Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2008
Forfattere
Flavio Da Ronch Line RosefSammendrag
Semi-natural grasslands are important component for the biodiversity and landscape diversity in Norway and Italy. Both regions have problems of abandonment or under-stocking of their grassland as a result of changes in livestock management during the last decades. Especially in semi-natural pastures, the grazing activity is fundamental to maintain biodiversity and landscape diversity. The effects of grazing restoration in abandoned or heavy under-stocked areas were therefore investigated in two different regions in Europe. These areas were Orkdal and Gaular in Norway and Prealpi venete in Italy. The objectives were 1: to see if the vegetation (plant functional traits) in response to grazing is the same in both regions, and 2: to see if the biodiversity response to the grazing is the same in both regions. Several pastures were investigated in both regions in order to value the effects of the grazing on the vegetation. Soil properties, plant functional traits, biodiversity and pastoral value were studied before and after the restarting of grazing in both areas. Grazing activities influence floristic composition in Italy more than in Norway. There were no significant changes in the soil properties in both regions. Shannon Index show an increase consequently to grazing restoration.
Forfattere
Anne-Grete Buseth BlankenbergSammendrag
Pilot-area MORSA: The catchment area is 690 km2, whereof 16 % of the area is agriculture area and 80 % of the area is forest. The area includes eight municipalities and two counties and pulation living within the catchment area is 40,000.The catchment is for most parts covered by marine deposits. Cereal crops constitute the major part of the agricultural land use. Vansjø is the drinking water source in in Morsa.The water quality problems in lake Vansjø and its tributaries are mainly caused by high phosphorus inputs from the catchment area.Agriculture and in particular the diffuse nutrient losses have been identified as the major source of anthropogenic P inputs. Thus, measures to reduce the P losses from agriculture represent an important part of the river basin management plan linked to the Morsa project. Important measures to reduce runoff and erosion in Morsa are; no autumn tillage, hydro-technical measures, grassed waterways, vegetative buffer zones and constructed wetlands. Total effect (200-2006) of changed tillage practices, Constructed Wetlands and Buffer zones is nearly 43%. In MORSA 46 Constructed Wetlands (CWs) and 371 Buffer Zones are established.
Forfattere
Audun KorsæthSammendrag
A 3.3 ha field experiment with tile-drained plots was established in 1988/89 at the Research Centre of the Arable Crops Division in central southeast Norway (60°42"N, 10°51"E, altitude 250 m). Six cropping systems, each with 2 replicates, are practiced on twelve 1.8 ha blocks, arranged in a randomised complete block design. During the first 10 years, the experiment provided data for many studies covering a wide range of topics. Some adjustments were made to the experimental treatments in 2000. The experiment now comprises three arable systems ("old-fashioned" and "modern" conventional arable cropping, and organic arable cropping with green manure as its only nutrient input) and three mixed dairy systems ("modern" conventional production of both arable and forage crops with 50% grass-clover ley, and organic production of both arable and forage crops with either 50 or 75% grass-clover ley in the rotation, all with farmyard manure). In this study, yields and N leaching/runoff losses are presented for the six agrohydrological years (May-April) 2001-2006. Results are discussed in relation to N use efficiency and sustainability of the systems.
Forfattere
Ricardo Holgado Anette Stryken Christer Magnusson Irene Rasmussen Kari-Ann Strandenæs Bonsak HammeraasSammendrag
Bioforsk gjennomførte i samarbeid med Lier og omegn forsøksring en kartlegging av planteparasittære nematoder i Lier. Dette p.g.a. at det i 2006 ble påvist skader av nematoder i stilkselleri hos en dyrker i Lier. I vekstsesongen 2007 ble det gjort undersøkelser i 37 prøver fra grønnsakfelt fra 7 produsenter, hvor det ble dyrket blomkål, brokkoli, kinakål, isberg salat, stangselleri, og fra felter som var brakk/pløyd/frest. Det ble funnet stuntnematoder (Tylenchorhynchus sp.) i 27 prøver (72,9 %), Kålcystenematoder (Heterodera cruciferae) og cystenematoder (Heterodera spp.) i 25 prøver (67,5 %), rotsårnematoder (Pratylenchus spp.) i 20 prøver (54 %), pin-nematoder (Paratylenchus spp.) i 11 prøver (29,7 %), og spiralnematoder i 3 prøver (8,1 %).
