Agronomi i fjellandbruket
Fjellbygdene i Innlandet, Trøndelag og Viken skil seg frå andre landsdelar med eit kontinentalt klima med langvarig snødekke og mykje landbruksareal som ligg høgt over havet. Vidare er det godt om fjellbeite i området, og stølsdrifta har overlevd i mange fjellbygder sjølv om talet på aktive stølar har gått mykje ned. Fjellbygdene har mange små bruk i forhold til flatbygdene, men dette varierer over området ved at ein i dag har auka produksjonen på mange bruk med grunnlag i leigejord og med nydyrking i nokre område. Fjellbygdene i Sør-Noreg har om lag 20 % av grasarealet i Noreg og ca. 15 % av mjølkekyrne og 20 % av sauen i landet.
KONTAKTPERSON
Grovfôrdyrking er bærebjelken
Grovfôrbasert husdyrproduksjon er basis for fjellandbruket og over 90 prosent av jordbruksarealet er eng og beite. Av andre vekstar er det litt korn i lågareliggjande bygder og litt mandelpotetdyrking i Oppdal, Nord-Gudbrandsdal og Nord-Østerdal. Mykje einsidig eng- og beitedyrking fører til at det er mykje gammal eng i området. Her er det likevel stor variasjon, med 10-15 % gammal eng i Oppdal og Nord-Østerdal og rundt 50 % gammal eng i fjellbygdene i Telemark og Setesdal (SSB). I perioden 1960-1990 vart det dyrka mykje jord i fjellet (mest 800-1000 m o.h.) i fjellbygdene. Fjelljorda er viktig for fôrgrunnlaget på mange bruk, men i dag blir jorda mange plassar drive meir ekstensivt med beiting og mykje gammal eng, medan jorda i bygda blir drive meir intensivt med sterkare gjødsling og hyppigare fornying.
Løken - forskingsstasjon for fjellregionen
Løken forskingsstasjon vart oppretta i 1918 og har vore viktig for å auke agronomisk kunnskap i fjellandbruket. Forskingshistoria er godt beskrive i jubileumsskrivet for Løken forskingsstasjon 1918-2018 (Eltun et al. 2018). I tillegg til feltforsøk på stasjonen har det gjennom heile perioden vore utført mange lokale forsøk i området som har vore viktige for å formidle kunnskapen ut til brukarane. Den første tida vart det utført forsking på mange slag vekstar, medan fokuset etter kvart har vorte stadig sterkare mot eng- og beitevekstar og fjellbeite. Engvekstforedling var ein stor del av drifta på Løken fram til at Graminor vart oppretta i 2004. Av viktige forskingsområde i nyare tid kan nemnast:
-
Gjødsling og kalking av eng og beite
-
Fôrkvalitet og haustesystem
-
Kvalitet av utmarksbeite
-
Beiting i inn- og utmark med småfe
-
Frøblandingar, artar og sortar
-
Jordpakking og køyreskade
-
Fornying og vedlikehald av eng
-
Økologisk engdyrking
-
Avling og botanisk samansetjing i eng av ulik alder
-
Overvintring av engvekstar
Frå og med 2021 er ikkje Løken lenger ein forskingsstasjon i NIBIO-regi. Feltverksemda på Løken vil likevel halde fram i regi av Norsk Landbruksrådgjeving Innlandet. Verdiprøving av engvekstar for fjell- og dalbygdene vil fortsetje på Løken, og det blir høve til å leige feltareal for agronomisk forsking vidare.
Publikasjoner
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Til dokument
Forfattere
Tor LunnanSammendrag
Ulike timoteisortar er prøvde i rettleiingsprøving hovudsakleg i Sør-Noreg på i alt 32 forsøksfelt. For tida (2020) er tre timoteisortar, ‘Grindstad’, ‘Lidar’ og ‘Liljeros’, marknadsførte i Sør-Noreg. ‘Grindstad’ er ein gammal sort, men står seg framleis godt sjølv om konkurransen frå nyare sortar blir stadig hardare. I denne granskinga gav ‘Liljeros’ større avling enn ‘Grindstad’ i høgareliggjande strøk. I lågareliggjande strøk gav ‘Liljeros’ i middel 11 FEm meir enn ‘Grindstad’ pr. daa, men denne forskjellen var ikkje statistisk signifikant. ‘Liljeros’ stod godt også samanlikna med ‘Lidar’ i høgareliggjande strøk. Andre prøvde norske sortar, ‘Lynne’, ‘Leidang’ og ‘Lerke’, utmerka seg ikkje i forhold til marknadssortane. Dei svenske sortane ‘SW Switch’ og ‘SW Ragnar’ nådde heller ikkje opp til dei norske marknadssortane...
Til dokument
Forfattere
Jørgen Todnem Tor LunnanSammendrag
I fjellbygdene er gode gårdsnære beiter vår og høst en nøkkelfaktor i saueholdet for god utnytting av utmarksbeitet, og tilfredsstillende lammevekter om høsten. Ved liten tilgang på fulldyrka beite, kan innmarksbeite gi tilfredsstillende beitekvalitet for sau vår og høst?
