Mads Svennerud

Seniorrådgiver

(+47) 941 46 197
mads.svennerud@nibio.no

Sted
Oslo

Besøksadresse
Schweigaards gate 34E, 0191 Oslo

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg norsk selvforsyning for matvarer i perioden 1999-2021. Et lands evne til å brødfø seg selv med utgangspunkt i egne ressurser og produksjon kan være vesentlig for et lands beredskap, verdiskaping og motstandskraft i ulike situasjoner. Regjeringen har et mål om at Norge skal være 50 prosent selvforsynt, korrigert for importerte fôrråvarer. I dette prosjektet har idéen vært å konkretisere hva som skal til for å nå målet og hvor potensialet er for økt selvforsyning. Tre sektorer vurderes å ha et særlig potensial for å øke norsk produksjon; matkorn, norskandel i husdyrfôret og grønt (herunder potet og frukt).

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2012-2021. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2021 høyere på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder, men dette bildet varierer mellom driftsformer. Melke- og storfeslaktproduksjon i kombinasjon var den av de store driftsformene som gjorde det best på Østlandet i 2021.

Sammendrag

Formålet med dette projekt har været at øge indsigten i, hvorvidt og hvordan en højere grad af selvforsyning med fødevarer kan bidrage til mere bæredygtige og resiliente fødevaresystemer i de fem nordiske øsamfund Bornholm, Færøerne, Grønland, Island og Åland. Til dette formål har vi udregnet selvforsyningsgrad og dækningsgrad med fødevarer for hvert af de fem samfund baseret på tilgængelige data, kortlagt arbejdet med selvforsyning og lokale fødevaresystemer, samt beskrevet udfordringerne og mulighederne som lokale aktører fremhæver ved at øge selvforsyningsgraden. En række gode eksempler fra de forskellige øsamfund er indsamlet og beskrevet til inspiration. De anvendte metoder er indsamling af data over produktion, forbrug, eksport og import af fødevarer. Interviews og fokusgrupper med lokale aktører i de fem øsamfund og skrivebordsanalyse af fødevare- og landbrugsstrategier, politiske dokumenter og rapporter om de lokale fødevaresystemer. Projektet er udført i samarbejde mellem Nordregio, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Búnaðarstovan (Landbrugsstyrelsen på Færøerne) i perioden juni 2021 til februar 2022. Stor variation i forudsætningerne for fødevareproduktion i de nordiske øsamfund De fem nordiske øsamfund, Bornholm, Færøerne, Grønland, Island og Åland, har forskellige forudsætninger for fødevareproduktion og betingelser for de lokale fødevaresystemer. Det handler blandt andet om de klimatiske forudsætninger, tilgangen til egnede landbrugsarealer og marine områder, forskellige fødevaretraditioner og kultur både i tilknytning til produktion, processering, distribution og konsum, og transportmuligheder. Bornholm er beriget af en god jordbund, der giver gode vilkår for landbrug, mens udviklingen i Østersøen har forringet mulighederne for fiskeriet. Ligeledes er der på Åland gode vilkår for landbrug, mens Færøerne, Island og Grønland har et koldere, arktisk klima med en kort vækstsæson og sparsom adgang til ideel landbrugsjord. Derimod tilbyder havet en overvældende mængde af ressourcer. Udvikling af innovative produktionsformer som eksempelvis grøntsagsdyrkning i drivhuse i Island, som udnytter varmen fra undergrunden og vedvarende energikilder, er et eksempel på, hvordan de naturgivne forhold kan vendes til fordele i fødevareproduktionen. Fælles for de fem øsamfund er, at de hver især har en stor eksport af fødevarer, hvilket har en signifikant betydning for de lokale økonomier. Turisme udgør en stor og stadig voksende sektor i øsamfundene, hvor lokale fødevarer, gastronomi og oplevelsesøkonomi i stigende grad indgår i turistaktiviteter. Omfanget af privat dyrkning af fødevarer, opdræt eller fangst varierer imellem de fem samfund, hvor særligt mængden af fødevarer, som ikke indgår i det officielle marked, er stor på Færøerne og i Grønland og bygger på lokale fødevaretraditioner. Selvforsyningsgrad og dækningsgrad Selvforsyningsgrad og dækningsgrad af fødevarer er udregnet for hvert øsamfund baseret på de allerede indsamlede datasæt, det har været muligt at fremskaffe. Forskellen på selvforsyningsgrad og dækningsgrad er, om man tager hensyn til de fødevarer, som bliver eksporteret. Selvforsyningsgraden angiver, hvor stor en andel af maden, man konsumerer i et land som er produceret i landet. Dækningsgraden angiver, hvor stor en andel af maden, man kunne konsumere i et land, hvis man ikke havde eksporteret fødevarerne. Eftersom det ikke har været muligt at få tilgang til alle nødvendige data for at udregne selvforsyningsgrad og dækningsgrad, grundet at disse ikke er systematisk indsamlet eller forekommer på nødvendigt detaljeniveau, er der i udregningerne gjort en række antagelser og skøn. Specielt mangler der ofte data for importerede og eksporterede mængder fra Bornholm, Færøerne, Grønland og Åland. Grønland har en relativt groft inddelt udenrigshandelsstatistik, statistikken fra ............

