkildene til de menneskeskapte tilførslene av fosfor til elva er jordbruk og avløp. Avløp er den største kilden til biotilgjengelig fosfor. Fortsatt opprydding i spredt avløp er derfor det viktigste tiltaket for å bedre vannkvaliteten i elva. Jordbruket i Gausas nedbørfelt er dominert av grasdyrking og husdyrproduksjon. Fosforstatus i dyrket mark er høy og dette medfører risiko for avrenning av fosfor. Redusert fosforgjødsling er et viktig tiltak for å redusere fosforavrenningen fra jordbruksarealene. Konsentrasjoner av E. coli i elva indikerer at avløp eller husdyrgjødsel bidrar til næringsstoffavrenningen og tiltak for disse kildene bør prioriteres. Miljøovervåkingen av Mjøsa, samt algeoppblomstringen i 2019, indikerer at innsjøen ikke tåler særlig større næringsstoffbelastning. Opprettholdelse av god vannkvalitet i Mjøsa er avhengig av målrettede tiltak i de ulike vassdragene som har utløp i Mjøsa. Dette faktaarket omhandler årsaksforhold, kilder og tiltak for redusert fosforavrenning fra nedbørfeltet til Gausa.
Sammendrag
Gudbrandsdalslågen er Mjøsas største tilløpselv og er avgjørende både for vannkvaliteten og den økologiske dynamikken i Mjøsa. Vannkvaliteten i Lågen er bedret sammenliknet med 1970- og 80-tallet, og til tross for mye jordbruk og bebyggelse i hele Gudbrandsdalen er den økologiske tilstanden god eller svært god med hensyn til eutrofiering langs mesteparten av elva. Det er imidlertid indikasjoner på at både transport og konsentrasjon av fosfor og nitrogen har økt det siste tiåret, bl.a. som følge av hyppigere flommer. De menneskeskapte tilførslene av fosfor til Gudbrandsdalslågen kommer fra jordbruket i tillegg til avløp. Jordbruket i nedbørfeltet til Lågen er dominert av grasdyrking og husdyrproduksjon. Over de siste 20 årene har det vært en liten nedgang i antall melkekyr, men for øvrig har husdyrtettheten vært ganske stabil. Bruk av fosforfri mineralgjødsel i tillegg til husdyrgjødsel er et viktig tiltak for å redusere fosforavrenningen, særlig der jordas fosforstatus er høy. Konsentrasjoner av E. coli i elva indikerer at avløp eller husdyrgjødsel bidrar til næringsstoffavrenningen og tiltak for disse kildene bør prioriteres. Miljøovervåkingen av Mjøsa, samt algeoppblomstringen i 2019, indikerer at innsjøen ikke tåler særlig større næringsstoffbelastning. Opprettholdelse av god vannkvalitet i Mjøsa er avhengig av målrettede tiltak i de ulike vassdragene som har utløp i Mjøsa. Dette faktaarket omhandler årsaksforhold, kilder og tiltak for redusert fosforavrenning fra nedbørfeltet til Gudbrandsdalslågen.
