Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2009
Sammendrag
Kontu og Columbo er begge sorter som kan dyrkes i de tidligste områdene i Norge. Forskjell i resistens mot sopp kan gi større risiko for alvorlig avlingsreduksjon i Kontu enn i Columbo. Uansett sort må en regne med at det i de fleste år vil være behov for soppbekjempelse i åkerbønne. Columbo gir normalt 20-30 % høyere avling enn Kontu og anbefales i de beste områdene. Kontu bør likevel anbefales når en ønsker å så åkerbønner på litt seine skifter eller i områder som ligger helt i yttergrensen av dyrkingsområdet for åkerbønner. Kontu anbefales likeså for de som skal dyrke åkerbønner for første gang, da risiko for å mislykkes på grunn av for kort vekstsesong er vesentlig større med Columbo enn med Kontu. Gloria og Paloma er for seine til at de kan anbefales. Akerbonner.pdf
Sammendrag
Faust bør fortsatt være hovedsorten for ertedyrkerne på Østlandet. Tidlighet er et viktig kriterium med tanke på innhøstingsforhold. Tinker, med 7 % større avling siste året, noe bedre stråstyrke og høyere proteininnhold, er et godt alternativ i områdene med lengst veksttid. Av nye sorter ser den danske sorten Jetset svært lovende ut, med høg avling, høgt proteininnhold og bedre stråstyrke enn Faust. Proteininnholdet er en viktig egenskap som bør inn i forbindelse med prisavregning. Erter.pdf
Sammendrag
Av sortene som er på det norske markedet har Sheik gjort det best avlingsmessig i gjennomsnitt for de to årene, men sorten er også den som har høyest vanninnhold ved høsting. Sorten har et høyt oljeinnhold.Joplin er en svært interessant sort, den har gitt høy avling, er tidlig og har et høyt oljeinnhold i frøet. Registeringene i Vestfold i 2008 tyder også på at den har en viss motstandskraft mot storknolla råtesopp. Sorten Hendrix er på nivå med Sheik både når det gjelder tidlighet og avling. Sorten utmerker seg i tillegg med et høyt oljeinnhold.Linja SW F5197 er den tidligste av sortene/linjene og har et avlingsnivå tilsvarende Wildcat. Innholdet av olje i frøet synes å være i overkant av det en finner i Wildcat og Marie. Tidligheten gjør at den kan være særlig interessant for de nordlige deler av dyrkingsområdet. Oljevekster.pdf
Sammendrag
I timoteifrøeng hvor det er en del soppangrep tilsier erfaringene fra årets og tidligere års forsøk at soppsprøyting ofte vil være lønnsomt. I ett forsøk hvor det var mye sopp hadde tidspunktet for en gangs soppsprøyting liten betydning for avlingsresultatet. I middel for tre ulike soppmidler (Acanto Prima, Stereo og Proline) førte bekjemping av soppen ved begynnende strekningsvekst (Z 31) og på flaggbladstadiet (Z 49) til at frøavlingen økte med henholdsvis 5 og 6 prosent sammenlignet med usprøyta ruter. Ved å sprøyte enga to ganger, både ved Z 31 og Z 49, tar en høyde for mulige soppangrep både tidlig og seint i vekstsesongen og får dermed en lengre beskyttelsesperiode. I to forsøk i 2008 ble de høyeste frøavlingene, og best lønnsomhet, oppnådd på ruter som var sprøytet med kombinasjonen 75 g/daa Acanto Prima ved Z 31 og 40 ml/daa Proline ved Z 49. I middel for de to felta førte denne bekjempingsstrategien til at frøavlingen økte med 12 prosent sammenlignet med usprøyta ruter.
