Klimakur 2030: Tiltak for jordbrukssektoren

Rapporten Klimakur 2030 ble i dag presentert og overrakt klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn på Sentralen i Oslo. Rapporten er en utredning av ulike tiltak og virkemidler som kan gi minst 50 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 sammenlignet med 2005. Det vil si utslipp fra blant annet transport, landbruk, avfall og bygg og anlegg. For samtlige sektorer er mulighetene for kutt og tiltakskostnader analysert, og barrierer og mulige virkemidler for å utløse utslippskuttene er vurdert.

På oppdrag fra Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet har NIBIO utredet fire ulike klimatiltak for jordbrukssektoren som grunnlag for Klimakur 2030-rapporten. Disse er fangvekster, drenering, redusert matsvinn og en kostholdsendring fra kjøtt til vegetabilsk og fisk.

I denne saken presenterer vi noen av hovedfunnene i rapportene. NIBIO har også utredet klimatiltak knyttet til skog.

Fangvekster

Fangvekster er planter som tar opp næringsstoffer og som dermed reduserer tap av nitrogen gjennom avrenning og utvasking. Fangvekster beskytter også mot jord- og fosfortap etter at kornet er høstet. Ved å binde CO₂, kan fangvekster være med på å redusere klimagassutslipp fra jordbruk. Plantene kan også gi bedre jordkvalitet og større biomangfold.

I rapporten Fangvekst som klimatiltak i Norge som ligger til grunn for Klimakur 2030, har NIBIO blant annet gitt en vurdering av hvilke områder og arealer som er egnet til å dyrke fangvekster, og mulig gjennomføringsgrad innen 2030. Det er gjort beregninger for utslippsbesparelser gjennom karbonbinding i jord og reduserte lystgassutslipp med hovedvekt på perioden 2021-2030. Til hjelp for disse vurderingene er det utarbeidet kart som viser potensielle korndyrkingsarealer. I tillegg er kostnader, barrierer og virkemidler utredet.

– Beregningene våre viser at ved å gradvis øke fangvekstarealet til 20 prosent av det potensielle arealet egnet for korndyrking, som tilsvarer om lag en tredjedel av dagens kornareal, kan 0,44 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter reduseres i perioden 2021-2030. Dersom omfanget av areal med fangvekster øker raskere enn forutsatt i våre beregninger vil effekten på klimagassbesparelser øke, sier NIBIO-forsker Frederik Bøe som er én av rapportforfatterne.

Kostnad og tilgang på såfrø kan imidlertid begrense omfanget av fangvekster, særlig dersom det skal benyttes andre blandinger med høyere såmengder enn fangveksten raigras.

Bøe understreker at det er knyttet betydelige usikkerheter til estimatene brukt i utredningen.

– For å kunne gi en bedre vurdering av klimaeffekten til fangvekster, er det behov for et større kunnskapsgrunnlag når det gjelder fangvekstenes karbonlagringseffekt og deres virkning på lystgassutslipp. Vi trenger dessuten mer kunnskap om agronomisk dyrkingspraksis og flere langtidsstudier av aktuelle vekster, sier han.

Rapport: Fangvekster som klimatiltak i Norge. Egnet dyrkingsareal, potensiale for klimagassbesparelse, kostnader, barrierer og virkemiddel.

Kontaktperson: Frederik Bøe

Medforfattere: Ievina Sturite, Roar Lågbru, Agnar Hegrenes og Paul Henrik Ring.

Drenering

Det er generelt større risiko for lystgassutslipp fra våt enn fra tørr jord. Avhengig av jordtype, kan dreneringstiltak føre til at jorda blir såpass mye tørrere at det kan redusere lystgassutslippene fra tilført gjødsel.  Drenering av jord har derfor vært utpekt som et mulig tiltak for å redusere utslippene. En del norske undersøkelser viser nemlig større lystgassutslipp fra dårlig enn fra godt drenert jord. Når det er sagt, finnes det også eksempler på at bedre drenering ikke har redusert lystgassutslippene.

På finkornet jord i vått klima kan dreneringstilstanden bli så dårlig at man heller får tap av andre gasser enn lystgass. Selv om disse gassene ikke har en direkte klimaeffekt så fører tapet til dårlig utnyttelse av tilførte næringsstoff og redusert avling. God drenering gir bedre grunnlag for plantevekst, utnyttelse av næringsstoffer og reduserer risiko for jordpakking med tunge maskiner. Dette påvirker risiko for lystgasstap.  

I rapporten Drenering og klimagassutslipp har NIBIO utredet virkningen av drenering på lystgassutslipp og lønnsomhet, og i tillegg utredet hvor stort dreneringsbehovet er. Drenering av alt antatt dårlig drenert areal gir en beregnet reduksjon på 162 000 tonn CO₂-ekvivalenter frem til 2030, og ytterligere 1 million tonn  CO₂-ekvivalenter frem til 2080.

– Selv om drenering kan redusere risiko for lystgassutslipp fra våte områder, er det vanskelig å fastslå akkurat hvor mye og fra hva slags type areal. Det er også usikkerhet knyttet til dreneringens betydning for avlingsnivå og omfang av areal som har dreneringsbehov, sier seniorrådgiver ved NIBIO, Torbjørn Haukås som er én av rapportforfatterne.