Sammendrag
Kuldetolerante grønnsaker er planter som har utviklet beskyttelse av vekstpunktet mot kulde og frost. Selv med noen frostnetter er, fortsetter disse plantene å vokse når temperatur og lys om dagen, tillater det. Det gir unike muligheter til å utvide grønnsakssesongen, og gi en «skuldersesong» fra sensommer til tidlig vinter. Egnede planter står ute på feltet gjennom vinteren, for å gi produksjon tidlig neste vår. Fordelene med produksjon av kuldetolerante grønnsaker, er innføring av en ny «skuldersesong», redusert næringstap fra jorda, lite utfordringer med skadedyr, gi et større mangfold innen nyhøstete vintergrønnsaker til forbruker, øke verdigrunnlaget for dyrkere og øke regionale muligheter for sysselsetting. Det er utført vekstforsøk på tre utvalgte steder i landet med ulike årsvariasjoner, med hensyn til daglengde og temperatur. Grønnsakssorter ble valgt ut etter evne til å tolerere kulde i tillegg til rask utviklingstid. Mange av disse grønnsakene har en stor utfordring med stokkrenning, men løsningen ble sen såing, fra slutten av juli til begynnelsen av august. Det blir tidligere lave temperaturer i Nord-Norge og og til dels på Østlandet, slik at den optimale vekstperioden er noe kortere enn på Sørlandet. Det ble testet om forkultivering inne av småplanter for utsetting på felt, kunne bidra til å gi større planter før høsting. I våre forsøk etablerte de direktesådde grønnsakene seg raskest og fikk størst avling. Grønnsakene fikk også en mildere og søtere smak om de ble høstet etter en liten kuldeperiode.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Til dokument
Forfattere
Jørgen Todnem Tor LunnanSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Til dokument
Forfattere
Tor Lunnan Jørgen TodnemSammendrag
fjellbygdene i Sør-Noreg dominerer fleirårig eng arealbruken på fulldyrka jord, og andel eng med alder over ni år var 23 % i jordbruksteljinga i 2010. Dei første åra etter såing er botanisk samansetjing som oftast dominert av sådde artar, men samansetjinga endrar seg med aukande engalder. For å få meir kunnskap om artssamansetjinga i eng i fjellbygdene har vi i prosjektet ‘Agronomi i fjell-landbruket’ undersøkt endringar i botanisk samansetjing med aukande engalder.....
Til dokument
Forfattere
Jørgen Todnem Tor LunnanSammendrag
Botaniske undersøkelser i enger i fjellbygdene viser at de sådde artene timotei og engsvingel har kort varighet i engene, og at andelen av arter som engrapp og kveke øker mye når enga blir over tre år gammel. Hvordan ulike grasarter påvirker fôrkvaliteten i blandingsenger er lite undersøkt. Prøver av ulike grasarter ble samlet inn fra ulike engskifter i Nord-Gudbrandsdal og Valdres i 2015 og 2016. Fra alle skiftene ble det samlet inn prøver av kveke, og fra alle skiftene med unntak av to ble det samlet inn timoteiprøver. Generelt ble det fra hvert skifte samlet inn prøver av de mest dominerende grasartene i enga. Prøvene ble tørket og analysert for fôrkvalitet ved hjelp av NIRS ved NIBIO Løken. Engsvingel hadde jevnt over høyest kvalitet av artene. Meget høy fôrkvalitet i andreslåtten indikerer at engsvingel har langsommere utvikling i blandingsenger i fjellbygdene enn andre bladrike grasarter som for eksempel engrapp og hundegras. Engrapp og hundegras gav noe lavere fôrkvalitet enn timotei i både første- og andreslåtten, men noe høyere kvalitet enn bladfaks i begge slåttene. Det var små forskjeller i kvalitet mellom kveke og timotei i førsteslåtten. I andreslåtten lå kveke samla sett under timotei i kvalitet, men en deling av materialet etter distrikt viste at det var liten forskjell mellom disse artene i Nord-Gudbrandsdal, mens kveke var tydelig underlegen timotei i Valdres. Dette kan skyldes fuktigere forhold i Valdres med mer legde og bladsopp.
Til dokument
Forfattere
Jørgen Todnem Tor LunnanSammendrag
Sølvbunke (Deschampsia cespitosa) er en vanlig grasart i næringskrevende vegetasjonstyper i fjellbeite og blir godt beitet av både storfe og sau. På beiter i bygda blir derimot sølvbunke ofte dårlig avbeitet. Forskjellene i avbeiting er forklart med grovere blad med høyere innhold av silisium i bygda enn i fjellet. Vi har undersøkt fôrkvalitet og silisiuminnhold i sølvbunke fra beitemark i ulike høydelag i fjellbygdene på Østlandet, tilvekst hos lam på to ulike innmarksbeiter med ulik sølvbunkeandel, og effekt av fjerning av sølvbunketuer. Det var store forskjeller i silisiuminnhold mellom steder, men ingen sammenheng mellom silisium og høydelag. Fôrkvaliteten, målt som fordøyelighet, proteininnhold og ufordøyelig fiber, var høyest i vårveksten og lavere i gjenvekst utover sommeren. På samme utviklingsstadium var det ingen forskjell i fôrkvalitet mellom ulike høydelag.