Sammendrag
I gjennomsnitt for forsøkene disse tre årene har Cycocel 750 gitt bedre resultat både på legde og avling enn Cerone. Cycocel 750 har gitt et resultat nesten på høyde med bruk av soppbekjempingsmidlene avlingsmessig, men har gitt et noe bedre resultat mot legda. Dersom det var satt inn en behandling med Cycocel, hadde en ikke noe igjen avlingsmessig for å behandle med Cerone i tillegg. Soppbekjemping har gitt en meravling, og det er verdt å merke seg soppmidlenes effekt på legden. Kombinasjonen av Cycocel 750 og en soppbekjempelse har gitt det beste resultatet avlingsmessig, og reduserte risikoen for redusert falltall. Tidlig i sesongen, på det tidspunkt en skal behandle med Cycocel, vet en lite om hvordan sesongen vil bli. Rugen er lang og normalt vil det være aktuelt med en behandling med Cycocel. Forsøkene har også vist relativt store og lønnsomme utslag for en tidlig soppbekjempelse. Begge disse behandlingene har gitt avlingsøking, mindre legde, høyere falltall og lettere tresking. I mindre frodige åkre vil ofte en tidlig behandling med et soppmiddel som har virkning mot stråknekker være vel så viktig som 2 ganger vekstregulering.VekstreguleringOgPlantevern.pdf
Sammendrag
Vi har gjennomført forsøk med vekstregulering og soppsprøyting til sauesvingel i to år, ett med normale vekstforhold på forsommeren og ett med kraftig forsommertørke. Selv om det legges størst vekt på det "normale" året 2007, gir resultatene ikke grunnlag for å tilrå verken vekstregulering eller soppsprøyting. Argumenter som taler for dette er (1) at sauesvingelen utvikler seg raskt fra våren og er treskeklar allerede i første halvdel av juli, noe som gir liten fare for at sopp skal rekke å gjøre stor skade; (2) at sauesvingelen er småvokst og lite utsatt for legde, og (3) at sauesvingelen har et grunt rotsystem som ser ut til å være følsomt for vekstregulering i år med forsommertørke.
Forfattere
Hans Geir Eiken Leif E. Ollila Paul Eric Aspholm Tuomo Ollila Mari Bergsvåg Martin E. Smith Alexander Kopatz Sari Magga Pekka Sulkava, Jouni Aspi Ingvild WartiainenSammendrag
There is limited knowledge on the brown bear (Ursus arctos) populations in the neighboring national parks Lemmenjoki in Finland and Øvre Anárjohka in Norway. Lemmenjoki is the largest National Park in Finland with its 2850 km2, while Øvre Anárjohka National Park is about 1390 km2. Studies of the bear population within this area are complicated by the fact that the area is one of the largest roadless and remote areas in Northern Europe. In this study we have applied the hair trap technique to monitor the brown bear populations of Øvre Anárjohka and Lemmenjoki during July and August of 2009.The study was limited to 850 km2 (34 hair traps in a 5 x 5 km grid, 20 % of the total area of the National Parks). The result was a total of 33 hair samples collected in the study period of 8 weeks (4 renewals of scent lure), which is on average 0.5 hair samples per trap/month. DNA from bears was detected in 28 of the samples (85%). We were able to analyze a complete genetic profile for 23 samples. Nine samples from the terrain were also included in the study, and in total we have identified 6 different bears within the study area. The average brown bear density for the study area was found to be 0.07 bears/10 km2, which is 3 times lower than in the neighboring population in Pasvik-Inari-Pechenga. The three bears identified at the Norwegian side of the border (two females and one male) had been previously detected in Øvre Anárjohka in Norway during 2005-2008, while the three males that were solely on the Finnish side had not been registered before. Comparison with previous monitoring data in Norway confirm that Øvre Anárjohka in Norway might be a low-density reproduction site for brown bears, while the study area in Lemmenjoki in Finland is sparsely populated by a few males. We recommend that a larger study should be performed in the area.
