Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2012
Sammendrag
Formålet med undersøkelsen var å belyse ulike forhold ved pelsdyrfarmere som har sluttet i næringa. Det er i notatet også gjort en vurdering av arbeidsforbruket i pelsdyrholdet og en opptelling av ulike selskapsformer blant dagens pelsdyrfarmere. Første del av undersøkelsen ble gjennomført ved telefonintervjuer. Ved vurderingen av arbeidsforbruket har en benyttet flere kilder. Selskapsformen ble funnet ved søk i Brønnøysundregistret. Nesten halvparten av de som har avviklet pelsdyrholdet oppga «Nye forskrifter» som én av årsakene til at de sluttet, mens rundt en fjerdedel oppga «Dårlig lønnsomhet». Nesten 80 prosent av foretakene mottok tilskudd til annen landbruksnæring mens de ennå hadde pelsdyr. Over halvparten av de som sluttet var i alderen 40 til 60 år. Av de som driver med pelsdyr i dag, er 95 prosent organisert som enkeltpersonforetak. Sysselsettingen på pelsdyrfarmen er vanskelig å fastslå eksakt fordi tall fra ulike kilder ikke er entydige. I notatet er det konkludert med at antall årsverk ligger i området 300–350.
Sammendrag
Rapporten «Melding om årsveksten» gir en oversikt over vær- og vekstforhold i landsdelene samt foreløpige avlingstall og planteproduksjon. Endelige avlingstall som utarbeides av Statistisk Sentralbyrå, foreligger noe seinere. Meldingen bygger på vurderinger og registreringer foretatt av fylkesagronomene ved Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA), med basis i bl.a. oppgaver disse innhenter fra landbrukskontorene og Norsk Landbruksrådgivning. Avlingstallene for de enkelte vekstene i de ulike fylkene blir oppgitt som prosenter av normalårsavlingene for de respektive fylker. De fylkesvise avlingsprosentene blir veid sammen til landstall. I kap. 5 er det gjengitt normalårsavlinger for fylkene og landet.
Sammendrag
Notatet redegjør for et anslag for offentlig støtte til økologisk produksjon i norsk jordbruk på 402 mill. kr i 2009 og 396 mill. kr i 2010. Støtten fordeler seg på en rekke ulike kilder og støtteformer som midler over jordbruksavtalen, andre forskningsmidler, anslåtte kostnader i forvaltningen osv. Anslaget bygger på en rekke antagelser og en skjønnsmessig, usikker avgrensning av hva som kan betraktes som støtte. I de følgende avsnittene forklarer vi kort oppdraget, tilnærming og oppsummerer hovedresultater.
Sammendrag
Det er de senere årene gjennomført flere store utbygginger innen tradisjonelt landbruk, og Innovasjon Norge har gjennom investeringsstøtte innenfor Bygdutviklingsordningen bidratt med relativt store beløp i finansieringen av disse. For noen saker er det satt som særvilkår at den økonomiske utviklingen skal følges opp. Noe av hensikten med dette prosjektet for Innovasjon Norge har vært å komme med innspill til hvordan den økonomiske oppfølgingen bør være. Det er i prosjektet gjennomført en undersøkelse av regnskapene for sju jordbruksbedrifter (enkeltpersonforetak) i Østfold og Akershus med store investeringer i tradisjonelt landbruk i årene 2007 og 2008. Regnskapene ble analysert for tre år; året før investering, investeringsåret og første driftsår etter gjennomført investering. Regnskapsundersøkelsen viser som ventet både inntektsøkning og kostnadsøkning etter investering. Driftsoverskuddet faller i investeringsåret. I første driftsår etter investeringen er driftsoverskuddet ennå ikke like høyt som før investeringen. Materialet er delt i en høygruppe og en lavgruppe etter driftsoverskudd første driftsår etter investeringen. For høygruppen bedres driftsoverskuddet fra investeringsåret til første driftsår, mens det for lavgruppen forverres også dette året til et driftsoverskudd nær null. Også andre resultatmål viser tilsvarende utvikling med tendens til resultatforbedring for høygruppa, mens resultatene virker svake etter investering for lavgruppa. Høye og undervurderte faste kostnader ser ut til å være et hovedproblem for lavgruppen. Lavgruppen har også høyere rentefot og hovedforklaringen ser ut til å være ulik forhandlingsdyktighet med långivere. Undersøkelsen viser at arbeidsforbruket øker vesentlig etter