Sammendrag
Ensidig bruk av en middeltype gir stor risiko for utvikling av resistens eller nedsatt følsomhet hos soppene for et middel. En har i flere år anbefalt at strobiluriner ikke skal brukes mer enn en gang pr sesong i Norge, og at de alltid skal blandes med et "ikke storbilurin". Denne anbefalingen står fast. I 2008 er Proline på markedet i tillegg til midlene vi har hatt noen år. Vi anbefaler en tilsvarende strategi for Proline som for strobilurinene, for at ikke sjukdommene skal utvikle nedsatt følsomhet for Proline. Det vil si at Proline også bør brukes med en blandingspartner. En eventuell tidlig behandling i vårhvete vil som regel være enten for å bekjempe mjøldogg eller hvetebrunflekk (DTR). Tidlig angrep av hvetebrunflekk vil først og fremst forekomme ved ensidig hvetedyrking kombinert med redusert jordarbeiding. Dersom det kun er mjøldogg en vil bekjempe, er Forbel et godt middel. Dersom det er tidlig angrep av hvetebrunflekk, vil en behandling med Stereo eller Zenit være et godt valg. Angrep av hveteaksprikk og av og til hvetebladprikk kommer normalt et stykke ut i sesongen, og mest aktuelle behandlingstidspunkt vil være i perioden fra flaggbladet er fullt utviklet til fram mot blomstring. Her vil en blanding av Proline og et strobilurin være et godt valg. Tidspunkt og valg av dose vil være avhengig av smittepresset det enkelte år: Dosen vil normalt kunne reduseres noe hvis risikoen for angrep kommer seint i sesongen. Varselet på www.vips-landbruk.no vil være et godt hjelpemiddel ved vurdering av tidspunkt for behandling. I høsthvete vil både mjøldogg og bladflekker kunne etablere seg allerede om høsten i såingsåret. En kan dermed få en tidlig oppsmitting av mjøldogg, hvetebladprikk og hvetebrunflekk. Et reint mjøldoggmiddel som Forbel er dermed noe mindre aktuelt i høsthvete. Risikoen for angrep av hvetebladprikk er større i høsthvete enn i vårhvete, og en må regne med en noe redusert effekt av strobiluriner mot denne sjukdommen. Dersom det er behov for bekjempelse av hvetebrunflekk tidlig, vil Stereo være et godt valg. Dersom det er angrep av hvetebladprikk vil Proline være mest aktuell. Ved en behandling mot sjukdommer rundt skyting i høsthvete vil anbefalingene være som for vårhvete. En sein behandling (rundt blomstring) med Proline for å redusere risikoen for fusariumangrep kan være aktuell enkelte år, men det bør i så fall baseres på en varsling. Et system for en slik varsling arbeides det med ved Bioforsk Plantehelse.
