Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2008
Sammendrag
Med et offentlig mål om at 15 % av matproduksjonen og -forbruket skal være økologisk i 2015, må norsk økologisk landbruk vokse raskt og mye. Da er det problematisk at mange økobønder slutter. Fra 2004 til 2007 meldte 646 bønder seg ut av Debios kontrollordning for økologisk produksjon. Nettotilveksten i samme periode var bare 177 bruk, slik at det i 2007 var 2611 økogårder i Norge. Andel økologisk jordbruksareal økte fra 3,4 til 3,9 %, noe som er for sakte i forhold til målsetningen.
Forfattere
Rolf Nestby Ricardo Holgado Bonsak Hammeraas Torbjørn Wikmark Kari-Ann Strandenæs Irene Rasmussen Randi Wikdahl Lasse WeisethSammendrag
Potetcystenematodene (PCN), Globodera spp., har stor økonomisk betydning nasjonalt og internasjonalt. Både gul PCN (G. rostochiensis) og hvit PCN (G. pallida) er karanteneskadegjørere som reguleres gjennom Matloven. Infeksjon med PCN fører til økte produksjons -kostnader, tap i eiendommens salgsverdi og økonomiske problem for potetindustrien. De samfunnsmessige konsekvensene er derfor mye større enn avlingstapet. Prosjektet ble gjennomført på jord smittet med hvit potetcystenematode (wPCN) hos Jorstein Ertsgård på Bakken gård i Stjørdal, Nord-Trøndelag. Det ble gjennomført like forsøk med 24 forsøksledd i hvert av tre år (2005-2007). Det ble tatt prøver av smittet jord hver vår og høst, respektivt i initialpopulasjon (Pi) og sluttpopulasjonen (Pf). Alle planlagte analyser med hensyn på smitteutvikling er gjennomførte og resultatene presenteres her. Sammenligning av PCN-formeringen innen hver behandling gjøres med kvoten Pf/Pi, oppformeringsfaktoren. Rekkefølgen mellom behandlingene i Pf/Pi-verdi, skiftet fra år til år, men i gjennomsnitt for alle behandlinger var det en kraftig nedgang fra 2005 til 2006, mens det igjen var en økning i 2007. Økningen i 2007 skyldtes for en stor del en unormalt kraftig oppblomstring av nematodesmitte i fangpotet på høsten. Dersom man ser på endring av sluttpopulasjonen (Pf) i prosent for hver behandling i forhold til kontroll (mottakelig potetsort "Laila"), så var det en kraftig nedgang i smitteprosent fra 2005 til 2006 og en ytterligere nedgang til 2007. Mengde smitte i kontrollbehandlingen holdt seg høy i hele forsøksperioden og nivået var høyest høsten 2007. Jord med fangpotet hadde klart mindre nematoder enn potet, bladfaks, timotei og raigras i 2006, men kom bare bedre ut enn kontroll i 2007. Tilsetting av avfallsproduktene syltetøy, potetrasp, beinmel og et biologisk middel ga ikke bedre resultater enn brakklegging, og regnes derfor som uaktuelle som eneste behandling mot wPCN. Når man sammenligner nematodepopulasjonens endring i middel av alle år så var det forskjell mellom dyrkingsaktuelle vekster. Hvitløk, bringebær og hodekål hadde lavere smitteprosent i forhold til potet, enn bygg, kepaløk, engkvein, høsthvete, jordbær, bladfaks, raigras og rose, og de tre siste vekstene kom spesielt dårlig ut med hensyn til smittenedgangen. Dersom man ser på smittenedgangen innen hver vekst var hvitløk og bringebær bedre enn engkvein, raigras, rødsvingel og rose. Jordbær var bedre enn raigras, rose og engkvein, mens hodekål var bedre enn raigras og rose. På grunnlag av dette vil de mest aktuelle vekstene for dyrking være hvitløk, bringebær, hodekål, bygg, kepaløk og rødsvingel. Raigras og rose bør unngås om man ønsker en rask reduksjon av smitten. Avfallsprodukter som beinmel, potetrasp og syltetøy kan brukes som tilsetning til jorden i forbindelse med dyrking av aktuelle vekster uten å forverre smittesituasjonen. Prosjektet har gitt et første innblikk i smitteendring som resultat av dyrkingstiltak, og vil på sikt være en viktig dokumentasjon som kan utløse målrettede nye prosjekter på området.