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2011-2020. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2020 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder, men dette bildet varierer mellom driftsformer. Kornproduksjon i kombinasjon med svin i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2020.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2010-2019. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2019 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder, men dette bildet varierer mellom driftsformer. Kornproduksjon i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2019, etterfulgt av driftsformen melkeproduksjon andre bygder.

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2009-2018. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2017 større på Østlandet enn i landet som helhet, men lavere i 2018. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder for de fleste driftsformene i 2017. Melkeproduksjon i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2017, mens i 2018 er det driftsformen storfeslakt som hadde størst jordbruksinntekt i flatbygdene.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2007-2016. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2016 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i kombinasjon med svinehold i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2016.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2005-2014. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) i 2014 var høyere på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2014. Rapporten viser positiv nettoinvestering på Østlandet i 2014, særlig i flatbygdene, hvor også gjelden økte mest.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2006-2015. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2015 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2015.

Sammendrag

Ved jordbruksforhandlingene i 2011 ble partene enige om det skulle gjennomføres en ekstern evaluering av tilskuddsordningene som har som formål å stimulere til beiting. I evalueringen skulle en foreta en gjennomgang av alle tilskuddsordninger som har til siktemål å stimulere til beiting. Evalueringen skulle særlig vurdere måloppnåelse, ressursinnsats, og forvaltning. Dessuten skulle en vurdere utforming av ordningene med sikte på økt målretting og enklere forvaltning, samt vurdere ansvarsfordeling mellom nasjonalt og regionalt nivå. Avtalepartene skulle være referansegruppe for evalueringen. Statens landbruksforvaltning (SLF) var ansvarlig for evalueringen, og SLF valgte å gi oppdraget til Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). Dette notatet er sluttrapport fra evalueringen. De ordningene som er inkludert i evalueringen er: (1) tilskudd til dyr på beite, (2) utmarksbeitetilskudd, (3) areal- og kulturlandskapstilskudd til innmarksbeite og (4) beitetilskudd under de regionale miljøprogrammene. Bakgrunn for evalueringen er nærmere omtalt i kapittel 1.

Til dokument

Sammendrag

Totalmarked kjøtt og egga har ønsket å få frem tall over det reelle forbruket av kjøtt i Norge, slik at forbrukstall og kostholdsråd bygger på realistisk tallgrunnlag. Det foreligger imidlertid ingen offisiell statistikk på hva det reelle forbruket av kjøtt er i Norge, noe som innebærer at det ofte vises til ulike statistikker over kjøttforbruk som ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av kjøttforbruket. NILF har derfor påtatt seg oppdraget med å foreta en slik beregning av kjøttforbruket i Norge. I dette notatet presenteres en bergning som bl.a. anslår at det reelle forbruket av kjøtt var 50,3 kg per innbygger i 2009. Beregningen er heftet med noe usikkerhet (som omtales), og bør derfor tolkes deretter.

