Hopp til hovedinnholdet

God infiltrasjon, hindre jordpakking

Buffersone med traktor2
I et klima med økt nedbør kan faren for jordpakking øke. Jo tyngre utstyr desto større pakking... Foto: Anne-Grete B. Blankenberg.
Jordarbeiding under ugunstige forhold kan føre til jordpakking, som igjen kan gi redusert infiltrasjon av vann, økt overflateavrenning, økt erosjon og dårligere betingelser for plantevekst.  God agronomi er et nøkkelord her: Ved å sørge for at vannet kan infiltrere ned i jordlagene vil faren for overflateavrenning og erosjon minke. 
Terranimo er en modell (utviklet av Universitetet i Århus) som forutsier risikoen for jordpakking fra landbruksmaskiner. Nettstedet (se lenke under) inneholder veiledning på dansk og engelsk om hvordan modellen kan brukes, og har en egen utgave utviklet for norske forhold.
Terranimo_pic.png

Publikasjoner

Abstract

Ønsket om forbedret effektivitet fører til bruk av stadig større og tyngre maskiner, og det gir økt risiko for jordpakking. Økende andel leiekjøring og lengre transportavstander gjør at de store, effektive maskinene ofte brukes under fuktige forhold når jorda ikke er laglig. Skadene på jordstrukturen som følge av dette kan redusere avlingene betydelig og ha negative miljøeffekter. Jordpakking er blant hovedårsakene til at avlingene har stagnert i mange av verdens største kornområder de seinere årene. Klimaforandringer i Norge vil trolig føre til fuktigere forhold og gir enda større fare for jordpakking. Det er derfor viktig å ivareta jordstrukturen i størst mulig grad, for å sikre vanninfiltrasjon og gode vekstbetingelser for kulturplantene gjennom sesongen.

Abstract

Det er kjent at kornavlingene avtar både med utsatt såing og ved jordpakking som oppstår i jord med for høyt vanninnhold på tidspunktet våronna utføres. Dette gir utfordringer mht. når våronna kan begynne og hvordan maskinparken tilpasses de rådende jord- og klimaforhold. Tidligere forsøksresultat er brukt for å modellere effektene av utsatt såing og jordpakking på kornavling. Jordpakking er relatert til jordas vanninnhold, uttrykt som prosent av feltkapasitet. En vannbalansemodell er brukt med 40 års værdata (1973-2012) fra tre av Norges viktigste korndyrkingsdistrikt. Beregninger er gjort for flere jordtyper med ulik vannlagringsevne. Resultatene gjenspeiler de klare forskjellene mellom regioner, med den sørligste regionen som enklest og Midt-Norge som mest krevende. Antall laglige dager for jordarbeiding er presentert for hver jordtype og region, med ulike krav til opptørking av jorda. I all regioner var det i middel relativt få dager hvor jorda hadde tørket opp nok til at det var ingen risiko for jordpakking. Det ble ansett at 90% av feltkapasitet er et realistisk maksimalt vanninnhold for jordarbeiding. Effekten av våronnkapasitet på andelen av potensiell avling som er oppnåelig på ulike jordtyper ble evaluert for økende kornareal. Relative tall ble konvertert til absolutte avlingsverdier, basert på antakelser om hvordan potensiell avling påvirkes i Norge av temperaturregime og tørke. Til slutt er det gitt noen eksempler på hvordan ulike våronnkapasiteter kan oppnås, og av kostnadene som dette medfører. Disse ble brukt i an analyse av balansen mellom endringene i kornverdien ved overgang fra lavere til høyere våronnkapasitet og kostnadene dette medfører. Analysen viste at økning i arbeidskraft kan være mer kostnadseffektiv enn økt maskinstørrelse. Et mer fullstendig sammendrag av de enkelte avsnittene i rapporten er gitt på norsk etter forordet.

Abstract

Hvilken jordarbeiding som benyttes i den enkelte kornåker påvirker blant annet avlingsmengde, kvaliteten på kornet og miljøet. I denne publikasjonen er det samlet informasjon om effekter av ulik jordarbeiding, som hjelp til korndyrkere ved vurdering av jordarbeidingsmetoder, og for myndigheter ved beslutninger om jordarbeiding i regionale miljøprogram (RMP).