investeringen. I motsetning til lignende undersøkelser på Vestlandet (se avsnitt 2.3–2.6 nedenfor), samsvarer de investerte beløpene i denne undersøkelsen bra med det som ble planlagt. På samme måte som i tidligere undersøkelser er det funnet stor variasjon i innhold og detaljgrad for driftsplanene som er laget, og det vanskeliggjør sammenligning av budsjetter med resultater. Det er bare ett av de sju brukene som oppnår høyere driftsoverskudd enn budsjettert og det negative avviket for de øvrige er stort. For å sikre bedre oppfølgingsrutiner er et viktig tiltak å standardisere driftsplanene mer og stille noen flere krav til hva de skal inneholde. Den planlagte drifta bør være formulert og beskrevet på en måte som samsvarer med den enheten det senere vil finnes regnskap for, og ha innhold som senere kan være sammenlignbart med regnskapet. Mange av planene i denne undersøkelsen har vist for liten detaljeringsgrad. I tillegg anbefales det at driftsplaner settes opp med noen alternativer som for eksempel viser hvordan resultatet kan variere med ulike priser på viktige produkter eller innsatsfaktorer og hvordan det slår ut om oppstarten forsinkes. Dette handler om å synliggjøre usikkerheten under planleggingen. Senere oppstart enn planlagt er forholdsvis vanlig. Å bruke byggeleder er ett råd for å unngå forsinkelser. Ingen av brukene som er undersøkt oppgir økonomi som et hovedmål for investeringen. Målet er mer å opprettholde drift på gården og få en trivelig og fleksibel arbeidsplass med en grei inntekt. Flere er mer opptatt av likviditet og gode agronomiske produksjonsresultater enn av det økonomiske resultatet. Dette betyr at motivasjonen for tett økonomistyring ofte ikke er den beste selv hos bønder med de største investeringene. Å stille krav til en gjennomgang av de økonomiske resultatene noen år etter en investering anbefales, og deltagere i undersøkelsen som har hatt slik gjennomgang, sier i intervjuene at de opplever det som nyttig.
Sammendrag
Ved jordbruksforhandlingene i 2011 ble partene enige om det skulle gjennomføres en ekstern evaluering av tilskuddsordningene som har som formål å stimulere til beiting. I evalueringen skulle en foreta en gjennomgang av alle tilskuddsordninger som har til siktemål å stimulere til beiting. Evalueringen skulle særlig vurdere måloppnåelse, ressursinnsats, og forvaltning. Dessuten skulle en vurdere utforming av ordningene med sikte på økt målretting og enklere forvaltning, samt vurdere ansvarsfordeling mellom nasjonalt og regionalt nivå. Avtalepartene skulle være referansegruppe for evalueringen. Statens landbruksforvaltning (SLF) var ansvarlig for evalueringen, og SLF valgte å gi oppdraget til Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). Dette notatet er sluttrapport fra evalueringen. De ordningene som er inkludert i evalueringen er: (1) tilskudd til dyr på beite, (2) utmarksbeitetilskudd, (3) areal- og kulturlandskapstilskudd til innmarksbeite og (4) beitetilskudd under de regionale miljøprogrammene. Bakgrunn for evalueringen er nærmere omtalt i kapittel 1.
2011
Sammendrag
NILFs rapport «Melding om årsveksten» har erstattet den tradisjonsrike «Landbruksdirektørens melding om årsveksten». I de siste årene har rapporten bare kommet en gang i året, basert på den informasjonen som har vært tilgjengelig umiddelbart etter vekstsesongens slutt. Landbruksdepartementet stod for utarbeidelsen av meldingen fram til 1996. Kapittel 6 er et utdrag av de fylkesvise avlingsberegningene som vanligvis utarbeides og sendes bl.a. Fylkesmannens landbruksavdelinger hver høst. Siktemålet med meldingen, er å avgi en foreløpig oversikt over planteproduksjonen i året før den endelige avlingsstatistikken foreligger. Meldingen bygger på vurderinger og registreringer foretatt av fylkesagronomene ved Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA), med basis i bl.a. oppgaver disse innhenter fra landbrukskontorene og forsøksringer. Avlingstallene for de enkelte vekstene i de ulike fylkene blir oppgitt som prosenter av normalårsavlingene for de respektive fylker. Disse fylkesvise avlingsprosentene blir veid sammen til landstall.