Forfattere
Erik Joner Thomas Hartnik Carl-Einar AmundsenSammendrag
Denne rapporten gir en oversikt over hva som er kjent om mulige negative miljøeffekter av produserte nanopartikler. Forskning og utvikling innen nanoteknologi er et sterkt vekstområde som tilgodeses med store pengebeløp. Samtidig er miljømessige konsekvenser ved spredning og utslipp av nanomaterialer ukjent. En gruppe nanomaterialer, såkalte frie, produserte nanopartikler, har kommet i søkelyset i denne sammenheng idet man har påvist at denne typen nanomaterialer kan ha negative helse- og miljøeffekter. Forskning på disse materialenes giftighet og miljøgiftighet (dvs. økotoksikologiske effekter) har nylig blitt igangsatt, og trekker på kunnskap innen toksikologi, økotoksikologi og miljøfag i et forsøk på å beskrive mulige framtidige problemer som kan oppstå ved spredning av nanopartikler til miljøet. Denne rapporten har samlet forskningsresultater på dette området som et hjelpemiddel for norske myndigheter til å ta et tidlig initiativ for å hindre at det skal oppstå betydelige framtidige miljøproblemer som skyldes spredning nanomaterialer. Om slike tiltak blir aktuelle vil de være avhengige av å samkjøres med tilsvarende internasjonale initiativer som Norge ønsker å tilslutte seg og være en aktiv del av. Rapporten framhever at flere typer produserte nanopartikler er suspekte i forhold til økotoksisitet og spredning til miljøet. Likevel er det tilsynelatende ikke nødvendig med noen umiddelbare tiltak for å hindre forurensning med slike nanopartikler i Norge pga. at de har liten eller ingen anvendelse i som tilsier umiddelbare utslipp til miljøet. Dersom norske myndigheter ønsker å kartlegge produksjon, import og bruk av suspekte nanomaterialer, så kan dette trolig best oppnås ved å benytte en form for frivillig rapportering, på samme måte som det gjøres i f.eks. Storbritannia og USA. Slike frivillige rapporterings programmer vil muliggjøre en kartlegging av mengder som blir produsert og brukt på nasjonalt nivå, og kan benyttes som en basis for avgjørelser om innføring tilpasset avfallsbehandling og eventuell resirkulering. Innføring av tiltak som angår bestemte typer nanopartikler må baseres på kjente eller antatte miljøskadelige egenskaper og en betydelig sannsynlighet for at slike partikler vil være mobile i miljøet. Så langt har forskning vist at noen typer nanopartikler har giftvirkning i laboratorieforsøk. Men svært lite er kjent om nanopartiklers mobilitet og opptak i organismer i jord vann og sedimenter. Det er derfor et presserende behov for forskning på interaksjoner mellom nanopartikler og slike mijløbestanddeler så vel som økotoksikologiske studier som tar hensyn til antatte endringer som slike miljøbestanddeler har på opptak i organismer og giftighet. Denne rapporten er utarbeidet av en gruppe forskere ved Bioforsk Jord og Miljø. Deres faglige kompetanse er særlig knyttet til nanopartiklers toksisitet og mobilitet i miljøet (Erik Joner), økotoksikologi (Thomas Hartnik) og miljørisikovurderinger (Carl-Einar Amundsen).
Forfattere
Bjørn Molteberg Trygve S. Aamlid Frank Enger Anne A. Steensohn Åge SusortSammendrag
From 2003 to 2006, three varieties of velvet bentgrass (Agrostis canina), thirteen varieties of creeping bentgrass, nine varieties of colonial bentgrass (Agrostis capillaris), four varieties of slender creeping red fescue Festuca rubra var. trichophylla): thirteen varieties of chewings fescue (Festuca rubra var. commutata), and one variety of annual bluegrass (Poa annua var. reptans) were evaluated for establishment rate, overall turf quality (visual merit), tiller density, color, leaf fineness, per cent living plant cover, winter injury, disease resistance, spring green-up, daily height growth, and thatch accumulation in trials on USGA-spec. putting greens at the Bioforsk research stations Landvik (58°N, 12 m a.s.l.) and Apelsvoll (61°N, 250 m a.s.l.) in south-east Norway. These experimental sites are considered representative for the southern/coastal and the northern/ continental zone of Scandinavia, respectively. The trials were mowed three times per week to 3 mm for bentgrass species and annual bluegrass and to 4-5-5.0 mm for red fescues; fertilized with easily soluble, small-grain mineral fertilizer every second week, and otherwise managed as putting greens with respect to irrigation, vertical mowing, aeration and topdressing. The greens were not open to regular play, but articifial wear was imposed by rolling friction-drums with golf-spikes over the trials three timers per week. On average for varieties within each species, velvet bentgrass had the highest visual merit scores at both experimental sites. Velvet bentgrass had higher density and finer leaves than any other species in the study. Along with colonial bentgrass, it also had better winter survival than creeping bentgrass, red fescue and annual bluegrass. The main disadvantage of velvet bentgrass is its rapid formation of thatch; this problem must be resolved before a general recommendation for use of velvet bentgrass on Scandinavian putting greens can be given. Next to velvet bentgrass, colonial bentgrass and creeping bentgrass were ranked as the most suitable species for golf courses in the northern/continental and southern/coastal zone, respectively. Red fescues should be preferred on golf courses not using fungicides and with limited maintenance budgets. While annual bluegrass `True Putt" cannot be recommended for putting greens in any part of Scandinavia, the ranking of varieties within each species depended, for the most part, on climatic zone. Based on overall performance in this project, a list of recommended varieties are presented for the Scandinavian putting greens.