Til dokument

Sammendrag

2008 var året då matprisane nådde eit historisk høgt nivå, og verda opplevde både matkrise, petroleumskrise og finanskrise på same tid. Med finanskrise blei prisauke erstatta med prisnedgang, og i januar 2009 låg prisane igjen på tilnærma same nivå som før prisauken starta i midten av 2007. Korleis prisane vil utvikle seg på kort sikt avheng bl.a. av lengda på den økonomiske resesjonen vi no framleis er i, og produksjonsutviklinga i dei store produksjonslanda. For kjøt er det eksempelvis framleis forventa ein prisauke framover mens prisnedgangen det siste året har vore tydlegast for kveite, vegetabilske oljar og meieriprodukt. Prognosane for råvareprisane som vert lagt fram i dette notatet, er av ulik karakter, avhengig av kva kjelde ein nyttar. Dei ulike internasjonale organisasjonane er ikkje einige om kva veg prisutviklinga vil gå for dei ulike råvarene, og spesielt for sukker er det ueinigheit om kor vidt prisane er venta å auke eller gå ned. Det synes likevel å vere einigheit om at prisane på lang sikt (mot 2018) vil gå sakte opp mot fjorårets prisnivå. Vi kan dermed vente eit høgare prisnivå på mat dei neste ti åra, samanlikna med dagens prisar. I ein så spesiell situasjon som verda er inne i no, er det svært naudsynt å ta store atterhald når ein forsøker å analysere ein så kompleks marknad som råvaremarknaden. Utviklinga i verdsøkonomien er av stor betyding både for nasjonal og internasjonal politikkutforming, samt slutningar omkring produksjon. I tillegg er tilbod og etterspørsel av råvarer, utvikling i konsumsamansetning, urbanisering og befolkningsvekst sentrale faktorar i forhold til utviklinga i dei internasjonale råvareprisane. Her spelar land som Kina og India ei sentral rolle. I løpet av ei to siste åra vert det også tydeleg kor tett ulike marknader er knytte saman. Energimarknaden og petroleumsprisane har vist seg å vere av stor betyding for utviklinga i råvareprisane, då energi inngår som ein sentral del av kostnadssida til bonden, både gjennom drivstoffutgifter, men også indirekte som ein faktor i kunstgjødselprisane. Det inngår også som transportkostnad ved handel over store geografiske avstandar. Marknaden for bioenergi er også sentral når det gjeld matvareprisane. Biodrivstoff er ei konkurrerande energikjelde for petroleum, og etterspørselen varierer med petroleumsprisen. Viss store jordbruksavlingar blir nytta til bioenergi framfor mat til konsum, vil dette påverke det globale tilbodet av mat, og dernest også prisane. Spesielt er varer som mais og kveite viktige. […]

Til dokument

Sammendrag

Formålet med dette notatet er å beskrive status og utvikling på sentrale områder for bakervarebransjen, herunder sysselsetting, antall foretak, produksjonsverdi, import og eksport med mer, samt å vurdere de politiske rammebetingelsene sin påvirkning på bakervarebransjens konkurranseevne. Norsk bakervarebransje hadde om lag 7 600 sysselsatte i 2007, noe som var en liten nedgang fra 2006. Antallet sysselsatte har vært forholdsvis stabilt de siste årene. Med 409 bedrifter i 2007 var bakervarebransjen den bransjen i norsk matindustri som hadde flest bedrifter, selv om trenden har vært svakt nedadgående de siste årene.. I gjennomsnitt hadde bedriftene 19 sysselsatte i 2007, en økning på 6 fra 2000. Bakervarebedriftene er i gjennomsnitt klart mindre enn bedriftene i norsk matindustri totalt sett. Bedriftene i bakervarebransjen er spredt rundt i hele Norge. Produksjonsverdien i bakervarebransjen har økt betydelig de siste årene og den prosentvise økningen har vært større enn i matindustrien generelt. Dette skyldes i stor grad at prisene på bakervarer har økt mer enn prisene på andre matvarer. Forbruksmønsteret har i hovedsak holdt seg stabilt. Bakervarebransjen har et noe høyere investeringsnivå enn matindustrien i gjennomsnitt mens innovasjonsgraden ligger nær gjennomsnittet. Lønnskostnadene i prosent av produksjonsverdi har holdt seg konstante siden 2000, men norsk industri har høye lønnskostnader i forhold til gjennomsnittet av handelspartnerne. Selv om mye har gått bra i norsk bakervarebransje tyder alt på at lønnsomheten i bransjen har blitt svakere de siste årene, både vår egen økonomianalyse basert på et utvalg bedrifter og en fullstendig analyse publisert i et bransjeblad viser en negativ utvikling.

