Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Abstract
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr.
Abstract
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr
Authors
Trygve S. Aamlid Sigridur Dalmannsdottir Marit Jørgensen Kristoffer Herland Hellton Akhil Reddy Pashapu Ievina Sturite Mallikarjuna Rao Kovi Helga Amdahl Carl Gunnar Fossdal Odd Arne RognliAbstract
Timothy ( Phleum pratense L.) is the predominant forage grass species in the northern parts of the Nordic region. Because of the long andharsh winters and a short growing season, most of it with continuous light, the need for locally adapted timothy seed has been recognizedfor more than a century. However, the seed production of timothy in these marginal environments is unpredictable with acceptable seedyield and quality on average only every third year. Thus, a multiplication scheme for the northern cultivars was established with only pre-basic seed produced in the north, and basic and certified seed produced further south to secure enough seed of good quality. In recentdecades this scheme has been more or less abandoned with continous generations produced in the south. Farmers are complaining andare questioning whether the cultivars has changed and lost winter hardiness. We studied freezing and ice-encasement tolerance of generations of the the northern timothy cultivars ‘Engmo’ (old landrace) and ‘Noreng’(synthetic) multiplied for one, two or three generations in Central, Southern and Northern Norway. The trials introduce very largedifferences in mean temperature, growing degree days and photoperiod between place of parental origin and sites of multiplication so theeffects on fitness observed could arise from both selection and and induced epigenetic changes. Large changes (loss) in freezing and ice-encasement tolerance were observed, especially at the southern location in the first generation.The cultivars behaved differently and there were significant interactions. The extreme phenotypic changes observed might be explained bygenetic selection or epigenetic memory of the environmental conditions experienced during seed production, or a combination of the two.We are currently analysing GBS data of all generations and this will be used to test whether genetic shifts has occured during themultiplication in the different environments.
Authors
Trygve S. Aamlid Sigridur Dalmannsdottir Ievina Sturite Marit Jørgensen Geir Kjølberg Knudsen Nils Ragnar S. Skjørholm Trond Olav PettersenAbstract
Det er ikke registrert sammendrag
Abstract
Det er ikke registrert sammendrag
Abstract
Det er ikke registrert sammendrag
Authors
Alice Budai Daniel Rasse Thomas Cottis Erik J. Joner Vegard Martinsen Adam O'Toole Hugh Riley Synnøve Rivedal Ievina Sturite Gunnhild Søgaard Simon Weldon Samson ØpstadAbstract
Carbon content is a key property of soils with importance for all ecosystem functions. Measures to increase soil carbon storage are suggested with the aim to compensate for agricultural emissions. In Norway, where soils have relatively high carbon content because of the cold climate, adapting management practices that prevent the loss of carbon to the atmosphere in response to climate change is also important. This work presents an overview of the potential for carbon sequestration in Norway from a wide range of agricultural management practices and provides recommendations based on certainty in the reported potential, availability of the technology, and likelihood for implementation by farmers. In light of the high priority assigned to increased food production and degree of self-sufficiency in Norway, the following measures were considered: (1) utilization of organic resources, (2) use of biochar, (3) crop diversification and the use of cover crops, (4) use of plants with larger and deeper root systems, (5) improved management of meadows, (6) adaptive grazing of productive grasslands (7) managing grazing in extensive grasslands, (8) altered tillage practices, and (9) inversion of cultivated peat with mineral soil. From the options assessed, the use of cover crops scored well on all criteria evaluated, with a higher sequestration potential than previously estimated (0.2 Mt CO2-equivalents annually). Biochar has the largest potential in Norway (0.9 Mt CO2-equivalents annually, corresponding to 20% of Norwegian agricultural emissions and 2% of total national emissions), but its readiness level is not yet achieved despite interest from industry to apply this technology at large scale. Extensive grazing and the use of deep-rooted plants also have the potential for increasing carbon storage, but there is uncertainty regarding their implementation and the quantification of effects from adapting these measures. Based on the complexities of implementation and the expected impacts within a Norwegian context, promising options with substantial payoff are few. This work sheds light on the knowledge gaps remaining before the presented measures can be implemented.
Abstract
Det er ikke registrert sammendrag
Abstract
To facilitate nutrient management and the use of manure as a feedstock for biogas production, manure is often separated into a solid and a liquid fraction. The former fraction is usually high in P and low in N, so when incorporated in the soil as fertilizer, it needs to be supplemented by N from, e.g., mineral fertilizers or nitrogen-fixing species. To explore strategies to manage N with solid-separated manure, we examined how the amount of digestate and the N:P ratio of pig digestate, i.e., manure that had partially undergone anaerobic digestion, affected the productivity of Westerwolds ryegrass and red clover in a pot experiment with one soil which was rich and another which was poor in plant nutrients. The soil and plant species treatments were combined with four doses of digestate, which gave plant available phosphorus (P) concentrations of 2, 4, 8, or 16 mg P100 g−1 soil. Ammonium nitrate was dosed to obtain factorial combinations of digestate amount and N:P ratios of 1.8, 4, 8, and 16. Clover was harvested once at the beginning of flowering (15 weeks after seeding), while Westerwolds ryegrass was allowed to regrow three times after being cut at the shooting stage (in total, 4 cuts, 6, 9, 12, and 15 weeks after seeding). Ryegrass yield increased by up to 2.9 times with digestate dosage. Interactions with the N:P ratio and soil type were weak. Hence, the effect of increasing the N:P ratio was additive across digestate dosages. Red clover biomass also increased by up to 39% with digestate dosage. Residual nutrients in the soil after red clover cultivation were affected by the initial differences in soil characteristics but not by digestate treatment or biomass of harvested red clover. A targeted N management is required to benefit from the P-rich digestate in grass cultivation, while the long-term effects of red clover culture on N input need further investigation.
Abstract
Veret blir varmare og våtare. Det gjer at grovfôrprodusentane må tilpasse gjødsling og slåttetidspunkt til eit endra klima.