Forfattere
Anne Falk Øgaard Heidi Anette Grønsten Tore E. Sveistrup Anne Bøen Sigrun Hjalmarsdottir Kværnø Trond HaraldsenSammendrag
I denne rapporten presenteres resultater fra to feltforsøk i korn, anlagt på leirjord våren 2007, med tilførsel av tre typer avløpsslam (FREVAR, VEAS, TAU), husdyrgjødsel og mineralgjødsel. Formålet var å undersøke den potensielle miljøeffekten av å tilføre slam til jordbruksarealer. FREVAR og TAU bruker jernsalter til felling, mens VEAS bruker en blanding av jern- og aluminiumsalter. VEAS tilsetter hydratkalk (Ca(OH)2), mens TAU tilsetter brent kalk som hygieniseringsmetode. Sammenlignet med jord som fikk kun mineralgjødsel, ble aggregatstabiliteten signifikant bedre ved tilførsel av slam fra TAU og VEAS. Det ser ut til at det var kalkeffekten av TAU- og VEAS-slammet som hadde størst betydning for utslaget på aggregatstabiliteten. Det var en tendens til at tilførsel av organiske gjødselslag ga større rotmengde og mer bioporer. Det ble tilført 29,6, 26,6 og 13,6 kg P/daa med henholdsvis VEAS-, FREVAR- og TAU-slam. Kalkbehandling av slammet ser ut til å bedre tilgjengeligheten av fosforet. VEAS slammet ga en svært stor økning i jordas innhold av lett tilgjengelig P (P-AL) på begge lokalitetene (+16 P-AL enheter på Ås, +15 P-AL enheter i Hobøl). TAU slammet ga en økning i jordas P-AL tall (+5 P-AL enheter i Ås, +6 P-AL enheter i Hobøl). Vannløselig P ble påvirket av behandlingene i mye mindre grad enn P-AL. VEAS slammet ga en betydelig økning i vannløselig P i Hobøl, men mye mindre i Ås. FREVAR slammet ga noe nedgang i vannløselig P på begge felt, noe som trolig skyldes et høyt jerninnhold i FREVAR slammet. Tilførsel av slam ga økt avling i forhold til leddet som fikk bare mineralgjødsel. Avlingsøkningen var størst på feltet i Hobøl, som hadde dårligst jordstruktur. På feltet i Ås var det bare leddet med VEAS slam som ga signifikant større avling enn leddet med mineralgjødsel. Avlingsøkningen kan delvis tilskrives en nedbørrik vekstsesong hvor mineralnitrogen sannsynligvis har vært utsatt for utvasking, slik at gjødselslag som gir fra seg nitrogen gradvis vil hevde seg positivt.