Sammendrag
Totalmarked kjøtt og egga har ønsket å få frem tall over det reelle forbruket av kjøtt i Norge, slik at forbrukstall og kostholdsråd bygger på realistisk tallgrunnlag. Det foreligger imidlertid ingen offisiell statistikk på hva det reelle forbruket av kjøtt er i Norge, noe som innebærer at det ofte vises til ulike statistikker over kjøttforbruk som ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av kjøttforbruket. NILF har derfor påtatt seg oppdraget med å foreta en slik beregning av kjøttforbruket i Norge. I dette notatet presenteres en bergning som bl.a. anslår at det reelle forbruket av kjøtt var 50,3 kg per innbygger i 2009. Beregningen er heftet med noe usikkerhet (som omtales), og bør derfor tolkes deretter.
Forfattere
Marianne Bechmann Sigrun Kværnø Johannes Deelstra Ivar Hovland Ole Kristian Stornes Atle HaugeSammendrag
Drenering og avling Rapporten sammenfatter eksisterende kunnskap når det gjelder dreneringskostnader, og positive og negative virkninger av jordbruksdrenering, både på bruksnivå og på samfunnsnivå. Den foretaksøkonomiske gevinsten av grøfting på bruksnivå er anslått, basert på avlingstall fra tidligere forskning, til dels fra svært gamle forsøk. Undersøkelser fra 1980-tallet viste at ca 2/3 av jorda i Norge har et naturgitt behov for drenering, mens 1/3 er selvdrenert og dermed ikke har behov for grøfting. I 2010 omfattet Landbrukstellingen et spørsmål om dreneringsbehov og det angis at ca 10 % av den dyrka jorda vurderes som dårlig drenert. Hovedgrunnene til grøfting er ønske om høyere avling, og driftsmessige forhold knyttet til jordarbeiding og transport ved å øke kjørbarheten på jorda. Avlingsøkningene som er vurdert i dette prosjektet baserer seg på tilgjengelig litteratur, i hovedsak fra norske kilder. Det er lite nyere data på dette området og datagrunnlaget er forholdsvis gammelt. Undersøkelsene er hovedsakelig gjort for å finne den optimale grøfteintensitet. Forsøk viser generelt bedre avlingseffekt av grøfting for korn sammenlignet med dreneringsforsøk på eng. Eldre kornforsøk viser at en kan få en økning i avling på 25-30 kilo vårkorn ved halvering av grøfteavstanden, helt ned til 4 meter. Virkningen av tidligere jordarbeiding og såing er en stor del av denne gevinsten. Svensk forskning antyder en avlingsøkning i korn på ca 10 prosent ved halvering av grøfteavstand. En norsk spørreundersøkelse viste en avlingsøkning på 90 kg korn/daa når grøftetilstanden forbedres fra «Dårlig» til «Svært god», mens en forbedring fra «Brukbar» til «Svært god» økte avlingen med 66 kg/daa. Effekten av grøfting på avling skyldes for en stor del at jordarbeiding og såing er mulig på et tidligere tidspunkt på våren. Forsøkene er utført for å belyse avlingseffekt ved nygrøfting av tidligere ugrøftet jord. I praksis vil det i de fleste tilfeller være snakk om nygrøfting av tidligere grøftet jord. På slik jord kan en ha delvis fungerende grøftesystem, og avlingsgevinsten kan ikke vurderes ut fra disse forsøkene. Avlingsgevinsten vil også variere med hvilke vekster som dyrkes og klimaforhold på stedet. Det er generelt mindre dreneringsbehov på arealer med eng, fordi tidlig våronn ikke er avgjørende for avlingen. Forsøkene viser ingen stor avlingsøkning ved intensiv grøfting av eng, men eldre norske forsøk viser en avlingsøkning på 20-25% ved minsking av grøfteavstand fra 30 til 10 meter. Et enkelt forsøk viser derimot at det i tørre år kan være lavere avling på grøftet sammenlignet med ugrøftet jord. Driftsmetodene og kornsortene har endret seg siden disse avlingsregistreringene ble gjort for ca 30 år siden og mer. Det er sannsynlig at dagens gras- og kornsorter har større potensial til å utnytte gode år og god dreneringstilstand, slik at avlingsgevinsten blir større. Det har også vært en utvikling mot større og tyngre maskiner, som krever bedre bæreevne på jorda enn tidligere. I tillegg er effektivitetskravene skjerpet, slik at en gardbruker må drive større arealer enn tidligere, og vanskelig kan makte driftsstans på grunn av våte forhold. Dette kan også gi økte pakkingsskader, som over tid vil øke behovet for tettere grøfting. Grøfteøkonomi på bruksnivå Grøftebehovet vurderes ut fra økonomisk lønnsomhet for den enkelte bedrift. Fordeler en oppnår må holdes opp mot