Til dokument

Sammendrag

Landbruket er en mannsdominert næring, og vår undersøkelse viser at samdriftsetableringer har langt på vei forsterket dette mønsteret. Kvinner utgjør i dag ca. 14 prosent av det totale antallet bønder i Norge, fortrinnsvis på gårder under 200 dekar. Samdriftsetableringer har ikke hatt noen positiv effekt på kvinners deltakelse innenfor næringa. Tvert imot. Våre funn tyder på at samdriftsetableringen, og den spesialiseringen dette innebærer, reduserer kvinnenes deltakelse og dermed også innflytelse i landbruket. Formålet med prosjektet har vært å undersøke i hvilken grad kvinner deltar i samdriftsetablering, i drifta og om samdriftsorganisering bidrar til å øke likestillingen i landbruket. Hvordan virker samdriftsorganisering inn på kvinnenes deltakelse og likestillingen i landbruket? Det ble gjennomført en spørreundersøkelse blant et utvalg av samdriftsbønder om deres og deres partneres arbeidsinnsats før og etter samdriftsetablering, om arbeidsmengde, eierskap og andeler, prosessen om samdriftsetableringa og hvilke oppgaver de utfører i drifta. Ved de aller fleste spørsmålene vi har undersøkt er det kjønn som er den sentrale variabelen. Menn, enten de er odelspersoner eller partner til odelsperson, deltar i betydelig større grad i etableringen av og arbeidet med samdriftene enn sine kvinnelige kollegaer. Kvinner, enten de odelspersoner eller partner til odelsperson, deltar systematisk mindre i samdrifta enn sine mannlige kollegaer. Dette er uavhengig om kvinnene er odelspersoner eller partner til odelspersoner. […]

Til dokument

Sammendrag

Verdiskapingsprogrammet for mat ble igangsatt for å øke verdiskapingen basert på norske matressurser. Etter hvert har programmet fått hele leveringskjeden fra jord til butikk som virkeområde, men siktemålet er stadig å skape positive lønnsomhetseffekter for primærprodusentene. Våre resultater sannsynliggjør at det er positive lønnsomhetseffekter av tiltaket, og at bøndene er relativt mer fornøyd med lønnsomhetseffektene enn andre støttemottagere. Innenfor programmet foregår det et eget nettverksprogram som skal styrke kompetansen i matsektoren. Også dette virkemidlet får klart positiv vurdering fra deltagerne, men tiltaket er for lite til å kunne identifisere målbare lønnsomhetseffekter. Det er viktig for måloppnåelsen ved utviklingsprosjekter at primærprodusentene er med i prosjektene. Resultatene tilsier bl.a. sterkere vektlegging av primærprodusenter og samarbeid med primærleddet i prosjektvurderingen.

Til dokument

Sammendrag

Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 13.06.06 med ikrafttredelse 01.07.06, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 31 enkeltprodukter. Det er fra og med året 2004 en målpris på melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for første halvår 2007. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for første halvår 2007 var den veide noteringsprisen 3,837 kroner per liter. […]

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøtt- og fjørfesektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen er en rapport fra 2001 som viste at fra vinteren 1998/1999 til vinteren 2000/2001 ble prisen til bonde redusert med 2,01 kroner per kg ferdigvare av kjøtt. Bruttomarginene i kjøttindustrien økte i denne perioden, mest tydelig i foredlingsindustrien hvor marginen økte med 1,83 kroner per kg ferdigvare (tilsvarer ca. 11 % økning), men økningen i slaktemargin var også betydelig og utgjorde den relativt største økningen (37 %). Bruttomarginen i handelen ble redusert med 0,31 kroner per kg, og forbrukerprisen gikk opp med 0,52 kroner per kg. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellige ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Det er her viktig å være klar over at høye bruttomarginer hos noen aktører er ikke nødvendigvis et uttrykk for høy fortjeneste, og at endringer i bruttomarginer er ikke nødvendigvis uttrykk for at fortjenestemarginene øker eller reduseres. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøtt- og fjørfebransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. […]

Til dokument

Sammendrag

Bondens marked er en markedsplass hvor produsenter fra et geografisk avgrenset område selger sine egne produkter, hovedsakelig matvarer, direkte til forbruker. Tilbyderne trenger ikke være gardsbruk, men det må være småskalavirksomheter som produserer eller bearbeider lokale råvarer. Disse får gjennom Bondens marked direkte kontakt med kundene, mens forbrukerne kan handle fersk, lokal mat eller andre spesialprodukter rett fra produsentene. Bondens marked ble lansert som et pilotprosjekt i Norge i august 2003 og bygger på erfaringer fra land med lange tradisjoner for konseptet Bondens marked. Allerede i første sesong fant man Bondens marked i ni byer og som raskt økte til 21 lokale markeder i 2006. Formålet med produsentundersøkelsen har vært todelt. Det første formålet var å evaluere markedene for å kunne avdekke forbedringspotensial for markedsstedene og for organisasjonen i sin helhet. Dette skal bidra til videre utvikling av Bondens marked til en robust og bærekraftig markedskanal og tilby etablerte og nye produsenter en attraktiv markedsmulighet. Det andre formålet var å undersøke ringvirkninger av å delta på Bondens marked. Vi ønsket å finne ut av hvorvidt en ny markedskanal som Bondens marked har bidratt til næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap blant deltakerne og i lokalmiljøet. […]