Han etterlyser mer forskning og bedre dokumentasjon, særlig helårsmålinger på ulike jordarter, for å kunne gi en bedre vurdering av klimaeffekten ved drenering.

– Det er behov for å se nærmere på hva som defineres som god og dårlig dreneringsgrad sett i forhold til optimal produksjon, anbefalt dreneringsintensitet og utforming av dreneringssystemer. Det vil gjøre det lettere å bestemme hvor mye areal som kan være utilstrekkelig drenert sett i sammenheng med avling, økonomi og lystgassutslipp, sier Haukås.

Rapport: Drenering og klimagassutslipp. Virkning av drenering på klimagassutslipp, arealomfang og tiltaksanalyse

Kontaktperson: Torbjørn Haukås

Medforfattere: Atle Hauge, Synnøve Rivedal og Johannes Deelstra.

Redusert matsvinn

I 2017 inngikk myndighetene og en norsk matbransje en samarbeidsavtale om redusert matsvinn. Målet med avtalen er å halvere matsvinnet i Norge innen 2030, i tråd med FNs bærekraftmål. I rapporten Samfunnsøkonomisk analyse av halvering av matsvinn i henhold til bransjeavtalen om redusert matsvinn, har Østfoldforskning og NIBIO, med støtte fra tidligere NIBIO-forsker Arne Grønlund, utredet de ulike tiltakene som ligger til grunn for bransjeavtalen. Beregningene tilsier at å redusere matsvinn med 50 prosent innen 2030 vil føre til en total utslippsreduksjon i norsk landbruk tilsvarende 1 952 000 tonn CO₂ -ekvivalenter. Tiltakskostnaden er beregnet til -9753 kroner per tonn  CO₂-ekvivalenter.

Hovedårsaken for dette er innsparinger i forbruk av råvarer og matvarer i alle ledd. Samtidig tyder informasjon fra industri og handelsledd på at kostnadene ved gjennomføring av tiltaket er moderate, det viktigste er i første omgang bevissthet og oppmerksomhet mot matsvinnet som både kostnadsfaktor og miljøulempe.

– Tiltaket har en negativ kostnad per tonn utslippsreduksjon, noe som betyr at samfunnet samlet sett vil spare både penger og bidra til å redusere klimagassutslippene fra norsk landbruk gjennom tiltaket, sier Ivar Pettersen, seniorrådgiver ved NIBIO og én av rapportforfatterne.

– Samlet sett vil altså samfunnet frigjøre ressurser for andre formål ved å bidra til å redusere klimagassutslippene fra norsk landbruk gjennom redusert matsvinn. Tiltaket vil i tillegg bidra til utslippskutt i andre sektorer og land, for eksempel med tanke på emballasjeproduksjon, transport og matvareimport, legger han til.

Rapport: Samfunnsøkonomisk analyse av halvering av matsvinn i henhold til bransjeavtalen om redusert matsvinn – Klimakur 2030

Kontaktperson: Ivar Pettersen

Medforfattere: Aina Stensgaard, Østfoldforskning og Arne Grønlund.

Overgang fra rødt kjøtt til vegetabilsk og fisk

Hovedresultatet presentert i rapporten Klimakur 2030: Overgang fra rødt kjøtt til vegetabilsk og fisk tilsier at en kostholdsendring i mange tilfeller gir en negativ tiltakskostnad, altså en samfunnsgevinst, og et samlet potensial for utslippsreduksjon på ca. 2-8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2021-2030. Tiltaket kan imidlertid ha betydelige, sannsynligvis negative, tilleggseffekter. Dessuten blir sannsynligheten for å faktisk kunne gjennomføre tiltaket vurdert som middels til liten, avhengig av ambisjonsnivået.

– Resultatene av arbeidet bak rapporten hviler på en rekke forutsetninger, data og metoder og må sees i lys av usikkerheten som følger av dette , forteller NIBIO-forsker Klaus Mittenzwei som er én av forfatterne. I rapporten er det utviklet åtte scenarier for kosthold med ulike anslag på forutsetningene for å belyse usikkerhet.

– Resultatene virker robuste til tross for at de bygger på en del usikre data og omdiskuterte metoder. Ett eksempel er verdsettingen av helsegevinsten av et sunnere kosthold som blant annet bygger på såkalte «flere gode leveår», forteller Mittenzwei.

– Samtidig gir de empiriske resultatene grunn til å anta at tiltakskostnaden, altså ekskludert ikke-verdsatte tilleggseffekter, vil forbli lav eller negativ selv om det tas høyde for usikkerheten knyttet til helseeffektene, sier han.

Mittenzwei påpeker at den store variasjonen i den potensielle utslippsreduksjonen skyldes to forhold. For det første er det usikkert hvor mye kostholdet kan endres. For det andre er det usikkerhet rundt potensialet for økt produksjon av matvekster i Norge.

Rapport: Klimakur 2030. Overgang fra rødt kjøtt til vegetabilsk og fisk

Kontaktperson: Anna Birgitte Milford

Medforfattere: Finn Walland. Anna Birgitte Milford og Arne Grønlund.