de kostnadene tiltaket medfører. Slik sett kan en si at den riktige grøftetilstand er den som er mest økonomisk lønnsom på lengre sikt for den enkelte bonde. Fordelene ved grøfting omfatter økte inntekter som følge av avlingsøkning og dessuten bedre lagelighet for kjøring, som fører til større fleksibilitet i jordarbeidingstidspunkt, bedre jordstruktur, tidligere såtid og ofte som følge av dette økt avling. Tørrere jord gir mindre pakkingsskader dypt i profilet, noe som kan være nærmest uopprettelig. I tillegg kan dårlig drenering gi driftsavbrudd, ventetid, og dette kan dermed gi overinvesteringer i maskinpark for å bedre flyteevne og få mer trekkraft. Kostnadene ved grøfting varierer mye med de naturlige forholdene på bruket. Investeringskostnader, rentenivå og beregnet levetid for grøftene virker sterkt inn kostnadene ved grøfting og dermed indirekte på den meravling en må oppnå for å kunne forsvare nygrøfting fra et foretaksøkonomisk perspektiv. Med gode forhold slik at en kan bruke enkel grøfteteknikk med Rådahlshjul, og i tillegg lave renter og lang levetid for grøftingen (50 år), vil det være behov for en meravling på under 50 kg/daa for å kunne betale grøftingen. En slik avlingsøkning vil kunne opnås på en stor del av den dårlig drenerte jorda. Med skuffegraver øker kostnadene mye, og dermed kravet til meravling. For grasproduksjon må en tilsvarende avlingsøkning være på 78 FEm/daa med de laveste grøftekostnadene, og 122 FEm/daa med kostnader som er vanlige med skuffegraver under lette forhold. Ved vanskelige graveforhold kan kostnadene bli langt høyere. Beregningene baserer seg på systematisk grøfting. I mange tilfeller, kanskje særlig i grovforområdene, er det mer aktuelt med usystematisk grøfting for å drenere de våteste områdene, og for å avskjære vannet i skråninger. Slike lokale tiltak kan ha virkning også for resten av jordet. Prisen pr dekar kan derfor bli lavere for området sett under ett. For en så langsiktig investering som grøfting vil grøfteaktiviteten i mange tilfeller ikke gjenspeile lønnsomheten direkte. Beregninger som inkluderer grøftetilskudd vil medføre at kravet til meravling minker. Likevel har andre forhold, som anleggets forventede levetid og rentenivå større betydning for lønnsomheten ved grøfting enn et grøftetilskudd på for eksempel 1000 kr/daa. Nedgangen i grøfteaktivitet etter at tilskuddene falt bort er markant, men den store nedgangen kan også relateres til andre forhold enn økonomi. Bakgrunnen kan blant annet være den store omleggingen til mer leiejord som har skjedd fra 1980-tallet til i dag. En del jord leies kortsiktig uten kontrakt. Etter dagens regelverk gjeldende fra 1.juli 2009, skal jordleiekontraktene nå gjelde for en periode på minimum 10 år. Grøfting er en langsiktig investering, som sjeldent svarer seg på kort sikt. I tillegg varierer nedbørmengdene mye mellom år, og jord som enkelte år er for våt, kan være tilfredsstillende grøftet andre år. Manglende grøfting kan også skyldes kunnskapsmangel eller kapitalmangel. Kanskje er der også fremdeles en psykologisk virkning av de tidligere grøftetilskuddene, der brukerne venter på at denne ordningen skal reetableres. Samfunnsøkonomiske vurderinger God drenering har klare samfunnsmessige fordeler, med en stabil og høy matproduksjon på arealer i drift. Det er et mål med en høy matproduksjon i Norge, og tilfredsstillende drenering er en forutsetning for dette. Dette sikrer en høy selvforsyning, og kan spare naturområder fra oppdyrking, selv med en økende befolkning. God dreneringstilstand gir lengre vekstsesong for korndyrking, og dette kan øke de begrensede arealene en har for korndyrking i Norge. Med sterkt varierende nedbør over år vil dårlig drenering kunne gi sterk avlingssvikt enkelte år. Dette kan gjelde veldig våte somre og høster, særlig når det gjelder korn og grønnsaker. For varig eng kan isbrann være et større problem på dårlig drenert jord, noe som kan gi stor avlingsskade i enkeltår med spesielle forhold. Sterkt varierende avling mellom år er et stort problem for bonden. I tillegg kan dette gi grunnlag for erstatning i forhold til avlingsskade eller naturskade. Miljøeffekter Grøfting har også en rekke miljøeffekter. Det er et viktig tiltak mot jordpakking, fordi jordpakking forekommer