Sammendrag

Urbanization and an increasingly globalized food system cause growing physical and psychological distances between producers and customers. Alternative distribution initiatives with direct sale to local customers are emerging. This paper reports results of two surveys, one from producers and one from customers, in the newly introduced Norwegian farmers market system. The main aim of the research was to examine attitudes toward local foods and evaluate the potential of this new marketing channel to reduce the distances between farmers and consumers. Results show that producers were more concerned than customers regarding knowledge on how food was produced, and locally marketed, although customers were also interested in these issues. Both groups regarded as to how food was produced to be more important than where it was produced. Producers were more interested in giving customers information on agriculture than customers were in receiving this information. The attitudes toward food differed between respondents of larger urban cities and smaller cities in Norway. Producers traveled a longer distance (average 79 km) than customers (average 14 km) to come to the markets, but traveling distance differed substantially among the sites owing to market location, number of local farmers and small-scale local processors, and product diversity. Results suggest that the farmers markets have potential to reduce both physical and social distances between producers and consumers, and thereby contribute to the sustainability of local food production. Understanding farmer and consumer attitudes can contribute to organization and promotion of farmers markets in Norway and elsewhere. doi:10.1300/J064v30n04_06.

Til dokument

Sammendrag

Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 13.06.06 med ikrafttredelse 01.07.06 og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 31 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for andre halvår 2006. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for andre halvår 2006 var den veide noteringsprisen 3, 838 kroner. […]

Til dokument

Sammendrag

I 2005 var 3,5 % av jordbruksarealene økologiske, og det var registrert 2 496 godkjente, økologiske produsenter i Norge. Andelen økologisk produksjon varierer mellom ulike landsdeler og produksjoner. Produksjonen av økologisk melk var på 25,6 mill. liter, eller om lag 1,7 % av totalproduksjonen av melk i 2005, mens for eksempel innveid mengde storfeslakt bare utgjorde 0,6 % av totalproduksjonen. Det er et klart vekstpotensial for økologisk produksjon i Norge, og for mange økologiske produkter kan det også være mulig å øke andelen som faktisk når markedet som økologisk. Storhusholdningsmarkedet i Norge kan deles inn ifølgende virksomheter: Institusjonsmarkedet som i hovedsak er offentlig, kantine og catering som er både privat og offentlig og hotell- og restaurantmarkedet som i hovedsak er privat. Storkjøkken på institusjoner serverer mat til pasienter, pleietrengende og andre, mens kantinene selger maten til sine kunder. Økologiske varer er noe dyrere enn konvensjonelle. Mens institusjonskjøkken må kompenseres for de økte kostnadene ved å øke andelen økologiske matvarer, kan kantiner velge å hente inn merkostnaden ved økologiske råvarer ved å ta en høyere pris. Hvor mye prisen kan øke ved omlegging til økologiske uten at etterspurt mengde reduseres, er ikke kjent. Hvilken mat som serveres vil ha noe å si for mulighetene til å substituere en eksisterende meny med en annen. Eksempelvis kan det tenkes at en kantine som i hovedsak serverer tørrmat lettere vil kunne oppnå et mål om en viss andel økologiske varer ved å bytte til relativt rimelige leveranser av økologiske bakervarer og økologisk ost og melk; mens et storkjøkken som i hovedsak serverer varmmat vil kunne ha vanskeligheter med å få relativt rimelige leveranser av økologiske poteter, kjøtt, fisk og grønnsaker. […]

Til dokument

Sammendrag

Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 10.06.05 med ikrafttredelse 01.07.05, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Den tidligere Forskrift om sats for produksjonsfløte inngår nå i den generelle satsforskriften. Satsen for produksjonsfløte ble i forbindelse med forskriftsendringen endret fra kroner 16,725 til kroner 16,73. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 30 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for andre halvår 2005. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for andre halvår 2005 var den veide noteringsprisen 3,818 kroner. […]

Til dokument

Sammendrag

Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 som ble endret 10.06.05 med ikrafttredelse 01.07.05, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 31 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for første halvår 2006. Markedsregulator registrerer noteringsprisen ukentlig, og for første halvår 2006 var den veide noteringsprisen 3,82 kroner. […]