Sammendrag
Gjennom prosjektet "Plantevernhåndbok for økologisk landbruk" er det skrevet fire bøker med felles tittel "Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk" Bind 1 " Bakgrunn, biologi og tiltak Bind 2 " Grønnsaker og potet Bind 3 " Korn Bind 4 " Frukt og bær Bind 1 er ganske grunnleggende i sin oppbygging, mens bind 2-4 er mer praktisk retta mot de konkrete plantevernspørsmål dyrkere av en bestemt kultur vil møte i hverdagen. Forfattere for de ulike kapittel av dette bindet har vært: Ugras: Kjell Mangerud og Lars Olav Brandsæter. Sjukdommer: Guro Brodal, Birgitte Henriksen og Leif Sundheim. Skadedyr: Arild Andersen, Ricardo Holgado (nematoder), Christer Magnusson (nematoder), Bonsak Hammeraas (nematoder), Ingeborg Klingen (skadedyr i oljevekster og kjernebelgvekster), Sverre Kobro (skadedyr i kjernebelgvekster) og Richard Meadow. Svein Magne Birkenes har hatt det overordnede ansvaret for alt det datatekniske arbeidet med boka. Tegner Hermod Karlsen har vært med å illustrere alle de fire bindene i denne bokserien, og vi skylder ham en stor takk. Uten hans enestående kombinasjon av biologisk kunnskap/forståelse og tegneferdigheter hadde ikke denne bokserien vært den samme. Trond Hofsvang, Leif Sundheim og Helge Sjursen har kvalitetssikret organismelista som ligger bakerst i boka. Vi vil også takke alle som har hatt deler eller hele manus til gjennomlesing og kommet med gode innspill til forbedringer. Det gjelder spesielt Haldor Fykse og Morten Günther som begge har brukt mye tid på dette arbeidet, men også Jan Netland og Hugh Riley. Erling Fløistad og Kari Munthe har vært svært sentrale personer i ferdigstillelsen av boka. For å si det rett ut, uten Kari ville det ikke blitt bok... Vi håper at denne boka vil være til nytte, både som et praktisk oppslagsverk i hverdagen og som kilde til mer grunnleggende kunnskap om de ulike skadeorganismenes biologi. Forhåpentligvis vil boka også gi nyttig informasjon til dyrkere som ikke driver økologisk, men som ønsker å bruke minst mulig av kjemiske plantevernmidler. Noen figurer, samt tilhørende tekst innen emnet ugrasbiologi, fra Bind 1 i denne bokserien er også benyttet i dette bindet. Dette har vi gjort fordi denne kunnskapen er helt sentral for å løse plantevernproblemene i økologisk korndyrking og for at en ikke hele tiden må lese begge bøker samtidig. Noen vil kanskje reagere på at vi har hentet bilder av redskaper i hovedsak fra to produsenter. Dette skyldes at disse har lagt ut gode bilder på internett. En forskjell fra tidligere bind er at vi i dette bindet har benyttet de 3 ulike hovedgruppene av skadegjørere (ugras, sjukdommer og skadedyr) som hovedkapitler. Dette har vi gjort fordi korn, oljevekster og kjernebelgvekster har så mye til felles, spesielt med hensyn til ugraskontroll, at dette viste seg å være mest hensiktsmessig.
