Regionale miljøtilskudd gir god miljøeffekt

Regionale miljøtilskudd skal bidra til at bønder gjennomfører miljøtiltak i jordbruket. Tilskuddene er tilpasset regionale forskjeller i driftsforhold og miljøutfordringer. Ordningen ble etablert i 2005, og i jordbruksoppgjøret 2024 ble det besluttet å gjennomføre en helhetlig evaluering av både miljøeffekter og forvaltningsmodell.

– Evalueringen bygger på dokumentanalyse, analyser av søknads- og tilskuddsdata, samt spørreundersøkelser og intervjuer med forvaltning, gårdbrukere og faglag, forteller prosjektleder Hilde Haug Simonhjell. Hun har ledet et omfattende evalueringsarbeid som det siste året har involvert et titalls fagpersoner i NIBIO.

Stabil oppslutning og økt økonomisk ramme

Den økonomiske rammen for regionale miljøtilskudd er i 2026 på 1,146 milliarder kroner. Dette tilsvarer 3,9 prosent av jordbruksavtalen - en økning fra 3,1 prosent tilbake i 2006.

– Oppslutningen om ordningen har de siste årene ligget stabilt på rundt 60 prosent av jordbruksforetakene, forteller Simonhjell. Det betyr at drøyt 23 000 bønder mottok regionale miljøtilskudd i 2025.

I 2025 omfattet ordningen 53 tiltak i en nasjonal tiltaksmeny, fordelt på 118 tiltaksklasser og ni miljøtema. Avrenning til vann er det største miljøtemaet og sto for 36 prosent av midlene i 2024. Det største enkelttiltaket er ingen jordarbeiding om høsten, som alene utgjorde 26 prosent av den økonomiske rammen.

God måloppnåelse – ingen behov for store endringer

Evalueringen viser at regionale miljøtilskudd samlet sett har god måloppnåelse, og at de regionale prosessene bidrar til treffsikre prioriteringer av tiltak tilpasset lokale miljøutfordringer. NIBIO finner derfor ikke grunnlag for større omlegginger av ordningen.

Samtidig peker rapporten på flere forbedringsmuligheter som kan øke måloppnåelsen ytterligere, redusere kompleksiteten og senke forvaltningskostnadene – uten å svekke den regionale fleksibiliteten.

Kompleks ordning med høye forvaltningskostnader

Både gårdbrukere og forvaltning opplever ordningen som kompleks. Dette skaper barrierer for gjennomføring av tiltak, og bidrar til høye forvaltningskostnader i kommuner og hos statsforvalterne.

Et sentralt funn i evalueringen er behovet for et nytt og mer brukervennlig søknads- og saksbehandlersystem. Dagens system ble utviklet i 2013 og brukes av om lag 23 000 søkere og rundt 1 000 saksbehandlere.

– Vi anbefaler at det utvikles et nytt system som også inneholder bedre veiledning til bonden. Det bør være åpent større deler av året slik at bonden også kan bruke det som planleggingsverktøy. Dessuten bør det nye systemet gi bedre grunnlag for kontroll, rapportering og analyse, sier Simonhjell.

– Et slikt system kan bidra til økt oppslutning, bedre måloppnåelse og betydelige besparelser i forvaltningen. Det er også viktig å vurdere om et nytt system kan dekke flere behov for forvaltningen og/eller kan virke sammen med andre systemer. Vi har beskrevet noen aktuelle prosesser og systemer i rapporten.

– For å redusere kompleksiteten i ordningen bør man også vurdere mulighetene for økt standardisering av tiltakene, redusere antall tiltak og tiltaksklasser, forenkle vilkår, samt flytte enkelte tiltak til nasjonale ordninger.

– Vi anbefaler også at man vurderer å øke intervallet mellom hver rullering, forteller Simonhjell.

Regionale prioriteringer følger nasjonale føringer

– Statsforvalterne i hvert enkelt fylke kan i dag velge fra en meny av ulike tilskuddsordninger. Det betyr at ikke alle fylker har de samme ordningene. Dessuten kan både vilkår og satser variere, forteller Simonhjell.

Evalueringen viser likevel at statsforvalternes prioriteringer i stor grad gjenspeiler nasjonale føringer. Øremerking av friske midler til vannmiljøtiltak i Oslofjord-regionen har bidratt til økt innsats uten at dette nødvendigvis har gått på bekostning av andre miljøtema.

Eksempler fra fylkene viser samtidig at høye satser på enkelte tiltak kan føre til nedprioritering av andre. NIBIO peker derfor på behovet for bedre analyse- og visualiseringsverktøy som kan synliggjøre konsekvensene av prioriteringer og støtte beslutningsprosessene regionalt.

Tiltakene gir gode miljøeffekter

– Vi har evaluert måloppnåelsen for 35 av 43 tiltak i ordningen, forteller Simonhjell.

– Overordnet vurderes tiltakene å gi god måloppnåelse i tråd med formålene i den nasjonale instruksen. I tillegg ser vi stor grad av synergier mellom tiltak på tvers av ulike miljøtema. Dette gjelder særlig mellom miljøtemaene kulturlandskap, biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer, og mellom tiltak innen miljøtemaene avrenning til vann, utslipp til luft og jord og jordhelse. Miljøtema plantevern har flest målkonflikter med andre miljøtema.

Noen tiltak og miljøtema er ikke evaluert i denne omgang, blant annet tilskudd til bratt areal og drift av beitelag, som samlet sett utgjør betydelige beløp.

– Vi har pekt på en del endringer i dagens tiltak, men også foreslått nye tiltak, som alle kan bidra til bedre miljøeffekter av jordbruksaktiviteten. Vi har ikke gjort noen samlet vurdering av hvordan disse eventuelle endringene vil virke sammen, og påvirke kompleksitet, forvaltningskostnader, andre landbrukspolitiske mål og prioritering av midler. Disse forslagene kan ses på mer som en tiltaksmeny for økt måloppnåelse innen hvert miljøtema som et grunnlag for videre prioriteringer, enn et samlet forslag til endringer.  

Vi har også sett at kostnadene ved å gjennomføre mange av tiltakene i liten grad er analysert.

Viktig virkemiddel også framover

Evalueringen understreker at regionale miljøtilskudd er et nødvendig og målrettet virkemiddel for å balansere klima- og miljøhensyn mot mål om økt matproduksjon, selvforsyning og inntekt i jordbruket.

– Med økte miljøambisjoner i landbrukspolitikken vil ordningen være viktig også framover. Samtidig anbefaler NIBIO at kunnskapsgrunnlaget om kostnader, barrierer og effekter av tiltak styrkes, slik at tilskuddsmidlene kan brukes enda mer effektivt i årene som kommer, avslutter Simonhjell.