Til dokument

Sammendrag

Reindriftsnæringen i Norge er en av de viktigste bærerne av samisk kultur og identitet, og har en stor betydning for det samiske samfunnet både økonomisk, sysselsettingsmessig, sosialt og kulturelt. Reindriftsbransjen produserer årlig mellom 1 500 og 2 500 tonn reinkjøtt til det norske markedet, dvs. et relativt lite volum som tilsvarer et forbruk på kun 0,5 kg per person i året. Reineiernes slakteuttak påvirkes av endringer i både produksjons- og markedsforhold og slakteuttaket er derfor noe varierende. Importvernet skal også skjerme reindriftsnæringen mot konkurrerende import. For å sikre stabil tilførsel av reinkjøtt til det norske markedet, har man regulert importen med sikte på å kompensere for svingninger i slakteuttaket. På bakgrunn av den vanskelige markedssituasjonen i 2003, ble det verken i 2004, 2005 eller foreløpig i 2006 åpnet for importkvoter for reinkjøtt. I 2005 var importen kun på 15,3 tonn reinkjøtt mot 713,7 tonn i 1999. Mesteparten av det som ble importert siste året, var fra Sverige og Finland. Eksporten av reinkjøtt fra Norge er relativt begrenset, bl.a. pga. høyt prisnivå. Reineiere og driftsenhetene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Reineierne har på markedssiden liten tradisjon for å organisere seg og står i markedet dermed frem som en fragmentert gruppe. Dette har delvis endret seg de siste årene som følge av at Boalvvir BA, reineiernes eget salgslag, ble etablert i 2004. Industrileddet er naturligvis mer konsentrert. I dag finnes det 20 registrerte reinslakterier hvorav de fem største slakteriene står for 80–85 % av all slakt. Enkelte av disse slakteriene videreforedler og distribuerer kjøttet ut til forbrukermarkedet selv, mens andre leverer kjøtt til ulike videreforedlere og grossister, deriblant Gilde Norsk Kjøtt. Reinkjøttet blir videre distribuert til de ulike forbrukermarkedene. Tidligere gikk den største andelen av reinkjøtt til storhusholdningsmarkedet, men det har de senere årene blitt en vriding der større deler av reinkjøttet selges i dagligvaremarkedet. En økende del av reinkjøttet selges også som lokalproduserte produkter gjennom andre markedskanaler. […]

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøttsektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen er en rapport fra 2001 som viste at fra vinteren 1998/1999 til vinteren 2000/2001 ble prisen til bonde redusert med 2,01 kroner per kg ferdigvare. Bruttomarginene i kjøttindustrien økte i denne perioden, mest tydelig i foredlingsindustrien hvor marginen økte med 1,83 kroner per kg ferdigvare (tilsvarer ca. 11 prosent økning), men økningen i slaktemargin var også betydelig og utgjorde den relativt største økningen (37 prosent). Bruttomarginen i handelen ble redusert med 0,31 kroner per kg, og forbrukerprisen gikk opp med 0,52 kroner per kg. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellige ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøttbransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. […]

Til dokument

Sammendrag

Formålet med notatet har vært å sammenfatte relevant markedsinformasjon om hjortekjøtt. Dette skal gi hjortenæringa (produsenter og foredlere av vilt og oppdrettet hjortekjøtt) et bedre beslutningsgrunnlag for videre utvikling av næringa og markedet for hjortekjøtt. Notatet bygger på kvalitativ metode supplert med tilgjengelige sekundærdata fra bl.a. Norsk Hjortesenter og annen offentlig tilgjengelig informasjon. I Norge var den totale tilgangen av hjorte-/dåhjortekjøtt i 2004 om lag 1 600 tonn. I dag er det ca. 60 hjorte-/dåhjortoppdrett i Norge, som står for 1–2 prosent av dette kjøttet. Om lag 90 prosent av tilgangen på hjorte-/dåhjortekjøtt kommer fra jakt, mens de resterende 8–9 prosentene kommer fra import. Det meste av kjøttet som omsettes på det norske HORECA1- og dagligvaremarkedet er importert. Det finnes ulike tollkvoter som importørene benytter, og utnyttelsesgraden av disse kvotene er tilnærmelsesvis 100 prosent. Hovedandelen av hjortekjøtt som blir importert, importeres fra New Zealand av 7–8 forskjellige aktører/importører. Det totale engrosforbruket av kjøtt i Norge er beregnet til 337 000 tonn i 2004. Av dette utgjør viltkjøtt 7 600 tonn. Flesteparten av norske forbrukerne har liten eller ingen tilgang til hjortekjøtt, og mange har aldri tilbredt et hjortemåltid selv. Hjort spises til festmiddager/ finere familiemiddager og er i stor grad et sesongprodukt. Store deler av kjøttet som kommer fra jakt omsettes direkte i det private markedet. Det importerte kjøttet går til dagligvare- og HORECA-markedet, mens norsk oppdrettskjøtt omsettes både i det private, i dagligvare- og i HORECA-markedet. Totalt omsettes det ca. 1 360 tonn hjortekjøtt privat, 50 tonn i dagligvaremarkedet og 190 tonn i HORECA-markedet. Det er et omfattende innkjøpssamarbeid, og de største innkjøpsgrupperingene er Gressgruppen, Noresavtalen, Innkjøpsguppen og Norsk Kjøtthandel. […]