Forfattere
Sonja KlemsdalSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Ingvild NystuenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Haaken M. Christensen Vegard GundersenSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Even BratbergSammendrag
Poteter formeres vegetativt med knoller, noe som gjør at virus og andre sykdommer som følger settepoteten lett blir overført fra en generasjon til neste. Derfor blir settepotetene som nyttes i norsk produksjon oppformert på en måte som sikrer sortsekte og tilnærmetsykdomsfritt plantemateriale. Dette kalles sertifisert avl.Plakat laget til Potetåret 2008.
Forfattere
Erlend Nybakk Terje Birkeland Per Otto Flæte Knut FinstadSammendrag
A bucking-to-value optimization system has traditionally been used by applying price matrices in bucking control to maximize the value of single stems and thereby the income of Norwegian forest owners. This system improved the possibilities of customization of sawlog supply, but the differences between the demand and the output sawlog distribution are still significant. Hence, a new bucking system, called bucking-to-demand, was developed in Sweden in the late 80s and was also introduced in Finland. To better meet the demand of single sawmills, the harvesters use a new demand matrix in addition to the price matrix. The main objective of this case study was to evaluate the potential of achieving a more market-oriented sawlog production in Norway by utilizing the bucking-to-demand system in bucking optimization. The results showed that a bucking-to-demand system gave a higher apportionment degree than a traditional bucking-to-value system. Bucking-to-demand had a larger effect (apportionment degree) than bucking-to-value in forests with high site indexes compared with forests with low site indexes. Additionally, the value discrepancy between the two bucking systems tended to be smaller on low-productivity forest sites than on highproductivity sites. The results imply that the bucking-to-demand system can be an effective tool for achieving a more customized log production in Norway, which in turn will increase the added value in the Norwegian forest products value chain.
Forfattere
Lars SekseSammendrag
Artikkelen gir ei oversikt over og diskusjon av nyare forskingsresultat relaterte til fruktsprekking i søtkirsebær.
Forfattere
Lars Tørres HavstadSammendrag
Presentasjon av nyere forskningsresultater ved frøavl av raigras og engsvingel.
Forfattere
Trygve S. AamlidSammendrag
Med over 40.000 alpinnedfarter tilsvarende et areal på 1.100.000 daa er det i Alpene stort behov for stedegent frø til erosjonssikring og revegetering. På 1980-tallet ble det i regi av Federal Agricultural Research and Eduaction Centre (HBFLA), Raumberg- Gumpenstein, Østerrike innsamlet frø av 300-350 stedegne økotyper fordelt på 40-50 arter på ulike steder i Alpene. Etter et forsiktig utvalg for frøavlsegenskaper ble de mest lovende økotypene av hver art kryssa sammen for å skape genetiske breie "Alpe-sorter" til videre oppformering. I dag er produksjonen av stedegent frø basert på 25 slike populasjoner, en for hver art. Fra midt på 1990-tallet har frøavlen av disse populasjonene frø utviklet seg slik at den i dag legger beslag på ca 1200 daa og er en viktig del av inntektsgrunnlaget for 10-12 bønder. Omfanget av avlen forventes å dobles de nærmeste åra. Frøavlen foregår på kontrakt med det private frøfirmaet "Kärtner Saatbau", men HBFLA er fortsatt engasjert gjennom forskning, rådgivning, markedsføring, og produksjon og leveranse av basisfrø. Frøprisen fastsettes ut fra prinsippet at frøavl av stedegene arter skal gi 50% større dekningsbidrag enn dyrking av høsthvete, og 25% større dekningsbidrag enn ordinær engfrøavl. Etter hvert som frøavlerne har vunnet erfaring, har det vært en kraftig økning i avlingsnivået, og dermed er frøprisene redusert. I utsalg er de stedegene frøblandingene om lag 2.5 ganger dyrere enn konkurrerende, tradisjonelle (hovedsakelig importerte) blandinger. Frøavlen av stedegne arter er ikke underlagt offentlig kontroll, men det er selvpålagte krav til renhet og spireevne som er på høyde med eller litt lavere enn ved tradisjonell engfrøavl. På nasjonalt nivå har Østerrike ingen lover eller forordninger som pålegger eiere av alpinanlegg eller andre utbyggere å bruke stedegent frø, men stadig flere velger likevel å bruke dette fordi arealer tilsådd med stedegne blandinger er mer varige og setter mindre krav til gjødsling, slått og resåing enn arealer tilsådd med tradisjonelle blandninger.