Sammendrag
I 2008 var det liten lønnsomhet i tidlig behandling mot sjukdommer i vårhvete. Sykdomsangrepet kom seint, og lave doser gitt rundt skytingstidspunktet hadde for kort varighet denne sesongen. Tre kvart dose av en blanding av Proline og et storbilurin/strobilurinblanding ga tendenser til bedre resultat enn tre kvart dose Proline, og like bra resultat som full dose Proline. Forsøkene bekrefter at strobiluriner brukt aleine ser ut til å ha redusert effekt både mot hvetebladprikk og hveteaksprikk. Ensidig bruk av en middeltype gir stor risiko for utvikling av resistens eller nedsatt følsomhet hos soppene for et middel. En har i flere år anbefalt at strobiluriner ikke skal brukes mer enn en gang pr sesong i Norge, og at de alltid skal blandes med et "ikke storbilurin". Denne anbefalingen står fast. Vi anbefaler en tilsvarende strategi for Proline som for strobilurinene, for at ikke sjukdommene skal utvikle nedsatt følsomhet for Proline. Det vil si at Proline også bør brukes med en blandingspartner. En eventuell tidlig behandling i vårhvete vil som regel være enten for å bekjempe mjøldogg eller hvetebrunflekk (DTR). Tidlig angrep av hvetebrunflekk vil først og fremst forekomme ved ensidig hvetedyrking kombinert med redusert jordarbeiding. Dersom det kun er mjøldogg en vil bekjempe, er Forbel et godt middel. Dersom det er tidlig angrep av hvetebrunflekk, vil en behandling med Stereo eller Zenit være et godt valg. Behandlingstidspunkt og evt. hvorvidt en bør behandle to ganger i vårhvete vil variere fra sesong til sesong. Været vil spille veldig stor rolle for valg av strategi, men også forgrøde og jordarbeiding. For hvetebladprikk og hveteaksprikk vil nedbørsforholdene utover i sesongen være av stor betydning for om behandling bør settes inn rundt skyting, eller om den kan utsettes til fram mot blomstringstidspunktet. Dette vil også være av betydning for den dose som bør velges. VIPS-varselet (http://www.vips-landbruk.no/ ) vil være til stor hjelp til å vurdere utviklingen av evt. sjukdomsangrep.Angrep av hveteaksprikk og av og til hvetebladprikk kommer normalt et stykke ut i sesongen, og mest aktuelle behandlingstidspunkt vil være i perioden fra flaggbladet er fullt utviklet til fram mot blomstring. Enkelte sesonger kan det være aktuelt med to ganger behandling i vårhvete. Været vil spille veldig stor rolle for valg av strategi, men også forgrøde og jordarbeiding. Mot hvetebladprikk og hveteaksprikk vil en blanding av Proline og et strobilurin/strobilurinblanding være et godt valg. Tidspunkt og valg av dose vil være avhengig av smittepresset det enkelte år: Dosen vil normalt kunne reduseres noe hvis risikoen for angrep kommer seint i sesongen. Varselet på http://www.vips-landbruk.no/ vil være et godt hjelpemiddel ved vurdering av tidspunkt for behandling.En sein behandling (rundt blomstring) med Proline for å redusere risikoen for fusariumangrep kan være aktuell enkelte år, men det bør i så fall baseres på en varsling. Et system for en slik varsling arbeides det med ved Bioforsk Plantehelse. VekstreguleringOgPlantevern.pdf
Forfattere
Trygve S. Aamlid Peter J. Landschoot David R. HuffSammendrag
Lack of winter hardiness is a limitation to the use of annual meadowgrass (Poa annua f. reptans) on golf course putting greens in northern climates. Our objectives were 1) to assess the tolerance of 13 selections of annual meadowgrass to simulated ice encasement (SIE) and pink snow mould (PSM, Microdochium nivale); 2) to determine if these tolerances were interrelated or related to plant concentrations of water soluble carbohydrates (WSC); and 3) to determine if tolerance to SIE can be associated with accumulation of toxic substances. Samples of the annual meadowgrass selections were taken from an experimental green at University Park, Pennsylvania, on four dates from 23 Nov. 2005 until 27 Mar. 2006. Samples of creeping bentgrass (Agrostis stolonifera L.) ‘Penn A-4" were included for comparison in studies on SIE and WSC. Samples were vacuum-sealed in plastic bags at 1ºC for SIE and inoculated with three isolates of M. nivale for PSM tolerance. Small, but significant differences were found among annual meadowgrass selections after 23 days of SIE, but all selections were dead after 33 days. Significant differences were detected in foliar blighting after inoculation with M.nivale, regrowth relative to uninoculated control being three times higher in the most tolerant than in the most susceptible selections. In late November, two annual meadowgrass selections contained significantly more WSC than creeping bentgrass, but this was not correlated with tolerance to SIE or PSM, which were also not interrelated. A separate experiment with increasing duration of SIE to one of the annual meadowgrass selections and ‘Penn A-4" showed that the critical exposure periods were 25-30 and 42-47 days, respectively. The concentrations of the phytotoxic compounds butanol and ethylbutyrate were two to three times higher in annual meadowgrass than in creeping bentgrass.