Til dokument

Sammendrag

Systemet med etterkontroll og etterregning er basert på Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk av 12.12.03 og Forskrift om sats for produksjonsfløte av 12.12.03 gjeldende fra 01.01.04. Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk ble endret 28.06.04, og det er forskriften slik den lød fra denne datoen som er grunnlaget for denne etterkontrollen. Forskriften ble også endret 10.06.05 med ikrafttredelse 01.07.05. Beregningene i etterkontrollen er gjennomført i henhold til Retningslinjer for beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk fra SLF fastsatt 12.12.03 og på de prinsipper for etterkontroll som er utviklet gjennom NILFs foregående etterkontroller. Kontrollen av prisutjevningen har som formål å undersøke om markedsregulators faktiske (gjennomsnittlige) råvareverdiuttak er i samsvar med de forutsetninger som er satt i Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. For å ivareta dette formålet er det nødvendig å gjøre beregninger for hele varespekteret inndelt etter de respektive grupper i utjevningen. For å kunne få informasjon om utviklingen i råvareverdi på enkelte sentrale produkter, har SLF bedt om at NILF utarbeider en detaljert kontroll som omfatter i alt 30 enkeltprodukter. Vi har nå et system med én målpris på all melk. Målprisen kombinert med avgifter og tilskudd i prisutjevningsordningen skal være utgangspunktet for markedsregulators prissetting i markedet og industriens faktiske råvarekostnader. For å kunne gjennomføre en etterkontroll for halvåret som forskriften foreskriver, har vi lagt sammen veid noteringspris og satsene for avgifter og tilskudd i de ulike gruppene. Med bakgrunn i disse råvarekostnadene er NILF bedt om å regne gjennomsnittlige faktiske råvareverdier for første halvår 2005. Markedsregulator noterer markedsprisen ukentlig, og for første halvår 2005 var den veide noteringsprisen 3,717 kroner. […]

Sammendrag

Hovedmålsettingen for prosjektet har vært å kartlegge mekanismene som styrer omsetningen av norske epler, og samtidig drøfte nye måter å gjøre norske epler mer konkurransedyktig på. Fruktnæringa i Hardanger tok initiativet til prosjektet, og det er derfor lagt særlig vekt på omsetning og markedsføring av epler fra Hardanger. I første del av rapporten belyser vi spørsmål omkring epleprodusentenes konkurransesituasjon og hvordan lønnsomheten i fruktdyrking har utviklet seg de siste årene. Vi har dokumentert at driftsoverskuddet på fruktbrukene i Hardanger var synkende gjennom hele 1990-tallet. Endringene i importvernet har endret konkurransesituasjonen for norske epler. I 2000 ble det importert epler gjennom hele året, også i norsk sesong. Det ble likevel solgt norske epler også etter at den skjermede norske sesongen ble avsluttet 1. desember, men bortfall av toll på de importerte eplene (3 øre pr. kg fra 1. desember) førte til at prisen også på norske epler gikk ned. Vi har videre reist spørsmål om hvordan dagens system for prissetting på epler kan virke inn på produsentenes tilpasninger. Pris blir bare i liten grad brukt til å premiere god kvalitet og det er også liten forskjell i utbetalingspris mellom sortene. Videre er det slik at fruktlagrene utjevner epleprisen mellom produsentene. Tidspunkt for levering er ikke avgjørende for utbetalingsprisen for den enkelte produsent. Epleprodusentene mangler incentiver til kvalitetsdifferensiering. Dagens utbetalingssystem kan virke som en hindring for å få produsentene til å heve kvaliteten ut over minstekravet til klasse 1 og for å få produsentene til å plante ønskede sorter. […]