Sammendrag
Skanselva og Bausbakkelva har vært betydelig påvirket av både avløp, husdyrhold og arealavrenning fra jordbruket. Det foreligger få nyere undersøkelser av økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering, men den er trolig moderat i midtre og nedre deler av begge elvene. Beregninger for 2016 viser at hovedkildene til det menneskeskapte tapet av fosfor er jordbruk og avløp. Avløp er den største kilden til biotilgjengelig fosfor. Fortsatt oppgradering av spredt avløp er derfor det viktigste tiltaket for å bedre vannkvaliteten i elvene. I jordbruket har det over de siste 20 årene skjedd endringer som kan ha påvirket vannkvaliteten i elva og tilførslene til Mjøsa. Husdyrtettheten og fosforstatus i jorda har økt, noe som medfører økt risiko for fosforavrenning. Redusert fosforgjødsling generelt og bruk av fosforfri gjødsel på jord med høyt fosforinnhold er viktige tiltak for å redusere fosfortilførselen til elvene fra jordbruksarealene. Miljøovervåkingen av Mjøsa, samt algeoppblomstringen i 2019, indikerer at innsjøen ikke tåler særlig større næringsstoffbelastning. Opprettholdelse av god vannkvalitet i Mjøsa er avhengig av målrettede tiltak i de ulike vassdragene som har utløp i Mjøsa. Dette faktaarket omhandler årsaksforhold, kilder og tiltak for redusert fosforavrenning fra nedbørfeltene til Skanselva og Bausbakkelva.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Mihaela-Olivia Dobrica Andre van Eerde Catalin Tucureanu Adrian Onu Lisa Paruch Iuliana Caras Ene Vlase Hege Særvold Steen Sissel Haugslien Dominic Alonzi Nicole Zitzmann Ralph Bock Jean Dubuisson Costin-Ioan Popescu Crina Stavaru Jihong Liu Clarke Norica Branza-NichitaSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Solrun Figenschau Skjellum Øyvind Kaste Sigrid Haande James Edward Sample Caroline Enge Marianne Bechmann Eva Skarbøvik Finn Walland Lillian Øygarden Hans Olav EggestadSammendrag
Arbeidet har sett på muligheten for å overføre dagens metodikk for «klimagassframskrivninger i jordbrukssektoren» til «avrenning av næringsstoffer til vann fra jordbruksaktivitet og økologisk tilstand i vannforekomster». Jordbruk og vannmiljø er brukt som eksempel for å vurdere hvorvidt metoder som benyttes nasjonalt og internasjonalt i klimaarbeidet kan brukes for å utvikle kunnskapsgrunnlaget og verktøykassen for styring av oppnåelse av flere klima- og miljømål i 2030 og 2050. Vi har vurdert at det er faglig mulig å utarbeide framskrivninger for avrenning av næringsstoffer fra jordbrukssektoren. For å kunne utarbeide slike framskrivninger er det imidlertid behov for å tilpasse konseptet til vannforvaltningen og videreutvikle både datagrunnlag og modellverktøy. Vi anbefaler derfor at det igangsettes et arbeid for å utvikle modellverktøy og teste ut konseptet i noen pilotområder. Det bør i denne sammenheng også vurderes hvor ressurs- og kompetansekrevende det vil være for forvaltningen å lage slike framskrivninger.
Forfattere
Hannah Wenng Robert Barneveld Marianne Bechmann Hannu Marttila Tore Krogstad Eva SkarbøvikSammendrag
Increased nutrient and soil losses from agricultural areas into water bodies constitute a global problem. Phosphorus is one of the main nutrients causing eutrophication in surface waters. In arable land, phosphorus losses are closely linked to sediment losses. Therefore, a better understanding of the sediment-runoff processes in agricultural areas is a key to reduce the eutrophication impacts and to implement mitigation measures. The objectives of this study were to identify dominant sediment runoff processes in cultivated grain-dominated catchments in a cold climate. We assessed continuous high-resolution turbidity data, temporal and spatial catchment properties and agricultural management data to describe and get a better understanding of the cause-relationship of sediment transfer in two small agricultural dominated catchments in southern Norway. The concentration-discharge pattern, index of connectivity and agricultural activities were considered with the wider aim to establish a link between field and catchment scale. The results showed that the dominant concentration-discharge pattern was a clockwise concentration-discharge (c-q) hysteresis in both catchments indicating that areas close to or in the stream gave the highest contribution to turbidity. The main driver for turbidity was discharge, though soil water storage capacity, rain intensity and former discharge events also played a role. Intensity of soil tillage and index of connectivity (likelihood of water and particles to be transported to the stream) impacted the c-q hysteresis index. Little vegetation cover and high intensity of soil tillage led to a high hysteresis index, which indicates a quick increase in turbidity following increased discharge. Other links between agricultural management and in stream data were difficult to interpret. The findings of this study provide information about discharge, field operations and vegetational status as drivers for turbidity and about the spatial distribution of sediment sources in two agricultural catchments in a cold climate. The understanding of sediment runoff processes is important, when implementing management actions to combat agricultural emissions to water most efficiently.