ved kjøring og jordarbeiding på jord med for høyt vanninnhold. Jordpakking har uheldige konsekvenser i form av økt overflateavrenning, erosjon, næringsstofftap og lystgassutslipp, i tillegg til dårlige forhold for plantevekst. Grøfting påvirker hydrologien gjennom at jordas kapasitet til å lagre vann øker, ettersom drenerbart porevolum tømmes raskere og jordstrukturen ofte blir bedre (mindre pakkingsskader og gjenslemming av overflata). Mengden overflateavrenning reduseres. Totalt avrenningsvolum kan enten øke eller reduseres. Jo større grøfteintensitet, jo høyere blir totalt avrenningsvolum og maksimal avrenningsintensitet. Under norske forhold er det få undersøkelser som sier noe om hvordan grøfting virker på erosjon og tap av næringsstoffer og plantevernmidler til vann og vassdrag. Data fra Norge forteller oss at grøftene kan være en viktig transportvei for både partikler og næringsstoffer, men det er lite informasjon om hva grøfteintensiteten har å si. Undersøkelser fra utlandet tyder på at grøfting kan være et effektivt tiltak mot både erosjon, fosfortap og tap av plantevernmidler, men det fins også motstridende resultater. Mer udiskutabelt er det at grøfting øker nitrogentapene. Nitrogentapene øker med økende grøfteintensitet. Grøfting påvirker også utslipp av drivhusgassene karbondioksid, metan og lystgass til atmosfæren. Dette ser ut til å være best dokumentert på organisk jord. Grøfting av organisk jord medfører reduserte metanutslipp, men sterk økning i utslipp av karbondioksid og lystgass. En annen negativ effekt er myrsynking, grunnet setning og nedbryting av organisk materiale. I Norge har man nylig satt i gang målinger av lystgassutslipp ved ulik dreneringsgrad på mineraljord. Både ved korndyrking på østlandet og ved grasdyrking på Vestlandet er det dokumentert høyere lystgassutslipp på dårlig drenert jord enn på utilstrekkelig og moderat godt drenert jord. Ved grasdyrking på Vestlandet er det også målt til dels høye metanutslipp på vassjuk jord. I henhold til klimascenarioene vil det bli endringer i klimaet i Norge, som kan få betydning for grøftebehovet. Det forventes høyere totalnedbør, samtidig som det skal forekomme flere nedbørepisoder med høy intensitet samt at intensitet skal øke. Dette kan gi større problemer med erosjon og næringsstoffavrenning, og vanskeligere våronn og innhøsting. På den annen side er det forventet høyere temperaturer, som kan bedre grunnlaget for landbruksproduksjon, og øke mulighetene for å dyrke vekster med større avkastning. For å kunne utnytte potensialet og hindre negative konsekvenser av disse endringene, vil tilfredsstillende grøfting være en viktig faktor.
2010
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Lars Øystein Eriksen Ivar PettersenSammendrag
EUs nye fjørfedirektiv stiller strengere grenser for total logistikktid for slakteferdig kylling og strengere krav til dyretetthet i kyllinghusene. I korte trekk går direktivet (rådsdirektiv 2007/43/EC) ut på at total logistikktid definert som tid fra siste fôring til slakting reduseres fra dagens begrensning på 18 timer til 12 timer1. Endringer for dyretetthet går ut på at hold av kylling for kjøttproduksjon får en generell maksimal dyretetthet på 33 kg/m², mot dagens grense på 34 kg/m². Det er mulig å øke tettheten til 39 kg/m² mot oppfyllelse av et sett kriterier om høy dyrevelferdmessig standard. Dyretettheten kan økes med ytterligere 3 kg/m² til 42 kg/m² dersom det ikke kan påvises mangler i driften i løpet av to år, samt bl.a. ytterligere krav til dødelighet. På oppdrag fra Mattilsynet har vi sett på konsekvenser av direktivet både for kylling og kalkun. Etter vår vurdering vil neppe de økonomiske konsekvensene av innføring av direktivet i Norge være store, spesielt hvis vi ser tilpasningene over noe tid. Vurderingen av total logistikktid bygger på en modell basert på faktiske transporttider for 2008, og estimering av tidsbruk for plassering i transportkasser og tid til siste dyr er avlivet på slakteriet. Transporttidene er hentet fra områder som ligger i en risikosone for brudd på de nye tidsbestemmelsene. Vurderinga av konsekvenser av strengere krav til dyretetthet bygger på intervjuer og samtaler med fagfolk i Mattilsynet, Nortura, KLF, KSL Matmerk og leverandørindustrien. […]