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten tar for seg importkonkurransen for bakervarer. Med importkonkurranse mener vi konkurransen mellom norskproduserte bakervarer og tilsvarende importprodukter. I de siste årene har det vært en stor økning i importen av bakervarer til Norge. Importvolumet er særlig stort for brød og brødprodukter; inkludert baguetter, brød, ciabatta og rundstykker. I tillegg har deigemner/bake-off produkter hatt en stor prosentvis økning i importen, selv om volumet per i dag ikke er spesielt stort. Danmark, Frankrike og Sverige er de største eksportørene av bakervarer til Norge. Baguetter, rundstykker og andre småbrød kommer i stor grad fra Danmark og Frankrike, mens Sverige er den største eksportøren av kaker og wienerbrød. Importørene av bakervarer er både dagligvarehandelen, norske bakeribedrifter og rene importbedrifter. Noe av grunnen til økningen i importen, er forbrukerens ønske om større variasjon i produktspekteret. Forbrukerne påvirkes av internasjonale trender og spisevaner. Siden den norske bakerbransjen i liten grad driver produktutvikling, introduseres nye produkter gjennom import. Mange av disse produktene blir først testet i storhusholdningsmarkedet eller i egne filialutsalg hos bakerbedriftene. Bakervarer tilhører de såkalte RÅK1-varene, altså bearbeidede landbruksprodukter. Handelen med RÅK-varer er hjemlet i protokoll 2 i frihandelsavtalen av 1973 mellom Norge og EU. Utgangspunktet for avtalen var at man skulle utjevne for forskjeller i råvarepris ved hjelp av toll og eksportstøtte, men at det for øvrig skal legges opp til full konkurranse i bearbeidingsleddet. Disse tollsatsene er vesentlig lavere enn de ordinære tollsatsene som er hjemlet i WTO-avtalen. Dette betyr at RÅK-produkter fra EU får enn lavere toll inn til Norge sammenlignet med land som ikke har en tilsvarende avtale med Norge. […]

Til dokument

Sammendrag

Rapporten drøfter norsk RÅK-industri langs tre hovedlinjer; først hvor stor betydning RÅK-produksjonen har for norsk økonomi, dernest hvordan RÅK-industrien er sammensatt og hvor konkurranseutsatt den er, og til sist hvilke tilpasningsstrategier som norske RÅK-bedrifter velger. RÅK-industrien utgjør en betydelig del av norsk næringsmiddelindustri. Vi har anslått årlig omsetning til 12,4 milliarder kroner dersom øl og mineralvann holdes utenfor, og 21,2 milliarder når denne varegruppen inkluderes. RÅK-produktene utgjør 30 % av den samlede omsetningen av nærings- og nytelsesmidler (inkludert øl og mineralvann) i Norge. Videre har vi dokumentert at norsk RÅK-industri er av stor betydning for norsk landbruksproduksjon. Vi har bl.a. beregnet at norsk RÅK-industri avtar om lag 15 % av norsk melkeproduksjon, 9 % av samlet eggproduksjon og 10 % av frukt og bærproduksjonen. Norsk RÅK-industri er svært sammensatt mht. størrelse, produksjonsmetoder, råvareforbruk og råvareintensitet. Bedriftene har ulike forutsetninger for å erverve varige konkurransefordeler, og må velge ulike konkurransestrategier. Vår rapport gir ikke et utfyllende bilde av mangfoldet. Vi har konsentrert oss om råvareintensitet som en indikator på bedriftenes følsomhet for endringer i relative råvarepriser. Produkter hvor råvarekostnadene utgjør en stor andel av totale kostnader kan sier å være mer utsatt for endringer i RÅK-ordningen enn produkter hvor råvarekostnadene utgjør en mindre del. Vi fant betydelig variasjon i råvareintensitet mellom ulike RÅK-produktgrupper. Margarin m/smør, drikkevarer av melk, iskrem samt pizza er mest eksponert for endringer i RÅK-regimet. Sauser, supper, sjokolade og sukkervarer befinner seg på den andre enden av skalaen, og er altså isolert sett minst eksponert for endringer i RÅK-ordningen. De fleste av disse produktene har til felles at de selges til forbruker i små enheter, og at merkevareprofilen har stor betydning. Variasjonen i råvareintensitet gir nyttig informasjon, men er likevel utilstrekkelig i en diskusjon om RÅK-produktenes konkurransestyrke. En viktig innsikt fra strategilitteraturen er at bedriftenes evne til å skaffe seg varige konkurransefordeler er et resultat av både bedriftsinterne forhold (ikke minst kjernekompetanse) og eksterne forhold (faktiske muligheter og trusler på bedriftenes konkurransearena). I den siste delen av rapporten illustrerer vi variasjonsbredden i norsk RÅK-industri ved å gå nærmere inn på tre viktige grupper av RÅK-produkter; pizza, bakervarer og sjokolade/sukkervarer.