Forfattere
Unni AbrahamsenSammendrag
Ensidig bruk av en middeltype gir stor risiko for utvikling av resistens eller nedsatt følsomhet hos soppene for et middel. En har i flere år anbefalt at strobiluriner ikke skal brukes mer enn en gang pr sesong i Norge, og at de alltid skal blandes med et "ikke storbilurin". Denne anbefalingen står fast. I 2008 er Proline på markedet i tillegg til midlene vi har hatt noen år. Vi anbefaler en tilsvarende strategi for Proline som for strobilurinene for at ikke sjukdommene skal utvikle nedsatt følsomhet for Proline. Det vil si at Proline også bør brukes med en blandingspartner. En eventuell tidlig behandling i vårhvete vil som regel være enten for å bekjempe mjøldogg eller hvetebrunflekk (DTR). Tidlig angrep av hvetebrunflekk vil først og fremst forekomme ved ensidig hvetedyrking kombinert med redusert jordarbeiding. Dersom det kun er mjøldogg en vil bekjempe, er Forbel et godt middel. Dersom det er tidlig angrep av hvetebrunflekk, vil en behandling med Stereo eller Zenit være et godt valg. Angrep av hveteaksprikk og av og til hvetebladprikk kommer normalt et stykke ut i sesongen, og mest aktuelle behandlingstidspunkt vil være i perioden fra flaggbladet er fullt utviklet til fram mot blomstring. Her vil en blanding av Proline og et strobilurin være et godt valg. Tidspunkt og valg av dose vil være avhengig av smittepresset det enkelte år: Dosen vil normalt kunne reduseres noe hvis risikoen for angrep kommer seint i sesongen. Varselet på www.vips-landbruk.no vil være et godt hjelpemiddel ved vurdering av tidspunkt for behandling. I høsthvete vil både mjøldogg og bladflekker kunne etablere seg allerede om høsten i såingsåret. En kan dermed få en tidlig oppsmitting av mjøldogg, hvetebladprikk og hvetebrunflekk. Et reint mjøldoggmiddel som Forbel er dermed noe mindre aktuelt i høsthvete. Risikoen for angrep av hvetebladprikk er større i høsthvete enn i vårhvete, og en må regne med en redusert effekt av strobiluriner mot denne sjukdommen. Dersom det er behov for bekjempelse av hvetebrunflekk tidlig, vil Stereo være et godt valg. Dersom det er angrep av hvetebladprikk vil Proline være mest aktuell. Ved en behandling mot sjukdommer rundt skyting i høsthvete vil anbefalingene være som for vårhvete. En sein behandling (rundt blomstring) med Proline for å redusere risikoen for fusariumangrep kan være aktuell enkelte år, men det bør i så fall baseres på en varsling. Et system for en slik varsling arbeides det med ved Bioforsk Plantehelse.
Sammendrag
In 1996, a survey on cavity spot started in Norway. Among the Pythium species isolated from the lesions a pathogenic Pythium was found that could not be identified neither by morphological nor by molecular methods (ITS sequencing). This Pythium sp. was repeatedly detected using specific primers developed for this propose and in many cases isolated from cavity spots lesions. The isolates from the new species do not produce zoospores. Oogonia are smooth walled and mostly intercalary with an average size about 20µm. Oospores are aplerotic with an average diameter approximately 17 µm and wall less then 2 µm thick. Antheridia are mostly monoclinous with a sort stalk or sessil, but diclinous antheridia are also common. The modal number of antheridia per oogonium is one or two. Some differences are observed between the isolates studied. Some isolates have a daily growth rate of ca 23 mm on PCA at 25 °C while others have a growth rate around 28 mm. The isolates that grow slower have a tendency to produce one antheridium per oogonium while the isolates with higher growth rates normally produce two. These two groups could also be differentiated based on their ITS sequences which showed 97.8% identity in the 955 base pair rDNA fragment. By using the developed PCR primers it is possible to detect isolates that do not produce the sexual stage in single cultures. These isolates have the same ITS sequence and a similar growth rate and pattern than the fast growing fertile ones.